Mistet meg selv i forholdet

[heispljenta303]

 

Hei. Jeg trenger å vite om det er noen der ute som har det samme som meg i mitt forhold. 

Jeg og samboeren min har vært sammen i 6 år, og jeg er så forvirret over hva jeg egentlig vil. Jeg har gått fra han 3 ganger tidligere, alltid av samme grunn, jeg må finne meg selv igjen og har et stort behov for å kjenne på selvstendighet. 

 

Han er min første seriøse kjæreste, og jeg flyttet inn allerede 4 mnd etter vi møttes. 

Jeg følte vel egentlig ikke en vill forelskelse i førsten, men mer at ting var hyggelig og vi kunne prate i timesvis. Men det som jeg sliter sånn med at alt jeg gjorde før jeg møtte han, har jeg ikke lenger. Hadde en stor venninnegjeng, de har jeg ikke lenger da han mente at de var dårlig venninner (single og festet mye), måtte slette alle menn som fulgte meg på Instagram og Snapchat, til slutt slettet jeg bare Instagram i frykt for om et mannlig navn poppet opp. Han gikk løs på en fyr fra barndommen for han oppfattet at han flørtet med meg (jeg oppfattet det ikke slikt), han hater å høre på techno musikk så jeg følte på å høre på det, tok ikke bilder av meg selv lenger fordi det er «overfladisk». Jeg har meningene hans printet inni hodet mitt at jenter som ser sånn ut, har ikke bakkekontakt og bare er usikre på seg selv. Altså jeg er en kvinne som liker å ta vare på meg selv og føle meg bra. Men nå tenker jeg, jenta han egentlig falt for, føler jeg er en dame han egentlig ikke liker? For nå er jeg på en plass hvor jeg er så ulykkelig. Jeg har gått opp over 30kg, orker ikke å ta vare på meg selv fordi jeg føler det alltid blir en kamp når jeg snakker om å gå ned i vekt. Jeg føler meg så utrolig liten forhold til ham. Jeg har slitt siden jeg ble sammen med han TUNGE depresjoner, og jeg føler nå at det er egentlig fordi jeg er noen jeg egentlig ikke ER. Han forteller meg hele tiden at jeg er perfekt som jeg er og at han bare elsker meg enda mer av den jeg har blitt. 

Når jeg har gått de 3 gangene, så har han printa inni meg at jeg umulig får en som er bedre enn han og at gresset IKKE er grønnere på den andre siden så jeg har alltid gått tilbake, for der er det «trygt og godt» og frykten for at jeg gjør mitt livs største feil. Han elsker meg, gjør alt for meg og er en veldig snill mann, men når jeg tenker tilbake, er han det fordi jeg er blitt som jeg har blitt? Jeg merker jeg er kjempe forvirret. 

 

Han skal på en måte blande seg i alt jeg gjør. Vil jeg trene, skal han begynne å trene. Skal jeg gå en tur, skal han gå en tur. Skal jeg spise sunt, skal han spise sunt og ta liksom «helt av». Jeg føler jeg ikke får eie mine egne valg fordi det skal alltid bli korrigert på en bedre måte å gjøre ting på? Han er kjempe flink til å lage mat, og når jeg skal lage mat så sier han egentlig ikke noe på det men med en gang det er noe sunnere, så har han alltid noe bedre å si. Jeg snakket om en smoothie jeg vil drikke på morgningene, da ble det til at det egentlig er unødvendig fordi det kan jeg få i et multivitamin så kjøpte han multivitamin. Dette er noen eksempler som jeg har stått i løpet av disse årene. Noen ganger har jeg stått i å ta sunne valg og han har respektert det, men det er så lett å falle av når han står med store fristelser som skjer HVER GANG. 

 

Jeg vil legge til at jeg også har kjent en enorm kjærlighet for han, hvertfall etter vi fikk barn og jeg satt veldig pris på når vi f.eks hadde barnefri, for vi liker jo å spise god mat, drikke øl og ha gode samtaler. Men nå som det endelig begynner å stabilisere seg hormonelt igjen etter svangerskap,  sitter jeg med samme følelse igjen.. Jeg føler ingen gnist, samtalene våres gir ikke en mening for meg lenger og jeg begynner å falle tilbake på hvorfor jeg egentlig har gått alle de tre gangene. 

Men så har vi veldig gode perioder der jeg føler stort for han og han er min bestevenn, vi ler og tuller og jeg er veldig takknemlig for at jeg har en så snill mann som han, men tror jeg ikke klarer å glemme og bekymret over at jeg kan føle så forskjellig så sterkt for han? 

 

Jeg har snakket med han om alt dette de tre gangene jeg har gått, og han har forstått det og latt meg gå. Han har alltid vist stor anger, og han har ikke gjort samme feil igjen så derfor jeg har tilgitt han. Men jeg tenker etter nå, er om det er fordi jeg faktisk ikke har holdt fast med mine ting og meninger at han ikke har hatt mulighet til å vise sine feil, fordi vi ikke har fått «testet det». 

 

Han kan umulig være så sjalu hvis man ser forskjell på meg da vs. Nå, uten å snakke meg selv ned men det er realiteten i det. 

 

For 2 år siden snakket jeg om å ta slankeoperasjon, fordi jeg klarer ikke å gå ned i vekt. Det ble jo nok et leven igjen, med at jeg ikke trenger det fordi jeg ikke var stor nok (snillprat) og at jeg må virkelig gjøre en innsats selv, selvom jeg har prøvd 100 ganger…. Da ble det bare bestemt at det ikke skulle skje, og nå sitter jeg her 2 år senere og tenker «Fuck it! Det er min kropp og jeg fortjener dette her, endelig!». Jeg åpnet om dette til han, og det ble en diskusjon men da knakk jeg bare sammen og fortalte at jeg har det bare så forferdelig med meg selv. Han forsto meg faktisk og at han endelig forsto hvor ille det faktisk var, så nå er prosessen i gang. 

Men så sitter jeg igjen med, nå forstår han det virkelig? ETTER 6 ÅR?! Hvorfor har jeg ventet, kun fordi han var uenig? 

 

Dette ble et veeeeldig langt innlegg, og beklager rotet. Dette blir skrevet fult av følelser, men det jeg vil frem til er at jeg har mistet meg selv helt og sliter med å finne meg selv med samboeren min. 

Jeg var 22 når vi ble sammen og jeg bodde fortsatt hjemme hos min mor og far, så jeg har heller aldri vært alene og kjent på det å faktisk ha regninger, være alene osv. Han har «koll» på alt med huset, betalinger, regninger osv. Jeg føler jeg har 0 kontroll over mitt eget liv. 
 

Jeg føler et sterkt behov for å ha min egen leilighet, være i mitt eget selskap og nyte det. Men samtidig vil ha det stabilt og trygt for barnet mitt med to foreldre. Tenker på datteren min som bare er 2 år og blir en uke uten mammaen sin av gangen. Jeg er så låst og forvirret… 

 

Har noen vært gjennom noe lignende? Hvis ikke, hjelp en jente med et annet perspektiv!

[AnonymBruker]

Dra en 4. gang og aldri se deg tilbake. Trengte ikke lese alt før jeg skjønte at han har psykisk kontroll over deg.

Du burde bli single og lære seg selv å kjenne.

Du burde komme tilbake til vennene dine (jeg hadde også en som isolerte meg fra alt og alle, inkludert familie).

Det er enorm fare for slike som oss å ramle inn i liknende forhold igjen. Så IKKE FÅ NY KJÆRESTE før du har hatt mange runder hos psykolog for å finne ut av hvordan du endte opp med han der.

Jeg har dessverre flere slike forhold bak meg.

Anonymkode: a6c7b...aba