Blir fort lei av folk

[AnonymBruker]

ElectricScum skrev (1 minutt siden):

Jeg er stikk motsatt. Jeg synes "bli-kjent-fasen" nærmest er en endeløs oppramsing av en rekke trivialiteter som hva man jobber med, hvor man bor, har du barn, hva liker du å gjøre, hva er dine hobbier, etc. Litt som å lese en handleliste. For meg blir det ikke interessant før jeg når litt i dybden og folk tør å åpne seg skikkelig.

Men så er jeg bare gjennomsnittlig intelligent, da 🤡

Med bli-kjent-fase mener jeg ikke overflatisk smalltalk ved et tilfeldig første møte med en menneske, men f.eks. en ny kollega eller venn som du tilbringer en del tid sammen med i starten og blir «betatt» av. Litt som en forelskelse. Men som med forelskelsen så går det over for min del, også blir jeg lei lissom… Ts

Anonymkode: 40998...8f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

jeg en som tvert i mot liker best «bli-kjent-fasen» og fort blir lei av andre hvis vi omgås for ofte. 

jeg har det helt likt. 

Men det er ikke før nå nylig at jeg endelig fikk bestemt meg for å faktisk akseptere at det er slik jeg er. 

Har ment at det er noe feil med meg, og at jeg må jo få det til. 

Men, nei, jeg er som jeg er. Jeg trives med mye alenetid, og jeg synes det er spennende å bli kjent med og snakke med folk på et overflatisk plan. Jeg liker ikke det der med å tekste, sees, gjøre ting sammen "hele tiden". Jeg orker ikke noen så tett på meg. 

Jeg er som jeg er. 

Ferdig snakka 

Anonymkode: ecab4...ea7

[AnonymBruker]

Er litt enig.

De gangene jeg har begynt i jobber, klasser eller prosjekter der alle er like nye så synes jeg dette er en behagelig fase. Alle er hyggelige mot hverandre, viser seg fra sine beste sider og alle liker alle.

Så starter klikkene og trivselen går sakte ned.

På min nåværende arbeidsplass har vi hatt god aldersspredning. Ingen har vært nære venner privat og miljøet har vært helt perfekt. Lenge.

Nå har vi et generasjonsskifte med en del yngre inn som er blitt svært nære venner på fritiden. Nå er jobben blitt klikkete, mer baksnakk, mer utenforskap og rett og slett dårligere miljø.

Anonymkode: ab2a4...a5d

[AnonymBruker]

ElectricScum skrev (31 minutter siden):

Jeg er stikk motsatt. Jeg synes "bli-kjent-fasen" nærmest er en endeløs oppramsing av en rekke trivialiteter som hva man jobber med, hvor man bor, har du barn, hva liker du å gjøre, hva er dine hobbier, etc. Litt som å lese en handleliste. For meg blir det ikke interessant før jeg når litt i dybden og folk tør å åpne seg skikkelig.

Men så er jeg bare gjennomsnittlig intelligent, da 🤡

KG er stedet der mensa møtes. Her går de aldri lei!😅

Anonymkode: 5152a...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når ble en iq på 120 "lynende intelligent"? "Over gjennomsnittet" er mer riktig å si, da gjennomsnittet er på 100 - og det er vel omtrent der du ligger (eller under)?

Opera, teater, musikaler, show og diverse kan man faktisk finne en del av dersom man setter seg i et fremkomstmiddel og kjører noen timer. Rart hvordan bil, fly, båt og tog fungerer. Mulig det kun er vi med en iq på over 100 som har nok fantasi til å bevege oss utenfor egen by?

Anonymkode: 58287...3f3

120 er godt over snittet, og det kan godt være du er langt smartere enn mange rundt deg, og at du derfor lett kjeder deg av mangel på stimuli i hverdagen. Jeg tror likevel ikke på at du er bosatt et sted i Norge hvor majoriteten av voksne bedriver bare snooze eller rus. 

Anonymkode: 6cdfd...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Så du er lynende intelligent og bor i en by med stort nok kundegrunnlag til å ha både opera, teater, musikaler, show og foredrag...men du møter kun trøtte folk og fyllafanter helt uten interessse  for alle disse tingene som du liker, det er vel litt rart vel?

Anonymkode: 6cdfd...172

Merkelig slutning, du sliter tydeligvis med leseforståelsen.

Anonymkode: 0a426...c57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Der mange mennesker synes å foretrekke å omgås de samme menneskene hele livet (partner, venner, kollegaer), er jeg en som tvert i mot liker best «bli-kjent-fasen» og fort blir lei av andre hvis vi omgås for ofte. 

Jeg skjuler selvsagt dette for omverdenen (håper jeg 😅), men lurer på hvorfor det er sånn? Jeg har gode venner og ser på meg selv som sosial og omgjengelig. Jeg blir også lett blir kjent med folk, men er tilsynelatende mer utålmodighet og mindre utholdende med andre mennesker, sammenlignet med andre. Dette er ikke noe jeg er stolt over og egentlig ikke tør å innrømme ovenfor andre, annet enn her på et anonymt forum…

Andre som kjenner seg igjen? Jeg er en godt voksen kvinne forresten, og dette er dessverre bare blitt verre med årene. 🙈

Anonymkode: 40998...8f5

Jeg er mann på 40 og min hemmelighet er at jeg kun får positiv energi av unge, vakre kvinner. Ingen andre har jeg egentlig lyst til å sosialisere med utenom familie. Til og med et par familiemedlemmer ser jeg på som bare belastning (med god grunn).

Anonymkode: aa4c9...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kjenner meg igjen i dette - har egentlig alltid likt meg godt alene. Det er også mye enklere å være alene nå med internett og sosiale medier. Jeg får ut en del tanker og meninger på diverse forum. Så man har en form for konversasjon på det overflaktiske nivået, noe jeg synes er ok. 

Blir f.eks. veldig fort sliten av hytteturer - vi har hatt noen med kolleger, noen ganger med venner andre ganger med slektninger. Det er greit en dag eller to - men blir det mer, så blir jeg bare kjempesliten. Det aller verste er mer eller mindre obligatoriske turer hjem til opphavet (jeg er passert 50) og ettersom det er på en annen side av landet, blir det besøk over 5-6 dager, i alle fall til jul og om sommeren, som regel også påske. Spesielt mor snakker bare om seg og sitt - veldig mye om veninner og naboer som jeg knapt vet hvem er. 

Omgås en del i storbyen også - men jeg fortrekker kortere møter på noen timer, før jeg blir lei. Noen av de på samme alder har jeg ikke så mye til felles med, utenom at vi jobber sammen. Det blir utrolig fort de gamle historien. Samme med noe slektninger jeg omgås - nesten alltid samme tema, er bare trøttende og kjedelig. 

Det jeg også lurer på er hvor mange som ser dette? Jeg blr f.eks. overrasket når jeg var hjemme på familiebesøk sist gang - at f.eks. mor sier at hun regner med at jeg blir ekstra mange dager i jula i år og en annen slektning synes det er håpløst at jeg skal reise allerede 2. juledag. Jeg føler meg nesten som "fanget" i det sosiale selskapet, og jeg blir stadig like overrasket over at ingen andre ser hva jeg føler og tenker rundt dette. 

Anonymkode: 518a0...4ad

Vet du hva - de tingene du nevner der hadde vært helt uaktuelle for meg. Hadde heller sagt nei takk til hytteturer og valgt hotell (eller tilogmed telt) istedenfor å bo tett med folk man selv ikke har valgt. Én full dag er å strekke det. Så får det heller bli litt dårlig stemning. Msn får bare si det på en fin måte, og selvfølgelig ikke hindre andre i å gjøre det.

Generelt: Jeg har neppe spesielt høy IQ, men trenger også litt variasjon i temaer. Det trenger ikke å være ting jeg interesserer meg for allerede/kan noe om, og det er heller ikke nødvendig at den jeg snakker med er det når jeg prater om det jeg har lyst til. Men gjensidig interesse og nysgjerrighet i løpet av samtalen, at man er åpne for nye synspunkter men også kan utfordre hverandre? Kanskje lære noe, uavhengig av hvilken vei det går? Det gir meg mye. Jeg har også flyttet mye og byttet ut vennekretser gjentatte ganger. Det er et stort spenn i hva slags mennesker som har vært mine nærmeste. Og jeg ser at jeg ikke klarer å opprettholde nære relasjoner over tid. De gjør en innsats og jeg finner en grunn til å trekke meg unna. Så ser jeg andre med relasjoner som har vart i 40 år og jeg innser at jeg ikke aner hvordan det føles. På den ene siden ønsker jeg det, men på den andre siden orker jeg ikke og velger det vekk gang på gang.

Anonymkode: 3adef...809

[AnonymBruker]

Og ja - jeg også elsker omstruktureringer og utskiftninger på jobb😂 Setter meg heller i et rom fullt av ukjente enn med de kollegaene jeg har en relasjon til. De er så absolutt hyggelige og jeg har på ingen måte noe imot dem. Jeg vil bare helst slippe å ha så mye med dem å gjøre, haha. Lunchen er veldig hyggelig og mer enn nok for meg.

Anonymkode: 3adef...809

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg er mann på 40 og min hemmelighet er at jeg kun får positiv energi av unge, vakre kvinner. Ingen andre har jeg egentlig lyst til å sosialisere med utenom familie. Til og med et par familiemedlemmer ser jeg på som bare belastning (med god grunn).

Anonymkode: aa4c9...191

Hehe. 

Anonymkode: cd3cd...d7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ts her. Takk for svar så langt. Som sagt trives jeg best med «bli-kjent-fasen», og blir lett begeistret for folk, men så blir jeg lei etter en stund når jeg føler ting blir repeterende. Jeg leter absolutt ikke etter det perfekte, tvert i mot så synes jeg mennesker som tenker helt annerledes enn meg er ekstra spennende å bli kjent med. 

Og jeg ser jo et mønster. Jeg har byttet mye venner oppigjennom, og jeg liker å bytte jobb/arbeidsmiljø regelmessig og blir glad når vi skal omorganisere så jeg kanskje blir kjent med nye.  

Jeg ser hva du skriver anonym i #2. Jeg har nok over gjennomsnittet behov for intellektuell stimulans og utfordringer jeg også, og synes veldig mange bruker alt for lang tid på å cathe ting, men vet ikke om jeg har spesielt høy IQ. Aldri målt. 😊

Anonymkode: 40998...8f5

Kanskje er du rett og slett interessert i nye mennesker. Man kan ikke bli nær venn med alle, men du skriver at du har nære venner og da er vel ikke dette noe problem?

jeg kjeder meg mindre med personer som jeg har felles interesser med. Da er det ikke meg og deg som er i fokus, men det vi er interessert i. Vi møtes også og driver med felles idrett. Det er de menneskene jeg liker å treffe igjen og igjen over tid.
 

 

Anonymkode: ce1de...ee4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Og ja - jeg også elsker omstruktureringer og utskiftninger på jobb😂 Setter meg heller i et rom fullt av ukjente enn med de kollegaene jeg har en relasjon til. De er så absolutt hyggelige og jeg har på ingen måte noe imot dem. Jeg vil bare helst slippe å ha så mye med dem å gjøre, haha. Lunchen er veldig hyggelig og mer enn nok for meg.

Anonymkode: 3adef...809

Hehe. Akkurat sånn har jeg det på jobb også. På mine verste dager sniker jeg meg ut ei bakdør hvis det er sosiale samlinger på jobb... 😄 Godt å høre at jeg ikke er alene om dette. Jeg har aldri turt å si det til kollegaer eller venner. Jeg skjønner jo at det ikke er dem det er noe galt med, at det er lurt å holde seg inne med «flokken», og at jeg er heldig som har dem. 

Ts (falskt flokkdyr)

Anonymkode: 40998...8f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje er du rett og slett interessert i nye mennesker. Man kan ikke bli nær venn med alle, men du skriver at du har nære venner og da er vel ikke dette noe problem?

jeg kjeder meg mindre med personer som jeg har felles interesser med. Da er det ikke meg og deg som er i fokus, men det vi er interessert i. Vi møtes også og driver med felles idrett. Det er de menneskene jeg liker å treffe igjen og igjen over tid.

Anonymkode: ce1de...ee4

Godt poeng. Jeg synes alltid det er spennende med nye mennesker. Det er som å begynne med en ny bok eller serie. Elsker følelsen og håper det er noe som gir meg noen nye perspektiver og fenger. 

Kjenner også igjen det med aktivitet. Det er mye enklere å samles rundt en felles interesse.

Ts

Anonymkode: 40998...8f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2026 den 7.08):

Der mange mennesker synes å foretrekke å omgås de samme menneskene hele livet (partner, venner, kollegaer), er jeg en som tvert i mot liker best «bli-kjent-fasen» og fort blir lei av andre hvis vi omgås for ofte. 

Jeg skjuler selvsagt dette for omverdenen (håper jeg 😅), men lurer på hvorfor det er sånn? Jeg har gode venner og ser på meg selv som sosial og omgjengelig. Jeg blir også lett blir kjent med folk, men er tilsynelatende mer utålmodighet og mindre utholdende med andre mennesker, sammenlignet med andre. Dette er ikke noe jeg er stolt over og egentlig ikke tør å innrømme ovenfor andre, annet enn her på et anonymt forum…

Andre som kjenner seg igjen? Jeg er en godt voksen kvinne forresten, og dette er dessverre bare blitt verre med årene. 🙈

Anonymkode: 40998...8f5

En slags relasjonsskade kanskje? Har vært borti noen som er kjempegode på å bli kjent med andre. Men neste uke er de i gang med å sjarmere en ny venn. Er du vokst opp i et overflatisk miljø, der man sosialiserer istedenfor å bli kjent med? Ser mange eksempelet på dette i velstående kretser. De sveiver gjennom festen, og gir alle et smil og en hyggelig kommentar. Men er de egentlig venn med noen, eller er det bare bekjentskap? 

Anonymkode: 83ed5...bdb

[AnonymBruker]

Det er jo klart at det er mye mer gøy når det er litt spenning og usikkerhet. Når man kan lure på «Hva tenker Pia om dette?», i stedet for når man kjenner hverandre så godt at man allerede har kjørt gjennom hele samtalen i hodet og ikke får noen nye perspektiver.  
Dette gjelder vel alle, vil jeg tro. 

Anonymkode: 41fb8...8b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Det er jo klart at det er mye mer gøy når det er litt spenning og usikkerhet. Når man kan lure på «Hva tenker Pia om dette?», i stedet for når man kjenner hverandre så godt at man allerede har kjørt gjennom hele samtalen i hodet og ikke får noen nye perspektiver.  
Dette gjelder vel alle, vil jeg tro. 

Anonymkode: 41fb8...8b1

Det er ikke bare at dere er venner med feil folk da? Vennene mine er ikke kjedelige i det hele tatt og jeg har aldri kjørt gjennom en hel samtale i hodet med dem på forhånd. 

Anonymkode: 80b3d...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.10.2026 den 21.12):

Det er ikke bare at dere er venner med feil folk da? Vennene mine er ikke kjedelige i det hele tatt og jeg har aldri kjørt gjennom en hel samtale i hodet med dem på forhånd. 

Anonymkode: 80b3d...d2c

Kan jo bare snakke for meg selv, men vennene mine kommer alltid med interessante perspektiver og innfallsvinkler. De er også veldig forskjellige, så man vet aldri hvilken vei en samtale tar. 

Men nå skal det jo sies at jeg ikke har noen nære venner, nettopp av overnevnte grunner. Jeg skyver de alltid vekk først. Har gjort en innsats med noen nå de siste typ 6 årene, og det er dem jeg ser på som mine nærmeste venner. Men vi treffes jo ikke mer enn kanskje en gang i året eller annenhvert år, så nære vennskap er det likevel ikke.

Anonymkode: 3adef...809