Sliten av kronisk syk samboer

[AnonymBruker]

Jeg vil starte med at vi har et veldig bra forhold og trives med hverandre. Men samboeren min er kronisk syk, er mye på sykehuset og har mange typer behandlinger. Jeg er alltid med når hun spør meg, jeg hjelper henne daglig når hun har vondt eller er sliten. Besøker henne så og si hver dag når hun er på sykehus. I går var hun på legevakten og ble så sendt til sykehuset. Hun kom hjem samme dag, men måtte tilbake til legevakten i ettermiddag. Hun ønsket at jeg skulle bli med, men jeg så det ulikt. Det kommer til å ta timesvis og klokken var 16:30 og jeg er litt uflidd for å gå ut døra. Jeg sa at jeg kommer i morgen i besøkstiden om hun blir innlagt. Hun ble svært muggen og spydig før hun dro alene. Nå har jeg kullsvart samvittighet. Men det er alltid ett eller annet og jeg stiller alltid opp. Er hun urimelig eller er jeg en drittsekk?

Anonymkode: 02d02...b71

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er en veldig krevende situasjon for dere begge. Og kanskje ikke samboeren din ser helt hvor mye dette påvirker deg også. Lett å bli litt selvsentrert når man sliter med helsa. 

Anonymkode: 7b66c...4c1

[AnonymBruker]

Måtte hun tilbake til legevakten, eller ville hun tilbake? Høres mer ut som hun er hypokonder ut fra at det alltid er et eller annet. Det er jo slett ikke normalt. 
Jeg hadde nok blitt drittlei lenge før deg. Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet.. 

Anonymkode: 92a54...ec0

[AnonymBruker]

Syns ikke hun er urimelig - og syns ikke du er en drittsekk. Du møter henne ofte på hennes behov, men hun kan ikke forvente at du alltid skal gjøre det.
 

Hennes sykdom kan heller ikke få kontrollere hele livet ditt. 

Anonymkode: 98744...3fc

[Ibot]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

klokken var 16:30 og jeg er litt uflidd for å gå ut døra. Jeg sa at jeg kommer i morgen i besøkstiden om hun blir innlagt.

Dette har jeg forståelse for. Du var kanskje sliten også etter en lang dag? Jeg forstår deg, og jeg er selv kronisk syk og trenger behandling ofte. Jeg forventer ikke at mannen (vi er særboere) setter himmel og jord i bevegelse for at jeg må inn på et sykehus og få medisiner intravenøst. Du har lov til å være sliten, du stiller mye opp når hun er dårlig. Det kan ikke forventes at du skal holde henne i hånda konstant. Du sier at du hjelper henne daglig når hun har vondt eller er sliten. Dette er snilt av deg, men pass på at du ikke blir tjeneren hennes. Og da mener jeg tjener av bjørnetjenester. Du satte en grense i dag, og det er bra. Hun er ivaretatt av helsepersonell, hun klarer seg. Nyt kvelden, slapp av, besøk henne i morra. Friske folk har også lov til å bli både slitne og syke! 

[AnonymBruker]

Hun føler seg nok tryggere ved å ha deg der. Er selv kronisk syk og setter umåtelog stor pris på at samboeren min er med på hver operasjon. Men jeg har selvsagt også forståelse for at det er beintøft for han og alltid være i beredskap. Jeg passer på å være litt hos mine foreldre, spørre dem om hjelp også sånn at ikke alt faller på han hele tiden. Har dere noen andre som kan avlaste deg innimellom?

Anonymkode: 0f11e...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg vil starte med at vi har et veldig bra forhold og trives med hverandre. Men samboeren min er kronisk syk, er mye på sykehuset og har mange typer behandlinger. Jeg er alltid med når hun spør meg, jeg hjelper henne daglig når hun har vondt eller er sliten. Besøker henne så og si hver dag når hun er på sykehus. I går var hun på legevakten og ble så sendt til sykehuset. Hun kom hjem samme dag, men måtte tilbake til legevakten i ettermiddag. Hun ønsket at jeg skulle bli med, men jeg så det ulikt. Det kommer til å ta timesvis og klokken var 16:30 og jeg er litt uflidd for å gå ut døra. Jeg sa at jeg kommer i morgen i besøkstiden om hun blir innlagt. Hun ble svært muggen og spydig før hun dro alene. Nå har jeg kullsvart samvittighet. Men det er alltid ett eller annet og jeg stiller alltid opp. Er hun urimelig eller er jeg en drittsekk?

Anonymkode: 02d02...b71

Jeg tenker at sannheten ligger kanskje et sted midt i mellom? 

Er mulig at hun ikke først og fremst har reagert på hva du har sagt, men måten du har sagt ting på?

Eller kanskje omvendt?

Det er tøft med kronisk sykdom, selv om det ikke er snakk om kritisk sykdom.

Hvis man skal overleve som pårørende må man kunne ha tid for seg selv som ikke handler om å være sjåfør, hjemmesykepleier og besøksvenn. 

Det er selvsagt aller mest synd på den som er så syk at man må være innlagt på sykehuset, og det er gørrkjedelig hvis man verken har tilgang på TV, lesestoff og kanskje har en mobiltelefon uten strøm.

Men man må likevel passe på at man ikke «bruker opp» sine nærmeste. 

Anonymkode: 94b88...cdb

[AnonymBruker]

En livspartner skal være en berikelse, ikke en belastning. Du får tenke over om hun er verdt det for deg. 

Anonymkode: 63687...f32

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt foten ned. Vurderer hver situasjon. Kjør henne gjerne, men du trenger ikke alltid å vente i sammen med henne. Om hun er innlagt så besøker du henne om mulig. 

Jeg er selv langvarig syk. Jeg forventer ikke at samboer skal stille opp på alt. Jeg klarer meg selv, men fint å kjenne på omsorg. Det er viktig at du tar vare på deg selv også og ikke bare henne. Du trenger å få være bare deg noen timer. Det hjelper ingen av dere eller forholdet at du strekker strikken. Gi deg selv pusterom.

Kanskje familievernkontoret kan gi dere noe input som par hvor en lever med sykdom. 

Anonymkode: 70c1b...28e

[AnonymBruker]

Jeg synes du burde ta en prat med pårørendelinjen/pårørendesenteret (tilbudet er vel ikke bare for de som "ligger for døden") og gjennom de eller fastlege kan dere også kunne få en noen timer hos familieterapeut/psykolog som arbeider med de temaene dere står oppi. Det kan hjelpe dere begge 

Anonymkode: c8353...967

[AnonymBruker]

Takk folkens❤️ Det hjalp veldig med noen ekstra øyne og hoder som gir råd og tanker. Man kan vel bli ganske nærsynt av å være kronisk syk

Anonymkode: 02d02...b71

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk.

Ble ufør pga det.

Jeg har motsatt "problem".

Jeg sliter innimellom, men jeg vil ikke at mine utfordringer skal påvirke dem rundt meg. Inkludert mann og 3 barn. 

Ja, det er kjipt å være syk, men 90% klarer jeg uten hjelp. Mannen og barna har sine ting og såfremt det ikke er snakk om liv og død så klarer jeg som voksen kvinne å ivareta meg selv. Om det så inkluderer sykehus, leger osv 

Mannen derimot, blir stresset fordi han elsker meg så høyt. Han vil droppe alt på sekunder for meg.

Mht samboeren din så høres hun veldig needy ut.

Joda, kjipt å være kronisk syk, men om du elsker, ser og verdsetter partneren din, ønsker du at de også skal ha livskvalitet og kunne gjøre sine egne ting.

Det handler om balanse. Ikke minst om den som er syk har en "stakkars meg/offerrolle" tilnærming. 

Min tilnærming om jeg måtte bli innlagt er "Jeg er innlagt. Fint med litt oppmerksomhet og besøk og føle meg elsket og verdsatt" kontra "Du elsker meg ikke om du ikke sitter på sykehuset med meg 24/7(med mindre jeg er døende og har mindre enn 24 timer å leve...DA hadde jeg nok blitt litt såret om partneren min holdt seg unna).

Anonymkode: 1779e...102

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk, men heldigvis svært sjelden jeg trenger legetilsyn. Jeg drar som regel alltid alene når jeg gjør det, men noen ganger blir jeg kjørt til og noen få ganger venter noen på meg uten at jeg har bedt om det. Jeg forventer det overhodet ikke. De gangene jeg har blitt innlagt har jeg alltid vært alene med unntak av kjøring og henting til akutte hendelser og operasjoner. Hun virker veldig uselvstendig. Jeg forstår det er tungt å være syk, men alle har vi vårt liv og ingen kan forventes å stille opp hver gang når det er så ofte som du beskriver. Hva gjør hun når du er på jobb foreksempel? 

Anonymkode: edfec...f4b

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for at det er slitsomt. Både den syke og den pårørende er utsatt for belastninger som andre ikke har, ikke kjenner til og ikke forstår.

Jeg er både pårørende og kroniker selv. Derfor vil jeg påstå at jeg har visse forutsetninger for å se saken fra begge sider. Jeg mener helt ærlig at det er du som er drittsekken her. "Litt uflidd for å gå ut døra" og at ting tar noen timer er ikke en gyldig unnskyldning i vår verden.

Det er ikke bestandig det er like nødvendig, men hvis samboeren min har behov for å ha meg der eller vice versa, skal det mer til enn som så før vi ikke stiller opp for hverandre. Da måtte jeg i så fall hatt høy feber, smittsom sykdom eller uvanlig sterke plager av min egen sykdom samtidig, slik at jeg ikke er i stand til å komme meg ut. 

Anonymkode: 52da5...ed7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har full forståelse for at det er slitsomt. Både den syke og den pårørende er utsatt for belastninger som andre ikke har, ikke kjenner til og ikke forstår.

Jeg er både pårørende og kroniker selv. Derfor vil jeg påstå at jeg har visse forutsetninger for å se saken fra begge sider. Jeg mener helt ærlig at det er du som er drittsekken her. "Litt uflidd for å gå ut døra" og at ting tar noen timer er ikke en gyldig unnskyldning i vår verden.

Det er ikke bestandig det er like nødvendig, men hvis samboeren min har behov for å ha meg der eller vice versa, skal det mer til enn som så før vi ikke stiller opp for hverandre. Da måtte jeg i så fall hatt høy feber, smittsom sykdom eller uvanlig sterke plager av min egen sykdom samtidig, slik at jeg ikke er i stand til å komme meg ut. 

Anonymkode: 52da5...ed7

De forutsetningene var ganske begrenset, ja. 

Anonymkode: d4214...8bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De forutsetningene var ganske begrenset, ja. 

Anonymkode: d4214...8bd

Ja, beklager at jeg kun er både kronisk syk og pårørende til en annen kronisk syk. Burde selvsagt vært både psykiater og parterapeut i tillegg.

Anonymkode: 52da5...ed7

[AprilLudgate]

Neh, dette tenker jeg bare er å regne for normal gruff også helt friske par får innimellom. 
 

Ta en prat med henne og si at du skjønner hun ønsket deg med, men du må og avogtil få en pause eller kunne prioritere noe annet. 
 

At du ikke kunne sykehustime nr 579 mens du har vært med en hel haug må være greit. 
 

Hun må respektere din pårørenderolle og. 
 

Såvidt jeg forstår klarer hun komme seg dit selv? Eller?

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk syk samboer. Men jeg er også selv en kronisk syk samboer.

Vi lever fra dag til dag med ulik form, legetimer, sykehustimer, innleggelser osv.

Jeg er så glad at jeg har en mann som er mer tålmodig enn KG. Og jeg er så glad at jeg selv er mer tålmodig enn KG. Vi elsker hverandre. Og tåler hverandre gjennom disse tingene.

Anonymkode: 3cd35...7ec

[Daria]

At det er slitsomt å være pårørende og at man trenger pauser har jeg stor forståelse for - jeg som primært har erfaring med å være pasienten tenker av og til at det på noen måter er lettere for meg enn de rundt meg, jeg har i det minste bedre grunnlag for å forstå hva som skjer og hvordan jeg har der og er den eneste som er i nærheten av å ha det fulle bildet. Som singel kroniker har jeg også mye erfaring med å stort sett gjennomføre helseavtaler og behandlinger - planlagt og akutt - på egen hånd og vet at det går helt fint, det er sjelden jeg tenker på at jeg gjerne skulle hatt noen hos meg eller at det hadde gjort noen forskjell.

Men jeg håper jo også at hvis jeg ber noen av mine nære om hjelp og støtte, at de har en bedre unnskyldning for å la være enn at de er "litt uflidd"...

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk av typen som plutselig kan bli akutt og livstruende. 

Sist gang jeg fikk kjøre blålys til sykehuset (noe jeg som regel unngår pga forsiktighet i hverdagen) så var samboeren min på skiferie i utlandet. 

Det kommer litt an på hvordan kronisk syk din samboer er, er det noe akutt, livstruende, eller noe "ufarlig, men plagsomt". 

Jeg har flere ganger sagt til han at jeg gir han muligheten til å dra fra meg. Men han vil være med meg fordi jeg gir han mer positivt enn det er slitsomt  syns han. (Jeg er lungeskadet etter yrkesskade). Jeg vet at det kan være slitsomt å leve med en kronisk syk. Han må f eks veldig ofte (omtrent alltid) dra på ting uten meg. Det må være ensomt. Jeg var jo i utgangspunktet frisk de første 10 årene vi var sammen, så vi husker tiden hvor vi begge kunne dra på ting.

Selv om det sikkert kan være ensomt å dra på ting så er det kanskje litt godt også for å få en avkobling. Får du mulighet til dette TS? Tid for deg selv, og litt fri fra sykdom også? Det er viktig. 

Men akkurat i den situasjonen du beskriver virket du noe ufølsom, så jeg skjønner at hun reagerer. Du kunne kanskje ordlagt deg annerledes, men jeg forstår at du blir sliten av oppfølging til vanlig. 

 

Anonymkode: 5350b...eab