Hva er greia med selvrealisering?

[AnonymBruker]

Tenker folk som først gidder gjøre dette som singel, de er litt enkle. Å ta vare på seg selv skal en gjøre i et forhold også 

Anonymkode: 99908...a25

[AnonymBruker]

Jeg begynte trene for å få ut følelser, sinne, frustrasjon, tristhet, sorg og fortvilelse. Nye hobbyer fordi jeg måtte ha noe å fylle tiden med.

Anonymkode: b5aeb...728

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2026 den 0.45):

 Hva er det med at alle single begynner å trene, klipper seg og farger håret, får ny garderobe og nye hobbyer? 

Anonymkode: 73bf1...5fe

Som singel som kjenner mange andre single, kan jeg avkrefte at dette er en greie. 

Anonymkode: 62ce8...20c

[AnonymBruker]

Jeg tenker tida etter brudd i 40-årsalderen +- egentlig for mange kvinner er en fantastisk tid for frihet fra krav og mas og andres forventninger.

Barn blir større, økonomien blir bedre, man er ikke lenger primært sørvissenter for barn (og mann).

Man kjenner mer hvem man er og hva man vil bruke resten av livet på. Frihet! Mange damer har pausa seg selv for å please omgivelsene. 

Anonymkode: 33348...91a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tenker tida etter brudd i 40-årsalderen +- egentlig for mange kvinner er en fantastisk tid for frihet fra krav og mas og andres forventninger.

Barn blir større, økonomien blir bedre, man er ikke lenger primært sørvissenter for barn (og mann).

Man kjenner mer hvem man er og hva man vil bruke resten av livet på. Frihet! Mange damer har pausa seg selv for å please omgivelsene. 

Anonymkode: 33348...91a

Jeg har en baby og er noen år til jeg blir 40. Så situasjonen føles absolutt ikke fri. Jeg føler meg veldig låst. Men du har noen rett i at det er slik for mange. 

Ts

Anonymkode: 73bf1...5fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg begynte trene for å få ut følelser, sinne, frustrasjon, tristhet, sorg og fortvilelse. Nye hobbyer fordi jeg måtte ha noe å fylle tiden med.

Anonymkode: b5aeb...728

Hvor fant du motivasjonen? Jeg vil bare grave meg ned. Får ikke ut følelser i trening.

Ts

Anonymkode: 73bf1...5fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg fikk det utrolig mye bedre etter bruddet etter 20 år sammen. Da kunne jeg realisere meg selv, og finne hva som virkelig gleder meg, og bare meg. Det var nettopp det som skulle til for at jeg klarte å sette meg selv i fokus igjen. Ikke prøve å leve for barna, partneren, eller som det er forventet at man skal gjøre. Men for meg selv. Det er først da man blir en bra forelder, partner, kollega eller venn, er min erfaring.

Din tilværelse TS, høres ut som det ekspartneren min gikk gjennom etter bruddet. Fokuserte på det som var "tapt" og hatet tiden uten barn. For det virket meningsløst å ikke ha en oppgave som skulle løses. Eksen så kun verdien i det som ble gjort, i sin rolle, og ikke i seg selv. Jeg tror det hadde en del å si at jeg det var jeg som gikk også. For da kunne man legge skylden på noen utenfor, og bli offer for situasjonen. I stedet for å ta tak selv.

Du høres deprimert ut ja, når du skriver at du ikke ønsker å ha det bedre.
Og det høres ut som du ikke har særlig egenkjærlighet.

Ønsker deg god bedring, eller i det minste at du selv vil komme til å ønske deg bedring!

Anonymkode: 44703...643

Du har nok et poeng der du sier at det er forskjell på den som går og den som blir forlatt. Opplever også at eksen min synes det er befriende og at han gleder seg til å finne seg selv. 

Jeg tror bare ikke at jeg kan få det bra, og det er utrolig slitsomt. Vil ikke ha det slik. 

Ts

Anonymkode: 73bf1...5fe

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (16 timer siden):

Du må jo tillate deg selv å få tid til å sørge også og ja det er jo en enorm omveltning i livet. For meg var de ukene jeg hadde "barnefri" helt jævlig i starten for jeg ønsket jo ikke å være uten barnet mitt.  Men den klassiske tiden leger alle sår er er det faktisk noe i. Jeg vil ikke si helt det kansje men ting blir lettere å holde ut og stå i. Sånn er det med alt det vonde man opplever i livet. 

Vær snill med deg selv og vi deg selv tid til å lande i den nye situasjonen. Jeg for min del fikk aldri noe nytt samboerskap men jeg tok en ny utdanning, jeg fikk masse nye venner som jeg enda har i dag og jeg fant ut at friheten og det å bestemme fullt over eget liv er utrolig verdifullt. 

I dag er jeg i en ny overgang med barn som har flyttet hjemmefra og tomt rede. Vemodig selvsagt men og veldig riktig er jo sånn det skal være. En av de største fordelene er at jeg nå er enda mer fri fra xn og alt samarbeidet om 50/50 osv. Vi må jo alltid samarbeidet til et vist nivå selv om barnet er voksent men en helt annen fase. Jeg har ikke helt landet i den overgangen enda. 

 

Men hvor lenge sørger man?  Og når blir det bedre dagene barna er hos far? Jeg begynner å bli sliten. 

Ts

Anonymkode: 73bf1...5fe

[Marijana]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2026 den 21.25):

Jeg forstår jo sånn sett at folk vil ha det bedre, men jeg har så liten tro på at man faktisk kan få det bedre etter 20 år sammen og så bare slutt. Begynner å lure på om jeg er lengre nede enn det som er normalt ved et samlivsbrudd. Ingenting annet enn barna gir meg glede, og det er ingenting jeg ønsker å gjøre for meg selv. Ser ikke poenget. Jeg skal uansett ikke møte noen nye, så å gjøre ting for å forbedre selvbildet er det ingen vits i. Når jeg ser 5 år frem i tid ser jeg en kvinne som hsr det bra den tiden barna er der, og når barna ikke er der overlever jeg til de er tilbake igjen. Jeg jobber og trener masse da, ikke behov for noe annet. Jeg lurer på om jeg er deprimert. 

TS

Anonymkode: 73bf1...5fe

Det at du føler at ingenting er noe vits er en typisk følelse ved depresjon. Men du får fortsatt glede av barna dine, så alvorlig deprimert er du ikke (enda). 
Jeg syns du skal drøfte dette med fastlegen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2026 den 21.25):

Jeg lurer på om jeg er deprimert. 

TS

Anonymkode: 73bf1...5fe

Yes, mam

Anonymkode: c84bb...d4f

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tenker folk som først gidder gjøre dette som singel, de er litt enkle. Å ta vare på seg selv skal en gjøre i et forhold også 

Anonymkode: 99908...a25

Alltid bedre sent enn aldri. Det er da ikke nyheter at hendelser i et menneskes liv kan kickstarte noe.

Anonymkode: c84bb...d4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2026 den 0.45):

 Hva er det med at alle single begynner å trene, klipper seg og farger håret, får ny garderobe og nye hobbyer? Skal man bevise noe? Liksom få det bedre? Lurer fordi jeg er nylig blitt singel og dette er råd som går igjen.. 

Anonymkode: 73bf1...5fe

Alt handler ikke om fasade.

Når folk har både jobbet og fulgt opp barn/tenåringer i åresvis - så er det veldig mange som synes det er en brå overgang å være alene 50% av tiden.

Plutselig har man ledig tid +/- 182 dager i året, inkludert helger og høytider.

Da er det mange som finner ut at de ønsker å begynne å trene igjen, ta opp gamle hobbyer og å gjenoppta kontakten med venner.

Folk vil både dempe savnet etter ungene,
fylle tiden sin med noe meningsfullt og å finne ut hvem de er på nytt. 

Mange kvinner har vært familiekoordinator, hushjelp, psykolog, kokk og taxisjåfør i åresvis. 

Kanskje man har hatt en gubbe som ikke har bidratt hjemme, men brukt fritiden sin på å inngå sidesprang med andre?

Det kan nok utløse «en liten midtlivskrise», hvis man selv har trodd at man skulle bli gamle sammen. 

Anonymkode: 19ce0...27b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor fant du motivasjonen? Jeg vil bare grave meg ned. Får ikke ut følelser i trening.

Ts

Anonymkode: 73bf1...5fe

For meg var det mye verre å sitte hjemme, det var mye vondere og mer sårt. Motivasjonen var at jeg ikke ville gå til grunne. 

En del av meg hadde også lyst grave meg ned. En del av meg hadde bare lyst å sitte på gulvet å gråte. Jeg gjorde det også, men jeg følte meg bare verre da. 

I starten løp jeg ute, da kunne jeg la tårene renne eller løpe til jeg ble kvalm. Jeg tenkte aldri "jeg har lyst til å løpe", tankene var mer "jeg kan ikke sitte her". Noen dager var jeg så forbanna at jeg ville kaste joggeskoene i do, men jeg snøret de på meg å løp. Noen dager var jeg så sønderknust at jeg bare ville legge meg under dyna, men da snøret jeg på meg de jævla skoene, og løp først. 

Jeg hadde sjeldent motivasjonen før jeg gikk ut døra, men jeg følte meg mye bedre når jeg gikk inn døren etterpå. 

Løpingen var som mat. Jeg hadde ikke lyst, men jeg viste jeg måtte. 

Anonymkode: b5aeb...728

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Tenker folk som først gidder gjøre dette som singel, de er litt enkle. Å ta vare på seg selv skal en gjøre i et forhold også 

Anonymkode: 99908...a25

Joda, og mange gjør jo dette også.

Men mange har rett og slett mer tid og penger å bruke på seg selv som singel, pluss et behov for å fylle livet med noe mer. Det betyr ikke at de aldri klippa håret eller trente i forholdet. 

Anonymkode: 2f4dc...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

For meg var det mye verre å sitte hjemme, det var mye vondere og mer sårt. Motivasjonen var at jeg ikke ville gå til grunne. 

En del av meg hadde også lyst grave meg ned. En del av meg hadde bare lyst å sitte på gulvet å gråte. Jeg gjorde det også, men jeg følte meg bare verre da. 

I starten løp jeg ute, da kunne jeg la tårene renne eller løpe til jeg ble kvalm. Jeg tenkte aldri "jeg har lyst til å løpe", tankene var mer "jeg kan ikke sitte her". Noen dager var jeg så forbanna at jeg ville kaste joggeskoene i do, men jeg snøret de på meg å løp. Noen dager var jeg så sønderknust at jeg bare ville legge meg under dyna, men da snøret jeg på meg de jævla skoene, og løp først. 

Jeg hadde sjeldent motivasjonen før jeg gikk ut døra, men jeg følte meg mye bedre når jeg gikk inn døren etterpå. 

Løpingen var som mat. Jeg hadde ikke lyst, men jeg viste jeg måtte. 

Anonymkode: b5aeb...728

Jeg har og hatt det sånn, bare med turer i marka. Ble slutt med kjæresten rett før sommerferien, og jeg er overbevist om at det at jeg trosset følelser og sorg, tok på meg tursko og bare gikk og gikk, har ført til at jeg har kommet meg raskere videre. Følte meg alltid 100 ganger lettere etter hver tur.
Men var like tungt og vanskelig før jeg kom ut hver eneste gang, motivasjonen var lik null. Men det hjalp!

Jeg hadde og dager hvor jeg bare satt hjemme og gråt. Og dager hvor jeg bare ville sove. Og jeg lot meg selv gå igjennom disse stundene og. Men passet på så de ikke ble altoppslukende, for alt ble bare mye verre da. Husker jeg fikk et tips om å sette av en time hver dag til å "sørge". Høre på trist musikk, gråte og få utløp for følelsene. En time. Så tvang jeg meg ut etterpå. Nå 3 mnd etter, så har jeg det mye bedre enn jeg har hatt på flere år. 

Anonymkode: 3b6d3...ef6

[-Missi-]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men hvor lenge sørger man?  Og når blir det bedre dagene barna er hos far? Jeg begynner å bli sliten. 

Ts

Anonymkode: 73bf1...5fe

Akkurat det er det nok ingen fasit på er nok veldig individuelt. For meg personlig så trur jeg sorgen over familien jeg ikke fikk og alt håpet som lå i det den er nok vedvarende til en hvis grad. 

De første årene var værst og vil si absolutt det første året uten tvil. Første jula uten barnet mitt osv 

Så kom selvfølgelig de andre sorgene han fikk ny samboer og barn med henne den var tøff å svelge. 

Men så ble det slutt med de og vi alle begynte feire 17 mai sammen, julegrantenning osv alle var voksne ok satte det at barna skulle få være sammen først det hjalp. Men tro meg var beintøft. 

Tror det er mange sånne epoker i en sorg, ting man må igjenom. Men alle de "første" er nok verst. 

[AnonymBruker]

Selvaksept, og et mål om å gjøre det som er best for seg selv og andre.

Anonymkode: 46130...742

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (4 timer siden):

Akkurat det er det nok ingen fasit på er nok veldig individuelt. For meg personlig så trur jeg sorgen over familien jeg ikke fikk og alt håpet som lå i det den er nok vedvarende til en hvis grad. 

De første årene var værst og vil si absolutt det første året uten tvil. Første jula uten barnet mitt osv 

Så kom selvfølgelig de andre sorgene han fikk ny samboer og barn med henne den var tøff å svelge. 

Men så ble det slutt med de og vi alle begynte feire 17 mai sammen, julegrantenning osv alle var voksne ok satte det at barna skulle få være sammen først det hjalp. Men tro meg var beintøft. 

Tror det er mange sånne epoker i en sorg, ting man må igjenom. Men alle de "første" er nok verst. 

Ja, det er sorgen over en splittet familie som uten tvil er størst. Han skal jeg klare meg uten. Samarbeidet er heldigvis bra nå i hvertfall, så målet er å feire jul sammen for eksempel. Men jeg tenker nok på fremtiden og at han finner noen, at ting blir annerledes da. Får nesten bare ta ting når de kommer.  Hvis ikke kommer jeg til å forgå. Men forstår likevel ikke at livet kommer til å oppleves meningsfylt igjen når han har barna..

Anonymkode: 73bf1...5fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har og hatt det sånn, bare med turer i marka. Ble slutt med kjæresten rett før sommerferien, og jeg er overbevist om at det at jeg trosset følelser og sorg, tok på meg tursko og bare gikk og gikk, har ført til at jeg har kommet meg raskere videre. Følte meg alltid 100 ganger lettere etter hver tur.
Men var like tungt og vanskelig før jeg kom ut hver eneste gang, motivasjonen var lik null. Men det hjalp!

Jeg hadde og dager hvor jeg bare satt hjemme og gråt. Og dager hvor jeg bare ville sove. Og jeg lot meg selv gå igjennom disse stundene og. Men passet på så de ikke ble altoppslukende, for alt ble bare mye verre da. Husker jeg fikk et tips om å sette av en time hver dag til å "sørge". Høre på trist musikk, gråte og få utløp for følelsene. En time. Så tvang jeg meg ut etterpå. Nå 3 mnd etter, så har jeg det mye bedre enn jeg har hatt på flere år. 

Anonymkode: 3b6d3...ef6

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

For meg var det mye verre å sitte hjemme, det var mye vondere og mer sårt. Motivasjonen var at jeg ikke ville gå til grunne. 

En del av meg hadde også lyst grave meg ned. En del av meg hadde bare lyst å sitte på gulvet å gråte. Jeg gjorde det også, men jeg følte meg bare verre da. 

I starten løp jeg ute, da kunne jeg la tårene renne eller løpe til jeg ble kvalm. Jeg tenkte aldri "jeg har lyst til å løpe", tankene var mer "jeg kan ikke sitte her". Noen dager var jeg så forbanna at jeg ville kaste joggeskoene i do, men jeg snøret de på meg å løp. Noen dager var jeg så sønderknust at jeg bare ville legge meg under dyna, men da snøret jeg på meg de jævla skoene, og løp først. 

Jeg hadde sjeldent motivasjonen før jeg gikk ut døra, men jeg følte meg mye bedre når jeg gikk inn døren etterpå. 

Løpingen var som mat. Jeg hadde ikke lyst, men jeg viste jeg måtte. 

Anonymkode: b5aeb...728

Jeg hadde ønsket at jeg såg poenget med å gjøre noe for meg selv. Det gjør jeg ikke enda i hvertfall. Tenkte dere at dere gjorde noe positivt for dere selv? Jeg trener men opplever ikke at det gjør ting bedre. Heller ikke å gå tur. Musikk har jeg sluttet å høre på fordi alt handler jo om kjærlighet. Mat spiser jeg kun fordi jeg ammer og vil beholde melken. 

Ts

Anonymkode: 73bf1...5fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Selvaksept, og et mål om å gjøre det som er best for seg selv og andre.

Anonymkode: 46130...742

Men hvor finner man den motivasjonen? Jeg har aldri likt meg selv, og det å bli forlatt med flere små barn gjør ikke at jeg føler meg bedre. 

Ts

Anonymkode: 73bf1...5fe