Familiemedlem som er hypokonder

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk. Du ser situasjonen slik den er. 

Om jeg bruker eksempler fra tidligere som han også nå kan se, så sier han at ja, da var han redd uten grunn. Vi prater da også om opphavet til angsten, at foreldrene er slik og gir utelukkende positiv oppmerksomhet for somatiske lidelser. (Han tror ikke han er dødssyk, at han har uoppdaget kreft eller lignende, men jeg er redd det kan utvikle seg i den retningen.) 

Men så kommer det alltid til et "men! Nå er jeg skikkelig syk! Jeg har sååå vondt. Legen tar meg ikke på alvor, nav vil ikke hjelpe med" ditt og datt. Osv osv. Mener han er for syk til å kjøre selv, vil ha pasientreiser til fastlege, spør meg om å kjøre fordi det haster selv om jeg er på jobb og har barn jeg må kjøre i samme tidsrom.

Så hvordan det innvolverer meg er at han ser på meg som sin nærmeste pårørende, den i familien han har tettest kontakt med. Så at jeg ignorerer treffer hardere enn alle de andre, og akkurat nå prøvde jeg å stille krav til ham på et annet område som gjorde at han prøver å få oppmerksomhet ved å slette meg fra  some, men kun slik at jeg fortsatt kan se story, og der legger han ut at han er på sykehuset (men skriver aldri hvorfor) i håp om at folk(inkl.meg) skal sende mld å spørre.

Jeg får med andre ord ofte meldinger hvor han ber om sympati direkte fra meg for alt dette. Det sliter meg ut. Jeg har de siste årene forsøkt med "ja, det skjønner jeg at er stressende. Uff, det hørtes vondt ut. Likevel er det helt normalt å ha en lungebetennelse/høy puls/eksem/snørr Osv. du blir bedre, det går helt fint. Alle får det iblant. Helt vanlig. Hatt det selv og det ordnet seg fort." Men da blir han sur og såret, legger fort på røret, for så å ringe en uke etterpå å si eksakt det samme som om jeg ikke har prøvd å dirigere ham i en sunnere retning. Da må jeg ha samme samtale igjen og tålmodigheten min begynner å slå sprekker. 

Ved enhver interaksjon blir det vridd over på at han ønsker sympati og sur om jeg prøver å korrigere, dette mønsteret har vart såå lenge nå. Det eneste som er nytt er at han nå prøver å halvveis stenge meg ute for å vise hvor såret han er, men ikke så ute at jeg ikke skal få med meg at han er såret/hos legen.

Ah, dette ble langt, beklager. Så ja. Trodde først at tålmodigheten min kunne bygges opp om jeg feks. Bestemte meg for kontakt 2-4 ganger i mnd som en grense. Men tålmodigheten min er tynnslitt, kjenner jeg blir frustrert med en gang jeg får melding. Familien min sier at jeg bare får bruke denne perioden hvor han stenger meg ute (som jeg vet han gjør i håp om å suge meg tilbake) som en pause, men jeg syns ikke det er en god løsning for noen av oss. Han betyr mye for meg. 

Hva ville du gjort?❤️ noen eksempler på forslag?❤️

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

Han  er en som får energi av oppmerksomhet og sympati . Ikke se storien hans, ikke gi reaksjoner i det hele tatt . Avled og bytt tema når han begynner å sutre . Sett grenser , si nei . han høres veldig manipulerende ut . skjønner ikke helt hvorfor du absolutt vil ha en så tett relasjon med han ? Avgrens den heller, han kommer aldri til å forandre seg . Elsk på avstand . 

[Elle Melle]

Det høres veldig slitsomt ut.

Er det mulig for deg å få en samtale med noen med kompetanse på området? Om hva som er strategier som støtter vedkommende og hva som ikke er nyttig for dere? Noen med erfaring på hva som er smarte grenser?

Jeg vil tro han kanskje er redd og overveldet og ønsker å ikke ha eneansvar eller føle seg alene om situasjonen. Og ikke klarer å kjenne på at han faktisk er voksen og i bunn og grunn MÅ håndtere livet på egenhånd. 

For å tenke høyt litt: Er det mulig å forsøke å gi så mye kjærlighet og omsorg og fellesskap på andre ting enn det han selv forsøker å få omsorg for? Fortsette som du gjør nå og forsøke å ikke nøre opp under sykdomsgreiene, men samtidig love-bombe andre sider ved ham? (Gamle koselige minner, hva ved ham du liker eller noe slikt?). 

Litt sånn ikke gi oppmerksomhet til det som er negativt men masse positiv oppmerksomhet på han som menneske? Sånn som man gjør med toåringer og valper. 

Jeg vil jo tro at det innerst inne ligger et behov for å bli elsket og verdsatt. Men om en sånn strategi virker eller er mulig for deg å orke vet jeg jo ikke.

Masse lykke til i en veldig vanskelig situasjon ❤️

Endret 17. oktober av Elle Melle

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (På 17.10.2026 den 11.05):

Det høres veldig slitsomt ut.

Er det mulig for deg å få en samtale med noen med kompetanse på området? Om hva som er strategier som støtter vedkommende og hva som ikke er nyttig for dere? Noen med erfaring på hva som er smarte grenser?

Jeg vil tro han kanskje er redd og overveldet og ønsker å ikke ha eneansvar eller føle seg alene om situasjonen. Og ikke klarer å kjenne på at han faktisk er voksen og i bunn og grunn MÅ håndtere livet på egenhånd. 

For å tenke høyt litt: Er det mulig å forsøke å gi så mye kjærlighet og omsorg og fellesskap på andre ting enn det han selv forsøker å få omsorg for? Fortsette som du gjør nå og forsøke å ikke nøre opp under sykdomsgreiene, men samtidig love-bombe andre sider ved ham? (Gamle koselige minner, hva ved ham du liker eller noe slikt?). 

Litt sånn ikke gi oppmerksomhet til det som er negativt men masse positiv oppmerksomhet på han som menneske? Sånn som man gjør med toåringer og valper. 

Jeg vil jo tro at det innerst inne ligger et behov for å bli elsket og verdsatt. Men om en sånn strategi virker eller er mulig for deg å orke vet jeg jo ikke.

Masse lykke til i en veldig vanskelig situasjon ❤️

Ja, har faktisk forsøkt litt av det du sier😅 har tatt opp situasjonen med en psykiater som på en måte svarer at han er såpass i en offerrolle-mentalitet at det er lite for de rundt ham å gjøre. Han er lik på andre områder av livet, i offer-rolle, og jeg føler mer at jeg snakker med en fjorten-åring enn en mann som nærmer seg tredve. Forstår utifra kommentarene og det jeg selv opplever at det egentlig er lite jeg får gjort fra sidelinjen akkurat nå. 

Så tenker planen min blir å ha en pause frem til jul med mindre han selv tar kontakt, men at vi da må snakke om det her hvor jeg er litt mer brutalt ærlig. Så får han ta det som det er eller vende ryggen. Jeg vil jo uansett være der for ham og vender ham aldri ryggen. Men han må bli voksen nå, og kan vel ikke gjøre annet enn å håpe han får riktig hjelp eller ser situasjonen for den den er etter hvert❤️

Anonymkode: 0f01f...477

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (På 16.10.2026 den 23.34):

Han  er en som får energi av oppmerksomhet og sympati . Ikke se storien hans, ikke gi reaksjoner i det hele tatt . Avled og bytt tema når han begynner å sutre . Sett grenser , si nei . han høres veldig manipulerende ut . skjønner ikke helt hvorfor du absolutt vil ha en så tett relasjon med han ? Avgrens den heller, han kommer aldri til å forandre seg . Elsk på avstand . 

Ja, ikke ukjent det du sier. Jeg bryr meg fordi han er en del av familien, jeg var også fostermor da han var tenåring fordi bv ikke hadde noe sted å ha ham så lenge han ikke slet med rus. 

Så i mitt hode er han litt sønnen min, selv om jeg ikke er så mye eldre. Men ja, prøvd å avlede, prøvd å konfrontere, prøvd å si tydelig nei. Men det har ikke kommet noen vei. Men skal ta denne pausen han selv krever nå til å roe meg ned litt, være mer ærlig i neste interaksjon og fortsette å sette tydelige grenser ❤️

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

[AnonymBruker]

Jeg fikk astmadiagnose som voksen. Ble behandlet som hypokonder eller depresjon/ angst av svært mange over lang tid. Skikkelig vondt. 
 

Foresten, om man har vært i psykiatrien før kan det være skikkelig vanskelig å få hjelp til somatiske ting og. Er ikke alltid svart hvitt 

Anonymkode: 36d8e...08e