Å jobbe i barnehage

[plipplopp]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2026 den 22.42):

Jeg jobber med ettåringer i barnehage, og kjenner ofte på hvor stort det emosjonelle ansvaret er. På en helt annen måte enn med større barn.

De minste har ikke språket til å fortelle hva de trenger, og mange er fortsatt i ferd med å bli trygge. Man må hele tiden være påkoblet, lese små signaler og fange dem opp når de blir usikre.

Barna er sammen med meg sju timer om dagen. De er veldig trygge på meg. De søker fanget mitt, krabber etter meg når jeg går ut av rommet, vil være med meg og våkner gjerne i armene mine etter duppen. Det er utrolig fint å ha den nærheten og tilliten.

Men det er også krevende. For det er aldri egentlig pause fra å være noens trygghet.

Noen dager er jeg sliten og kjenner at jeg ikke orker mer nærhet eller flere behov som skal møtes. Likevel setter jeg på meg et smil, snakker med en rolig stemme og viser en trygghet jeg kanskje ikke kjenner på inni meg akkurat da. Fordi barna trenger det, og de kan ikke noe for at jeg er sliten.

Det er kanskje akkurat denne konflikten jeg synes er vanskeligst. Å være så glad i barna og samtidig kjenne at man er helt overstimulert 

Jeg tror det emosjonelle arbeidet på småbarnsavdeling ofte blir undervurdert. Det handler ikke bare om bleieskift, måltider og lek, men om å være fysisk og følelsesmessig tilgjengelig nesten hele tiden.

i tillegg kommer foreldresamarbeid og vi yter servise til foreldrene. 

Er det flere som jobber med de minste som kjenner på dette?

 

Anonymkode: 04ec2...799

Hei,

Jeg jobber ikke i barnehage selv, men i helsevesenet, og har selv to små i bhg, èn på småbarn. Og jeg vil bare si at vi som foreldre ser dere og den enorme innsatsen dere legger inn i arbeidet deres.

Vi setter så enormt pris på at dere har så stor kjærlighet til barna våre. Jeg blir helt øm i hjertet når jeg ser hvordan de ansatte i vår barnehage stryker et barn over håret eller kinnet, akkurat som mor eller far ville gjort. Takk❤️

Samtidig tenker jeg at det må være enormt krevende og utmattende. Jeg vet ikke hvordan man kan løse det bedre, men bedre bemanning må på plass. Kanskje hjelper det å skrive avvik eller snakke med styrer? Du må jo få tid og mulighet til å ta vare på deg selv oppi det hele 🧡

[AnonymBruker]

At bemanningen kun betyr innlogget ansatte og ikke fysisk på avdelingen, sammen med barna på avdelingen er etter min mening krise! Og da mener jeg ikke at man ikke kan forsvinne litt her og der for ting må vli gjort, men at ansatte er borte fra avdelingen i vesentlig lang tid eller hele dagen.

Anonymkode: 878d2...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2026 den 21.00):

Jeg syns det vanskeligste var foreldresamarbeid. Ikke fordi foreldrene nødvendigvis var vanskelig. Men fordi jeg syns pedleder gjorde en for dårlig jobb med å støtte foreldre som kanskje var litt usikker eller ikke følte seg helt trygg. Jeg er kan være litt for direkte til tider også er det hierarkiet som stopper meg fra å prøve å hjelpe.
 

Også syns jeg tilvenning kan være litt sært. Ikke det at de små skal bli introdusert til alle med en gang. Men vi andre voksne skulle jo også helst bare holde oss unna i starten. Tror vi kunne ha løsnet litt på det, at det ikke er krise vi sier hei eller er innom å henter ting. 
 

men det er jo ikke sånn alle plasser, det varierer. Synes småbarn var greit med at du har det rolig etter lunsj før full rulle igjen. Litt bedre tid til å snakke om ting på avdelingen da eller få gjort ting.

Anonymkode: 1ab9d...24c

Ofte er det riktig at ped leder tar seg av samtaler og beskjeder med foreldre. Da andre kan blande seg inn og si ting for direkte. Foreldresamarbeid er et fag, og det er ikke hvem som helst som evner å ta praten på en måte som trygger og støtter. 
Det er forskjell på å gi beskjed om at barnet trenger påfyll av bleier, eller trenger varmere klær, enn å ta praten om bekymringer knyttet til adferd, språk o.l 

Det er viktig at foreldrene forholder seg til en fast når det gjelder slike samtaler. Jeg ser hos oss også at flere vil gi beskjeder som de ikke skal ta. 
Å være direkte er ikke nødvendigvis å være profesjonell og pedagogisk.
Når det gjelder tilvenning har ikke vi faste kontaktpersoner for barna. Vi har prøvd det tidligere, men gått bort fra det. Da vi ser an hvem barnet føler seg trygg hos.
Noen barn trekkes mot meg og føler trygghet der. Mens andre føler trygghet hos andre voksne i starten. Slik er det. Man skal ikke trenge seg innpå barna, men være tilgjengelig for at de selv kommer til deg. Det er veldig fortvilt å jobbe med folk som gjerne vil klatre oppover i histkiet uten å ha den kompetansen som kreves  

Anonymkode: 04ec2...799