Gå til innhold

Når introduserte dere barnet for ny partner?


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg ventet ca 6 måneder. Etter det var det viktig for meg å se hvordan mann og barn fungerte sammen, i forhold til om det var noe mer å satse på. Gutten var ikke informert om at det var min kjæreste når de møttes første gang. Han var relativt ung. Vi hang sammen noen helger. De fant tonen. Etter ytterligere ett år begynte vi å tilbringe annen hver uke hos kjæresten, etter 1.5 år flyttet vi inn. Vi er fremdeles sammen, 21 år etterpå. 

Anonymkode: f6ae1...1fa

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ett år siden jeg og barnefar flyttet fra hverandre. Vi samarbeider bra og barnet har det fint. Barnet hadde naturligvis en tøffere periode til å begynne med, men virker nå til å være tilfreds og ha slått seg til ro med situasjonen. Sier selv han har det bra.

Jeg har nylig fått meg ny kjæreste. Vi har datet/vært sammen ca 3 måneder. Barnet vet at jeg har kjæreste, men de har ikke møttes enda. Barnet har selv spurt om å få møte han, men dette har altså ikke blitt enda da jeg har følt at det har vært for tidlig. 

Barnet er 8 år.

Dere som har vært gjennom dette; når introduserte dere barnet/barna for ny partner?

Vi har det veldig fint sammen, han er trygg og stabil, men jeg ønsker heller ikke rushe ting om det beste faktisk er å vente en stund til.

Anonymkode: 1346e...a95

Jeg tenker det viktigste er å la barnet ha en eventuell sorgprosess i fred, i minst et år, før de møter en ny partner. Det blir bare mye å forholde seg til for dem. 

 Nå har det gått ett år og hvis barnet er over kneika kan du introdusere ny kjæreste synes jeg. Vente med overnatting. 

Anonymkode: 721bd...bda

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er ett år siden jeg og barnefar flyttet fra hverandre. Vi samarbeider bra og barnet har det fint. Barnet hadde naturligvis en tøffere periode til å begynne med, men virker nå til å være tilfreds og ha slått seg til ro med situasjonen. Sier selv han har det bra.

Jeg har nylig fått meg ny kjæreste. Vi har datet/vært sammen ca 3 måneder. Barnet vet at jeg har kjæreste, men de har ikke møttes enda. Barnet har selv spurt om å få møte han, men dette har altså ikke blitt enda da jeg har følt at det har vært for tidlig. 

Barnet er 8 år.

Dere som har vært gjennom dette; når introduserte dere barnet/barna for ny partner?

Vi har det veldig fint sammen, han er trygg og stabil, men jeg ønsker heller ikke rushe ting om det beste faktisk er å vente en stund til.

Anonymkode: 1346e...a95

For oss var det annerledes. For barnet kjente min nye partner og barna fra før. 

Tror eksen ventet i et par måneder med å introdusere ny partner.

Anonymkode: 69a96...469

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Oi, her er vi nok litt uenige. Jeg føler absolutt jeg har gitt (og fortsatt gir) barnet den tryggheten og stabiliteten han trenger, og mener ikke det må gå 2-3 år før man i det hele tatt begynner å date.

At man avventer med å eventuelt bli samboere til man har kjent hverandre lenge nok, og vet barnet og den nye kjæresten går godt sammen, er jeg 100% for og her har jeg virkelig ingen hastverk.

Samtidig har jeg et eget liv og kan ha en kjæreste, uten at det behøver å påvirke barnets liv negativt. Når de etterhvert skal møtes, kommer vi definitivt til å ta det i barnets tempo og ikke «tvinge» på barnet en ny person.

Fokus på eget sexliv? 🙈 her kjenner ikke du meg godt nok til å skulle dømme meg. 

Ts

Anonymkode: 1346e...a95

Jeg er enig med deg Ts. 

Anonymkode: 86cdf...219

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg tenker at man fint kan date så tidlig man vil, men jeg ville ikke fortalt barnet at jeg hadde en kjæreste etter at jeg hadde datet vedkommende i tre måneder... I det du forteller det er det naturlig at barnet vil møte personen....  Jeg ville ventet rundt 6 mnd, og latt barnet møte vedkommende etter at jeg hadde fortalt om ham hvis barnet ville...

Det er ikke så gøy for barnet å gå rundt og vite at mamma har en kjæreste han ikke kjenner.... (jobber i barneskolen og ser mange ulike løsninger på dette, samt snakker med mange barn om hva som skjer i livene deres, fordi det er på skolen de føler de kan "tømme seg"....)

Anonymkode: 6b0f5...4f1

AnonymBruker
Skrevet

En stund

Anonymkode: 83bb1...49f

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 19.10.2026 den 19.47):

Det er ett år siden jeg og barnefar flyttet fra hverandre. Vi samarbeider bra og barnet har det fint. Barnet hadde naturligvis en tøffere periode til å begynne med, men virker nå til å være tilfreds og ha slått seg til ro med situasjonen. Sier selv han har det bra.

Jeg har nylig fått meg ny kjæreste. Vi har datet/vært sammen ca 3 måneder. Barnet vet at jeg har kjæreste, men de har ikke møttes enda. Barnet har selv spurt om å få møte han, men dette har altså ikke blitt enda da jeg har følt at det har vært for tidlig. 

Barnet er 8 år.

Dere som har vært gjennom dette; når introduserte dere barnet/barna for ny partner?

Vi har det veldig fint sammen, han er trygg og stabil, men jeg ønsker heller ikke rushe ting om det beste faktisk er å vente en stund til.

Anonymkode: 1346e...a95

Ventet i et år før jeg introduserte 👍🏼 

Anonymkode: 641f7...f83

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 19.10.2026 den 19.47):

Det er ett år siden jeg og barnefar flyttet fra hverandre. Vi samarbeider bra og barnet har det fint. Barnet hadde naturligvis en tøffere periode til å begynne med, men virker nå til å være tilfreds og ha slått seg til ro med situasjonen. Sier selv han har det bra.

Jeg har nylig fått meg ny kjæreste. Vi har datet/vært sammen ca 3 måneder. Barnet vet at jeg har kjæreste, men de har ikke møttes enda. Barnet har selv spurt om å få møte han, men dette har altså ikke blitt enda da jeg har følt at det har vært for tidlig. 

Barnet er 8 år.

Dere som har vært gjennom dette; når introduserte dere barnet/barna for ny partner?

Vi har det veldig fint sammen, han er trygg og stabil, men jeg ønsker heller ikke rushe ting om det beste faktisk er å vente en stund til.

Anonymkode: 1346e...a95

Tidligst etter 1 år 

Anonymkode: 15a69...dff

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 19.10.2026 den 23.08):

 

Ble veldig urealistisk for meg å skulle skjule vedkommende for barnet i lang tid - og hvertfall i så lenge som ett år!

Barnet er 8 år, plukker opp det meste og er ikke lettlurt, for å si det sånn. 

Hvordan setter jeg ikke barnet først ved å la han vite at jeg har en kjæreste?

Er jo nettopp fordi jeg setter barnet først at jeg ikke haster med å introdusere dem for hverandre. Det er nemlig en forskjell på å la barnet vite at jeg har en kjæreste, og å involvere vedkommende i barnets liv. Ser heller ikke hvordan barnet blir utsatt for denne frustrasjonen som du snakker om.

Og desperat? Bare fordi jeg er mamma, betyr vel ikke det at jeg ikke fortjener å møte noen? Uten at det på noen som helst måte betyr at jeg er desperat..? 

Jeg var heldig å møte noen som matcher meg på mange plan, som jeg tror vil være et fint tilskudd i livet til barnet på sikt og som jeg har det ordentlig bra sammen med. Om det gjør meg desperat, har vi veldig ulik oppfatning av hva det er å være desperat iallefall.

Ts

Anonymkode: 1346e...a95

Hvorfor spør du da om du ikke liker svarene? Herlighet å si så tidlig at du har kjæreste er bare merkelig 

Anonymkode: 15a69...dff

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 19.10.2026 den 21.11):

Vanligere for menn å gjøre.

Anonymkode: 6ea85...c88

Noen menn…

Anonymkode: 15a69...dff

AnonymBruker
Skrevet

Hvor lang er en tråd?

Her var jeg i slutten av 30 årene, skilt med et barn med spesielle behov.

Han, enkemann med 2 barn i tidlig barneskole som mitt barn.

Da vi møttes var det som om vi hadde kjent hverandre hele livet.

Vi pratet om ALT veldig tidlig. All risiko det medførte med om vi valgte å fortsette.

Grunnleggende verdier, livssyn, syn på økonomi og barneoppdragelse.

Jeg visste at om jeg møtte barna hans ville de knytte seg raskt til meg. Han visste det også.

Pga avstand så måtte vi ta et valg. Og for oss ble det valget enkelt fordi vi var Tvillingsjeler. Vi MÅTTE være sammen.

Han introduserte meg som en venn første gang jeg kom på besøk. Det første besøket satt hans yngste seg på fanget mitt og søkte nærhet, noe han ALDRI gjorde med noen andre enn faren.

Etter det besøket begynte begge å spørre etter meg.

Vi introduserte så min sønn til dem og ja, de var litt usikre på hvordan relatere til han i starten da han ikke hadde språk, men det gikk fort over til nysgjerrighet.

Innen 4 mnd var jeg med i familie konfirmasjon til hans nevø der jeg møtte hele slekten. De adopterte meg der og da.

Innen 8 mnd var vi forlovet og etter 1 1/2 år kjøpte vi hus sammen og giftet oss året etter.

Barna hans kaller min for storebror.

De vil jeg skal introdusere meg som moren deres.

Vi er to brukne familier som ble hel sammen.

Både familie og venner hadde null tvil når de så oss sammen. De og kjente øyeblikkelig på den følelsen om at vi hadde vært sammen for alltid. 

Barna var med i prosessen om de ønsket at vi var sammen som kjærester, valget om å kjøpe hus sammen, velge huset, at vi skulle gifte oss.

Vi valgte hverandre alle sammen.

Blod er ikke tykkere enn vann.

De vi velger å ha i livene våre. De som er der for deg på godt og vondt og som velger deg tross å ha sett deg på ditt verste. DET er familie.

Mht deg og typen din.

Er DU trygg nok på forholdet deres til å involvere barnet ditt og risikere at barnet knytter seg til han? 

Anonymkode: 06cbb...db3

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hvorfor spør du da om du ikke liker svarene? Herlighet å si så tidlig at du har kjæreste er bare merkelig 

Anonymkode: 15a69...dff

Fordi spørsmålet mitt var når dere erfaringsvis har introdusert ny kjæreste for barnet - ikke når jeg kan fortelle at jeg har fått meg kjæreste.

Ts

Anonymkode: 1346e...a95

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvor lang er en tråd?

Her var jeg i slutten av 30 årene, skilt med et barn med spesielle behov.

Han, enkemann med 2 barn i tidlig barneskole som mitt barn.

Da vi møttes var det som om vi hadde kjent hverandre hele livet.

Vi pratet om ALT veldig tidlig. All risiko det medførte med om vi valgte å fortsette.

Grunnleggende verdier, livssyn, syn på økonomi og barneoppdragelse.

Jeg visste at om jeg møtte barna hans ville de knytte seg raskt til meg. Han visste det også.

Pga avstand så måtte vi ta et valg. Og for oss ble det valget enkelt fordi vi var Tvillingsjeler. Vi MÅTTE være sammen.

Han introduserte meg som en venn første gang jeg kom på besøk. Det første besøket satt hans yngste seg på fanget mitt og søkte nærhet, noe han ALDRI gjorde med noen andre enn faren.

Etter det besøket begynte begge å spørre etter meg.

Vi introduserte så min sønn til dem og ja, de var litt usikre på hvordan relatere til han i starten da han ikke hadde språk, men det gikk fort over til nysgjerrighet.

Innen 4 mnd var jeg med i familie konfirmasjon til hans nevø der jeg møtte hele slekten. De adopterte meg der og da.

Innen 8 mnd var vi forlovet og etter 1 1/2 år kjøpte vi hus sammen og giftet oss året etter.

Barna hans kaller min for storebror.

De vil jeg skal introdusere meg som moren deres.

Vi er to brukne familier som ble hel sammen.

Både familie og venner hadde null tvil når de så oss sammen. De og kjente øyeblikkelig på den følelsen om at vi hadde vært sammen for alltid. 

Barna var med i prosessen om de ønsket at vi var sammen som kjærester, valget om å kjøpe hus sammen, velge huset, at vi skulle gifte oss.

Vi valgte hverandre alle sammen.

Blod er ikke tykkere enn vann.

De vi velger å ha i livene våre. De som er der for deg på godt og vondt og som velger deg tross å ha sett deg på ditt verste. DET er familie.

Mht deg og typen din.

Er DU trygg nok på forholdet deres til å involvere barnet ditt og risikere at barnet knytter seg til han? 

Anonymkode: 06cbb...db3

Jeg føler virkelig at det er meningen at vi skal være sammen. Vi har kanskje ikke kjent hverandre lenge, men vi har pratet om det meste, tilbrakt mye tid sammen og er veldig kompatible.

Vi er en god match på så mange plan, og jeg er sikker på at denne mannen vil bli et fint tilskudd i barnets liv også. Ikke bare mitt.

Jeg er såpass trygg på forholdet at jeg venter egentlig bare med å introdusere fordi det er det jeg har inntrykk av at er det «riktige». 

Ts

Anonymkode: 1346e...a95

AnonymBruker
Skrevet

Svarer som mann.

Vi ventet to år, og jeg angrer på det. Det var en avtale vi hadde, og med samme argumentene som fulgte her; barna skulle bli vant til skilsmissen, vi skulle være sikre på det nye forholdet, vi skulle gi dem alenetid med hver sin forelder.

I perioden ble jo barna større, to år er mye i et barna liv. Eldste gikk fra barn til pre-teen, og var veldig fiendtlig innstilt da min kjæreste ble introdusert. De ble vant til å ha meg for seg selv, oss tre på alle ferier. Spesielt eldste (som er jente), tok litt plassen som «kvinnen i huset» da de var hos meg. Sånn sett var det en behagelig situasjon for min ekskone, fokuset ble tatt vekk fra skilsmissen (hennes initiativ), og det ble min nye kjæreste som ble problemet, som infiltrerte det perfekte trekløveret jeg var blitt med barna. De måtte også flytte igjen da vi endelig flyttet sammen.

Min nye kjæreste fikk heller ikke prøvd seg på situasjonen det er å være stemor, hun visste ikke hva hun gikk til, og jo større barna ble, jo mindre åpne var de for et nytt menneske.

Alt har gått seg til, mitt første kull er snart store. Avstanden til deres halvsøsken er så stor at de neppe vil ha noe nært søskenforhold.

Jeg var også naiv nok til å tro at relasjonen til barnas mor ville bli bedre av å vente. Det ble den ikke, hun var like fly forbannet over at jeg traff en ny, og har vært det i nesten ti år.

Du får stille deg noen realistiske spm om relasjonen; har han egne barn? Vil han ha? Hvor mye samvær har barnet med far?

Det er nok en upopulær mening, men de jeg kjenner som har fått til dette best, har bare hoppet i det. Barnet ditt er ikke så lite lenger heller, hun har ikke veldig lenge igjen med den barnlige åpenheten der hun kan knytte seg til en ny. Ei heller - for å være brutalt ærlig - der hun er lett å like for en ny voksen. Hvis kjæresten din ikke har egne barn, må han også finne ut av om dette er en rolle han kan ta, for den er krevende.

Anonymkode: e3ec8...3fc

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...