Pisa-resultatene handler ikke bare om lesing

[AnonymBruker]

Noe som går igjen når man leser meninger om de dårlige pisa-resultatene er at barn i dag leser dårlig. Vi har også høyt fokus på lesing og leseglede på skolen der jeg jobber. Men det handler ikke bare om det. Jeg leste et innlegg fra et annet land. Finner det ikke igjen nå, men hvis man setter seg inn i prøven og resultatene så vil man finne det samme. 

Prøven viser at elevene er dårlige til det som kalles eksekutiv funksjon. Det vil si det som "dirigerer" hjernen. Eksekutiv kan forklares enkelt som at det er når man bestemmer seg for å gjøre noe - ogaå gjør man det. Men det fordrer jo at man vet hvordan man skal gjøre det. Og dette er noe man må øve på. For eksempel, i skolesammenheng da. Hva skal man gjøre hvis man ikke forstår hva oppgaven spør om? Hva skal man gjøre hvis man svarte feil? Og ikke minst, hva skal man gjøre hvis man begynner å bli lei og sliten men likevel skal svare på en oppgave eller gjøre noe? 

Pisa sier noe om hva barn bør kunne når de skal videre i studier og arbeidsliv. Og der trenger man jo gode eksekutive funksjoner. Man må jobbe mye selvstendig, og det er mye man må lære seg selv. Et godt eksempel er nyutdannede læreres praksissjokk. Lignende opplever man i mange andre yrker også. Eller om man står over dilemmaer eller vanskelige avgjørelser. Eller det er en problemstilling det ikke finnes et klart svar på. Og hva skal man gjøre om man kommer i konflikt på en eller annen måte i studier og arbeidsliv? Det kan man jo fort gjøre som politiker, lærer, helsevesen, leder og mange andre yrker. Og hva skal man gjøre når man rett og slett ikke vet hva man skal gjøre eller man har gjort noe feil? Også handler det om kildekritikk. Å kunne finne ut selv om noe er feil eller riktig. 

Det handler mye om lesing, men ikke kun. Det handler mye om å ha strategier som gjør at du kan takle å gjøre noe feil og å komme deg gjennom noe som er vanskelig eller helt nytt for deg. Å kunne finne ut selv hvordan du skal angripe oppgaven foran deg, og sette deg et mål. 

Jeg skal ikke skylde utelukkende på skjerm, men det er en stor del av det. For barn og unge i dag som er vant med å være på skjerm 4-6 timer hver dag er jo det en betydelig del av hverdagen. Og da snakker vi ikke om 4t skjerm på søndagene, men HVER dag.  (https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/statistikk/norsk-mediebarometer/artikler/barn-mellom-13-og-15-ar-har-en-daglig-skjermtid-pa-6-timer) 

Det er klart barn ikke leser bøker da. De er dopaminavhengige og må ha "belønninger" i form av xp og loot og online cash, og uendelige tik tok videoer og reels.

Jeg spilte world of warcraft fra ca 2006-2016. Så jeg var MYE på skjerm i den perioden. Men til og med da var du avhengig av å ha gode eksekutive funksjoner for å spille. Man måtte kunne samarbeide med folk man ikke kjenner, og kommunisere på engelsk. Man måtte tåle å tape igjen og igjen, og man måtte legge inn en betydelig innsats for å bli god og komme seg videre. Jeg lærte meg forskjellen på nord/ sør/ øst og vest av å spille spillet fordi man måtte navigere seg så mye via kart og beskrivelser. Man måtte lese oppdraget (på engelsk) nøye og legge seg en plan og et mål. I dag er det piler og streker som viser hvor du skal gå for å komme deg et sted. Du trenger ikke vite hva som er målet med oppgaven din en gang. Du trenger bare å følge pila. Og du trenger ikke samarbeide med medspillerne dine omtrent lenger. Du blir bare satt i en gruppe, og alt er gjort så raskt og enkelt at du vinner uten å gjøre noe særlig innsats. 

Det var også mange som drev med koding av nettsider, av oss som på den tiden var mye på nett. Photoshop var også populært. Vi bygde egne nettsider og lagde egne bilder. I dag oppretter man seg instagramprofiler, tiktokbrukere og bruker filtere og ai til å redigere bilder. Man trenger ikke finne informasjon/kilder, planlegge, prøve og feile, lese og regne, kommunisere og vurdere. Og man trenger ikke bruke noe som helst tid på å skape noe. Det ligner veldig mye på hvordan samfunnet er for barn i dag. De trenger ikke gjøre noe særlig innsats for å føle seg ferdig og fornøyd med en oppgave. Og de voksne viser vei på kartet. Barna trenger ikke finne ut selv hvor stien som går mot nord-øst er. Det blir de vist med røde piler. De trenger ikke lære seg å knyte sko eller ordne opp i en konflikt. Det gjør de voksne for dem. Man trenger ikke lese bøker eller artikler, du kan bare google eller spørre ai hvis du trenger å finne ut av noe.

Man trenger hvertfall ikke lære seg nynorsk eller å skrive dikt. Men man trenger å lære seg personlig økonomi, i stedet for å bli bedre i leseforståelse av å lære om ulike typer litteratur, virkemidler og analyse av tekst, informasjon og meninger. Alt man lurer på kan man finne ut av om man bare klarer å på egenhånd sette seg inn i informasjon selv, dybdelese, vurdere informasjon opp mot hverandre, være kritisk og bruke tid. 

Når barna blir tvunget til å lese bøker så bare skummer de igjennom som om de ser på en tiktok-video. Prøv å be en gjennomsnittlig 12-åring om å lese Sofies Verden og gjengi innholdet. Ikke sant - det går ikke. Sånne bøker skrives ikke for ungdom lenger heller. Vi lærte her om dagen på jobben at det som regnes som lettlest-bøker i dag er på MYE enklere nivå enn det som ble regnet som lettlest-bøker for 10 år siden. Det er ganske sykt. 

Vi ser det også med dette med praktisk arbeid i skolen. Barn kan ikke knyte knuter, lage rette streker med linjal, klippe med saks eller snekre. Og når de har klippet feil og må gjøre alt på nytt så blir de skikkelig frustrerte og sinte. De har ikke oppøvd seg toleranse for å tåle å feile og å stå i en prossess over tid. Ofte er det prossessen som er læringsmålet i praktiske fag. Men det er ikke elevene vant med. De er vant med et par tastetrykk også har de klart oppgaven perfekt. Det er ingen steg for steg der du selv må avgjøre når neste steg skal gjøres. Og de er ikke vant med å lage seg en plan og sette seg mål. De kan ikke justere ideen underveis. Det ser de ikke poenget i, og ikke vet de hvordan det skal gjøres. 

Så hva kan skolen gjøre, og foreldre, og hvem sin skyld er det? 

Jeg syns ikke man skal skylde på noen. Men det er klart at skolen ikke "henger med" i dagens samfunnstrender - og utvikling. Skolen er ikke like underholdende og kjapp og enkel som tiktok, elsparkesykler og ai er. Og den prøver, men får ikke helt til å prioritere individet. Skolen kan være kjedelig, vanskelig, utfordrende, sosial og konfliktfylt. Det er et fellesskap, ikke en individfokusert institusjon. Det er alt det motsatte av hva barna møter utenfor skolen. Jeg tror løsningen er ganske åpenbar.. men den er kanskje ikke enkel.... 

 

Anonymkode: bd3e9...424

[Blueberrymuffin]

Pisa resultatene er et resultat av fri oppdragelse, hvor foreldre og systemet rundt er mer redde for at barnet skal bli krenket enn oppdratt.

Derfor fjernes alle krav. Hvis barnet ikke vil lese, så skal ikke foreldre være «stygge og slemme» og tvinge dem til det, da må de selvfølgelig få slippe. Så skylder man heller på lærevansker.

Det er viktigere for dagens foreldre at barna deres har rettigheter, hvor alt skal foregå på barnets egne premisser. Det er viktigere for foreldrene å opprettholde dette, skjerme egne barn for utfordringer eller ubehag, slik at de heller kan være kompis og venner med barna sine, fremfor en ansvarsfull og trygg voksenperson.

Endret 14. september av Blueberrymuffin

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (10 minutter siden):

Pisa resultatene er et resultat av fri oppdragelse, hvor foreldre og systemet rundt er mer redde for at barnet skal bli krenket enn oppdratt.

Derfor fjernes alle krav. Hvis barnet ikke vil lese, så skal ikke foreldre være «stygge og slemme» og tvinge dem til det, da må de selvfølgelig få slippe. Så skylder man heller på lærevansker.

Det er viktigere for dagens foreldre at barna deres har rettigheter, hvor alt skal foregå på barnets egne premisser. Det er viktigere for foreldrene å opprettholde dette, skjerme egne barn for utfordringer eller ubehag, slik at de heller kan være komis og venner med barna sine, fremfor en ansvarsfull og trygg voksenperson.

Jeg har faktisk tenkt litt på forskjellen mellom vanlig skole og kjøreskole. Jeg var selv en av de som strøk på oppkjøring første gang. Sensor var ei sur kjerring. Og det var innmari tøft. Jeg gråt, og i begynnelsen skyldte jeg på både kjøreskole og sensor. Det er jo helt naturlig og noe alle gjør. Men "heldigvis" var jeg relativt gammel (30 år) da jeg tok oppkjøring første gang. Jeg var ikke 18 år og kunne løpe og klage til foreldrene mine og få trøst. Jeg måtte bare skjerpe meg, ta ansvar og øve mer. Jeg gjorde en betydelig innsats, til tross for at jeg i starten av min kjørekarriere var LIVredd og omtrent gråt mens jeg kjørte rundt i 15 km/t og så for meg et liv med kollektivtrafikk. Jeg besto til slutt. Men selv om du har angst eller har lærevansker så må du bare jobbe for å bestå. Man kan få noen tilpasninger, det vet jeg. Men det er ikke mye. 

Men jeg syns det er interessant at man i enkelte situasjoner forventes å ta seg sammen og gjøre en innsats, og må tåle å stryke på en prøve. Mens i den offentlige skolen og mange tilfeller i fritiden så skal man ikke møte motstand og krav. Man skal aldri måtte gjøre noe om igjen, så lenge man har gjort "sitt beste". Det finnes ingen standard. Og det synes jeg er litt synd. 

Selv har jeg dette skoleåret planer om å ha jevnlige prøver med elevene. Og jeg forventer faktisk at de får det aller meste riktig. 50% riktig er IKKE godt nok. Da må de sette seg ned og jobbe så de får det til. Jeg kommer til å ha innleveringsoppgaver som må gjøres på nytt hvis det ikke er bra nok. Jeg vet at jeg vil få motstand fra elevene, og jeg er spent på hvordan foreldrene vil reagere. Når eleven kanskje faktisk må sitte noen timer ekstra hjemme og skrive hele oppgaven på nytt. 

Ts

Anonymkode: bd3e9...424

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at det ikke "bare' skyldes dårlig lesing. 

Jeg tror problemet har mange ulike faktorer og komponenter som spiller inn. Lesing er en av dem, men absolutt ikke ene og alene. 

Størst av alt tror jeg problemet er et reelt systematisk problem i skolen. Ikke pga lærerene, men rammene rundt. Klassene er større, det er flere elever med ekstra behov i klassene, elevene har mer timer på skolen, men mindre reel arbeidstid på skolen. For mye tid brukes på annet enn å undervise. 

Deretter er det endring i pensum. Mer skal inn, på kortere tid, mer teori, mindre praktiske oppgaver.

Mangel på ressurser, mer digitalisering, mindre tid med pen og papir. Endring i vurderingsgrunnlag, særlig når man ser at den reelle kunnskapen og ferdighetene er lavere, men karaktersnittet er høyere. 

 

Så har man foreldrene da. Som ikke er foreldre. Som heller skal være kompis, ikke tørr stille krav til barna, har urealistiske høye forventninger til skolen og pusher mer av oppdragelsen over på bhg og skole igjennom hele oppveksten. Som lever med skyggelapper på. Som lever i en egosentrisk verden og Som forventer at verden tilpasses seg og sitt/sine barn VS det å lære barnet å tilpasse seg, utvikle seg, utfolde seg. Verden snurrer ikke rundt den enkelte. Skolen skal ikke oppdra barna våre, de skal undervise dem. 

At skjerm, mobil, dårlig lesing og annet spiller inn, joda det gjør det. Men at det ene og alene er problemet, nei. Problemet er sammensatt. Og problemet er et reelt samfunnsproblem. Som ikke kan endres av foreldre eller lærere alene. Det må endres på systemnivå. 

Skolesystemet må endres. Læreplan og rammene må endres. Foreldre må ta tilbake kontrollen. 

 

 

Anonymkode: 7b2b0...d1d

[AnonymBruker]

Det blir for enkelt å skylde på skjermen eller dårlig oppdragelse. Pisa -resultatene viser at norsk skole ikke er i stand til å konkurrere med land som bruker en brøkdel av ressursene vi bruker. Bare se på Estland, de gjør det langt bedre enn oss, med sine begrensede ressurser og midler. Så hva i alle dager er galt med norsk skole?

Her har du mitt litt nyanserte svar: 

1) Vi har fellesskolen i Norge. Her har vi alle mulige elever stuet under ett og samme sted. Fordi dette er så «inkluderende». Resultatet er at det går hardt utover både arbeidsro, skolemiljø og generelle læringen til samtlige elever. Det sitter elever med ADHD, autisme og andre psykiske utfordringer i samme klasse. De for ikke den hjelpa de trenger. Så har du de med store læringsvansker eller adferdsproblemer. Det er som regel en lærer som skal ta vare på alle. 
 

2) Alle rettighetene elevene har i Norge er ikke bærekraftig for skolesystemet. Det gjør skolen til en arena som skal «redde» hele befolkningen. Og tar fokus vekk fra det grunnleggende som er læring. Når læreren skal undervise i psykisk helse, sørge for trivsel, følge opp 14 mobbesaker med tilhørende møter/dokumentasjonsplikt og andre oppgaver. Så blir det mindre tid til læring og undervisning. 
 

3) Læreren har blitt tusenkunstner i norsk skole. Jeg bruker minst tid på undervisning og planlegging av undervisning. Mesteparten av tiden min går med på å sitte i møter, følge opp og veilede elever som i utgangspunktet burde gått på spesialskole. Det er ikke uvanlig at jeg må bruke hele undervisningsøkter på å roe ned elever med adferdsproblemer, fordi de har sloss i storefri. 
 

4) Siden det sitter 6-7 elever med ulike diagnoser, enten læringsvansker eller adferdsproblemer i mitt klasserom på 25 elever, må jeg senke nivået på hele undervisningsopplegget for å tilpasse alle. Så jeg får sjeldent gått i dybden eller lest komplekse tekster, da vil 20-30% av elevene falle av lasset. 
 

Anonymkode: ba044...d60

[AnonymBruker]

Det starter tidlig:

https://www.utdanningsnytt.no/barnehageloven-barnehageloven-50-ar-barnehagelaerer/barnehagehverdagen-pa-1980-tallet-var-mer-slow-motion/454883

Anonymkode: f1f2b...36e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det blir for enkelt å skylde på skjermen eller dårlig oppdragelse. Pisa -resultatene viser at norsk skole ikke er i stand til å konkurrere med land som bruker en brøkdel av ressursene vi bruker. Bare se på Estland, de gjør det langt bedre enn oss, med sine begrensede ressurser og midler. Så hva i alle dager er galt med norsk skole?

Her har du mitt litt nyanserte svar: 

1) Vi har fellesskolen i Norge. Her har vi alle mulige elever stuet under ett og samme sted. Fordi dette er så «inkluderende». Resultatet er at det går hardt utover både arbeidsro, skolemiljø og generelle læringen til samtlige elever. Det sitter elever med ADHD, autisme og andre psykiske utfordringer i samme klasse. De for ikke den hjelpa de trenger. Så har du de med store læringsvansker eller adferdsproblemer. Det er som regel en lærer som skal ta vare på alle. 
 

2) Alle rettighetene elevene har i Norge er ikke bærekraftig for skolesystemet. Det gjør skolen til en arena som skal «redde» hele befolkningen. Og tar fokus vekk fra det grunnleggende som er læring. Når læreren skal undervise i psykisk helse, sørge for trivsel, følge opp 14 mobbesaker med tilhørende møter/dokumentasjonsplikt og andre oppgaver. Så blir det mindre tid til læring og undervisning. 
 

3) Læreren har blitt tusenkunstner i norsk skole. Jeg bruker minst tid på undervisning og planlegging av undervisning. Mesteparten av tiden min går med på å sitte i møter, følge opp og veilede elever som i utgangspunktet burde gått på spesialskole. Det er ikke uvanlig at jeg må bruke hele undervisningsøkter på å roe ned elever med adferdsproblemer, fordi de har sloss i storefri. 
 

4) Siden det sitter 6-7 elever med ulike diagnoser, enten læringsvansker eller adferdsproblemer i mitt klasserom på 25 elever, må jeg senke nivået på hele undervisningsopplegget for å tilpasse alle. Så jeg får sjeldent gått i dybden eller lest komplekse tekster, da vil 20-30% av elevene falle av lasset. 
 

Anonymkode: ba044...d60

Jeg er faglærer, så jeg har 6 klasser i uka. Sånn som du beskriver er det i mange klasser. Men jeg underviser også i klasser der helt vanlige elever uten diagnoser eller lærevansker sliter med å forstå enkle oppgavetekster. Og de klarer ikke jobbe med en oppgave lengre enn i 10 minutter. Da blir de ukonsentrerte.

Men ja, kontaktlærerrollen er blitt for omfattende, og de med diagnoser trenger flere ressurser. Vi har ganske godt med ressurser til barn med diagnoser hos oss heldigvis. Men likevel ser vi at de "normale" elevene sliter. 

Ts

Anonymkode: bd3e9...424

[NoaideBiehtar]

Denne er også viktig i debatten, handler om at PISA-undersøkelsen er dårlig egnet til å faktisk teste det den skal teste. 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/QJ0gwV/pisa-resultater-og-lesing-derfor-boer-tallene-tolkes-med-varsomhet

Som han sier - han skulle likt å se hysteriske (det er mine ord) politikere greie å ta den testen og prestere bra. 🤭 

[Fossegrimen]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

1) Vi har fellesskolen i Norge.

Det har vi hatt lenge, også med langt betre resultat. Også andre land som gjer det betre enn oss har liknande ordningar. 

Resten av innlegget ditt er eg einig i. Og det har blitt mange fleire av den typen problemelevar som du skildrar. Da eg gjekk på barneskolen var det typisk 1-2 umoglege elevar som ikkje greidde å regulere seg. No er det gjerne 4-5, eller fleire.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Noe som går igjen når man leser meninger om de dårlige pisa-resultatene er at barn i dag leser dårlig. Vi har også høyt fokus på lesing og leseglede på skolen der jeg jobber. Men det handler ikke bare om det. Jeg leste et innlegg fra et annet land. Finner det ikke igjen nå, men hvis man setter seg inn i prøven og resultatene så vil man finne det samme. 

Prøven viser at elevene er dårlige til det som kalles eksekutiv funksjon. Det vil si det som "dirigerer" hjernen. Eksekutiv kan forklares enkelt som at det er når man bestemmer seg for å gjøre noe - ogaå gjør man det. Men det fordrer jo at man vet hvordan man skal gjøre det. Og dette er noe man må øve på. For eksempel, i skolesammenheng da. Hva skal man gjøre hvis man ikke forstår hva oppgaven spør om? Hva skal man gjøre hvis man svarte feil? Og ikke minst, hva skal man gjøre hvis man begynner å bli lei og sliten men likevel skal svare på en oppgave eller gjøre noe? 

Pisa sier noe om hva barn bør kunne når de skal videre i studier og arbeidsliv. Og der trenger man jo gode eksekutive funksjoner. Man må jobbe mye selvstendig, og det er mye man må lære seg selv. Et godt eksempel er nyutdannede læreres praksissjokk. Lignende opplever man i mange andre yrker også. Eller om man står over dilemmaer eller vanskelige avgjørelser. Eller det er en problemstilling det ikke finnes et klart svar på. Og hva skal man gjøre om man kommer i konflikt på en eller annen måte i studier og arbeidsliv? Det kan man jo fort gjøre som politiker, lærer, helsevesen, leder og mange andre yrker. Og hva skal man gjøre når man rett og slett ikke vet hva man skal gjøre eller man har gjort noe feil? Også handler det om kildekritikk. Å kunne finne ut selv om noe er feil eller riktig. 

Det handler mye om lesing, men ikke kun. Det handler mye om å ha strategier som gjør at du kan takle å gjøre noe feil og å komme deg gjennom noe som er vanskelig eller helt nytt for deg. Å kunne finne ut selv hvordan du skal angripe oppgaven foran deg, og sette deg et mål. 

Jeg skal ikke skylde utelukkende på skjerm, men det er en stor del av det. For barn og unge i dag som er vant med å være på skjerm 4-6 timer hver dag er jo det en betydelig del av hverdagen. Og da snakker vi ikke om 4t skjerm på søndagene, men HVER dag.  (https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/statistikk/norsk-mediebarometer/artikler/barn-mellom-13-og-15-ar-har-en-daglig-skjermtid-pa-6-timer) 

Det er klart barn ikke leser bøker da. De er dopaminavhengige og må ha "belønninger" i form av xp og loot og online cash, og uendelige tik tok videoer og reels.

Jeg spilte world of warcraft fra ca 2006-2016. Så jeg var MYE på skjerm i den perioden. Men til og med da var du avhengig av å ha gode eksekutive funksjoner for å spille. Man måtte kunne samarbeide med folk man ikke kjenner, og kommunisere på engelsk. Man måtte tåle å tape igjen og igjen, og man måtte legge inn en betydelig innsats for å bli god og komme seg videre. Jeg lærte meg forskjellen på nord/ sør/ øst og vest av å spille spillet fordi man måtte navigere seg så mye via kart og beskrivelser. Man måtte lese oppdraget (på engelsk) nøye og legge seg en plan og et mål. I dag er det piler og streker som viser hvor du skal gå for å komme deg et sted. Du trenger ikke vite hva som er målet med oppgaven din en gang. Du trenger bare å følge pila. Og du trenger ikke samarbeide med medspillerne dine omtrent lenger. Du blir bare satt i en gruppe, og alt er gjort så raskt og enkelt at du vinner uten å gjøre noe særlig innsats. 

Det var også mange som drev med koding av nettsider, av oss som på den tiden var mye på nett. Photoshop var også populært. Vi bygde egne nettsider og lagde egne bilder. I dag oppretter man seg instagramprofiler, tiktokbrukere og bruker filtere og ai til å redigere bilder. Man trenger ikke finne informasjon/kilder, planlegge, prøve og feile, lese og regne, kommunisere og vurdere. Og man trenger ikke bruke noe som helst tid på å skape noe. Det ligner veldig mye på hvordan samfunnet er for barn i dag. De trenger ikke gjøre noe særlig innsats for å føle seg ferdig og fornøyd med en oppgave. Og de voksne viser vei på kartet. Barna trenger ikke finne ut selv hvor stien som går mot nord-øst er. Det blir de vist med røde piler. De trenger ikke lære seg å knyte sko eller ordne opp i en konflikt. Det gjør de voksne for dem. Man trenger ikke lese bøker eller artikler, du kan bare google eller spørre ai hvis du trenger å finne ut av noe.

Man trenger hvertfall ikke lære seg nynorsk eller å skrive dikt. Men man trenger å lære seg personlig økonomi, i stedet for å bli bedre i leseforståelse av å lære om ulike typer litteratur, virkemidler og analyse av tekst, informasjon og meninger. Alt man lurer på kan man finne ut av om man bare klarer å på egenhånd sette seg inn i informasjon selv, dybdelese, vurdere informasjon opp mot hverandre, være kritisk og bruke tid. 

Når barna blir tvunget til å lese bøker så bare skummer de igjennom som om de ser på en tiktok-video. Prøv å be en gjennomsnittlig 12-åring om å lese Sofies Verden og gjengi innholdet. Ikke sant - det går ikke. Sånne bøker skrives ikke for ungdom lenger heller. Vi lærte her om dagen på jobben at det som regnes som lettlest-bøker i dag er på MYE enklere nivå enn det som ble regnet som lettlest-bøker for 10 år siden. Det er ganske sykt. 

Vi ser det også med dette med praktisk arbeid i skolen. Barn kan ikke knyte knuter, lage rette streker med linjal, klippe med saks eller snekre. Og når de har klippet feil og må gjøre alt på nytt så blir de skikkelig frustrerte og sinte. De har ikke oppøvd seg toleranse for å tåle å feile og å stå i en prossess over tid. Ofte er det prossessen som er læringsmålet i praktiske fag. Men det er ikke elevene vant med. De er vant med et par tastetrykk også har de klart oppgaven perfekt. Det er ingen steg for steg der du selv må avgjøre når neste steg skal gjøres. Og de er ikke vant med å lage seg en plan og sette seg mål. De kan ikke justere ideen underveis. Det ser de ikke poenget i, og ikke vet de hvordan det skal gjøres. 

Så hva kan skolen gjøre, og foreldre, og hvem sin skyld er det? 

Jeg syns ikke man skal skylde på noen. Men det er klart at skolen ikke "henger med" i dagens samfunnstrender - og utvikling. Skolen er ikke like underholdende og kjapp og enkel som tiktok, elsparkesykler og ai er. Og den prøver, men får ikke helt til å prioritere individet. Skolen kan være kjedelig, vanskelig, utfordrende, sosial og konfliktfylt. Det er et fellesskap, ikke en individfokusert institusjon. Det er alt det motsatte av hva barna møter utenfor skolen. Jeg tror løsningen er ganske åpenbar.. men den er kanskje ikke enkel.... 

 

Anonymkode: bd3e9...424

Dette!

Vårt barn går på Montessoriskole og der er det vanlig med foreldrekvelder der skole og foreldre snakker helhetlig sammen om barnesyn og oppdragelse - hvordan legger vi tilbrette for at barna skal bli selvstendigeindivider. Skulle ønske dette også var vanlig i offentlig barnehage skole. Foreldre i dag vil fortsette å leve sine liv som før men foreldreskap kan være masse jobb, og noen ganger trenger vi å får gode råd på veien. Og ikke da i form av et tilfeldig foredrag, men helhetlig og med kontinuitet.

Anonymkode: 8cb4f...ed2

[AnonymBruker]

NoaideBiehtar skrev (3 timer siden):

Denne er også viktig i debatten, handler om at PISA-undersøkelsen er dårlig egnet til å faktisk teste det den skal teste. 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/QJ0gwV/pisa-resultater-og-lesing-derfor-boer-tallene-tolkes-med-varsomhet

Som han sier - han skulle likt å se hysteriske (det er mine ord) politikere greie å ta den testen og prestere bra. 🤭 

Klart man ikke helt ensporet kun skal se på én test. Men så har pisa-nivåer vært høyere før. Så dette var jo enklere for ungdom noen år tilbake. Hvorfor er det plutselig vanskeligere nå?

Anonymkode: bd3e9...424

[NoaideBiehtar]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Klart man ikke helt ensporet kun skal se på én test. Men så har pisa-nivåer vært høyere før. Så dette var jo enklere for ungdom noen år tilbake. Hvorfor er det plutselig vanskeligere nå?

Anonymkode: bd3e9...424

Det er ingen som sier at Pisaresultatene ikke er alvorlige, men at de sannsynligvis ikke er så alvorlige som overskriftene skal ha det til. 

For eksempel kan dårligere konsentrasjonsevne føre til dårligere resultater, selv om leseforståelsen egentlig er like god/dårlig som før. 

Man kan ikke konkludere med at det er vanskeligere for ungdom i dag. Det kan like gjerne være at de ikke gidder. Eller en blanding. For eksempel viser de til at elever i USA har gjort det bedre på Pisa når de har fått betalt for gode prestasjoner. Da handler det ikke om evne. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er helt enig i at det ikke "bare' skyldes dårlig lesing. 

Jeg tror problemet har mange ulike faktorer og komponenter som spiller inn. Lesing er en av dem, men absolutt ikke ene og alene. 

Størst av alt tror jeg problemet er et reelt systematisk problem i skolen. Ikke pga lærerene, men rammene rundt. Klassene er større, det er flere elever med ekstra behov i klassene, elevene har mer timer på skolen, men mindre reel arbeidstid på skolen. For mye tid brukes på annet enn å undervise. 

Deretter er det endring i pensum. Mer skal inn, på kortere tid, mer teori, mindre praktiske oppgaver.

Mangel på ressurser, mer digitalisering, mindre tid med pen og papir. Endring i vurderingsgrunnlag, særlig når man ser at den reelle kunnskapen og ferdighetene er lavere, men karaktersnittet er høyere. 

 

Så har man foreldrene da. Som ikke er foreldre. Som heller skal være kompis, ikke tørr stille krav til barna, har urealistiske høye forventninger til skolen og pusher mer av oppdragelsen over på bhg og skole igjennom hele oppveksten. Som lever med skyggelapper på. Som lever i en egosentrisk verden og Som forventer at verden tilpasses seg og sitt/sine barn VS det å lære barnet å tilpasse seg, utvikle seg, utfolde seg. Verden snurrer ikke rundt den enkelte. Skolen skal ikke oppdra barna våre, de skal undervise dem. 

At skjerm, mobil, dårlig lesing og annet spiller inn, joda det gjør det. Men at det ene og alene er problemet, nei. Problemet er sammensatt. Og problemet er et reelt samfunnsproblem. Som ikke kan endres av foreldre eller lærere alene. Det må endres på systemnivå. 

Skolesystemet må endres. Læreplan og rammene må endres. Foreldre må ta tilbake kontrollen. 

 

 

Anonymkode: 7b2b0...d1d

Foreldrene er vel en del av problemet. Foreldrene må jo også endre seg. Det er jo bare å se på hva mange gir uttrykk for i trådene her. Ungen skal ikke ha lekser, de skal ikke ta hensyn til andre, de skal ikke være med i vennegrupper, så lenge barnet har venner selv, er det ikke så nøye med de andre i klassen. Foreldre tar ungene ut av skolen for å dra på ferie når som helst, uten tanke på skolearbeid som må tas igjen. Ungene skal kjøres overalt, de skal ikke ha plikter, de skal "få være barn", de skal få velge om de vil gå på skolen eller ikke. Lærerne skal gjøre undervisningen spennende og underholdende osv, osv, osv.

Resultatet av denne tankegangen ser vi jo både i Pisa-undersøkelsen og i økningen i antall unge med dårlig psykisk helse.

 

Anonymkode: 10a21...de3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det blir for enkelt å skylde på skjermen eller dårlig oppdragelse. Pisa -resultatene viser at norsk skole ikke er i stand til å konkurrere med land som bruker en brøkdel av ressursene vi bruker. Bare se på Estland, de gjør det langt bedre enn oss, med sine begrensede ressurser og midler. Så hva i alle dager er galt med norsk skole?

Her har du mitt litt nyanserte svar: 

1) Vi har fellesskolen i Norge. Her har vi alle mulige elever stuet under ett og samme sted. Fordi dette er så «inkluderende». Resultatet er at det går hardt utover både arbeidsro, skolemiljø og generelle læringen til samtlige elever. Det sitter elever med ADHD, autisme og andre psykiske utfordringer i samme klasse. De for ikke den hjelpa de trenger. Så har du de med store læringsvansker eller adferdsproblemer. Det er som regel en lærer som skal ta vare på alle. 
 

2) Alle rettighetene elevene har i Norge er ikke bærekraftig for skolesystemet. Det gjør skolen til en arena som skal «redde» hele befolkningen. Og tar fokus vekk fra det grunnleggende som er læring. Når læreren skal undervise i psykisk helse, sørge for trivsel, følge opp 14 mobbesaker med tilhørende møter/dokumentasjonsplikt og andre oppgaver. Så blir det mindre tid til læring og undervisning. 
 

3) Læreren har blitt tusenkunstner i norsk skole. Jeg bruker minst tid på undervisning og planlegging av undervisning. Mesteparten av tiden min går med på å sitte i møter, følge opp og veilede elever som i utgangspunktet burde gått på spesialskole. Det er ikke uvanlig at jeg må bruke hele undervisningsøkter på å roe ned elever med adferdsproblemer, fordi de har sloss i storefri. 
 

4) Siden det sitter 6-7 elever med ulike diagnoser, enten læringsvansker eller adferdsproblemer i mitt klasserom på 25 elever, må jeg senke nivået på hele undervisningsopplegget for å tilpasse alle. Så jeg får sjeldent gått i dybden eller lest komplekse tekster, da vil 20-30% av elevene falle av lasset. 
 

Anonymkode: ba044...d60

Så vidt jeg forstår har Estland enhetsskole og ingen nivådeling, akkurat slik som i Norge. De har også kun spesialskoler for spesielle grupper (f.eks. psykisk utviklingshemmede), slik som i Norge.  
I Norge er det gjennomsnittlig litt færre elever per lærer, enn i Estland.
 Jeg forstår det som at Estland har noe flere helseutdannede på skolene, med fast skolepsykolog.
 
Så det er interessant hvor store forskjellene er på PISA-prøven ettersom skolesystemet er såpass likt som i Norge.  
 

Anonymkode: b9ecc...41e

[AnonymBruker]

NoaideBiehtar skrev (5 timer siden):

Det er ingen som sier at Pisaresultatene ikke er alvorlige, men at de sannsynligvis ikke er så alvorlige som overskriftene skal ha det til. 

For eksempel kan dårligere konsentrasjonsevne føre til dårligere resultater, selv om leseforståelsen egentlig er like god/dårlig som før. 

Man kan ikke konkludere med at det er vanskeligere for ungdom i dag. Det kan like gjerne være at de ikke gidder. Eller en blanding. For eksempel viser de til at elever i USA har gjort det bedre på Pisa når de har fått betalt for gode prestasjoner. Da handler det ikke om evne. 

At de ikke gidder kan jo si noe om forskjellen. Hvorfor gadd de i 2015? Hvorfor var de mer motiverte for dette da, og ikke nå? Det henger jo sammen med hvordan lærere rapporterer at det er i skolen i dag. Elever kjeder seg og har dårlig utholdenhet. Er det virkelig der vi vil være? 

Anonymkode: bd3e9...424

[NoaideBiehtar]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

At de ikke gidder kan jo si noe om forskjellen. Hvorfor gadd de i 2015? Hvorfor var de mer motiverte for dette da, og ikke nå? Det henger jo sammen med hvordan lærere rapporterer at det er i skolen i dag. Elever kjeder seg og har dårlig utholdenhet. Er det virkelig der vi vil være? 

Anonymkode: bd3e9...424

Nei, er det noen som hevder at det er der vi vil være? 

Men det er jo ikke bare skolens feil. Voksne har også ræva konsentrasjonsevne. 

Og så må man adressere en del av problemet - Pisa er dårlig egnet til å måle det vi ønsker den skal måle. 

[AnonymBruker]

NoaideBiehtar skrev (38 minutter siden):

Nei, er det noen som hevder at det er der vi vil være? 

Men det er jo ikke bare skolens feil. Voksne har også ræva konsentrasjonsevne. 

Og så må man adressere en del av problemet - Pisa er dårlig egnet til å måle det vi ønsker den skal måle. 

Pisa er kun én puslespillbrikke i en varslet krise. (Et varsel ingen har giddet å ta seriøst før nå) Om den ikke måler alt man ønsker å måle så har det ikke så mye å si for hvordan realiteten er. Pisa-prøven viser bare tydelig det mange lærere og skolefolk allerede har varslet om, lenge. 

Ikke alle voksne har dårlig konsentrasjonsevne. Forskjellen mellom dagens voksne og barn i dag er at voksne har en "grunnmur" uten sosiale medier og en verden som går i 100. De har evnen til å roe ned og jobbe i dybden når de må. Det trenger vi ingen test for å vite. Men det må en sånn test til for at folk skal ta dette seriøst. 

Anonymkode: bd3e9...424

[AnonymBruker]

Jeg vet veldig lite om skoler i Estland, men kan det tenkes at elevene og foreldrene fortsatt har respekt for skolen og dens oppgave der?

Ser noen andre i tråden her nevner det og. Skolen har et veldig individfokus i Norge, uavhengig av diagnose. Barn er ikke vant til å tenke at de er en del av en gruppe og foreldrene tenker ikke på de som en del av en gruppe "mitt barn vil/kan/skal". Om noe er det minste utfordrende, at ikke svaret er gitt bare de ser på oppgaven, så er det lite utholdenhet i å prøve å finne ut. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men såpass mange i en gruppe at det blir en utfordring. 

Jeg var på lekeland en gang og overhørte en far si "håper de andre er snill og ikke bråker så mye, gi beskjed om noen ikke er grei". På 90-tallet hadde ungen også fått beskjed om at hen må oppføre seg fint og være snill med andre. Det er andres ansvar at barn har det bra nå, barnet selv skal ikke ta en del av det ansvaret.

Skolen har nok sine utfordringer også. Det er mange elever i en gruppe og knappe ressurser. Men når elevene og foreldrene bare tenker på seg selv og at de skal ha det de vil, da blir det ikke akkurat enklere. Nå snakker jeg ikke om elever med reelle behov for tilrettelegging, men elever som ikke liker å sitte i ro (uten diagnose), som ikke liker å lese (uten diagnose), som ikke vil ditt og datt.

Anonymkode: 30649...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet veldig lite om skoler i Estland, men kan det tenkes at elevene og foreldrene fortsatt har respekt for skolen og dens oppgave der?

Ser noen andre i tråden her nevner det og. Skolen har et veldig individfokus i Norge, uavhengig av diagnose. Barn er ikke vant til å tenke at de er en del av en gruppe og foreldrene tenker ikke på de som en del av en gruppe "mitt barn vil/kan/skal". Om noe er det minste utfordrende, at ikke svaret er gitt bare de ser på oppgaven, så er det lite utholdenhet i å prøve å finne ut. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men såpass mange i en gruppe at det blir en utfordring. 

Jeg var på lekeland en gang og overhørte en far si "håper de andre er snill og ikke bråker så mye, gi beskjed om noen ikke er grei". På 90-tallet hadde ungen også fått beskjed om at hen må oppføre seg fint og være snill med andre. Det er andres ansvar at barn har det bra nå, barnet selv skal ikke ta en del av det ansvaret.

Skolen har nok sine utfordringer også. Det er mange elever i en gruppe og knappe ressurser. Men når elevene og foreldrene bare tenker på seg selv og at de skal ha det de vil, da blir det ikke akkurat enklere. Nå snakker jeg ikke om elever med reelle behov for tilrettelegging, men elever som ikke liker å sitte i ro (uten diagnose), som ikke liker å lese (uten diagnose), som ikke vil ditt og datt.

Anonymkode: 30649...3de

Jeg spurte Gemini om forskjellen mellom skolesystemet i Norge og Estland. Man skal jo ikke stole 100% på AI. Jeg må sjekke kildene ordentlig en gang. Men det gir mening det jeg leser. Bl.a har de høyere faglige krav til elevene. Og å ha høyere utdannelse og tilegne seg kunnskap er viktigere der enn i Norge. Fordi vi i Norge har så høy levestandard og sosiale og økonomiske likheter at du ikke trenger å kunne noe for å leve et godt liv.

Jeg tenker jo litt på noen av de elevene jeg selv har med lærevansker f.eks. Ingen forventer at de skal klare noe. De vil jo bare bli uføre og få penger av nav. Så alle kan bare slappe av. Mens i Estland må de kanskje faktisk gjøre en større innsats for å få hjelp? Og ta mer ansvar for livet sitt selv? Jeg vet ikke. 

Om man er en helt vanlig elev i norsk skole så forventes det egentlig ikke noe av dem heller. Om en elev henger i gangen hele timen så får hen bare gjøre det. Jeg registrerer fravær, men det har jo ingen konsekvenser. Og om det handler om mistrivsel så får eleven bare slippe å gjøre fag. Så lærer de ingenting og blir "fungerende analfabeter" i verste fall. Hvis elever ikke gidder å gjøre skolearbeid, så er det det samme.. ingen konsekvenser. Så hva er vitsen i å gjøre skolearbeid da? 

Anonymkode: bd3e9...424

[AnonymBruker]

Estland har fortsatt den gamle læreplanen med kunnskapsmål og har ikke endret til læreplanen vi har i Skandinavia og nå og i Finland som gikk fra å ha verdens beste skole til å gjøre det dårligere. England er på vei oppover etter de endret til kunnskapsmål. Det sier seg selv at å skulle tolke og forstå noe før du har bakgrunnskunnskap ikke funker.

Estland har og verdens beste permisjonsrettigheter og har få ettåringer i barnehage kontra Norge der de skal presses inn så fort mor og far får lov.

Anonymkode: b6a05...c10