72 øre, nudler og NAV

[Sukkerfri Cola]

Om arbeidsledighet, ubetalte regninger og kunsten å overleve på Cola Zero

 

 

Yr og Trondheim er tydeligvis ikke helt enige om hvilket vær vi skal ha. Jeg rakk heldigvis å få Luna ut før regnet kom for fullt, selv om jeg ikke kan huske at Yr hadde bestilt inn den vinden da jeg sjekket været kvelden før. Men det er jo litt slik Yr fungerer: De melder én ting, Trondheim leverer noe annet. Det Yr derimot virkelig har spesialisert seg på, er dårlig vær. Der har de imponerende treffsikkerhet. Jeg husker spesielt en gang vi skulle til Spania i juleferien. Det var meldt dårlig vær omtrent hele oppholdet, og for en gangs skyld var det ingen overraskelser. Regn? Jepp. Overskyet? Jepp. Dårlig vær? Absolutt. Vi fikk omtrent akkurat det vi hadde bestilt. Veldig effektivt. Ingen reklamasjon nødvendig.

Da jeg kom inn igjen etter turen med Luna, satte jeg meg ned foran PC-en for å gjøre noe langt mindre hyggelig enn å diskutere været med Yr: Jeg skulle søke om nødhjelp fra NAV. Bankkontoen min hadde på dette tidspunktet den imponerende saldoen på 0,72 kroner. Ikke 720 kroner. Ikke 72 kroner. 72 øre. Det er en saldo som gjør at nettbanken nesten føles som en dårlig vits. Samtidig lå det noen ubetalte regninger i innboksen og ventet på meg, tydeligvis fullstendig uvitende om at jeg hadde 72 øre å tilby verden. Regninger har for øvrig en fantastisk egenskap: De dukker opp med en selvtillit jeg skulle ønske jeg hadde.

Jeg søkte derfor om økonomisk sosialhjelp/nødhjelp. Jeg vet at NAV har regler, vilkår og individuelle vurderinger, og at økonomisk sosialhjelp er ment å dekke nødvendige utgifter når man ikke klarer å dekke dem selv. Det er jeg helt innforstått med. Men når du sitter med 72 øre på konto, er det vanskelig å møte situasjonen med den store filosofiske roen. Da blir tankegangen mer: «Hei. Jeg har syttito øre. Kan vi kanskje snakke?»

Og jeg søker ikke om hjelp fordi jeg synes det er fantastisk å være arbeidsledig. Jeg har ikke våknet en morgen og tenkt: «Vet du hva som hadde vært skikkelig deilig? Å ha null kroner, ubetalte regninger og bruke formiddagen på å fylle ut søknader om økonomisk hjelp.» Jeg vil jobbe. Jeg søker jobber, får avslag, søker igjen, får flere avslag og forsøker samtidig å finne ut hva jeg skal gjøre videre. Jeg undersøker omskolering og prøver å finne en vei tilbake til arbeidslivet. Det siste jeg ønsker, er å sitte hjemme og søke om penger. Det er faktisk ganske ydmykende å måtte innrømme at man ikke klarer å betale sine egne regninger.

Når økonomien blir dårlig nok, begynner man også å se helt annerledes på hverdagslige ting. Et fullt kjøleskap begynner å føles som et luksusgode. Nudler går fra å være et raskt måltid til å bli en strategisk ressurs. Og Cola Zero? Den har gått fra å være en drikke til å bli en del av den økonomiske beredskapsplanen. Jeg mangler bare et lite skap med nødbluss og et Excel-ark som viser hvor mange dager jeg kan overleve på nudler.

Jeg vet selvfølgelig at NAV ikke bare deler ut penger etter hvem som roper høyest, og at det finnes mange mennesker med langt mer alvorlige situasjoner enn min. Jeg vet også at ulike grupper kan ha ulike behov og at innvandrere utgjør en betydelig del av sosialhjelpsmottakerne. Men når jeg selv sitter med 72 øre på konto og venter på hjelp, er det ganske menneskelig å tenke: «Hallo? Jeg er her også.» Jeg ønsker ikke at andre skal få mindre hjelp. Jeg ønsker bare å vite at jeg også blir sett når jeg faktisk trenger hjelp.

Jeg er ikke fra et land i krig. Jeg har ikke flyktet fra noe. Jeg er født og oppvokst her. Men jeg er arbeidsledig, og det er ikke frivillig. Jeg har behov for hjelp til å dekke helt vanlige utgifter mens jeg prøver å komme meg tilbake i jobb. Det burde i det minste være grunnlag for at situasjonen min blir vurdert individuelt.

Det er også derfor jeg blir litt oppgitt når jeg hører den generelle debatten om at unge mennesker er late og ikke vil jobbe. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for alle, men jeg kan snakke for meg selv: Jeg vil jobbe. Jeg har bare ikke klart å finne den jobben jeg faktisk får. Det er en ganske vesentlig forskjell. Jeg skulle gjerne byttet ut NAV-søknader med arbeidskontrakter. Det hadde vært en hyggelig variasjon.

Så har vi mobiltelefonen. «Hvis du ikke har penger, kan du jo bare kutte mobilabonnementet.» Jo da. Fantastisk løsning. Da kan jeg bare sende en jobbsøknad og håpe arbeidsgiveren svarer med brevduer. Jeg trenger telefon for å kunne søke jobb, bli kontaktet av arbeidsgivere, logge inn på tjenester og fungere i samfunnet. Det er litt vanskelig å komme seg tilbake i arbeidslivet dersom man samtidig skal kutte bort verktøyene man trenger for å komme seg tilbake i arbeidslivet. Det blir litt som å få beskjed om å svømme til land, samtidig som noen tar fra deg armene.

Og så sitter jeg her og venter på svar. Ingen svar. Ingen penger. Ingen økonomisk engel som plutselig lander på verandaen med en handlepose og sier: «Jeg hørte du manglet middag.» Bare regninger i innboksen og et kjøleskap som begynner å få den samme stemningen som en bensinstasjon fem minutter før stengetid.

Ja, jeg har en kjæreste som har inntekt. Det vet jeg, og jeg setter selvfølgelig pris på at han kan hjelpe. Men jeg synes fortsatt det er vanskelig at hele det økonomiske ansvaret i praksis kan havne på ham fordi jeg akkurat nå ikke har penger. Jeg ønsker ikke å være økonomisk passasjer. Jeg vil bidra. Jeg vil betale mine egne regninger. Jeg vil kunne gå i butikken uten å gjennomføre et lite statsbudsjett foran kjøledisken.

«Hvis jeg kjøper osten, har jeg råd til brød.»

«Hvis jeg kjøper brødet, har jeg råd til melk.»

«Hvis jeg kjøper melk, bør jeg kanskje ikke se på kjøtt.»

«Hvis jeg kjøper alt dette, må jeg sannsynligvis søke NAV om støtte til tannlegen etterpå.»

Det er ikke akkurat slik jeg så for meg voksenlivet.

Så nå sitter jeg her med noen pakker nudler, noen flasker Cola Zero, en bankkonto som ikke akkurat gir grunnlag for økonomisk rådgivning og en innboks full av regninger. NAV har fortsatt ikke svart på søknaden min, så jeg får vente og håpe at jeg får hjelp dersom jeg oppfyller vilkårene. Ikke fordi jeg ønsker å leve av støtte, men fordi jeg akkurat nå trenger litt hjelp til å komme meg videre.

Målet mitt er fortsatt det samme: Jeg vil jobbe. Jeg vil ha en inntekt. Jeg vil betale regningene mine selv. Jeg vil fylle kjøleskapet uten å føle at jeg finansierer en liten månelanding. Og jeg vil veldig gjerne komme til det punktet hvor 0,72 kroner på konto bare er en morsom historie fra en vanskelig periode.

Akkurat nå er det imidlertid ikke fullt så morsomt.

Så mens jeg venter på svar, gjør jeg det eneste økonomisk forsvarlige jeg kan: Jeg setter meg i sofaen, åpner en Cola Zero, lager nudler og ser på TV.

Det er ikke akkurat økonomisk frihet.

Men det er i det minste middag og underholdning for under 30 kroner.

Man må jo begynne et sted.

https://humorblogg-tkb0vy.webnode.page/innlegg/