Kongens bortgang

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig veldig trist og rart at kongen vår har gått bort. 
Samtidig er det jo forventet at en mann på nesten 90 år tar kveld. 
Folk løper i gatene og skal fremst i køen. Må få med seg alt. 
Mer et kjendis rush enn respekt for familien i sorg. 
Det skrives i alle medier om familiens store sorg og hvor tøft de har det. De fleste som mister en 90 åring i familien synes det er vondt. 
 

Så har vi alle foreldre rundt om i landet som har mistet barna sine i sykdom og ulykker. En unormal hendelse og en sorg som ikke har ord. 
De blir glemt i landesorgen. 
Alle mennesker opplever å miste nære i løpet av livet. 
Jeg har full sympati med de etterlatte av kongen, men det får være måte på. 
Skulle ønske alle som mistet en nær ble like mye sett og ivaretatt. 

 

Anonymkode: 0293d...6f7

[AnonymBruker]

Ville du virkelig valgt å bli filmet under begravelsen til din far? Alt har sin pris

Anonymkode: a6810...087

[AnonymBruker]

Hvordan mener du at dette kan sammenlignes? 

Anonymkode: ea909...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvordan mener du at dette kan sammenlignes? 

Anonymkode: ea909...4ba

Vi må ikke glemme enkeltmennesker som har tung bør å bære, fordi de ikke er rikskjendiser 

Anonymkode: 0293d...6f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er selvfølgelig veldig trist og rart at kongen vår har gått bort. 
Samtidig er det jo forventet at en mann på nesten 90 år tar kveld. 
Folk løper i gatene og skal fremst i køen. Må få med seg alt. 
Mer et kjendis rush enn respekt for familien i sorg. 
Det skrives i alle medier om familiens store sorg og hvor tøft de har det. De fleste som mister en 90 åring i familien synes det er vondt. 
 

Så har vi alle foreldre rundt om i landet som har mistet barna sine i sykdom og ulykker. En unormal hendelse og en sorg som ikke har ord. 
De blir glemt i landesorgen. 
Alle mennesker opplever å miste nære i løpet av livet. 
Jeg har full sympati med de etterlatte av kongen, men det får være måte på. 
Skulle ønske alle som mistet en nær ble like mye sett og ivaretatt. 

 

Anonymkode: 0293d...6f7

Beklager, men dette er bare whataboutisme.
Det skjer mye fælt i verden, og ingenting kan (eller bør) sammenlignes. Det er ingen konkurranse i hva som er verst å oppleve. For de som er midt oppi det, er det ingen trøst at andre har opplevd noe som kanskje er verre. 
Jeg er glad jeg ikke er kongelig, og får sorgen min brettet ut til hele Norge og verden.

Anonymkode: 0ff4f...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Skulle ønske alle som mistet en nær ble like mye sett og ivaretatt. 

Anonymkode: 0293d...6f7

Det tror jeg nesten ingen av oss ville ønsket.

Anonymkode: 57537...411

[AnonymBruker]

Det er 35 år siden en norsk konge døde sist. Hvor ego og selvsentrert er egentlig dere som gnåler for dette her? 

 

Anonymkode: 20d05...9f1

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke ts tenker over dette. Jeg kunne hvertfall ikke tenkt meg å ha alle medias og tv seere sine øyne på meg når jeg var i sorg. Jeg tror vi skal være takknemlige for å slippe slik kjør! 

Anonymkode: cee17...597

[AnonymBruker]

Grunnen til at det er så mye oppmerksomhet rundt dette, er fordi det er sjeldent konger dør – forrige gang var i 1991. Folk drar ikke til Oslo i håp om å bli kjendiser, men fordi dette er en begivenhet man sjeldent får oppleve.

Anonymkode: 90873...681

[AnonymBruker]

Jeg skjønner litt hvordan TS tenker. Vi er forskjellige på at jeg ikke ønsker ikke å snakke negativt om Kong Harald eller hans død.

1.Han var en fin mann og han har vært en god konge, en diplomat både internasjonalt og på hjemmebane. Han ER dypt savnet og respektert av majoriteten for hans person og hans virke. 

2.Vi har per nå et monarki så alt det som skjer nå tilhører en protokoll som må gjennomføres ved lov. Sånn er det bare. Det kan hende det endrer seg, men akkurat nå kunne vi ikke akkurat gjøre noe med det.

 

Men så tilbake til hvordan jeg forstår deg. 

Jeg opplevde å miste noen akkurat da Covid startet, samtidig som at jeg selv stod i en vanskelig situasjon privat relatert til sykdom. Vi var jo ikke alene heller, det ble tent flere lys på sykehuset mens vi var der Og vår opplevelse av Covid føltes nok ganske annerledes enn for majoriteten. 

Da jeg møtte andre folkpå den tuda så var det utrolig mye klaging, stress, snakk om covid, det var regler,de kom vaksiner. Nesten hyperaktivt. Men jeg reagerte nesten ikke, jeg rundt i en døs, gjorde det jeg fikk beskjed om, fulgte alle regler. Covid var bare noe som noe som foregikk i bakgrunnen for oss, men likevel "overveldende", noe stort som skjedde samtidig som alt dette andre skjedde med oss. 

En ting jeg aldri vil glemme var en samtale med en person jeg kjente godt. Vi snakket sammen over messenger bare et par dager etter dødsfallet, før begravelsen. Jeg husker hvordan mine ord ble slukt opp av "blablabla covid". Vi har ikke kontakt lengre, kjente jeg ble kvalm. 

Jeg dro ut i skogen jeg, for å finne fred og mulighet til å sørge, tenke, puste. Noen ganger til sjøen. Bare satt å så utover. Gikk ut på kveldstid mer enn noe annet. Ville være alene. Så jeg traska rundt med lommelykt og sekk. Sang litt, møtte rein, og fugler. Satte meg ned og bare lyttet. Gråt masse. Lo litt også. Tenkte mye, det var ikke en enkel sorg. 

Naturen anbefales på det sterkeste!! 

Jeg vet ikke hva jeg vil skrive, men jeg ville bare si at jeg skjønner godt hvordan det kan føles for andre om de har mistet noen akkurat nå, eller om noe annet tungt har skjedd. Nå når hele landet ser en annen vei, mot det "noe annet" som tar oppmerksomheten. 

 

Denne gangen dog, så mistet jeg faktisk en liten ung katt til en jakthund bare en uke før Harald døde. Det ikke er i nærheten av det samme selvsagt, men denne gangen så tenkte jeg litt på at "alle disse sangene synger de også for deg lille venn". Når begravelsen var i dag så tenkte jeg at begravelsen også var litt for katten siden den ikke fikk noen. Og mange av ordene som ble sagt i starten om Harald "oversatte" jeg til å handle om katten, så det hjalp meg litt med denne lille sorgen.

Så ja, det er i det minste noe fint som kom ut av det. Det var "bare" et dyr kanskje, annerledes, men likevel.

Jeg vet ikke om det hjelper det jeg skriver Ta, men en klem skal du få..og kondolerer? 

Anonymkode: abe75...2fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi må ikke glemme enkeltmennesker som har tung bør å bære, fordi de ikke er rikskjendiser 

Anonymkode: 0293d...6f7

Dette "vi må ikke glemme"- maset i enhver mulige sammenheng er så påtatt empatisk. De fleste klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. 

Anonymkode: 3ae35...303

[AnonymBruker]

Det har vært litt enormt mye om Kongens død, enda mer enn jeg også trodde på forhånd. 

Men fy faen så mye mer slitsomt det der med all denne klagingen over at det er mye mas om Kongens død. Gjerne med dette idiotiske premisset om at det å sørge over Kongen gjør oss ute av stand til å synes andre triste ting er triste.

Det mest irriterende er at de som snakker om at vi ikke må glemme andre som har det vondt tror at det liksom er så reflektert. Dere slår inn vidåpne dører. Like lavpanna som sånne «det regner ute ☹️ men mine fantastiske ❤️barnebarn ❤️ 🙍‍♂️ 🙍‍♀️ er den eneste ☀️ jeg trenger 🥰🤗»-memes enkelte bestemødre deler på Facebook. 

Anonymkode: 8d84a...38d

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk enig med trådstarter, og det hadde jeg ikke vært hvis jeg ikke hadde mistet min lillebror på 11 når jeg var 16, mistet min bestevenn og fetter når jeg var 17, mistet alle mine besteforeldre før jeg var 22 og mistet samboer på 51 for snart 3 år siden.

Vi har hatt en elsket konge som har levd et privilegert liv.

Han fikk dessverre et par tøffe år på slutten der hans arvinger laget en del krøll, men jeg håper han sovnet inn med fred i hjertet.

Jeg tror at denne voldsomme interessen for Kongens bortgang, utenom at han er konge og det er sjeldent at vi har kongelige begravelser, hovedsaklig skyldes all den oppmerksomheten kongen og slottet fikk i forbindelse med Norges imponerende innsats i fotball vm i sommer.

Folk samlet seg utenfor slottet da Norge vant kampene sine, og ikke minst da landslaget ble invitert til slottet når de kom hjem fra USA.

Alle husker vel det morsomme bildet av en rørt konge som satt på et keyboard stativ ikledd fritidsklær, og hilste på landslaget bare en drøy måned før han døde.

Selvfølgelig er det tøft å blottlegge sine følelser i tv-linsen, men vi må huske på at Kongefamilien er vant til å være i media og er vant til å bli tatt bilde av i alle slags situasjoner, og flere av de er født inn i denne jobben.

De har all slags hjelp som bistår de i en tøff tid; psykologer, leger, sekretærer, advokater, ansatte som handler inn og lager mat, ansatte som gjør husarbeid, sjåfører, frisører/sminkører, ansatte som velger ut klærne de skal ha på seg, ansatte som hjelper de å skrive talene sine og ansatte som forteller de hvordan de skal takle å ha kameralinsen på seg.

De slipper å ta stilling til tusen praktiske ting, når de er slått ut etter å ha mistet sin nærmeste.

Jeg vet av erfaring at når man mister en av sine nærmeste får man mye oppmerksomhet i forbindelse med dødsfallet og rundt begravelsen, og så blir det ganske stille eller helt stille, og etter noen månader, ett år eller to, er det omtrent ingen som spør hvordan man har det ellers snakker om den avdøde, og avdøde er ganske så glemt og det er din sorg også.

Kongen blir aldri glemt.

Dronning Sonja som har opplevd det største tapet, blir aldri glemt.

Haakon Magnus som måtte gå rett fra dödsleiet til sin far og inn i ny stilling som Norges nye konge, blir aldri glemt, og det blir heller ikke resten av kongefamilien.

 

 

 

Anonymkode: 2c307...90d

[Kålrota]

Jeg tror nok jeg har følt meg mer ivaretatt de gangene jeg har mistet nære enn det kongefamilien gjør nå. De synes sikkert det er hyggelig at så mange viser at de satt pris på Harald, men det er jo trøst og samvær med de nærmeste man virkelig trenger i sorgarbeidet. 
 

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke ble tatt bilder av i begravelsene og deretter analysert av hvermannsen om hvordan alt fra blikk til påkledning funket.