AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #1 Skrevet 3 timer siden Jeg jobber med ettåringer i barnehage, og kjenner ofte på hvor stort det emosjonelle ansvaret er. På en helt annen måte enn med større barn. De minste har ikke språket til å fortelle hva de trenger, og mange er fortsatt i ferd med å bli trygge. Man må hele tiden være påkoblet, lese små signaler og fange dem opp når de blir usikre. Barna er sammen med meg sju timer om dagen. De er veldig trygge på meg. De søker fanget mitt, krabber etter meg når jeg går ut av rommet, vil være med meg og våkner gjerne i armene mine etter duppen. Det er utrolig fint å ha den nærheten og tilliten. Men det er også krevende. For det er aldri egentlig pause fra å være noens trygghet. Noen dager er jeg sliten og kjenner at jeg ikke orker mer nærhet eller flere behov som skal møtes. Likevel setter jeg på meg et smil, snakker med en rolig stemme og viser en trygghet jeg kanskje ikke kjenner på inni meg akkurat da. Fordi barna trenger det, og de kan ikke noe for at jeg er sliten. Det er kanskje akkurat denne konflikten jeg synes er vanskeligst. Å være så glad i barna og samtidig kjenne at man er helt overstimulert Jeg tror det emosjonelle arbeidet på småbarnsavdeling ofte blir undervurdert. Det handler ikke bare om bleieskift, måltider og lek, men om å være fysisk og følelsesmessig tilgjengelig nesten hele tiden. i tillegg kommer foreldresamarbeid og vi yter servise til foreldrene. Er det flere som jobber med de minste som kjenner på dette? Anonymkode: 04ec2...799 1
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #2 Skrevet 3 timer siden Jeg hadde min verste depresjon året jeg jobbet på småbarnsavdelig. Alt var mørkt, jeg bare eksisterte. Husker ingenting fra denne tiden. Heldigvis Anonymkode: 8e8e5...45c
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #3 Skrevet 3 timer siden AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Jeg hadde min verste depresjon året jeg jobbet på småbarnsavdelig. Alt var mørkt, jeg bare eksisterte. Husker ingenting fra denne tiden. Heldigvis Anonymkode: 8e8e5...45c Jobbet du lenge i bhg? Andre avd? Jeg elsker småbarn, men grunnbemanningen er for lav Anonymkode: 04ec2...799
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #4 Skrevet 3 timer siden Jobben er fantastisk men bemanningen for lav. Anonymkode: 40fce...f00
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #5 Skrevet 3 timer siden AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Jobben er fantastisk men bemanningen for lav. Anonymkode: 40fce...f00 Enig! Er du sliten etter jobb ? Anonymkode: 04ec2...799
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #6 Skrevet 3 timer siden AnonymBruker skrev (3 minutter siden): Jobbet du lenge i bhg? Andre avd? Jeg elsker småbarn, men grunnbemanningen er for lav Anonymkode: 04ec2...799 Ja, dessverre. Måtte fullføre lærerutdannelsen. Har fortsatt mareritt. Avdelingslederne var en gjeng med onde kvinnfolk Anonymkode: 8e8e5...45c
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #7 Skrevet 3 timer siden AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Ja, dessverre. Måtte fullføre lærerutdannelsen. Har fortsatt mareritt. Avdelingslederne var en gjeng med onde kvinnfolk Anonymkode: 8e8e5...45c Den er kjip! Miljøet har jo alt å si for at en senker skuldrene og klarer å bruke seg selv i jobben. Med dårlig miljø blir en utrygg og det koster altfor mye i en slik jobb. Er selv leder i perioder, og for meg er det viktig at de ansatte blomstrer, mestrer og får eierskap i jobben sin. Hvis ikke slukner de. Ingen er viktigere enn andre i jobben. Men noen må ha siste ordet. Vi er et team Anonymkode: 04ec2...799
AnonymBruker Skrevet 3 timer siden #8 Skrevet 3 timer siden AnonymBruker skrev (13 minutter siden): Jeg jobber med ettåringer i barnehage, og kjenner ofte på hvor stort det emosjonelle ansvaret er. På en helt annen måte enn med større barn. De minste har ikke språket til å fortelle hva de trenger, og mange er fortsatt i ferd med å bli trygge. Man må hele tiden være påkoblet, lese små signaler og fange dem opp når de blir usikre. Barna er sammen med meg sju timer om dagen. De er veldig trygge på meg. De søker fanget mitt, krabber etter meg når jeg går ut av rommet, vil være med meg og våkner gjerne i armene mine etter duppen. Det er utrolig fint å ha den nærheten og tilliten. Men det er også krevende. For det er aldri egentlig pause fra å være noens trygghet. Noen dager er jeg sliten og kjenner at jeg ikke orker mer nærhet eller flere behov som skal møtes. Likevel setter jeg på meg et smil, snakker med en rolig stemme og viser en trygghet jeg kanskje ikke kjenner på inni meg akkurat da. Fordi barna trenger det, og de kan ikke noe for at jeg er sliten. Det er kanskje akkurat denne konflikten jeg synes er vanskeligst. Å være så glad i barna og samtidig kjenne at man er helt overstimulert Jeg tror det emosjonelle arbeidet på småbarnsavdeling ofte blir undervurdert. Det handler ikke bare om bleieskift, måltider og lek, men om å være fysisk og følelsesmessig tilgjengelig nesten hele tiden. i tillegg kommer foreldresamarbeid og vi yter servise til foreldrene. Er det flere som jobber med de minste som kjenner på dette? Anonymkode: 04ec2...799 Jeg har jobbet på både småbarns- og storbarnsavdeling og jeg er ikke helt enig i at småbarnsavdeling er så tøft i forhold til storbarn. På storbarnsavdelig er det bare halvparten så mange ansatte som på småbarnsavdelingene, så du blir stående lenger alene med flere barn i ytterpunktene av dagene og hvis du har barn som fortsatt sover og bruker bleier på storbarnsavd strekker ikke bemanningen til, siden det må være en egen sovevakt for de få som sover. Men på småbarnsavdeling trenger jo hvert enkelt barn mer hjelp til alt, så det er egentlig fordeler og ulemper på begge. I tillegg kommer Anonymkode: 9caa6...a5e
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå