Er det over?

[AnonymBruker]

Dette blir nok et langt innlegg, og jeg vet ikke hekt hva jeg vil med det....

 

Jeg og samboeren har vært sammen i snart 25 år, og har fire barn sammen. I begynnelsen var det lidenskapelig og hett, og begge hadde en følelse av at det var meningen vi skulle vøre sammen. Etter barn nummer tre, som i dag er 15 år, fikk hun angst. Dette har preget oss og forholdet i alle år siden, frem til hun for et par år siden fikk diagnosen ADHD som forklarer denne angsten. Medisiner mot ADHD har nå nesten fjernet angsten.

I denne perioden har hun vært totalt utbrent, og hatt mye behov for egentid og ro. Det har jeg gitt henne. Jeg har tatt det meste av det praktiske ansvaret rundt barna, og jeg har tatt det aller meste av husarbeidet. Jeg har dog en jobb som krever at jeg er en del borte, og i periodene jeg har vært vekk har hun selvfølgelig tatt godt vare på barn og hjem. 

Jeg har også unngått å presse på for å få svar på hvor vi står, selv om jeg har merket små forandringer i hverdagen. Det begynte med at ertingen og den seksuelle spenningen forsvant, før jeg merket at hun sluttet helt å ta initiativ til sex. Så forsvant hennes lyst til å prate med meg. Etterhvert forsvant også de små berøringene i hverdagen, og de siste årene har hun og sluttet å kysse og klemme meg. Et sted på veien forsvant også hennes lyst til å finne på ting med meg. Kveldene de siste 10 årene har stort sett bestått aav at hun sitter på sofaen mens jeg tar meg av unger og hjem. Vi har kanskje en halvtime sammen på kvelden hvor vi sitter i hver vår ende av sofaen uten å snakke sammen.

Hver gang jeg har tatt opp hvordan jeg har opplevd dette har jeg fått til svar at hun sliter med å komme ut av bobla si, og at hun trenger all tid hun kan for å hente seg inn for å takle barn og jobb. Hun har dog forsikret meg om at hun fortsatt har trua på oss, ikke kunne tenke seg noe annet og at det kun er det at hun er sliten som gjør at situasjonen har blitt som det har blitt. Jeg har smørt meg med tålmodighet, og håpet ting skal snu når ungene vokser til.

Imens dette har pågått har jeg ved to anledninger hatt kontakt med ei venninne, hvor jeg har tråkket over streken. Det har ikke vært noe fysisk, og det har ikke handlet om sex. Første gang var jeg åpen med min samboer om at vi skrev, og det var kun ett vennskap uten noe mer. Detter er rundt elleve år siden. Venninden min sto midt i en skillsmisse av den vonde sorten, og jeg støttet henne gjennom denne. Det ble sendt noen meldinger av typen "Tenk så gint om jeg hadde valgt deg i stedet for han", hvorpå jeg svarte at det hadde nok vært bedre, og at jeg syntes det var vanskelig å leve med min samboer. Det var nok en liten fasinasjon for henne, selv om jeg ikke hadde noen følelser hverken seksuelt eller følelsesmessig. Til slutt merket samboeren min at noe ikke stemte, og ville se meldingene vi hadde skrevet. Da slettet jeg disse, mest fordi jeg var redd for å såre henne. Dette fører jo såklart til at hun ikke tror på hva vi har skrevet og at vi hadde et forhold, noe som er fullt forståelig.

Jeg sluttet å ha kontakt med hanne i mange år etter dette, men når forholdet vårt raknet mer og mer tok jeg opp denne kontakten igjen. Denne gangen var det hyggelige hverdagsmeldinger av typen man sender til hvem som helst, men jeg syntes det var hyggelig med positive tilbakemeldinger på hva jeg gjorde. Hjemme var det ingen komplimenter eller skryt å hente samme hvor hardt jeg jobbet, sp det føltes godt at noen andre så meg.

Samboeren oppdaget at vi hadde kontakt igjen, noe som opplevdes som nok et svik, noe det også var. Dette er fire år siden, og jeg har ikke hatt kontakt med denne venninden siden det.

Etter dette har fforholdet her hjemme humpet og gått slik det alltid har gjort, med større og større avstand, og mer og mer avvisning. Dette har ført til at jeg det siste året har vært deprimert, men jeg har klart å presse dette til side for å kunne følge opp barna og jobben.  På hjemmefronten kjennes det nå ut som samboeren ikke kan fordra meg lenger, og er mye sur og spydig de få gangene vi er sammen.

For et par måneder siden fant min samboer en tomt hun hadde lyst på, og begynte om å drømme om et nytt hus. Hun merket at jeg var veldig kald til dette, da jeg ikke har lyst til å ta på meg et slikt prosjekt slik forholdet vårt har utviklet seg. Dette medførte en samtale hvor hun lurte på om jeg var lei av henne, hvorpå jeg svarte at jeg fortsatt elsker henne og den hun er men at jeg er lei av et forhold hvor jeg føler jeg bare er en hjelpegutt. Under denne samtalen kommer det frem at hun ikke har noen følelser for meg lenger, og ikke har hatt det på flere år. Hun føler seg ikke sett, og føler ikke jeg hjelper henne ut av bobla si slik at hun kan bli trygg og åpne seg. Jeg på min side føler at jeg er den eneste som har prøvd å få i gang samtaler om oss og hvordan vi har det, og også om henne og hvordan jeg kan hjelpe henne når hun har det vanskelig. Hun lukker seg hver gang, og jeg får aldri lov til å komme langt nok inn til å se henne.

Jeg kjenner på dette som et enormt emosjonelt svik, all den tid hun har forsikret meg hele veien om at ting ikke er galt mellom oss, at det bare er det at hun er sliten og tom for energi. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan underveis for å tilpasse meg hennes sykdom, gi henne plassen hun ber om og gitt det jeg har, og da oppleves det tungt at hun ikke kunne være ærlig og åpen når hun for flere år siden merker at følelsene er på vei bort. Jeg føler meg lurt, og jeg føler meg brukt.

Etter denne samtalen har vi hatt flere prater, og bestemt oss for å prøve parterapi. Vi har hatt en time der nå, hvor det såklart kom frem at vi sliter med kommunikasjonen. En av tingene vi har blitt enig om er at hun må bli flinkere til å snakke, slik at jeg får muligheten til å se henne. Dette prøver vi, men det havarerer hver gang, fordi jeg enten sier ting på feil måte eller med feil tonefall, som fører til at hun lukker seg helt igjen.

Hun mener også at jeg må bli flinkere til å gi henne plass, men jeg føler det er det eneste jeg har gjort i 15 år. Slik jeg opplever det nå handler det nok en gang om hva hun trenger, mens mine følelser og behov kommer i annen rekke, skal dysses ned og ikke skal tas tak i før hun føler en connection igjen.

Jeg skjønner ikke hvordan enda mer plass skal kunne bringe oss nærmere hverandre. Jeg merker også at jeg er sint og bitter, og at tålmodigheten min er slutt. Dette gjør at jeg ofte ikke klarer å snak Akkurat nå føles alt håpløst, og jeg kjenner jeg begynner å bli mer og mer klar for å gå. Jeg er såklart redd for hvordan dette vil påvirke barna, og jeg har fortsatt følelser for samboeren. 

Er det noen som har vært i en liknende situasjon som har noen tips?

Anonymkode: 3da1e...622

[AnonymBruker]

Så i småbarnsfasen med tredjemann begynte du å søke utover, og hun har ingen mulighet til å vite at det kun var meldinger siden du slettet i stedet for å vise meldingene åpent og ærlig. For hennes del, kan det like gjerne ha vært et lengre fysisk forhold for alt hun vet. 

Og i ti år etter dette har hun vært frakoblet parforholdet. Og der gjentar du den samme feilen, med samme dama. 

Og du synes det er rart at hun ikke har åpnet seg for deg? 

Alt du bidrar med hjemme, glatter ikke over svik og løgn, beklager.  

Anonymkode: 774d2...de2

[AnonymBruker]

Beklager at jeg svarer så kort, men for min del (som kvinne) etter å ha mistet tilliten til min tidligere samboer, var det dessverre "game over" for varme følelser, respekt og kjærlighet. Jeg gikk heldigvis.

Anonymkode: bdd41...11e

[Kjethild]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

ikke kunne tenke seg noe annet

Selvfølgelig kunne hun ikke tenke seg noe annet. Du gjør jo alt. Men kunne ikke du tenke deg noe annet? Kunne du ikke tenke deg noen som liker deg, tenner på deg og som drar sin del av lasset? Er jo ikke noe rart du er deprimert. Det er kroppen og underbevisstheten din som forteller deg at du må komme deg vekk fra hu der. Blir som å stå med hånda på kokeplata og lure på hvorfor det gjør vondt. Depresjonen din er på samme måte et signal å lytte til.

Endret 3 timer siden av Kjethild

[eple1999]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så i småbarnsfasen med tredjemann begynte du å søke utover, og hun har ingen mulighet til å vite at det kun var meldinger siden du slettet i stedet for å vise meldingene åpent og ærlig. For hennes del, kan det like gjerne ha vært et lengre fysisk forhold for alt hun vet. 

Og i ti år etter dette har hun vært frakoblet parforholdet. Og der gjentar du den samme feilen, med samme dama. 

Og du synes det er rart at hun ikke har åpnet seg for deg? 

Alt du bidrar med hjemme, glatter ikke over svik og løgn, beklager.  

Anonymkode: 774d2...de2

Jeg har full forståelse for dette. Avstanden mellom oss var dog ganske enorm lenge før tilfellet med meldingene, og forholdet var veldig ensidig allerede den gang. Ikke det at det er noen unnskyldning for mitt svik.

 

Men hvorfor blir man være de i fire år uten å si hva man mener og tenker etter dette, hvis man føler det ikke er noen sjans for å snu på ting?

[Krist1an]

eple1999 skrev (2 minutter siden):

Men hvorfor blir man være de i fire år uten å si hva man mener og tenker etter dette, hvis man føler det ikke er noen sjans for å snu på ting?

Fordi hun sliter med angst.

[AnonymBruker]

Du som mann tekstet en av motsatt kjønn helt uskyldig da samboeren sviktet, så du er den fæle her skal vi tro KG. Det samme vil du få høre i parterapi. Kom deg vekk og nyt det livet du har igjen. 

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

hvor jeg har tråkket over streken.

Jeg ser ikke hvilken strek du har tråkket over, men du blir kanskje psykisk mishandlet av de rundt deg til å tro det. Kom deg vekk!!

Anonymkode: 761bd...828

[AnonymBruker]

Kjerringa er lat. Videre er hun et selvsentrert dass. Du har gjort alt for henne i mange år, dette overser hun galant nå når hun endelig har noe å ta deg på. Vi er mange som har vært utbrent, har ADHD osv. men vi kan ikke la mann og barn gå for lut og kaldt vann likevel. Kvitt deg med henne og skaff deg glede i livet!

Anonymkode: 7b5e6...e50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Du som mann tekstet en av motsatt kjønn helt uskyldig da samboeren sviktet, så du er den fæle her skal vi tro KG. Det samme vil du få høre i parterapi. Kom deg vekk og nyt det livet du har igjen. 

Jeg ser ikke hvilken strek du har tråkket over, men du blir kanskje psykisk mishandlet av de rundt deg til å tro det. Kom deg vekk!!

Anonymkode: 761bd...828

Jeg ville nok blitt skeptisk om det gikk andre veien og. Det var så godt som helt uskyldig, men det har hun ingen grunn til å tro da jeg slettet meldingene. At jeg tok opp kontakten igjen senere når jeg har lovet henne at jeg ikke skal ha noe med henne å gjøre er å tråkke over streken, uansett hvordan man ser på det. Jeg har ingen problem med å se at dette ødelegger tilliten hennes til meg.

 

Anonymkode: 3da1e...622

[AnonymBruker]

Vanskelig å si om det er over eller ikke. 
Dere begge har vel gjort hver deres del som ikke har bidratt til at forholdet har utviklet seg i positiv retning.

Det er fort gjort i etableringsfasen og tiden som følger etterpå. Nå har hun fått svar på sine utfordringer og du har skjønt (forhåpentligvis) at å pleie kontakt med andre kvinner ikke er lurt. 

Det som gjenstår nå er om dere begge er villige til å redde dette. Om dere kan tilgi hverandre. Første bud er nok å få det avklart og da bør dere gå i terapi. Få inn en tredjepart.

Er ikke det tema, men du vil redde dette, inviter henne på en tur. En tur der dere skal prate sammen. Ikke annet. Ikke sex, ikke mase om ting og tang. Ikke negge om fortiden. Ikke kritisere eller den der: du gjorde slik, da gjør jeg sånn, osv. Disse tingene må være avklart før turen. 

Er hun fortsatt ikke villig, så er det bare å gå til skrittet og si at du vil skilles. 

Anonymkode: 71fa4...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette blir nok et langt innlegg, og jeg vet ikke hekt hva jeg vil med det....

 

Jeg og samboeren har vært sammen i snart 25 år, og har fire barn sammen. I begynnelsen var det lidenskapelig og hett, og begge hadde en følelse av at det var meningen vi skulle vøre sammen. Etter barn nummer tre, som i dag er 15 år, fikk hun angst. Dette har preget oss og forholdet i alle år siden, frem til hun for et par år siden fikk diagnosen ADHD som forklarer denne angsten. Medisiner mot ADHD har nå nesten fjernet angsten.

I denne perioden har hun vært totalt utbrent, og hatt mye behov for egentid og ro. Det har jeg gitt henne. Jeg har tatt det meste av det praktiske ansvaret rundt barna, og jeg har tatt det aller meste av husarbeidet. Jeg har dog en jobb som krever at jeg er en del borte, og i periodene jeg har vært vekk har hun selvfølgelig tatt godt vare på barn og hjem. 

Jeg har også unngått å presse på for å få svar på hvor vi står, selv om jeg har merket små forandringer i hverdagen. Det begynte med at ertingen og den seksuelle spenningen forsvant, før jeg merket at hun sluttet helt å ta initiativ til sex. Så forsvant hennes lyst til å prate med meg. Etterhvert forsvant også de små berøringene i hverdagen, og de siste årene har hun og sluttet å kysse og klemme meg. Et sted på veien forsvant også hennes lyst til å finne på ting med meg. Kveldene de siste 10 årene har stort sett bestått aav at hun sitter på sofaen mens jeg tar meg av unger og hjem. Vi har kanskje en halvtime sammen på kvelden hvor vi sitter i hver vår ende av sofaen uten å snakke sammen.

Hver gang jeg har tatt opp hvordan jeg har opplevd dette har jeg fått til svar at hun sliter med å komme ut av bobla si, og at hun trenger all tid hun kan for å hente seg inn for å takle barn og jobb. Hun har dog forsikret meg om at hun fortsatt har trua på oss, ikke kunne tenke seg noe annet og at det kun er det at hun er sliten som gjør at situasjonen har blitt som det har blitt. Jeg har smørt meg med tålmodighet, og håpet ting skal snu når ungene vokser til.

Imens dette har pågått har jeg ved to anledninger hatt kontakt med ei venninne, hvor jeg har tråkket over streken. Det har ikke vært noe fysisk, og det har ikke handlet om sex. Første gang var jeg åpen med min samboer om at vi skrev, og det var kun ett vennskap uten noe mer. Detter er rundt elleve år siden. Venninden min sto midt i en skillsmisse av den vonde sorten, og jeg støttet henne gjennom denne. Det ble sendt noen meldinger av typen "Tenk så gint om jeg hadde valgt deg i stedet for han", hvorpå jeg svarte at det hadde nok vært bedre, og at jeg syntes det var vanskelig å leve med min samboer. Det var nok en liten fasinasjon for henne, selv om jeg ikke hadde noen følelser hverken seksuelt eller følelsesmessig. Til slutt merket samboeren min at noe ikke stemte, og ville se meldingene vi hadde skrevet. Da slettet jeg disse, mest fordi jeg var redd for å såre henne. Dette fører jo såklart til at hun ikke tror på hva vi har skrevet og at vi hadde et forhold, noe som er fullt forståelig.

Jeg sluttet å ha kontakt med hanne i mange år etter dette, men når forholdet vårt raknet mer og mer tok jeg opp denne kontakten igjen. Denne gangen var det hyggelige hverdagsmeldinger av typen man sender til hvem som helst, men jeg syntes det var hyggelig med positive tilbakemeldinger på hva jeg gjorde. Hjemme var det ingen komplimenter eller skryt å hente samme hvor hardt jeg jobbet, sp det føltes godt at noen andre så meg.

Samboeren oppdaget at vi hadde kontakt igjen, noe som opplevdes som nok et svik, noe det også var. Dette er fire år siden, og jeg har ikke hatt kontakt med denne venninden siden det.

Etter dette har fforholdet her hjemme humpet og gått slik det alltid har gjort, med større og større avstand, og mer og mer avvisning. Dette har ført til at jeg det siste året har vært deprimert, men jeg har klart å presse dette til side for å kunne følge opp barna og jobben.  På hjemmefronten kjennes det nå ut som samboeren ikke kan fordra meg lenger, og er mye sur og spydig de få gangene vi er sammen.

For et par måneder siden fant min samboer en tomt hun hadde lyst på, og begynte om å drømme om et nytt hus. Hun merket at jeg var veldig kald til dette, da jeg ikke har lyst til å ta på meg et slikt prosjekt slik forholdet vårt har utviklet seg. Dette medførte en samtale hvor hun lurte på om jeg var lei av henne, hvorpå jeg svarte at jeg fortsatt elsker henne og den hun er men at jeg er lei av et forhold hvor jeg føler jeg bare er en hjelpegutt. Under denne samtalen kommer det frem at hun ikke har noen følelser for meg lenger, og ikke har hatt det på flere år. Hun føler seg ikke sett, og føler ikke jeg hjelper henne ut av bobla si slik at hun kan bli trygg og åpne seg. Jeg på min side føler at jeg er den eneste som har prøvd å få i gang samtaler om oss og hvordan vi har det, og også om henne og hvordan jeg kan hjelpe henne når hun har det vanskelig. Hun lukker seg hver gang, og jeg får aldri lov til å komme langt nok inn til å se henne.

Jeg kjenner på dette som et enormt emosjonelt svik, all den tid hun har forsikret meg hele veien om at ting ikke er galt mellom oss, at det bare er det at hun er sliten og tom for energi. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan underveis for å tilpasse meg hennes sykdom, gi henne plassen hun ber om og gitt det jeg har, og da oppleves det tungt at hun ikke kunne være ærlig og åpen når hun for flere år siden merker at følelsene er på vei bort. Jeg føler meg lurt, og jeg føler meg brukt.

Etter denne samtalen har vi hatt flere prater, og bestemt oss for å prøve parterapi. Vi har hatt en time der nå, hvor det såklart kom frem at vi sliter med kommunikasjonen. En av tingene vi har blitt enig om er at hun må bli flinkere til å snakke, slik at jeg får muligheten til å se henne. Dette prøver vi, men det havarerer hver gang, fordi jeg enten sier ting på feil måte eller med feil tonefall, som fører til at hun lukker seg helt igjen.

Hun mener også at jeg må bli flinkere til å gi henne plass, men jeg føler det er det eneste jeg har gjort i 15 år. Slik jeg opplever det nå handler det nok en gang om hva hun trenger, mens mine følelser og behov kommer i annen rekke, skal dysses ned og ikke skal tas tak i før hun føler en connection igjen.

Jeg skjønner ikke hvordan enda mer plass skal kunne bringe oss nærmere hverandre. Jeg merker også at jeg er sint og bitter, og at tålmodigheten min er slutt. Dette gjør at jeg ofte ikke klarer å snak Akkurat nå føles alt håpløst, og jeg kjenner jeg begynner å bli mer og mer klar for å gå. Jeg er såklart redd for hvordan dette vil påvirke barna, og jeg har fortsatt følelser for samboeren. 

Er det noen som har vært i en liknende situasjon som har noen tips?

Anonymkode: 3da1e...622

Det er mye «jeg» her

Anonymkode: 75186...e05

[blåbærpai]

Hun virker veldig selvsentrert.. la det gå! Lukter ikke liv laga dette her. Ja, vært gjennom noe lignende selv og kan faktisk se begge deres sider; men at hun har holdt tilbake at hun ikke har følelser for deg lengre (over lengre tid) er et kjempestort svik. Og vanskelig å omgjøre og å tilgi, vil jeg tro. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg ville nok blitt skeptisk om det gikk andre veien og. Det var så godt som helt uskyldig, men det har hun ingen grunn til å tro da jeg slettet meldingene. At jeg tok opp kontakten igjen senere når jeg har lovet henne at jeg ikke skal ha noe med henne å gjøre er å tråkke over streken, uansett hvordan man ser på det. Jeg har ingen problem med å se at dette ødelegger tilliten hennes til meg.

 

Anonymkode: 3da1e...622

Du tror ikke at kontakten med Hanne kan ha påvirket forholdet? 

Anonymkode: 75186...e05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er mye «jeg» her

Anonymkode: 75186...e05

🤦‍♀️

Anonymkode: 04af4...d49

[AnonymBruker]

Jeg kan bli nærmest fascinert over hvor lenge folk holder ut i dårlige forhold. Her er det lite å hente med å holde ut som par slik jeg ser det.

Mange vil kanskje mene at jeg og min eks burde holdt ut lenger for barnas skyld, men jeg er glad vi tok valget om å bryte opp da vi gjorde. Det hadde tatt slutt en gang uansett, og fordi vi ikke lot det går for langt klarte vi å skilles som venner. Det er jeg evig takknemlig for.

Anonymkode: b5755...e5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det er mye «jeg» her

Anonymkode: 75186...e05

Det er litt vanskelig å snakke ut fra andres perspektiv, så det må jo nesten bli slik?

 

Anonymkode: 3da1e...622

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Du tror ikke at kontakten med Hanne kan ha påvirket forholdet? 

Anonymkode: 75186...e05

Jo,  det er klart jeg tror det. Ellers hadde jeg jo ikke skrevet om det. 

Anonymkode: 3da1e...622

[katties]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det er mye «jeg» her

Anonymkode: 75186...e05

Definitivt ingenting å henge seg opp i at ordet brukes.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo,  det er klart jeg tror det. Ellers hadde jeg jo ikke skrevet om det. 

Anonymkode: 3da1e...622

Du er veldig defensiv. Skjønner godt du har kommunikasjonsproblemer 

Anonymkode: 75186...e05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Du tror ikke at kontakten med Hanne kan ha påvirket forholdet? 

Anonymkode: 75186...e05

Jo, det er klart jeg tror det. Ellers hadde jeg jo ikke skrevet om det. Men problemene begynte lenge før dette. Ting var nedadgående i sikkert fem år før det med henne skjedde første gang.

Anonymkode: 3da1e...622