Er det over?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo, det er klart jeg tror det. Ellers hadde jeg jo ikke skrevet om det. Men problemene begynte lenge før dette. Ting var nedadgående i sikkert fem år før det med henne skjedde første gang.

Anonymkode: 3da1e...622

Et dette noe du ofte gjør? Unnskylder og rettferdiggjør deg selv for det gale du foretar deg? 

Anonymkode: 75186...e05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Et dette noe du ofte gjør? Unnskylder og rettferdiggjør deg selv for det gale du foretar deg? 

Anonymkode: 75186...e05

Nei, jeg tror ikke det, og kan ikke helt se hvordan du leser det ut av dette. Tanken var vel mer å belyse at problemene i forholdet oppsto lenge før dette skjedde, og ikke er et resultat av dette alene. Jeg har ikke noe problem med å forstå at jeg gikk langt over streken her ødela mye med dette, men det kan liksom ikke sees på som eneste forklaringen på at ting har blitt som det har blitt.

Anonymkode: 3da1e...622

[katties]

Hun foreslo en tomt. Du sa at du mente forholdet deres ikke var på et sted der nytt hus var lurt. Så, etter å ha vært emosjonelt utro to ganger så sa du også at du ikke helt har håp angående dette forholdet. Hvordan skulle det tolkes av henne?

Jeg sier ikke at hun er uskyldig her, men hun så for seg en fremtid meg deg, og jeg tror det der var siste dråpen. Hvis du ikke hadde lyst til å dra, hvorfor var dette responsen? Ikke "er ikke dette noe som ville vært mer slitsomt for deg?". Ikke "jeg ser du har tenkt mye. Hadde noe ved et annet hus gjort ting bedre?". Bare "jeg har ikke håp nok til at dette er lurt".

Det jeg lurer på er egentlig: Hvordan ser dere for dere fremtiden sammen senere? Gleder dere dere til barna flytter it og dere kan være sammen, eller har dere egentlig ikke så stor interesse for hverandre? Er det dette livet dere ønsker å leve? Er godene dere har nå bedre enn vanskelighetene dere kan få ved å leve separat? Står dere fast eller har dere fortsatt et godt liv med håp og drømmer for fremtiden? Eller er dere bare til hinder for hverandre? Er det noe økonomisk eller annet som gjør at hun føler hun ikke kan dra, heller at hun ikke vil?

[AnonymBruker]

En kompleks situasjon som er vanskelig å bedømme på et forum. Den eneste feilen jeg klarer å se fra din side her, er at du slettet de meldingene. Det høres uskyldig nok ut for meg, men det er klart at hun fort kan spekulere i hvorfor de måtte slettes. Men det kan jo også ha sin forklaring i dynamikken dere imellom  - om det for eksempel har vært noe sjalusi generelt forut for dette (ingen grunn til å utlevere dette altså - jeg bare tenker høyt rundt det).

Det er kanskje mangel på åpen kommunikasjon over lengre tid som faktisk er rotårsaken her, mer enn at det er du som har oppført deg så voldsomt dårlig. Jeg synes du er veldig streng med deg selv.

Kanskje er det mulig å nærme seg hverandre med parterapi, men da må jo begge være åpen for det, og klar for å innrømme feil (og da mener jeg mest henne - du virker mer enn villig til akkurat det).

Lykke til, håper dere finner hverandre igjen❤️

Anonymkode: 45257...e38

[AnonymBruker]

Å elske noen eller å være glad i dem er ikke alltid nok for at et forhold skal fungere. 

Høres ut som at du har dradd lasset alene i alt for mange år. Håper du tat tak i livet ditt og bryter ut av forholdet. Det fortjener du. Det er bedre å være alene å ha alt ansvaret enn å håpe på å ha noen å dele det med som ikke tar noen del av det.. 

Anonymkode: 02506...934

[got2go]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette blir nok et langt innlegg, og jeg vet ikke hekt hva jeg vil med det....

 

Jeg og samboeren har vært sammen i snart 25 år, og har fire barn sammen. I begynnelsen var det lidenskapelig og hett, og begge hadde en følelse av at det var meningen vi skulle vøre sammen. Etter barn nummer tre, som i dag er 15 år, fikk hun angst. Dette har preget oss og forholdet i alle år siden, frem til hun for et par år siden fikk diagnosen ADHD som forklarer denne angsten. Medisiner mot ADHD har nå nesten fjernet angsten.

I denne perioden har hun vært totalt utbrent, og hatt mye behov for egentid og ro. Det har jeg gitt henne. Jeg har tatt det meste av det praktiske ansvaret rundt barna, og jeg har tatt det aller meste av husarbeidet. Jeg har dog en jobb som krever at jeg er en del borte, og i periodene jeg har vært vekk har hun selvfølgelig tatt godt vare på barn og hjem. 

Jeg har også unngått å presse på for å få svar på hvor vi står, selv om jeg har merket små forandringer i hverdagen. Det begynte med at ertingen og den seksuelle spenningen forsvant, før jeg merket at hun sluttet helt å ta initiativ til sex. Så forsvant hennes lyst til å prate med meg. Etterhvert forsvant også de små berøringene i hverdagen, og de siste årene har hun og sluttet å kysse og klemme meg. Et sted på veien forsvant også hennes lyst til å finne på ting med meg. Kveldene de siste 10 årene har stort sett bestått aav at hun sitter på sofaen mens jeg tar meg av unger og hjem. Vi har kanskje en halvtime sammen på kvelden hvor vi sitter i hver vår ende av sofaen uten å snakke sammen.

Hver gang jeg har tatt opp hvordan jeg har opplevd dette har jeg fått til svar at hun sliter med å komme ut av bobla si, og at hun trenger all tid hun kan for å hente seg inn for å takle barn og jobb. Hun har dog forsikret meg om at hun fortsatt har trua på oss, ikke kunne tenke seg noe annet og at det kun er det at hun er sliten som gjør at situasjonen har blitt som det har blitt. Jeg har smørt meg med tålmodighet, og håpet ting skal snu når ungene vokser til.

Imens dette har pågått har jeg ved to anledninger hatt kontakt med ei venninne, hvor jeg har tråkket over streken. Det har ikke vært noe fysisk, og det har ikke handlet om sex. Første gang var jeg åpen med min samboer om at vi skrev, og det var kun ett vennskap uten noe mer. Detter er rundt elleve år siden. Venninden min sto midt i en skillsmisse av den vonde sorten, og jeg støttet henne gjennom denne. Det ble sendt noen meldinger av typen "Tenk så gint om jeg hadde valgt deg i stedet for han", hvorpå jeg svarte at det hadde nok vært bedre, og at jeg syntes det var vanskelig å leve med min samboer. Det var nok en liten fasinasjon for henne, selv om jeg ikke hadde noen følelser hverken seksuelt eller følelsesmessig. Til slutt merket samboeren min at noe ikke stemte, og ville se meldingene vi hadde skrevet. Da slettet jeg disse, mest fordi jeg var redd for å såre henne. Dette fører jo såklart til at hun ikke tror på hva vi har skrevet og at vi hadde et forhold, noe som er fullt forståelig.

Jeg sluttet å ha kontakt med hanne i mange år etter dette, men når forholdet vårt raknet mer og mer tok jeg opp denne kontakten igjen. Denne gangen var det hyggelige hverdagsmeldinger av typen man sender til hvem som helst, men jeg syntes det var hyggelig med positive tilbakemeldinger på hva jeg gjorde. Hjemme var det ingen komplimenter eller skryt å hente samme hvor hardt jeg jobbet, sp det føltes godt at noen andre så meg.

Samboeren oppdaget at vi hadde kontakt igjen, noe som opplevdes som nok et svik, noe det også var. Dette er fire år siden, og jeg har ikke hatt kontakt med denne venninden siden det.

Etter dette har fforholdet her hjemme humpet og gått slik det alltid har gjort, med større og større avstand, og mer og mer avvisning. Dette har ført til at jeg det siste året har vært deprimert, men jeg har klart å presse dette til side for å kunne følge opp barna og jobben.  På hjemmefronten kjennes det nå ut som samboeren ikke kan fordra meg lenger, og er mye sur og spydig de få gangene vi er sammen.

For et par måneder siden fant min samboer en tomt hun hadde lyst på, og begynte om å drømme om et nytt hus. Hun merket at jeg var veldig kald til dette, da jeg ikke har lyst til å ta på meg et slikt prosjekt slik forholdet vårt har utviklet seg. Dette medførte en samtale hvor hun lurte på om jeg var lei av henne, hvorpå jeg svarte at jeg fortsatt elsker henne og den hun er men at jeg er lei av et forhold hvor jeg føler jeg bare er en hjelpegutt. Under denne samtalen kommer det frem at hun ikke har noen følelser for meg lenger, og ikke har hatt det på flere år. Hun føler seg ikke sett, og føler ikke jeg hjelper henne ut av bobla si slik at hun kan bli trygg og åpne seg. Jeg på min side føler at jeg er den eneste som har prøvd å få i gang samtaler om oss og hvordan vi har det, og også om henne og hvordan jeg kan hjelpe henne når hun har det vanskelig. Hun lukker seg hver gang, og jeg får aldri lov til å komme langt nok inn til å se henne.

Jeg kjenner på dette som et enormt emosjonelt svik, all den tid hun har forsikret meg hele veien om at ting ikke er galt mellom oss, at det bare er det at hun er sliten og tom for energi. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan underveis for å tilpasse meg hennes sykdom, gi henne plassen hun ber om og gitt det jeg har, og da oppleves det tungt at hun ikke kunne være ærlig og åpen når hun for flere år siden merker at følelsene er på vei bort. Jeg føler meg lurt, og jeg føler meg brukt.

Etter denne samtalen har vi hatt flere prater, og bestemt oss for å prøve parterapi. Vi har hatt en time der nå, hvor det såklart kom frem at vi sliter med kommunikasjonen. En av tingene vi har blitt enig om er at hun må bli flinkere til å snakke, slik at jeg får muligheten til å se henne. Dette prøver vi, men det havarerer hver gang, fordi jeg enten sier ting på feil måte eller med feil tonefall, som fører til at hun lukker seg helt igjen.

Hun mener også at jeg må bli flinkere til å gi henne plass, men jeg føler det er det eneste jeg har gjort i 15 år. Slik jeg opplever det nå handler det nok en gang om hva hun trenger, mens mine følelser og behov kommer i annen rekke, skal dysses ned og ikke skal tas tak i før hun føler en connection igjen.

Jeg skjønner ikke hvordan enda mer plass skal kunne bringe oss nærmere hverandre. Jeg merker også at jeg er sint og bitter, og at tålmodigheten min er slutt. Dette gjør at jeg ofte ikke klarer å snak Akkurat nå føles alt håpløst, og jeg kjenner jeg begynner å bli mer og mer klar for å gå. Jeg er såklart redd for hvordan dette vil påvirke barna, og jeg har fortsatt følelser for samboeren. 

Er det noen som har vært i en liknende situasjon som har noen tips?

Anonymkode: 3da1e...622

Jeg syns ikke du har gjort noe galt her. Du må nesten spørre deg selv om dette forholdet er noe å satse videre på? Hun kommer ikke til å forandre seg, for da hadde hun gjort det allerede. Og hun sier også at hun ikke har følelser igjen for deg. 

Så hva er det dere prøver på egentlig? Vil du ikke egentlig få det bedre alene?

[AnonymBruker]

Du avslutter hele sulamitten med henne, som heter "forhold". Du har dine barn, jævlig mange også, fire stykker, så vær en skikkelig god far for dem. Det er det aller viktigste. Og på sine gamle dager er det egentlig de barna du kan regne med om du har vært skikkelig far. 

Kjerringer nå for tiden kan du ikke regne med noe sted mer enn ei uke om gangen, og knapt nok det. 

Om du har penger, formue, jobb + dine egne barn der du er skikkelig far for dem, selv om de er voksne, så er det det som teller. 

Vanlig forhold og sex nå for tiden betyr ingenting, så du ødelegger deg selv ved å fortsette å legge til rette for denne kvinnen som viser klar forakt for deg og manipulerer deg. Det eneste hun liker er nok dagens behagelige økonomiske situasjon hun har med deg, så derfor holder hun deg ennå på gress i håp om at du skal akseptere et "forhold" der hun ikke engang gidder å gi deg en klem. 

Jo før du er kvitt henne, jo bedre. Man har bare et liv dessverre, uansett hvor mye enkelte folk tror på "vesener" med vingler flyr rundt omkring og sånt crap som de kaller liksom for "himmelen og helvete". 

Hold fokuset på deg selv og barna dine, pengene og jobben din, og helsa di blir bedre av å fjerne deg vekk fra henne ved å endelig avslutte. 

Anonymkode: 18684...66f

[Cam03]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dette blir nok et langt innlegg, og jeg vet ikke hekt hva jeg vil med det....

 

Jeg og samboeren har vært sammen i snart 25 år, og har fire barn sammen. I begynnelsen var det lidenskapelig og hett, og begge hadde en følelse av at det var meningen vi skulle vøre sammen. Etter barn nummer tre, som i dag er 15 år, fikk hun angst. Dette har preget oss og forholdet i alle år siden, frem til hun for et par år siden fikk diagnosen ADHD som forklarer denne angsten. Medisiner mot ADHD har nå nesten fjernet angsten.

I denne perioden har hun vært totalt utbrent, og hatt mye behov for egentid og ro. Det har jeg gitt henne. Jeg har tatt det meste av det praktiske ansvaret rundt barna, og jeg har tatt det aller meste av husarbeidet. Jeg har dog en jobb som krever at jeg er en del borte, og i periodene jeg har vært vekk har hun selvfølgelig tatt godt vare på barn og hjem. 

Jeg har også unngått å presse på for å få svar på hvor vi står, selv om jeg har merket små forandringer i hverdagen. Det begynte med at ertingen og den seksuelle spenningen forsvant, før jeg merket at hun sluttet helt å ta initiativ til sex. Så forsvant hennes lyst til å prate med meg. Etterhvert forsvant også de små berøringene i hverdagen, og de siste årene har hun og sluttet å kysse og klemme meg. Et sted på veien forsvant også hennes lyst til å finne på ting med meg. Kveldene de siste 10 årene har stort sett bestått aav at hun sitter på sofaen mens jeg tar meg av unger og hjem. Vi har kanskje en halvtime sammen på kvelden hvor vi sitter i hver vår ende av sofaen uten å snakke sammen.

Hver gang jeg har tatt opp hvordan jeg har opplevd dette har jeg fått til svar at hun sliter med å komme ut av bobla si, og at hun trenger all tid hun kan for å hente seg inn for å takle barn og jobb. Hun har dog forsikret meg om at hun fortsatt har trua på oss, ikke kunne tenke seg noe annet og at det kun er det at hun er sliten som gjør at situasjonen har blitt som det har blitt. Jeg har smørt meg med tålmodighet, og håpet ting skal snu når ungene vokser til.

Imens dette har pågått har jeg ved to anledninger hatt kontakt med ei venninne, hvor jeg har tråkket over streken. Det har ikke vært noe fysisk, og det har ikke handlet om sex. Første gang var jeg åpen med min samboer om at vi skrev, og det var kun ett vennskap uten noe mer. Detter er rundt elleve år siden. Venninden min sto midt i en skillsmisse av den vonde sorten, og jeg støttet henne gjennom denne. Det ble sendt noen meldinger av typen "Tenk så gint om jeg hadde valgt deg i stedet for han", hvorpå jeg svarte at det hadde nok vært bedre, og at jeg syntes det var vanskelig å leve med min samboer. Det var nok en liten fasinasjon for henne, selv om jeg ikke hadde noen følelser hverken seksuelt eller følelsesmessig. Til slutt merket samboeren min at noe ikke stemte, og ville se meldingene vi hadde skrevet. Da slettet jeg disse, mest fordi jeg var redd for å såre henne. Dette fører jo såklart til at hun ikke tror på hva vi har skrevet og at vi hadde et forhold, noe som er fullt forståelig.

Jeg sluttet å ha kontakt med hanne i mange år etter dette, men når forholdet vårt raknet mer og mer tok jeg opp denne kontakten igjen. Denne gangen var det hyggelige hverdagsmeldinger av typen man sender til hvem som helst, men jeg syntes det var hyggelig med positive tilbakemeldinger på hva jeg gjorde. Hjemme var det ingen komplimenter eller skryt å hente samme hvor hardt jeg jobbet, sp det føltes godt at noen andre så meg.

Samboeren oppdaget at vi hadde kontakt igjen, noe som opplevdes som nok et svik, noe det også var. Dette er fire år siden, og jeg har ikke hatt kontakt med denne venninden siden det.

Etter dette har fforholdet her hjemme humpet og gått slik det alltid har gjort, med større og større avstand, og mer og mer avvisning. Dette har ført til at jeg det siste året har vært deprimert, men jeg har klart å presse dette til side for å kunne følge opp barna og jobben.  På hjemmefronten kjennes det nå ut som samboeren ikke kan fordra meg lenger, og er mye sur og spydig de få gangene vi er sammen.

For et par måneder siden fant min samboer en tomt hun hadde lyst på, og begynte om å drømme om et nytt hus. Hun merket at jeg var veldig kald til dette, da jeg ikke har lyst til å ta på meg et slikt prosjekt slik forholdet vårt har utviklet seg. Dette medførte en samtale hvor hun lurte på om jeg var lei av henne, hvorpå jeg svarte at jeg fortsatt elsker henne og den hun er men at jeg er lei av et forhold hvor jeg føler jeg bare er en hjelpegutt. Under denne samtalen kommer det frem at hun ikke har noen følelser for meg lenger, og ikke har hatt det på flere år. Hun føler seg ikke sett, og føler ikke jeg hjelper henne ut av bobla si slik at hun kan bli trygg og åpne seg. Jeg på min side føler at jeg er den eneste som har prøvd å få i gang samtaler om oss og hvordan vi har det, og også om henne og hvordan jeg kan hjelpe henne når hun har det vanskelig. Hun lukker seg hver gang, og jeg får aldri lov til å komme langt nok inn til å se henne.

Jeg kjenner på dette som et enormt emosjonelt svik, all den tid hun har forsikret meg hele veien om at ting ikke er galt mellom oss, at det bare er det at hun er sliten og tom for energi. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan underveis for å tilpasse meg hennes sykdom, gi henne plassen hun ber om og gitt det jeg har, og da oppleves det tungt at hun ikke kunne være ærlig og åpen når hun for flere år siden merker at følelsene er på vei bort. Jeg føler meg lurt, og jeg føler meg brukt.

Etter denne samtalen har vi hatt flere prater, og bestemt oss for å prøve parterapi. Vi har hatt en time der nå, hvor det såklart kom frem at vi sliter med kommunikasjonen. En av tingene vi har blitt enig om er at hun må bli flinkere til å snakke, slik at jeg får muligheten til å se henne. Dette prøver vi, men det havarerer hver gang, fordi jeg enten sier ting på feil måte eller med feil tonefall, som fører til at hun lukker seg helt igjen.

Hun mener også at jeg må bli flinkere til å gi henne plass, men jeg føler det er det eneste jeg har gjort i 15 år. Slik jeg opplever det nå handler det nok en gang om hva hun trenger, mens mine følelser og behov kommer i annen rekke, skal dysses ned og ikke skal tas tak i før hun føler en connection igjen.

Jeg skjønner ikke hvordan enda mer plass skal kunne bringe oss nærmere hverandre. Jeg merker også at jeg er sint og bitter, og at tålmodigheten min er slutt. Dette gjør at jeg ofte ikke klarer å snak Akkurat nå føles alt håpløst, og jeg kjenner jeg begynner å bli mer og mer klar for å gå. Jeg er såklart redd for hvordan dette vil påvirke barna, og jeg har fortsatt følelser for samboeren. 

Er det noen som har vært i en liknende situasjon som har noen tips?

Anonymkode: 3da1e...622

Kanskje det er bedre å avslutte nå når dere har en ålreit tone med hverandre? Da blir det forhåpentligvis lettere å samarbeide om barna.

Du føler at du har gitt og gitt i alle år, og nå er det hun som skal ha fokuset igjen. Hvor er det plass til deg i dette forholdet?

Du skal ikke trenge å veie alle ordene dine i tilfelle de kommer ut på en feil måte eller blir oppfattet feil. Dere må begge kunne kommunisere åpent og trygt for at det skal være mulig å redde forholdet.

Men det virker ikke som hun er klar for å slippe deg inn, og da er det lettere å stenge ned pga noe du har sagt enn å åpne seg helt og være sårbar. Dette kan ha sammenheng med den usikkerheten du skapte da du hadde kontakt med venninnen din, men det er det bare samboeren din som vet.

Det du vet med sikkerhet er at hun ikke har følelser for deg lenger og ikke har hatt det på flere år, og at du hele tiden føler at du kommer på andreplass i forholdet deres.

Så da må du ta et vanskelig valg. Vil du fortsette å ha det sånn? Bli mer sint og bitter? Eller vil du fokusere på deg og barna? Bo et sted der du ikke føler deg oversett og som en hjelpegutt, men som en som er verdt mye mer og som fortjener å bli sett og ha gode dager?

Endret 1 time siden av Cam03