Familiemedlem som er hypokonder

[AnonymBruker]

Har en i familien som ofte tror han er syk, og er han litt syk, oppfører og tror han at hele verden bør stå opp ned for å redde og hjelpe ham. Alle samtaler blir vridd over på "stakkars meg, gi meg sympati". Får han ikke den umettelige sympatien mener han vi avviser ham personlig på tross av at vi gjør like mye for ham som de andre i familien.

Eks.: i sommer har han tatt kontakt fordi han mener 113 ikke har gjort jobben sin, flydd inn og ut av sykehus og legevakt, er hos fastlegen minst to ganger i mnd. Han er ung og frisk. Når jeg prøver å realitetsorientere ham holder han fast ved noe legen sa som er tatt ut av kontekst for å styrke hans perspektiv, men ser bort ifra resten legen legen sier.

Han blir redd og tror det verste med en gang noe i kroppen gjør litt vondt, som en øm korsrygg. Da forventer han ambulansehjelp.

Han er et nært familiemedlem og jeg er veldig glad i ham, men vi sitter fast i en ond sirkel hvor han prøver å få sympati og jeg prøver å få ham til å se ting fra en annen side.

Hva hadde dere gjort mtp relasjonen videre?

Ps: psykisk hjelp er forsøkt, i flere runder men dps tar ham ikke inn lenger. 

Anonymkode: 0f01f...477

[AnonymBruker]

Ig. no. rer. 

Anonymkode: 708ce...0fe

[AnonymBruker]

Hvis han vil være syk så får han gå hjem. Ikke gi oppmerksomhet til syting. Jeg ville samtidig minnet om hva som kan skje når man roper ulv...

Anonymkode: 3430a...0a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ig. no. rer. 

Anonymkode: 708ce...0fe

Ja, er det jeg gjør akkurat nå, han ble sur for at jeg stilte krav til at han tok ansvar for noe annet ikke-relatert til dette, og virker som hans reaksjon på det ble å være enda mer på sykehuset 😅

Men vil jo ikke at dette skal være slutten på relasjonen heller, samtidig som jeg ikke vil gi etter for sytingen.

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvis han vil være syk så får han gå hjem. Ikke gi oppmerksomhet til syting. Jeg ville samtidig minnet om hva som kan skje når man roper ulv...

Anonymkode: 3430a...0a0

Jepp. Jeg prøver på det men han forstår virkelig ikke at det er det han gjør, roper ulv. 

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

[AnonymBruker]

Ung og frisk? Høres ikke frisk ut spør du meg... han høres veldig redd ut! Og blir avvist av både helsepersonell og dere nærmeste. 

Jeg ble btw. diagnostisert med hypokondri (som er en grusom lidelse), OCD og angst hos DPS. Som et bifunn fant de en svulst med kreft... Jeg hadde sannsynligvis ikke overlevd uten å være hypokonder 😫

 

Anonymkode: 36bc9...860

[AnonymBruker]

Det heter helseangst og er faktisk virkelig for den personen, han er ikke ung og frisk for han har sterk helseangst 

Anonymkode: 973c6...343

[AnonymBruker]

Helseangst. Men, det er jo som all annen angst, vedkommende må vedkjenne seg den, må ønske behandling for angsten og stå i det. 

Anonymkode: 2f997...d21

[AnonymBruker]

Si til ham at han er mentalt syk og at du ikke ønsker å prate med ham om dette lenger.

Anonymkode: 9a901...1ba

[AnonymBruker]

Dette er ekstremt slitsomt.

Det alle disse menneskene har til felles er at de gir blaffen i andre menneskers helse. Det er bare sin egen helse som betyr noe. 
De kan gjerne  late som de er interessert, for så føre temaet over på egen helse.

Som regel mennesker med altfor mye egentid.

Anonymkode: cd581...d37

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt, TS.

Jeg har en datter som er tenåring og hun er slik. Hun strever psykisk med mye ulikt som depresjon og OCD, og har autisme. Det er nesten en fulltidsjobb å følge henne til avtaler i helsevesenet. Og hun er ikke myndig, og trenger hjelp av meg for å kommunisere med helsevesenet. Timer hos fastlegen et par ganger i mnd, har vært på legevakten tre-fire ganger det siste halve året, etc. Pga ting hun mener selv er helt akutte og alvorlige. Og da jobber vi hardt med å avverge disse besøkene, så det er bare toppen av isfjellet som utløser disse legetimene. Daglig får jeg en haug meldinger med bilder av ting på kroppen hennes som hun er bekymret for og vil ha undersøkt. Takk og lov har vi en sykepleier i familien, som tar av litt av trykket, og avverger noen legetimer når hun kan komme og "vurdere pasienten" hjemme.

Når jeg sier at dette ikke er noe å dra til legen for, det er ikke farlig, eller at hun kan prøve å bestille time SELV og ringe til legekontoret selv, uten å involvere meg (for jeg er helt utslitt av dette) blir hun rasende, og prøver å "fikse det selv" ved å ta en kniv og skjære bort blemma/merket på huden el.l. For hun MÅ ha det fjernet, hjernen hennes takler ikke å ikke få hjelpen hun selv mener hun trenger.

Anonymkode: 9dec8...b6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det heter helseangst og er faktisk virkelig for den personen, han er ikke ung og frisk for han har sterk helseangst 

Anonymkode: 973c6...343

Joda, vet at han ikke er psykisk frisk, og vet også hvorfor. Mente somatisk da helseangsten er rettet mot det somatiske. Men du svarer ikke på spørsmålet?

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

[AnonymBruker]

vi har nylig hatt et dødsfall i vår familie av en andree mente var hypokonder... viste seg vedkommende hadde en alvorlig sykdom som gikk uoppdaget i årevis og som NÅR det ble diagnostisert var kommet for langt til å behandle.. Så før man dømmer basert på seg og sitt kan man kanskje tenke seg litt om.. 

Anonymkode: 79f57...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner deg så godt, TS.

Jeg har en datter som er tenåring og hun er slik. Hun strever psykisk med mye ulikt som depresjon og OCD, og har autisme. Det er nesten en fulltidsjobb å følge henne til avtaler i helsevesenet. Og hun er ikke myndig, og trenger hjelp av meg for å kommunisere med helsevesenet. Timer hos fastlegen et par ganger i mnd, har vært på legevakten tre-fire ganger det siste halve året, etc. Pga ting hun mener selv er helt akutte og alvorlige. Og da jobber vi hardt med å avverge disse besøkene, så det er bare toppen av isfjellet som utløser disse legetimene. Daglig får jeg en haug meldinger med bilder av ting på kroppen hennes som hun er bekymret for og vil ha undersøkt. Takk og lov har vi en sykepleier i familien, som tar av litt av trykket, og avverger noen legetimer når hun kan komme og "vurdere pasienten" hjemme.

Når jeg sier at dette ikke er noe å dra til legen for, det er ikke farlig, eller at hun kan prøve å bestille time SELV og ringe til legekontoret selv, uten å involvere meg (for jeg er helt utslitt av dette) blir hun rasende, og prøver å "fikse det selv" ved å ta en kniv og skjære bort blemma/merket på huden el.l. For hun MÅ ha det fjernet, hjernen hennes takler ikke å ikke få hjelpen hun selv mener hun trenger.

Anonymkode: 9dec8...b6c

Uff, det høres mye ut❤️ ja, det er nettopp det. Å bare ignorere fungerer ikke, jeg kan heller ikke være både psykolog og mamma for ham (ikke at jeg er moren hans, men har tatt morsrollen i mange år). Ikke får han riktig hjelp da det virker som de på dps ikke mener det er verdt å gi han enda en runde med pakkeforløp. Så vet ikke helt hvordan jeg skal klare å balansere relasjonen lenger da jeg er helt utslitt 😅

Håper datteren din blir prioritert og får riktig og god hjelp etterhvert da hun er så ung❤️

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Å bare ignorere fungerer ikke

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

Hvorfor fungerer det ikke å ignorere? Evt kan du sette grenser og si at du ikke ønsker å høre mer om symptomer og sykdom.

Anonymkode: 9a901...1ba

[AnonymBruker]

Jeg dømmer ikke ut ifra meg og mitt. Jeg har lest alle journalene, jeg vet hva han mener feiler han, hva som er undersøkt osv. Jeg vet også hvorfor han fikk helseangst i utgangspunktet. Jeg sitter ikke på min høye hest og bare dømmer. Jeg spør dere helt genuint om råd til relasjonen fordi jeg IKKE ønsker å miste den, men jeg kan heller ikke stryke med-hårs da det gir helt motsatt effekt enn hva som er bra for ham. 

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg spør dere helt genuint om råd til relasjonen fordi jeg IKKE ønsker å miste den, men jeg kan heller ikke stryke med-hårs da det gir helt motsatt effekt enn hva som er bra for ham. 

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

Så sett grenser for deg selv. 

Anonymkode: 9a901...1ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Helseangst. Men, det er jo som all annen angst, vedkommende må vedkjenne seg den, må ønske behandling for angsten og stå i det. 

Anonymkode: 2f997...d21

Ja, nettopp der det glipper. Når jeg bruker ordet helseangst blir han sur og benekter. Hva gjør man som pårørende inntil han kommer dit? 

Ts

Anonymkode: 0f01f...477

[Elle Melle]

Jeg vil tro det er veldig lite effektivt å avfeie og avvise.

I hans hode har han reell grunn til bekymring, og det er helt sant for ham. Da blir det for ham veldig slemt og kaldt å ikke tro på ham. Litt som om du gikk til legen med enorme magesmerter og feber, men ble sendt hjem med beskjed om å gjøre mindfulnessøvelser og drikke mer vann, men så døde av en sprukket blindtarm.

At hans greier ikke har fornuftige proporsjoner tror jeg ikke han klarer å se eller tro på. Han forsøker nok verken å være dum eller selvsentrert, det er hodet hans som ikke virker som det skal. Og ingen irritasjon fra andre kan fikse det. Det er jo tydelig at han ikke klarer å se det selv, og det er trist siden det hindrer ham i å få rett hjelp. 

Hva sier han når noen foreslår for ham at de tenker han har helseangst? Hvordan blir du involvert, og hvilke grenser trenger du å sette for å bli minst mulig plaget av situasjonen?

 

 

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (På 15.10.2026 den 12.28):

Jeg vil tro det er veldig lite effektivt å avfeie og avvise.

I hans hode har han reell grunn til bekymring, og det er helt sant for ham. Da blir det for ham veldig slemt og kaldt å ikke tro på ham. Litt som om du gikk til legen med enorme magesmerter og feber, men ble sendt hjem med beskjed om å gjøre mindfulnessøvelser og drikke mer vann, men så døde av en sprukket blindtarm.

At hans greier ikke har fornuftige proporsjoner tror jeg ikke han klarer å se eller tro på. Han forsøker nok verken å være dum eller selvsentrert, det er hodet hans som ikke virker som det skal. Og ingen irritasjon fra andre kan fikse det. Det er jo tydelig at han ikke klarer å se det selv, og det er trist siden det hindrer ham i å få rett hjelp. 

Hva sier han når noen foreslår for ham at de tenker han har helseangst? Hvordan blir du involvert, og hvilke grenser trenger du å sette for å bli minst mulig plaget av situasjonen?

 

 

Takk. Du ser situasjonen slik den er. 

Om jeg bruker eksempler fra tidligere som han også nå kan se, så sier han at ja, da var han redd uten grunn. Vi prater da også om opphavet til angsten, at foreldrene er slik og gir utelukkende positiv oppmerksomhet for somatiske lidelser. (Han tror ikke han er dødssyk, at han har uoppdaget kreft eller lignende, men jeg er redd det kan utvikle seg i den retningen.) 

Men så kommer det alltid til et "men! Nå er jeg skikkelig syk! Jeg har sååå vondt. Legen tar meg ikke på alvor, nav vil ikke hjelpe med" ditt og datt. Osv osv. Mener han er for syk til å kjøre selv, vil ha pasientreiser til fastlege, spør meg om å kjøre fordi det haster selv om jeg er på jobb og har barn jeg må kjøre i samme tidsrom.

Så hvordan det innvolverer meg er at han ser på meg som sin nærmeste pårørende, den i familien han har tettest kontakt med. Så at jeg ignorerer treffer hardere enn alle de andre, og akkurat nå prøvde jeg å stille krav til ham på et annet område som gjorde at han prøver å få oppmerksomhet ved å slette meg fra  some, men kun slik at jeg fortsatt kan se story, og der legger han ut at han er på sykehuset (men skriver aldri hvorfor) i håp om at folk(inkl.meg) skal sende mld å spørre.

Jeg får med andre ord ofte meldinger hvor han ber om sympati direkte fra meg for alt dette. Det sliter meg ut. Jeg har de siste årene forsøkt med "ja, det skjønner jeg at er stressende. Uff, det hørtes vondt ut. Likevel er det helt normalt å ha en lungebetennelse/høy puls/eksem/snørr Osv. du blir bedre, det går helt fint. Alle får det iblant. Helt vanlig. Hatt det selv og det ordnet seg fort." Men da blir han sur og såret, legger fort på røret, for så å ringe en uke etterpå å si eksakt det samme som om jeg ikke har prøvd å dirigere ham i en sunnere retning. Da må jeg ha samme samtale igjen og tålmodigheten min begynner å slå sprekker. 

Ved enhver interaksjon blir det vridd over på at han ønsker sympati og sur om jeg prøver å korrigere, dette mønsteret har vart såå lenge nå. Det eneste som er nytt er at han nå prøver å halvveis stenge meg ute for å vise hvor såret han er, men ikke så ute at jeg ikke skal få med meg at han er såret/hos legen.

Ah, dette ble langt, beklager. Så ja. Trodde først at tålmodigheten min kunne bygges opp om jeg feks. Bestemte meg for kontakt 2-4 ganger i mnd som en grense. Men tålmodigheten min er tynnslitt, kjenner jeg blir frustrert med en gang jeg får melding. Familien min sier at jeg bare får bruke denne perioden hvor han stenger meg ute (som jeg vet han gjør i håp om å suge meg tilbake) som en pause, men jeg syns ikke det er en god løsning for noen av oss. Han betyr mye for meg. 

Hva ville du gjort?❤️ noen eksempler på forslag?❤️

Ts

Anonymkode: 0f01f...477