Er jeg bare dramatisk eller er det

[AnonymBruker]

Hei. Beklager på forhånd, dette blir et langt innlegg. Men jeg skriver fordi jeg trenger et nøytralt perspektiv, og kanskje noen råd fra noen som står helt utenfor situasjonen.

Litt bakgrunnsinformasjon som jeg tror er relevant: Jeg har hatt en ganske turbulent oppvekst og et vanskelig forhold til foreldrene mine. Hos den ene var det vold, hyling og skriking, mens den andre har hatt helt ekstremt dårlig kontroll på økonomi og samtidig vært veldig fraværende gjennom hele oppveksten min egentlig frem til i dag. Jeg har etter hvert fått et bedre forhold til den ene. Den andre ser jeg kanskje 1 gang i året i et par timer og det holder egentlig for meg.

Jeg er nå midt i 30-årene og fikk for rundt 7 år siden diagnosen bipolar lidelse. Hovedutfordringen min har vært dype depresjoner men jeg har også hatt noen maniske episoder. Da har symptomene mine typisk vært oppstemthet, dårligere impulskontroll, pengebruk og litt mer risikotaking. Jeg har aldri hatt psykose eller noen ekstreme symptomer.

Jeg er gift og vi har et barn sammen.

Så til hovedproblemet. Mannen min har på mange områder vært veldig tålmodig og støttende gjennom prosessen min med å lære å håndtere lidelsen, regulere medisiner, prøve perioder uten medisiner osv. Det ønsker jeg å være tydelig på, fordi dette ikke er et innlegg hvor jeg prøver å fremstille ham som en dårlig person.

Men vi har hatt et enormt problem i forholdet vårt i flere år: gaming.

I lange perioder har det tatt omtrent all den våkne tiden hans. Han kunne sitte og spille, hyle og skrike til klokken 07 om morgenen eller senere, før han sov til 14–15, noen ganger 16–17. Så sto han opp, lagde seg mat, satte seg tilbake foran PC-en og gjorde det samme igjen. Jeg ble også holdt våken av dette. Jeg kunne bli vekket fem ganger i løpet av en natt av roping og skriking. Jeg følte meg utrolig ensom i forholdet. Vi snakket om det igjen og igjen. Han lovet mange ganger at det skulle bli bedre, og noen ganger ble det bedre en kort tid, før det gradvis gikk tilbake til akkurat det samme.

For snart fem år siden begynte jeg å studere igjen. Dette var noe vi hadde snakket mye om på forhånd og han var veldig oppmuntrende og støttende til at jeg skulle gjøre det. Jeg ønsket å satse på en utdanning og en bedre fremtid.

Etter hvert ble det veldig vanskelig å kombinere studier, jobb og alle oppgavene hjemme. Jeg har i tillegg perioder med store konsentrasjonsvansker og i huset gjorde han ingenting. Vi snakket om dette, hans forslag var at jeg skulle slutte jobben. Han kunne forsørge oss økonomisk slik at jeg kunne konsentrere meg fullt om studiene og faktisk gjennomføre dem.

Jeg syntes dette var utrolig vanskelig. Jeg liker ikke å være økonomisk avhengig av andre, på grunn av hvordan jeg selv har vokst opp. Men etter mye tenking kom jeg frem til at det kanskje var den beste løsningen hvis jeg skulle klare utdanningen.

Så fikk vi barn å da ble problemene mye større.

Han var fysisk til stede, men samtidig helt fraværende. Han kunne si «bare si fra hvis du trenger hjelp», men når jeg faktisk ba om hjelp, ble han enten irritert eller svarte ting som «det er ikke nødvendig å gjøre det» eller «det er ingen som bryr seg om det». Det endte som regel med at jeg måtte gjøre det selv uansett, ofte med et barn på armen. Gamingen ble heller ikke bedre. Om noe ble den verre. Vi hadde flere alvorlige samtaler hvor jeg sa at vi ikke kunne fortsette sånn, og at hvis ingenting endret seg, kom jeg til å gå. En gang svarte han:

«Hvor skal du gå? Du har jo ingen penger.»

Han har også flere ganger spøkt foran kameratene sine om at han endelig har klart å gjøre meg økonomisk avhengig av ham, så nå kan jeg ikke gå fra ham.

Dette traff meg ganske hardt.

På samme tidspunkt skjedde det veldig mye i livet mitt. Jeg hadde mye hormoner pga nyfødt barn, lite søvn, mye stress, stor belastning hjemme og følte meg veldig alene. For meg er dette ting som kan trigge maniske episoder. Og det var det som skjedde. Jeg begynte å bruke penger jeg ikke hadde, og endte til slutt opp med et forbrukslån på rundt 50 000 kroner. Dette er jeg absolutt ikke stolt av. Faktisk skammer jeg meg veldig over det. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle havne i den situasjonen, spesielt med min egen oppvekst i bakhodet.

Jeg holdt lånet skjult for ham og forsøkte å betale det ned uten at han visste om det. Det var selvfølgelig feil av meg. En del av grunnen til at jeg skjulte det, var at jeg var livredd for hva som ville skje dersom han fant det ut. Jeg var redd for at det skulle bli brukt mot meg i absolutt alle sammenhenger. Til slutt fant han selvfølgelig ut av det. Da måtte jeg legge meg helt flat og fortelle alt som det var. Han ble veldig sint, og det har jeg god forståelse for. Jeg hadde holdt noe alvorlig skjult for ham og gjort noe bak ryggen hans.

Jeg forsøkte samtidig å forklare hva som hadde skjedd rundt meg i denne perioden og hvilke ting jeg opplevde som triggere. Blant annet ensomheten i forholdet og følelsen av at jeg ikke klarte å få kontakt med ham. Jeg kunne bokstavelig talt sitte ved siden av ham i sofaen og prøve å snakke med ham, mens han satt på Discord og snakket eller skrev med gutta og totalt ignorerte meg. Eller kun responderte med «MmMm».

Jeg mener ikke at dette unnskylder det jeg gjorde. Jeg er voksen og har ansvar for mine egne handlinger. Jeg burde enten hatt bedre kontroll eller sagt fra mye tidligere. Men det jeg var redd for skulle skje etterpå var akkurat det som skjedde. Nå blir økonomien brukt mot meg i enhver konflikt.Jeg kan spørre om han kan ta med en søppelpose ut, og på en eller annen måte ender diskusjonen med økonomien min. Penger blir også brukt som argument for hvorfor jeg ikke kan gjøre ting eller være med på ting.

Samtidig kan han selv reise, kjøpe ting og gjøre det han ønsker. Han kan for eksempel dra på sydenturer mens jeg og barnet blir hjemme fordi jeg «ikke har penger». Jeg mener ikke at han ikke skal få bruke sine egne penger eller gjøre ting han har lyst til. Det er ikke poenget. Det er jo hans penger. Men det som gjør vondt, er forskjellen. At økonomien min konstant blir slengt i ansiktet mitt samtidig som grunnen til at jeg i utgangspunktet sluttet å jobbe, var at han selv foreslo at jeg skulle gjøre det for å klare studiene som egentlig HAN foreslo i første omgang. Jeg kan knapt bli med på kino fordi jeg ikke har penger, samtidig som han kan gjøre akkurat hva han vil.

Det er også andre ting som har gjort at jeg stiller spørsmål ved forholdet. Vi har dessverre vært gjennom 5 spontanaborter. Under den siste, mens jeg fortsatt aktivt blødde, sa han til meg: «Det er like greit at du mistet, for du hadde ikke blitt en god mor til nummer to uansett.» Den kommentaren sitter fortsatt veldig i meg. Jeg har også foreslått parterapi fordi jeg oppriktig har ønsket å prøve å få forholdet vårt til å fungere. Det ville han ikke fordi det ble for dyrt og «det har vi ikke penger til». Dagen etter kjøpte han seg en hengekøye til 6000 kroner.

Det er slike ting, sammen med alt det andre, som gjør at jeg begynner å lure på om dette faktisk er et forhold jeg ønsker å være i resten av livet. Jeg har sagt flere ganger at dette ikke er sånn jeg ønsker å leve resten av livet. Jeg ønsker at datteren vår skal vokse opp med foreldre som fungerer som et team. Jeg vil at hun skal se foreldre som er glade i hverandre, samarbeider og faktisk liker å være sammen. Det føler jeg ikke at vi gir henne nå og jeg vet ikke om jeg er i stand til å være det med han igjen.

For min del har årene med denne typen fraværende tilstedeværelse gjort noe med følelsene mine for ham. Jeg har fått mer og mer avsmak og har sagt tydelig at jeg er ferdig dersom det ikke skjer ganske dramatiske endringer. Og surprise surprise, det har ikke skjedd. Så akkurat nå føler jeg egentlig at jeg venter på å bli ferdig med studiene, komme meg ut i jobb, få kontroll på økonomien og spare nok til at jeg har mulighet til å gå.

Men så begynner jeg å tvile på meg selv.

Overdriver jeg? Er jeg dramatisk? Er det mitt eget tankekjør som gjør at jeg bare ser alt det negative? Tar jeg et enormt valg basert på følelser som kanskje kommer til å endre seg? Burde jeg prøve enda mer før jeg gir opp?

For dessverre elsker jeg ham jo. Hvis jeg ikke gjorde det, hadde jeg neppe fortsatt vært her og dette hadde heller ikke vært et så vanskelig valg for meg om jeg ikke hadde elsket han.

Jeg er livredd for å ta en beslutning jeg senere angrer på. Og aller mest er jeg redd for å ta et valg som påvirker barnet vårt negativt.

Jeg forventer ikke at fremmede på internett skal bestemme om jeg skal gå eller bli. Men jeg trenger veldig gjerne perspektivet til noen som står helt utenfor dette.

Hvordan ser dette ut utenfra? Er det jeg som har mistet perspektivet på situasjonen? Og hvis noen har vært i noe lignende hva gjorde dere?

Vær gjerne brutalt ærlige. Hvis dere synes det høres ut som om jeg bare er helt urimelig, så si det.

 

Anonymkode: 37df9...00b

[AnonymBruker]

Nei, spør du meg er du 100% oppegående på hva du tenker og føler om dette.
Du er helt spot on. Og du trenger ikke finne deg i det der. 
Høres dessverre ikke ut som at han elsker deg  

Tror ikke du vil angre på valget, men tror heller ikke han lett vil la deg gå. De som skal ha noen under helt egen kontroll kan bli ganske skumle når man prøver å gå fra dem. Så sørg for et trygt sted å dra hos noen som du kan lene deg på, dra ut av huset, så får du gi han beskjed. Så han ikke gjør deg noe ille fysisk.... ville faktisk vært skikkelig obs på det. Kvinner har blitt drept før når de prøver å gå fra en som elsker å ha kontrollen... til skrekk og advarsel. Så gå på en trygg måte, det er mitt beste råd. Ta selvsagt med deg barnet ditt ❤️ Oppsøk evt et krisesenter og snakk med de. Forhåpentligvis har det ikke gått så langt for han, men det vet man søren meg aldri før det er for sent. Bedre førevar. Et krisesenter kan rådgi deg.

Og SÅ kommer du til å få verdens største lettelse kan jeg nesten si med en gang.

En god venninne ble i praksis satt på bar bakke igjen da samboeren var utro, hun også med en liten datter. Under studier og med svært dårlig økonomi. Det har gått bra! Hjelp fra NAV, kommune, alt som finnes av muligheter. For man skal ikke leve i slike forhold fordi man ikke har råd til å gå. Så det går faktisk an, selv om man ikke tror det. Og det er nok verdt det.

Anonymkode: e30ca...814

[AnonymBruker]

Et lite tips, ikke bytt skrift, bruk det som er standard den er lesbar.

For oss som ikke har 100 på synstesten var den skriften der omtrent umulig å lese på pc.

Anonymkode: 50ac3...2d1

[AnonymBruker]

Du burde gått fra han for mange år siden. Burde heller ikke fått barn med han, men nå er jo det for sent. Skjønner ikke hvorfor du prøver på flere barn med han da når han ikke er snill mot deg engang. Ikke har du råd til barn heller. Anbefaler deg å få deg jobb igjen og flytte fra han. Har han noe interesse for barnet?

Anonymkode: 11349...79e

[AnonymBruker]

Sitat

«Det er like greit at du mistet, for du hadde ikke blitt en god mor til nummer to uansett.»

Altså.. enten mangler han fullstendig sosiale antenner og empati, eller er han direkte ond, med vilje og viten, men uansett hva burde du jo virkelig ikke ha flere barn med ham, eller være sammen med ham i det hele tatt.  

Anonymkode: 1ee41...7fa

[AnonymBruker]

Han der skulle du nok ha rømt fra allerede da det ble klart at gaming var så viktig for han. Faren til barnet dit virker det noe galt med, å tror ikke hverken du eller barnet får et god liv med å bo sammen med han der over tid. Ikke så ille som han har vært til alle sjekkpunkter. Du burde nok få deg jobb igjen, er det noe søsken eller nære venner som kan være emosjonell støttespiller og kanskje avlaster med barnet?
 

Er selv sammen med en med lignende hobby og bruker selv litt tid på Discord og spiller litt. Men det er langt ned på lista for begge parter her. Der er det aldri snakk om at gaming overgår å ha en ok tilværelse i hjemmet.

Anonymkode: af1ac...f7a

[Katten.2.0]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Et lite tips, ikke bytt skrift, bruk det som er standard den er lesbar.

For oss som ikke har 100 på synstesten var den skriften der omtrent umulig å lese på pc.

Anonymkode: 50ac3...2d1

Og hvis man har kopiert det fra et annet program på PC så holder man inn ctrl + shift + v for å lime inn uten formatteringen til teksten.

[AnonymBruker]

Jeg hadde stukket for lenge siden! 

Anonymkode: d5cec...faa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Et lite tips, ikke bytt skrift, bruk det som er standard den er lesbar.

For oss som ikke har 100 på synstesten var den skriften der omtrent umulig å lese på pc.

Anonymkode: 50ac3...2d1

 

Katten.2.0 skrev (9 minutter siden):

Og hvis man har kopiert det fra et annet program på PC så holder man inn ctrl + shift + v for å lime inn uten formatteringen til teksten.

Helt enig.

Jeg KAN faktisk ikke lese dette innlegget.

Anonymkode: 276db...c5b

[AnonymBruker]

Han drar på ferie til syden uten deg og barnet deres??? 
Alt du forteller er helt forferdelig. Han bare gamer og gjør ikke en dritt hjemme, tar han seg aldri av barnet? Og har han ikke jobb siden han kan kun game og sove så mye? 
Hvor lang tid har du igjen av studiene? 

Anonymkode: b9a93...2eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Hei. Beklager på forhånd, dette blir et langt innlegg. Men jeg skriver fordi jeg trenger et nøytralt perspektiv, og kanskje noen råd fra noen som står helt utenfor situasjonen.

Litt bakgrunnsinformasjon som jeg tror er relevant: Jeg har hatt en ganske turbulent oppvekst og et vanskelig forhold til foreldrene mine. Hos den ene var det vold, hyling og skriking, mens den andre har hatt helt ekstremt dårlig kontroll på økonomi og samtidig vært veldig fraværende gjennom hele oppveksten min egentlig frem til i dag. Jeg har etter hvert fått et bedre forhold til den ene. Den andre ser jeg kanskje 1 gang i året i et par timer og det holder egentlig for meg.

Jeg er nå midt i 30-årene og fikk for rundt 7 år siden diagnosen bipolar lidelse. Hovedutfordringen min har vært dype depresjoner men jeg har også hatt noen maniske episoder. Da har symptomene mine typisk vært oppstemthet, dårligere impulskontroll, pengebruk og litt mer risikotaking. Jeg har aldri hatt psykose eller noen ekstreme symptomer.

Jeg er gift og vi har et barn sammen.

Så til hovedproblemet. Mannen min har på mange områder vært veldig tålmodig og støttende gjennom prosessen min med å lære å håndtere lidelsen, regulere medisiner, prøve perioder uten medisiner osv. Det ønsker jeg å være tydelig på, fordi dette ikke er et innlegg hvor jeg prøver å fremstille ham som en dårlig person.

Men vi har hatt et enormt problem i forholdet vårt i flere år: gaming.

I lange perioder har det tatt omtrent all den våkne tiden hans. Han kunne sitte og spille, hyle og skrike til klokken 07 om morgenen eller senere, før han sov til 14–15, noen ganger 16–17. Så sto han opp, lagde seg mat, satte seg tilbake foran PC-en og gjorde det samme igjen. Jeg ble også holdt våken av dette. Jeg kunne bli vekket fem ganger i løpet av en natt av roping og skriking. Jeg følte meg utrolig ensom i forholdet. Vi snakket om det igjen og igjen. Han lovet mange ganger at det skulle bli bedre, og noen ganger ble det bedre en kort tid, før det gradvis gikk tilbake til akkurat det samme.

For snart fem år siden begynte jeg å studere igjen. Dette var noe vi hadde snakket mye om på forhånd og han var veldig oppmuntrende og støttende til at jeg skulle gjøre det. Jeg ønsket å satse på en utdanning og en bedre fremtid.

Etter hvert ble det veldig vanskelig å kombinere studier, jobb og alle oppgavene hjemme. Jeg har i tillegg perioder med store konsentrasjonsvansker og i huset gjorde han ingenting. Vi snakket om dette, hans forslag var at jeg skulle slutte jobben. Han kunne forsørge oss økonomisk slik at jeg kunne konsentrere meg fullt om studiene og faktisk gjennomføre dem.

Jeg syntes dette var utrolig vanskelig. Jeg liker ikke å være økonomisk avhengig av andre, på grunn av hvordan jeg selv har vokst opp. Men etter mye tenking kom jeg frem til at det kanskje var den beste løsningen hvis jeg skulle klare utdanningen.

Så fikk vi barn å da ble problemene mye større.

Han var fysisk til stede, men samtidig helt fraværende. Han kunne si «bare si fra hvis du trenger hjelp», men når jeg faktisk ba om hjelp, ble han enten irritert eller svarte ting som «det er ikke nødvendig å gjøre det» eller «det er ingen som bryr seg om det». Det endte som regel med at jeg måtte gjøre det selv uansett, ofte med et barn på armen. Gamingen ble heller ikke bedre. Om noe ble den verre. Vi hadde flere alvorlige samtaler hvor jeg sa at vi ikke kunne fortsette sånn, og at hvis ingenting endret seg, kom jeg til å gå. En gang svarte han:

«Hvor skal du gå? Du har jo ingen penger.»

Han har også flere ganger spøkt foran kameratene sine om at han endelig har klart å gjøre meg økonomisk avhengig av ham, så nå kan jeg ikke gå fra ham.

Dette traff meg ganske hardt.

På samme tidspunkt skjedde det veldig mye i livet mitt. Jeg hadde mye hormoner pga nyfødt barn, lite søvn, mye stress, stor belastning hjemme og følte meg veldig alene. For meg er dette ting som kan trigge maniske episoder. Og det var det som skjedde. Jeg begynte å bruke penger jeg ikke hadde, og endte til slutt opp med et forbrukslån på rundt 50 000 kroner. Dette er jeg absolutt ikke stolt av. Faktisk skammer jeg meg veldig over det. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle havne i den situasjonen, spesielt med min egen oppvekst i bakhodet.

Jeg holdt lånet skjult for ham og forsøkte å betale det ned uten at han visste om det. Det var selvfølgelig feil av meg. En del av grunnen til at jeg skjulte det, var at jeg var livredd for hva som ville skje dersom han fant det ut. Jeg var redd for at det skulle bli brukt mot meg i absolutt alle sammenhenger. Til slutt fant han selvfølgelig ut av det. Da måtte jeg legge meg helt flat og fortelle alt som det var. Han ble veldig sint, og det har jeg god forståelse for. Jeg hadde holdt noe alvorlig skjult for ham og gjort noe bak ryggen hans.

Jeg forsøkte samtidig å forklare hva som hadde skjedd rundt meg i denne perioden og hvilke ting jeg opplevde som triggere. Blant annet ensomheten i forholdet og følelsen av at jeg ikke klarte å få kontakt med ham. Jeg kunne bokstavelig talt sitte ved siden av ham i sofaen og prøve å snakke med ham, mens han satt på Discord og snakket eller skrev med gutta og totalt ignorerte meg. Eller kun responderte med «MmMm».

Jeg mener ikke at dette unnskylder det jeg gjorde. Jeg er voksen og har ansvar for mine egne handlinger. Jeg burde enten hatt bedre kontroll eller sagt fra mye tidligere. Men det jeg var redd for skulle skje etterpå var akkurat det som skjedde. Nå blir økonomien brukt mot meg i enhver konflikt.Jeg kan spørre om han kan ta med en søppelpose ut, og på en eller annen måte ender diskusjonen med økonomien min. Penger blir også brukt som argument for hvorfor jeg ikke kan gjøre ting eller være med på ting.

Samtidig kan han selv reise, kjøpe ting og gjøre det han ønsker. Han kan for eksempel dra på sydenturer mens jeg og barnet blir hjemme fordi jeg «ikke har penger». Jeg mener ikke at han ikke skal få bruke sine egne penger eller gjøre ting han har lyst til. Det er ikke poenget. Det er jo hans penger. Men det som gjør vondt, er forskjellen. At økonomien min konstant blir slengt i ansiktet mitt samtidig som grunnen til at jeg i utgangspunktet sluttet å jobbe, var at han selv foreslo at jeg skulle gjøre det for å klare studiene som egentlig HAN foreslo i første omgang. Jeg kan knapt bli med på kino fordi jeg ikke har penger, samtidig som han kan gjøre akkurat hva han vil.

Det er også andre ting som har gjort at jeg stiller spørsmål ved forholdet. Vi har dessverre vært gjennom 5 spontanaborter. Under den siste, mens jeg fortsatt aktivt blødde, sa han til meg: «Det er like greit at du mistet, for du hadde ikke blitt en god mor til nummer to uansett.» Den kommentaren sitter fortsatt veldig i meg. Jeg har også foreslått parterapi fordi jeg oppriktig har ønsket å prøve å få forholdet vårt til å fungere. Det ville han ikke fordi det ble for dyrt og «det har vi ikke penger til». Dagen etter kjøpte han seg en hengekøye til 6000 kroner.

Det er slike ting, sammen med alt det andre, som gjør at jeg begynner å lure på om dette faktisk er et forhold jeg ønsker å være i resten av livet. Jeg har sagt flere ganger at dette ikke er sånn jeg ønsker å leve resten av livet. Jeg ønsker at datteren vår skal vokse opp med foreldre som fungerer som et team. Jeg vil at hun skal se foreldre som er glade i hverandre, samarbeider og faktisk liker å være sammen. Det føler jeg ikke at vi gir henne nå og jeg vet ikke om jeg er i stand til å være det med han igjen.

For min del har årene med denne typen fraværende tilstedeværelse gjort noe med følelsene mine for ham. Jeg har fått mer og mer avsmak og har sagt tydelig at jeg er ferdig dersom det ikke skjer ganske dramatiske endringer. Og surprise surprise, det har ikke skjedd. Så akkurat nå føler jeg egentlig at jeg venter på å bli ferdig med studiene, komme meg ut i jobb, få kontroll på økonomien og spare nok til at jeg har mulighet til å gå.

Men så begynner jeg å tvile på meg selv.

Overdriver jeg? Er jeg dramatisk? Er det mitt eget tankekjør som gjør at jeg bare ser alt det negative? Tar jeg et enormt valg basert på følelser som kanskje kommer til å endre seg? Burde jeg prøve enda mer før jeg gir opp?

For dessverre elsker jeg ham jo. Hvis jeg ikke gjorde det, hadde jeg neppe fortsatt vært her og dette hadde heller ikke vært et så vanskelig valg for meg om jeg ikke hadde elsket han.

Jeg er livredd for å ta en beslutning jeg senere angrer på. Og aller mest er jeg redd for å ta et valg som påvirker barnet vårt negativt.

Jeg forventer ikke at fremmede på internett skal bestemme om jeg skal gå eller bli. Men jeg trenger veldig gjerne perspektivet til noen som står helt utenfor dette.

Hvordan ser dette ut utenfra? Er det jeg som har mistet perspektivet på situasjonen? Og hvis noen har vært i noe lignende hva gjorde dere?

Vær gjerne brutalt ærlige. Hvis dere synes det høres ut som om jeg bare er helt urimelig, så si det.

 

Anonymkode: 37df9...00b

Kjenner meg igjen i en god del av det du skriver, dessverre. Om det er noen trøst. Er heldigvis ferdig med studiene. 

Anonymkode: 18026...98f

[AnonymBruker]

Det eneste du har mistet perspektivet på, er det med at du "er urimelig". Han høres ikke ut som en god far, ikke ut som en god partner, ikke god som kjæreste, og ikke god ut å bo sammen med. Han bedriver økonomisk vold. Det er den brutale og harde sannheten. 

Hvis du går vil du få det bedre. Hvis det var min mann som holdt på sånn, hadde jeg endt opp psykisk nedbrutt. Du fortjener ikke å ha det sånn her, du fortjener å ha det godt med en partner som elsker det og som viser deg det. De finnes der ute, jeg lover.

Anonymkode: 164ea...5d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han drar på ferie til syden uten deg og barnet deres??? 
Alt du forteller er helt forferdelig. Han bare gamer og gjør ikke en dritt hjemme, tar han seg aldri av barnet? Og har han ikke jobb siden han kan kun game og sove så mye? 
Hvor lang tid har du igjen av studiene? 

Anonymkode: b9a93...2eb

Stemmer, flere ganger. 
Joda han har jobb, men hjemme kontor, så han svarer på noe mails og bruker resten av dagen til gaming eller youtube. 

Anonymkode: 37df9...00b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

 

Helt enig.

Jeg KAN faktisk ikke lese dette innlegget.

Anonymkode: 276db...c5b

Beklager så mye, det ble litt rotete i første utkast så forsøkte å gjøre det ryddigere men skjønner nå at det kanskje ga motsatt effekt

Anonymkode: 37df9...00b

[AnonymBruker]

Hvor lang tid har du igjen av studiene? Tenker på om det er realistisk å holde ut til du har fått jobb, og idet du begynner å tjene penger så stikker du selvfølgelig.

Anonymkode: 6ced6...a95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det eneste du har mistet perspektivet på, er det med at du "er urimelig". Han høres ikke ut som en god far, ikke ut som en god partner, ikke god som kjæreste, og ikke god ut å bo sammen med. Han bedriver økonomisk vold. Det er den brutale og harde sannheten. 

Hvis du går vil du få det bedre. Hvis det var min mann som holdt på sånn, hadde jeg endt opp psykisk nedbrutt. Du fortjener ikke å ha det sånn her, du fortjener å ha det godt med en partner som elsker det og som viser deg det. De finnes der ute, jeg lover.

Anonymkode: 164ea...5d5

Det rare med det er at det er ikke fælt. Det er ikke noe krangling, hyling og skriking, det er bare helt stille. Ensomt og trist på kveldene alene riktig nok men ellers stille og rolig. Han er ikke slem eller voldelig på noen måte, bare uinteressert. 

Anonymkode: 37df9...00b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det rare med det er at det er ikke fælt. Det er ikke noe krangling, hyling og skriking, det er bare helt stille. Ensomt og trist på kveldene alene riktig nok men ellers stille og rolig. Han er ikke slem eller voldelig på noen måte, bare uinteressert. 

Anonymkode: 37df9...00b

Men måten han har skrytt til kompiser at du er avhengig og fanget. Ignorer deg og viser veldig lite interesse for selv sit eget barn, måten han bruker økonomien i mot deg. 
 

Det er en miks av alt fra manipulering, psykisk partnervold til neglect til eget barn han der driver på med. Hva hadde skjedd med barnet hadde du havnet i en situasjon i morgen som gjør at du ikke kan ta bare på barnet?

Nei tror du må våkne fra denne forelskelse fra fyren, få hjelp til å søke delt eller 100% alene omsorg for barnet, komme dere vekk og få en ny start du og barnet.

Anonymkode: af1ac...f7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det rare med det er at det er ikke fælt. Det er ikke noe krangling, hyling og skriking, det er bare helt stille. Ensomt og trist på kveldene alene riktig nok men ellers stille og rolig. Han er ikke slem eller voldelig på noen måte, bare uinteressert. 

Anonymkode: 37df9...00b

Kanskje du har fått for lav standard? Jeg tenker på barndommen. I forhold til mye av det du opplevde, så anser du dette som "godt"?  Men kroppen din og sinnet ditt forteller deg at du har det ikke godt. Dermed  kjenner du på en enorm ensomhet og tristhet, for du ER alene om  utfordringer.

Så nei, det er skikkelig dealbreaker mye av det du forteller. Og jeg merker jo at du skammer deg fryktelig over de pengene. Men du fortjener faktisk ikke å bli behandlet slik. Det må du slå helt fra deg. Det er greit å ha en samtale, være skuffet, lage en plan angående pengene, men så bruker man ikke det mot partner for å manipulere eller være slem i ettertid. At far til ditt barn, og din samboer, ikke hjelper til, bruker dine feil mot deg hvis han må gjøre noe, og drar til syden uten deg, ikke bidrar med barnet og gjøremål i huset- det hører ikke hjemme. Han er ikke snill. Han er heller ikke rolig eller hensynsfull når han sitter og skriker midt på natta!! Det er mange måter å være slem på. 

Du er ikke dramatisk, og du har en stor egoist som samboer. Så tenker jeg at ensomheten og tristheten kan forsvinne når du bestemmer deg for at du ikke bryr deg, og at du har en plan for DEG. Da kobler du deg mentalt fra han og fokuserer på deg selv og barnet. La han dra til syden, og ikke bidra. Du fokuserer på å fulleføre utdanning/ta deg jobb og komme deg videre. Husk å prioritere venner, komme deg ut- for du trenger impulser og støtte. 

Anonymkode: a9f9d...b4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det rare med det er at det er ikke fælt. Det er ikke noe krangling, hyling og skriking, det er bare helt stille. Ensomt og trist på kveldene alene riktig nok men ellers stille og rolig. Han er ikke slem eller voldelig på noen måte, bare uinteressert. 

Anonymkode: 37df9...00b

Stille og ensomt når man er i et partnerskap er fælt. Jeg gar vært sammen med en lik type, og de endrer seg ikke, dessverre. Nå har jeg en god mann, og det føles ikke hverken stille eller ensomt lengre.

Å våkne om natten fordi noen skriker og ikke viser hensyn, å ikke få hjelp til grunnleggende husarbeid, å bli nedgjort fordi man gjør det man får beskjed om (studier/jobb) er ikke godt. 

Og jo, han er slem når hanbutsetter deg for dette etter du har sagt ifra. Ville du gjort det samme tilbake? Ikke? Det er fordi du ikke er slem. 

Anonymkode: 164ea...5d5

[AnonymBruker]

Du kan alltid flytte og ta med deg barnet. Du trenger ikke kan. Du trenger et liv uten han og du trenger å stole på at hverken du eller barnet sulter i hjel, mange mødre har flyttet uten ei krone og de har klart seg. Du klarer deg du og. 

Anonymkode: f7b0b...4f6