Hvor mange er hypokondere?

[AnonymBruker]

Det finnes jo de som har helseangst, som går til lege for alt, fordi de er redd for at det er noe alvorlig eller kan bli det. Er vel kanksje det vi kaller hypokonder før. Og noen har innstillingen "bedre en gang for mye enn en gang for lite. Kjenner til et par slike.
 

https://nhi.no/rettigheter-og-helsetjeneste/helsetjenesten/mange-kvinner-foler-at-de-ikke-blir-hort

https://nhi.no/rettigheter-og-helsetjeneste/helsetjenesten/menn-far-bedre-behandling-enn-kvinner

 

https://www.uib.no/samfunnsutfordringer/134333/sju-forskere-om-kjønnsforskjeller-og-helse

Anonymkode: 5d90d...294

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det kunne ikke vært meg som dukket opp med forstoppelse på legevakten, nei. Jeg vært borti svært sterke magesmerter, men det føltes som nettopp det: bare magesmerter. Sterk smerte, men ingen kropplislige varsellamper, så aldri dratt på legevakten for bare det, og høres litt rart for meg at folk ikke kan skille mellom ufarlige smerter relatert til fordøyelse, og alvorlige, akutte tilstander. Jeg tror ikke leger mistror alle, hadde det vært tilfellet, ville jeg vel ikke stilt disse spørsmålene? Jeg skriver bare at jeg selv har opplevd å bli mistrodd i alvorlige situasjoner. Så lurer naturligvis på hva som skal til for å bli trodd.

Er det kjønn, alder, utseende, eller er det oppførselen, hvor mye man gjør seg til, uler og gråter av smerte? Det har jeg personlig ikke gjort siden jeg var barn, greier å bite tennene sammen selv med sterke smerter, men prøver å finne fram til om det kanskje kan lønne seg rett og slett å gjøre seg til mer i møte med et helsevesen som ikke har tatt meg seriøst ved flere anledninger. 

Anonymkode: 816f0...069

Jeg tror alt dette kan spille inn. Det er bl.a. vist at kvinner sine smerter ikke oppfattes som like sterke som menns, og de får ofte ikke samme smertelindring. Min utdannelse innebar forelesning med leger, og jeg husker han ene var helt åpen om at "hysterie-problematikken" fortsatt hang igjen i helsevesenet, og at kvinner ofte ikke ble tatt på like stort alvor. Ofte ubevisst. Samtidig så har du det at kvinner ofte kan få andre symptomer på noen alvorlige sykdommer og dermed kan diagnose og behandling også forsinkes. 

I min familie vet jeg bl.a. om 3 som nesten døde av blodpropp. Alle ble sendt hjem fra fastlege med beskjed om å bevege seg mer og ta en paracet. To kvinner og en mann. Hun ene endte med lammelser, rullestol og erstatning etter å ikke ha blitt tatt på alvor da hun på sykehuset sa at noe var galt. De er/var alle noen som ikke overdrev  - mer som du skriver bet/biter det i seg. De fleste i nær familie er slik. Det hadde nok virket kunstig om noen av plutselig skulle gjøre seg til i møte med helsevesenet, så jeg tror ikke det er en løsning. Jeg har større tro på at det å ha med seg en annen kan være en løsning i noen tilfeller. 

 

Anonymkode: 7bee6...d46

[AnonymBruker]

Kjenner godt en som jobber på legekontor, som sykepleier. Måten hun snakker om pasienter på synes jeg er skremmende. Virker som de synes alle er en pest og en plage. 

Anonymkode: da745...11f

[AnonymBruker]

Jeg hadde en operasjon og etter det fikk jeg en kul, så vann i samme ben. To besøk på legevakt. Den første tok tester for betennelser. Dro hjem og det kom vann i benet. Dro til legevakt og ble bagatellisere. Helt normalt å få litt vann i beina når man gikk mye i varmen (jeg hadde ikke gått mye og heller ikke i varmen) for han fikk ofte det. Jeg sa "men dette er ett bein og jeg har aldri hatt vann i hverken to eller ett bein før, ikke engang under svangerskap. Dette er ekstremt smertefullt, det er heller ikke normalt". Spurte om smertestillende, sa at vi hadde sterke hjemme men at jeg var redd for oppkast. Fikk spørsmål tilbake "hvor har du fått de? Har du kjøpt de på gata?" Altså, jeg sitter her som en normal kvinne på 50 år og jeg har med meg min helt normale mann på samme alder som da svarte "nei, det er mine. Jeg fikk de etter en operasjon". 

Dro hjem med to paralgin, det hadde jeg ikke trengt for det hadde jeg hjemme og de tok ikke smerten. 

Tre dager etterpå, stort rødt merke på beinet. Dro til fastlegen, - blodpropp og rett til akutten. 

Mannen min ble sendt hjem med 6 brudd og en tape på to fingre. Måtte sende han inn flere ganger før de var villige til å sjekke og gi gips. Endte med at bruddene måtte stabiliseres med skruer ett år etterpå. Vi slutta å telle antall sykebesøk pga de bruddene når vi passerte 11 for da gikk han over til å bruke helseforsikringen via jobb. 

Det er ikke lett å stole på helsevesenet lengre. Lista er lang hjemme hos oss, bla har en ung person dødd med klare tegn på blodpropp uten å få behandling bare en sykemelding. To uker sykemeldt, ble fornyet selv om han luftet bekymring om blodpropp. Døde to dager etterpå. 

Anonymkode: fe866...672