Trøbbel med svigerinne

i går, 07:01

Jeg har en tante som er litt sånn, hun er ekstremt paranoid. Tror alle er ute etter å svindle henne eller vil henne vondt. Husker jeg som barn ble skjelt ut fordi hun mente jeg hadde stjålet lommeboka hennes. Hun hadde jo bare forlagt den, men der andres første tanke når de ikke finner lommeboka er "hvor fader la jeg nå den sist" så var hennes "noen her i familieselskapet har sjålet den". Veldig mistroisk til mennesker generelt. Og hun har blitt verre med årene. Jeg er ingen psykolog og kan ikke stille diagnoser, men jeg tror hun er schizofren.

Ellers så har jeg vært borti de som får seg en kontrollerende kjæreste, og en del av den kontrollen er at dine venner og din familie er ikke ok, bare meg og mitt og mine. Ofte er det kvinnen som er sånn.

Anonymkode: e1a10...236

i går, 07:45

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg har en tante som er litt sånn, hun er ekstremt paranoid. Tror alle er ute etter å svindle henne eller vil henne vondt. Husker jeg som barn ble skjelt ut fordi hun mente jeg hadde stjålet lommeboka hennes. Hun hadde jo bare forlagt den, men der andres første tanke når de ikke finner lommeboka er "hvor fader la jeg nå den sist" så var hennes "noen her i familieselskapet har sjålet den". Veldig mistroisk til mennesker generelt. Og hun har blitt verre med årene. Jeg er ingen psykolog og kan ikke stille diagnoser, men jeg tror hun er schizofren.

Ellers så har jeg vært borti de som får seg en kontrollerende kjæreste, og en del av den kontrollen er at dine venner og din familie er ikke ok, bare meg og mitt og mine. Ofte er det kvinnen som er sånn.

Anonymkode: e1a10...236

Og hva har hun gjennomgått? noen ganger er mennesker sånn fordi de har folk rundt seg som setter diagnoser på dem. Beklager med det er dysfunksjonelt og lite empatisk. Husk at om man har folk rundt seg som snakker slik om deg, så vil du ikke være rundt dem. Sier ikke at du har gjort noe men å kalle noen scizo og samtidig dra nesten alle kvinner under en kam så vil nok noen folk rundt deg ønske avstand.

i går, 07:51

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men jeg synes ikke de bare skal gi opp tantebarna sine! Hadde dere svart det samme dersom dette var ts sin søster, og det var svogeren som holdt på slik? At han ble uvenner med alle rundt seg i tur og orden, og nå også med familien. Og isolerer familien mer og mer, og nekter søskenbarna å være sammen? Jeg tror ikke det… men når det er en kvinnelig hustyrann skal hun bare få dure på? Stakkars disse barna. Hvem skal ta litt tak på deres vegne om ikke deres nærmeste slektninger?

Anonymkode: 761f3...8f5

TS kan jo fortsette å be dem hjem til seg, man trenger ikke invadere dem når svigerinnen har trekt seg unna og ikke ønsker/orker kontakt. Om man ber til seg = da kommer bror og barn om bror vil, mens svigerinne kan gjøre som hu vil. Om de dukker opp hos dem = invaderende og kan gjøre vondt verre.

Anonymkode: 6a404...05a

i går, 07:55

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

TS kan jo fortsette å be dem hjem til seg, man trenger ikke invadere dem når svigerinnen har trekt seg unna og ikke ønsker/orker kontakt. Om man ber til seg = da kommer bror og barn om bror vil, mens svigerinne kan gjøre som hu vil. Om de dukker opp hos dem = invaderende og kan gjøre vondt verre.

Anonymkode: 6a404...05a

Men hun sier jo de har gjort det, men får ikke svar… Ja, vi har lov til å være uenige. Jeg synes ikke slike mennesker skal få lov til å bare ødelegge rundt seg på denne måten , spesielt ikke når det går utover barn. Jeg har kjennskap til dette. Godt mulig det er invaderende for svigerinnen ja, men barna vil se at noen i det minste prøver.

Anonymkode: 761f3...8f5

i går, 08:01

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

På hvilket grunnlag klarer du å konkludere slik?

Anonymkode: 887c1...005

Fordi jeg «er svigerinnen». Jeg trakk meg unna fordi jeg er kronisk syk og min manns søstre har behandlet meg annerledes og dårligere enn friske venninner etter jeg ble syk. Det er visst ikke så farlig med meg, det var ikke viktig med meg da jeg ble verken 30 eller 40, men så ekstremt viktig med alle andre (les: «de friske»).

Jeg har forsøkt å si fra, men blir møtt med «ikke bry deg om det da» og ingen endring i situasjonen/ingen inkludering. Jeg prøvde jo å bevare vennskapet i 15 år etter jeg ble syk (var jo ekstremt syk, så det har vært beintøft..), men blir bare møtt med et skuldetrekk når jeg sier at folk er iskald mot meg. Det er selvfølgelig mye mer til situasjonen, men jeg slapper jo ikke av mer mennesker som utestenger meg eller tydelig viser at de synes jeg er uviktig fordi jeg er kronisk syk. Så jeg orket bare ikke mer og trakk meg unna og oppsøker heller andre venninner. Jeg bruker så mye energi på mennesker at jeg må ha venninner jeg slapper av med, og det gjør jeg ikke med mannens søstre, selvom jeg jo helst skulle sett at jeg gjorde det. Det er utmattende å grue seg til hver familiesammenkomst og turer sammen, samtidig som man later som at alt er bra og viser ekstra godhet mot dem, for de var jo tross alt mine beste venninner før jeg ble syk. Det har vært et sjokk å se hvordan noen blir kald mot det når du blir kronisk syk, samtidig som de later som at alt er som før, når ingenting er som før..

Anonymkode: 6a404...05a

i går, 08:04

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men hun sier jo de har gjort det, men får ikke svar… Ja, vi har lov til å være uenige. Jeg synes ikke slike mennesker skal få lov til å bare ødelegge rundt seg på denne måten , spesielt ikke når det går utover barn. Jeg har kjennskap til dette. Godt mulig det er invaderende for svigerinnen ja, men barna vil se at noen i det minste prøver.

Anonymkode: 761f3...8f5

Da kontakter hun broren sin. Evt møtes hos besteforeldre. Man invaderer ikke andres liv med å bare troppe opp. Svigerinnen kan ha blitt syk, angst, depresjon, traumer… jeg fikk en alvorlig fysisk sykdom og sluttet helt å få omsorg av mine svigerinner, så kan bare tenke meg hva evt psykisk sykdom kan gjøre..

Anonymkode: 6a404...05a

i går, 08:06

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har en svigerinne (gift med min bror), som jeg har vært veldig god venn med i alle år hun har vært i familien. Vi har gått veldig fint sammen, og funnet på mye sammen både oss to og med begges mann og barn.

Men de siste årene har hun kuttet ut flere og flere personer med det som etter min oppfatning er ganske svake grunner (med forbehold om at hun ikke har fortalt meg hele historien). Jeg og min mann og mine barn var tilslutt de eneste de traff på fritiden. Men nå er også vi skjøvet ut i kulden, uten at vi forstår hvorfor. Vi har prøvd å spørre både min svigerinne og min bror, men får ikke noe svar.

Jeg skulle gjerne hatt noen råd til hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg er bekymret mtp at de isolerer seg mer og mer, spesielt på vegne av barna. Mine barn savner de også, og det skjærer meg i hjertet når de spør hvorfor tante og onkel ikke vil være med dem mer. Min bror er ganske tafatt, så det er min svigerinne som bestemmer hvem de skal omgås. Det er i hvert fall sånn det har vært alle de årene vi har tilbrakt tid sammen.

Anonymkode: e0054...4ef

Er du 100% sikkert på at det ikke noen former for vold i bildet, feks. at din bror kontrollerer henne bak husets fire vegger? Veldig mange menn er slik dessverre, men viser ikke den siden til andre.

i går, 08:07

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fordi jeg «er svigerinnen». Jeg trakk meg unna fordi jeg er kronisk syk og min manns søstre har behandlet meg annerledes og dårligere enn friske venninner etter jeg ble syk. Det er visst ikke så farlig med meg, det var ikke viktig med meg da jeg ble verken 30 eller 40, men så ekstremt viktig med alle andre (les: «de friske»).

Jeg har forsøkt å si fra, men blir møtt med «ikke bry deg om det da» og ingen endring i situasjonen/ingen inkludering. Jeg prøvde jo å bevare vennskapet i 15 år etter jeg ble syk (var jo ekstremt syk, så det har vært beintøft..), men blir bare møtt med et skuldetrekk når jeg sier at folk er iskald mot meg. Det er selvfølgelig mye mer til situasjonen, men jeg slapper jo ikke av mer mennesker som utestenger meg eller tydelig viser at de synes jeg er uviktig fordi jeg er kronisk syk. Så jeg orket bare ikke mer og trakk meg unna og oppsøker heller andre venninner. Jeg bruker så mye energi på mennesker at jeg må ha venninner jeg slapper av med, og det gjør jeg ikke med mannens søstre, selvom jeg jo helst skulle sett at jeg gjorde det. Det er utmattende å grue seg til hver familiesammenkomst og turer sammen, samtidig som man later som at alt er bra og viser ekstra godhet mot dem, for de var jo tross alt mine beste venninner før jeg ble syk. Det har vært et sjokk å se hvordan noen blir kald mot det når du blir kronisk syk, samtidig som de later som at alt er som før, når ingenting er som før..

Anonymkode: 6a404...05a

Dette er kjempetrist å høre, og god bedring til deg ❤️ Jeg tviler på du er slik som svigerinnen her likevel, for det står ingenting i HI om at hun er syk. Og du isolerte vel uansett ikke barna dine i samme slengen? Det er jo hovedpoenget her, at heller ikke de får ha normal kontakt med andre.

Anonymkode: 761f3...8f5

i går, 08:11

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da kontakter hun broren sin. Evt møtes hos besteforeldre. Man invaderer ikke andres liv med å bare troppe opp. Svigerinnen kan ha blitt syk, angst, depresjon, traumer… jeg fikk en alvorlig fysisk sykdom og sluttet helt å få omsorg av mine svigerinner, så kan bare tenke meg hva evt psykisk sykdom kan gjøre..

Anonymkode: 6a404...05a

Jeg foreslår ikke at de skal bryte seg inn 😅 Jeg skrev ( som siste utvei) de kunne gå på besøk som vanlig, ringe på og late som ingenting. Det er ikke helt uhørt de fleste steder å stikke innom broren sin. Jeg har full sympati for folk med både psykisk og fysiske lidelser, men de har ikke rett til å isolere barna sine… Hun har jo forsøkt å kontakte, og det virker ikke som de er hos besteforeldre heller? Jeg har også spurt om det.

Anonymkode: 761f3...8f5

i går, 08:21

Min ektemann sin søster, altså min svigerinne, er ett menneske som har styrt hele familien i alle år med sine innfall, lunefulle humør og ekstremt giftige tunge. Det er en ekstremt dramatisk person vi snakker om her, som suger det meste av energi utav folk når ho mister masken sin, og maska kan ho fint holde om ho vil.

Min ektemann fikk alltid beskjeden om å jatte med søsteren for å beholde familiefreden iløpet av hele barndommen, tenårene og voksenalder, for ho ble totalt rabiat om ho ikke fikk viljen sin.

Når han omsider begynner å sette foten ned til sin søster i voksen alder, så kan dere bare gjette hvem som fikk skylden for det, jo det var meg selvfølgelig. Jeg hadde satt han opp mot ho. Og godt mulig jeg iallefall snakket om att denne familedynamikken var litt feil.

Han er overlykkelig for endelig å slippe søsteren sin oppførsel, ho har derimot slarvet såpass med resten av slekta og presentert en helt anna versjon. Det var selvfølgelig den grusomme svigerinnen sin feil, folk begynte å skule på meg og det medførte til att min mann ga de litt opp også, ingen av oss orket å springe på bygda og forklare oss slik ho gjorde.

Og alt er jo min feil som svigerinne, jeg er jo ikke egentlig familie må vite, bare inngiftet, så var nok enklere å sette pekefingeren på meg, enn min mann.

Anonymkode: 150cf...16c

i går, 08:21

Jeg syns du kan ringe henne og si at det blir feil og isolere barna selv om hun kanskje ikke orker så mye folk så blir det feil at det skal gå ut over andre.

Anonymkode: 90729...b5d

i går, 08:31

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette er kjempetrist å høre, og god bedring til deg ❤️ Jeg tviler på du er slik som svigerinnen her likevel, for det står ingenting i HI om at hun er syk. Og du isolerte vel uansett ikke barna dine i samme slengen? Det er jo hovedpoenget her, at heller ikke de får ha normal kontakt med andre.

Anonymkode: 761f3...8f5

Takk 🥺❤️

Nei, barna har kontakt. Mannen også. Vi har også kontakt alle sammen med min familie og noen vennepar med barn.

Poenget med at noen isolerer seg er at man trenger trygghet, da kan det å føle man ikke får forståelse være det motsatte av hva trenger og dråpen som får det til å renne over, for man craver trygghet. Ofte er man ikke klar over hva man selv trenger, man bare kjenner at man ikke slapper av, får ikke sove etter å ha vært sammen osv.

Man trenger ikke være psykisk syk for å slite psykisk. Jeg er «for frisk psykisk» til å få hjelp for psyken, men isolerer meg og unngår tidligere venninner som ikke forstår. Legen har tatt tester og jeg har jo tydelige funn i nervesystemet, som skyhøy hvilepuls og for mye noradrenalin. Noradrenalin er det kroppen skiller ut når man er i livsfare. Jeg har dette hele tiden og da tåler jeg ikke enda mer utrygghet. Men håper jo jeg skal tåle å være sammen med dem igjen på sikt, men slik det var fikk jeg ikke sove på 1 uke etter å ha vært sammen, kroppen kjørte på med enorme mengder noradrenalin. Mange har nok dette uten å være klar over det, for det er ikke angst, men likevel en form for angst som kan komme av at kroppen er så kjørt pga fysisk sykdom eller at man er så sliten av jobb osv

Anonymkode: 6a404...05a

i går, 08:31

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har en svigerinne (gift med min bror), som jeg har vært veldig god venn med i alle år hun har vært i familien. Vi har gått veldig fint sammen, og funnet på mye sammen både oss to og med begges mann og barn.

Men de siste årene har hun kuttet ut flere og flere personer med det som etter min oppfatning er ganske svake grunner (med forbehold om at hun ikke har fortalt meg hele historien). Jeg og min mann og mine barn var tilslutt de eneste de traff på fritiden. Men nå er også vi skjøvet ut i kulden, uten at vi forstår hvorfor. Vi har prøvd å spørre både min svigerinne og min bror, men får ikke noe svar.

Jeg skulle gjerne hatt noen råd til hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg er bekymret mtp at de isolerer seg mer og mer, spesielt på vegne av barna. Mine barn savner de også, og det skjærer meg i hjertet når de spør hvorfor tante og onkel ikke vil være med dem mer. Min bror er ganske tafatt, så det er min svigerinne som bestemmer hvem de skal omgås. Det er i hvert fall sånn det har vært alle de årene vi har tilbrakt tid sammen.

Anonymkode: e0054...4ef

Dette tror jeg ikke på.

Noe her som ikke stemmer.

Er du sikker på at det er hun som bestemmer? Husk at det fins menn som isolerer kvinnen sin og ikke er så snill med de, så tror sånne som du at det er hun som er problemet.

Eller at de har prøvd å treffe dere me det passer aldri..

Anonymkode: 837b4...064

i går, 08:33

Natu skrev (26 minutter siden):

Er du 100% sikkert på at det ikke noen former for vold i bildet, feks. at din bror kontrollerer henne bak husets fire vegger? Veldig mange menn er slik dessverre, men viser ikke den siden til andre.

Var dette jeg tenkte og. Etter egenerfaring. Og alle trodde jeg var den gale. De skulle bare visst hva som skjedde bak husets 4 vegger. Den " snille " broren var ikke så snill.

Anonymkode: 837b4...064

i går, 08:35

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg syns du kan ringe henne og si at det blir feil og isolere barna selv om hun kanskje ikke orker så mye folk så blir det feil at det skal gå ut over andre.

Anonymkode: 90729...b5d

Dette kommer bare til å gjøre vondt verre.. Si heller til henne at man savner henne, er så glad i henne og at man gjerne vil lytte til det hun har å si og finne en løsning for å ha kontakt. Trå ytterst varsomt, er min anbefaling. Folk kutter kontakt av en grunn.

Anonymkode: 6a404...05a

i går, 08:39

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette kommer bare til å gjøre vondt verre.. Si heller til henne at man savner henne, er så glad i henne og at man gjerne vil lytte til det hun har å si og finne en løsning for å ha kontakt. Trå ytterst varsomt, er min anbefaling. Folk kutter kontakt av en grunn.

Anonymkode: 6a404...05a

Ikke etter min erfaring da kutter folk kontakt uten noen som helst grunn værtfall ikke en god grunn

Anonymkode: 90729...b5d

i går, 08:42

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk 🥺❤️

Nei, barna har kontakt. Mannen også. Vi har også kontakt alle sammen med min familie og noen vennepar med barn.

Poenget med at noen isolerer seg er at man trenger trygghet, da kan det å føle man ikke får forståelse være det motsatte av hva trenger og dråpen som får det til å renne over, for man craver trygghet. Ofte er man ikke klar over hva man selv trenger, man bare kjenner at man ikke slapper av, får ikke sove etter å ha vært sammen osv.

Man trenger ikke være psykisk syk for å slite psykisk. Jeg er «for frisk psykisk» til å få hjelp for psyken, men isolerer meg og unngår tidligere venninner som ikke forstår. Legen har tatt tester og jeg har jo tydelige funn i nervesystemet, som skyhøy hvilepuls og for mye noradrenalin. Noradrenalin er det kroppen skiller ut når man er i livsfare. Jeg har dette hele tiden og da tåler jeg ikke enda mer utrygghet. Men håper jo jeg skal tåle å være sammen med dem igjen på sikt, men slik det var fikk jeg ikke sove på 1 uke etter å ha vært sammen, kroppen kjørte på med enorme mengder noradrenalin. Mange har nok dette uten å være klar over det, for det er ikke angst, men likevel en form for angst som kan komme av at kroppen er så kjørt pga fysisk sykdom eller at man er så sliten av jobb osv

Anonymkode: 6a404...05a

Huff da, dette hørtes ikke greit ut i det hele tatt ❤️ Jeg har full forståelse for at dette har vært tøft for deg. Jeg tror likevel ikke det er overførbart til Ts sin situasjon, slik den er lagt frem. Jeg forstår at folk har mennesker i livet sitt som det er best å kutte ut, slik det høres ut i ditt tilfelle . Det er ikke det samme som de som blir uvenner med «alle» i tur og orden, og også dikterer hvem ektefelle og barn får omgås, slik denne svigerinnen høres ut til å være. Jeg tror ikke dere to er samme type personlighet i det hele tatt ❤️

Anonymkode: 761f3...8f5

i går, 08:43

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke etter min erfaring da kutter folk kontakt uten noen som helst grunn værtfall ikke en god grunn

Anonymkode: 90729...b5d

Ingen kutter kontakt uten grunn. Det er kanskje ikke en grunn du forstår (som kan være grunnen til hvorfor de kutter kontakt med deg) men de har en grunn.

Jeg sier ikke at den de kutter kontakt med nødvendigvis har gjort noe feil. Men det er likevel en grunn.

Anonymkode: 6a404...05a

i går, 08:47

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Sykdom? Overgangsalder?

For meg er det sykdom som gjør at jeg isolerer meg mer

Anonymkode: 7dc48...bc2

Ja både sykdom og overgangsalder kan tære på kroppen... 😔

i går, 08:51

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en tante som er litt sånn, hun er ekstremt paranoid. Tror alle er ute etter å svindle henne eller vil henne vondt. Husker jeg som barn ble skjelt ut fordi hun mente jeg hadde stjålet lommeboka hennes. Hun hadde jo bare forlagt den, men der andres første tanke når de ikke finner lommeboka er "hvor fader la jeg nå den sist" så var hennes "noen her i familieselskapet har sjålet den". Veldig mistroisk til mennesker generelt. Og hun har blitt verre med årene. Jeg er ingen psykolog og kan ikke stille diagnoser, men jeg tror hun er schizofren.

Ellers så har jeg vært borti de som får seg en kontrollerende kjæreste, og en del av den kontrollen er at dine venner og din familie er ikke ok, bare meg og mitt og mine. Ofte er det kvinnen som er sånn.

Anonymkode: e1a10...236

Litt avsporing fra tråden :

Det der er jo et typisk tegn på demens at man mistenker andre for å ha stjålet fra en - så da er det jo såfall en sykdom som ligger bak.

Litt avhengig av om tanten har noen nærmere pårørende så ville jeg val ha snakket med de - og ellers prøvd å være litt forståelsefull . Tror ikke det fungerer så bra å snakke med vedkommende om det hvis det faktisk er sykdom som ligger bak

Logg inn

Trøbbel med svigerinne

Fremhevede innlegg

AnonymBruker

Videoannonse

lillevill

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

Natu

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

Sommerrose

punkyB

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Opprett konto

Logg inn

Meny

Mine aktivitetsstrømmer