Fordeling av omsorg for barn

[AnonymBruker]

Det virker for meg at mennesker med høyere utdanning eller godt betalte jobber i større grad deler 50/50 på hvor barna skal bo, mens der hvor mor er ufør eller har jobber man ikke trenger utdanning til oftere ender opp med at mor har hovedomsorgen. I flere av disse tilfellene shames far og samvær saboteres. Han trekker seg unna for å ikke holde liv i eller eskalere konflikten, og så shames han også for det. "Bryr seg ikke om barna". For meg ser det nettopp ut som at det er det han gjør, ved å prøve å skjerme barna. Jeg kjenner flere fedre som sier det samme.

Jeg kjenner også flere som vokste opp under slike forhold som har fortalt hvordan de opplevde konflikten fra innsiden. Noen av disse har fått et fint forhold til far i voksen alder, og et anstrengt forhold til mor fordi de følte seg lurt, ble fortalt ting om far som de strengt tatt ikke var en del av og som ofte ikke var helt sant. 

Er det pengene og martyrstatusen som er motivet for disse mødrene? Blir de blind for "barnets beste", når full omsorg er det gir dem selv en bedre økonomisk plattform? 

Er det ikke en samfunnsutfordring at barn, og spesielt sønner, vokser opp med fravær av far, samt at barnehage og skole er overrepresentert med kvinnelige ansatte? 

Er ikke ute etter enkelthendelser, men om det er flere som ser "fenomenet". Finnes det noe forskning på dette? 

Anonymkode: a8d43...1cc

[AnonymBruker]

De jeg kjenner har 50/50 uansett utdanning. Uten om to ene der mannen har 70% eksdama 30 og et annet der det står de har 50-50 på papiret, men mor har de mer fordi far ikke har tid.

Anonymkode: 690cc...459

[AnonymBruker]

Her legger du litt mye vekt på at alenemødre har "jaget bort far", noe som viser ditt motiv for hele tråden. Du vet, det er også en samfunnsutfordring at enkelte fedre ikke ønsker samvær med sine barn, at foreldre med god utdanning og økonomi og 50-50 samarbeider helt elendig og har et høyt konfliktnivå, at aleneforeldre, enten det er far eller mor, sliter med å få endene til å møtes i dagens Norge? 

Anonymkode: b6bee...03b

[AnonymBruker]

Har du noe tall på dette, eller bare virker det sånn på deg? Jeg kjenner ingen uføre alenemødre jeg. Og ingen fedre som er drevet bort.  Jeg kjenner noen høyt utdannede med delt omsorg fra 20/80 til 50/50, og et tilfelle: 60/40 der 60 er hos far. Så for meg virker det ikke sånn. 

Anonymkode: 69797...9fd

[AnonymBruker]

Må også legge til at det er mer forventet i dag at far har en større del av omsorgen ved brudd enn hva som var vanlig før med annenhver helg. Å ha minimal kontakt med eller ikke kontakt med sitt barn blir det stilt flere spørsmål ved nå og antagelig "sett litt ned på" også blandt menn. Foreldre er langt mer likestilt i dag og det ser man også i rettsbehandlingen. Selvfølgelig finnes det varianter av sabortering og bitre kvinner, kjenner til to tilfeller selv. I det ene tilfellet som endte i retten fikk far det samværet han ba om, i det andre tilfellet kastet dessverre far inn håndkle med en gang da han er svært konfliktsky og fraskrev seg også foreldreansvar etter press fra mor og hennes familie, noe han selvfølgelig aldri burde gjort. I begge tilfeller kunne man absolutt spå at disse kvinnene ville bli slik ved et brudd, og det var ingen overraskelse i det hele tatt. 

Anonymkode: b6bee...03b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det virker for meg at mennesker med høyere utdanning eller godt betalte jobber i større grad deler 50/50 på hvor barna skal bo, mens der hvor mor er ufør eller har jobber man ikke trenger utdanning til oftere ender opp med at mor har hovedomsorgen. I flere av disse tilfellene shames far og samvær saboteres. Han trekker seg unna for å ikke holde liv i eller eskalere konflikten, og så shames han også for det. "Bryr seg ikke om barna". For meg ser det nettopp ut som at det er det han gjør, ved å prøve å skjerme barna. Jeg kjenner flere fedre som sier det samme.

Jeg kjenner også flere som vokste opp under slike forhold som har fortalt hvordan de opplevde konflikten fra innsiden. Noen av disse har fått et fint forhold til far i voksen alder, og et anstrengt forhold til mor fordi de følte seg lurt, ble fortalt ting om far som de strengt tatt ikke var en del av og som ofte ikke var helt sant. 

Er det pengene og martyrstatusen som er motivet for disse mødrene? Blir de blind for "barnets beste", når full omsorg er det gir dem selv en bedre økonomisk plattform? 

Er det ikke en samfunnsutfordring at barn, og spesielt sønner, vokser opp med fravær av far, samt at barnehage og skole er overrepresentert med kvinnelige ansatte? 

Er ikke ute etter enkelthendelser, men om det er flere som ser "fenomenet". Finnes det noe forskning på dette? 

Anonymkode: a8d43...1cc

Tull.

Ufør men tok alt av alle skift. Far hjelpeløs...Jeg som var syk måtte ta alt.. 

Ville jo selvsagt at barna skulle ha kontakt.

Ikke gre alle under samme kam!

Anonymkode: edc28...c9b