Bør progresjon i skolen være automatisk?

[AnonymBruker]

Lang tekst: se TL;DR nederst.

Jeg har tenkt en del på noe jeg vet kan være kontroversielt:
Bør vi igjen kunne la elever gå et år om igjen? Og har norsk skole blitt for redd for konsekvenser?
Jeg mener vi bør vurdere å gjeninnføre en reell mulighet for at elever ikke automatisk flyttes videre til neste klassetrinn dersom de har svært store faglige etterslep, eventuelt innføre et annet system enn dagens "Alle skal med".

Og jeg mener også at dårlig innsats og dårlig oppførsel i større grad enn i dag bør få konsekvenser.

Før noen misforstår: Jeg snakker ikke om elever med lærevansker, sykdom, funksjonsnedsettelser eller andre forhold som gjør at de ikke kan forventes å følge ordinær progresjon. De elevene skal selvfølgelig møtes med tilrettelegging og støtte. Jeg snakker om et annet spørsmål:
Bør alder alene være nok til å flytte en elev videre, dersom eleven ikke har tilegnet seg helt grunnleggende ferdigheter som neste nivå bygger på? Jeg er ikke sikker på at svaret alltid bør være ja.

Argumentene FOR:
Det sterkeste argumentet, slik jeg ser det, er at kunnskap bygger på kunnskap.
Hvis en elev har store hull i grunnleggende lesing, skriving eller matematikk, kan det bli stadig vanskeligere å følge undervisningen etter hvert som kravene øker. Likevel fortsetter eleven videre til neste trinn.

På et tidspunkt kan vi spørre om dette egentlig er inkluderende. Er det nødvendigvis mer skånsomt å være 14 år og sitte i en undervisning man knapt har forutsetninger for å forstå, enn å ha fått mer tid til å etablere grunnlaget noen år tidligere?

Jeg synes også vi bør tørre å diskutere elevens eget ansvar. Skolen har et enormt ansvar for å gi god undervisning, oppdage problemer og sette inn tiltak. Men dersom en elev har forutsetninger for å lære, får hjelp og oppfølging, men over lang tid velger å ikke gjøre skolearbeid – skal dette være fullstendig konsekvensløst?

Det samme gjelder oppførsel. Hvis én elev gjentatte ganger forstyrrer undervisningen, nekter å følge beskjeder eller gjør læringsmiljøet vanskelig, handler saken ikke bare om denne elevens behov. Det sitter kanskje 25 andre barn i rommet som også har krav på undervisning, arbeidsro og trygghet. Skal man f.eks. kunne få utvise eleven fra timen, og deretter føre det som fravær?

Jeg synes norsk skole noen ganger virker så redd for negative konsekvenser for den ene eleven at vi glemmer konsekvensene for alle de andre.

Men argumentene MOT er også sterke:
Å la et barn gå et helt år om igjen er et voldsomt tiltak. Barnets venner går videre. Eleven blir igjen med yngre elever. Det kan oppleves som nederlag og stigmatisering, og dårlig motivasjon blir ikke nødvendigvis bedre av å måtte gjennomføre omtrent den samme undervisningen én gang til.

Og kanskje viktigst:
Hva om problemet egentlig er skolen?
Hvis en elev ikke har lært å lese tilfredsstillende etter flere år på skolen, kan vi ikke automatisk konkludere med at eleven ikke har jobbet hardt nok. Var undervisningen god nok? Ble problemene oppdaget tidlig nok? Ble tiltak satt inn? Var det nok lærere? Har eleven hatt et trygt læringsmiljø?
Det ville være svært problematisk dersom barn måtte «betale» med et ekstra skoleår fordi systemet selv ikke hadde klart å hjelpe dem.

Dessuten er barn forskjellige. Modning skjer i ulikt tempo, og faglige prestasjoner er heller ikke hele barnet. En elev kan ligge langt etter i matematikk og samtidig være aldersadekvat eller langt fremme på andre områder.
Derfor er jeg heller ikke overbevist om at den gamle løsningen – «du klarte ikke 6. klasse, så du tar hele 6. klasse på nytt» – er den beste.

Kanskje finnes det bedre alternativer?
Hva om vi beholdt årskullene sosialt, men gjorde den faglige progresjonen mindre rigid?
En elev kunne eksempelvis tilhøre 8. klasse sosialt, men få matematikkundervisning på det nivået eleven faktisk befinner seg på.
Eller vi kunne hatt tydelige minimumskrav ved enkelte milepæler, kombinert med intensive tiltak for elever som ikke når dem.

For eksempel:
• intensivundervisning i perioder
• mindre grupper i grunnleggende fag
• sommerskole eller ekstra undervisningsperioder
• mulighet til å bruke lengre tid på enkelte fag
• sterkere oppfølging av arbeid som ikke blir gjort
• tydeligere forventninger til hjemmet
• og, når andre tiltak ikke har fungert, mulighet for et ekstra skoleår

Da ville det å gå et år om igjen være siste virkemiddel, ikke første.

Jeg synes også vi burde skille tydeligere mellom faglige problemer, manglende innsats og dårlig oppførsel. Dårlig oppførsel bør ikke føre til at man må gå et klassetrinn om igjen. Men den bør få konsekvenser som faktisk merkes. Hvis du ødelegger undervisningen, kan ikke løsningen alltid være at resten av klassen må tåle det mens læreren bruker store deler av timen på deg.

Hvis du konsekvent lar være å gjøre arbeid du er i stand til å gjøre, bør heller ikke systemet nødvendigvis signalisere at det ikke spiller noen rolle. Samtidig må konsekvenser være forutsigbare, forholdsmessige og pedagogiske – ikke ydmykende straff.

Det er egentlig dette jeg ønsker å diskutere:

Jeg tror kanskje vi har gjort «alle skal videre» til et mål i seg selv, når målet egentlig burde være «alle skal få reell mulighet til å lære». De to tingene er ikke nødvendigvis det samme. Jeg heller derfor mot et system der progresjon ikke er helt automatisk, der skolen har større mulighet til å stille krav, og der både innsats og oppførsel får tydeligere konsekvenser.

Men jeg ser også de åpenbare farene: stigmatisering, sosialt tap, forskjellsbehandling og risikoen for at elever blir holdt ansvarlige for en skole som selv ikke har gjort jobben sin.

Så jeg er oppriktig interessert i motargumentene. Hva mener dere?

Bør det igjen være mulig å la elever gå et klassetrinn om igjen? Bør det finnes bestemte minimumskrav før man går videre? Er nivådeling i enkelte fag en bedre løsning? Hvor stort ansvar kan vi rimeligvis legge på eleven selv – og fra hvilken alder?

Og kanskje det vanskeligste spørsmålet:
Har vi blitt så opptatt av å beskytte barn mot følelsen av å mislykkes at vi noen ganger beskytter dem mot konsekvensene av å ikke gjøre en innsats – eller er nettopp den tankegangen en vei tilbake til en skole vi med god grunn har forlatt?

TL;DR: Jeg mener vi bør diskutere om progresjon i skolen alltid skal være automatisk. Elever som har forutsetninger for ordinær progresjon, men som likevel får store faglige etterslep, bør ikke nødvendigvis sendes videre år etter år uten at grunnleggende ferdigheter er på plass. Samtidig bør manglende innsats og vedvarende dårlig oppførsel få tydeligere konsekvenser – også av hensyn til resten av klassen. Jeg mener ikke at gjensitting skal brukes som straff, eller at elever med lærevansker, sykdom eller andre særskilte behov skal rammes. Kanskje trenger vi heller reelle progresjonskrav kombinert med flere løsninger: intensivundervisning, nivåtilpasning, ekstra opplæring og, som siste utvei, et ekstra skoleår. Spørsmålet er om vi har blitt så opptatt av å beskytte barn mot å mislykkes at vi noen ganger også beskytter dem mot konsekvensene av manglende innsats – eller om en slik tankegang tar oss tilbake til en skole vi med god grunn har forlatt.

Anonymkode: 4588b...bef

[AnonymBruker]

Det er ikke et enkelt spørsmål. Skolen er ikke bare pensum, det er også å bli "gangs menneske". Å tilhøre en gruppe over tid og samhandle med denne gruppa er en del av det. Modnes sammen, være sammen med elever på samme nivå. Emosjonell modenhet kan være annerledes enn faglig modenhet.

I klassen til yngste er to jenter som er eldre, men som begynte i ett årskull under det alderen tilsier da de kom som flyktninger fordi de ikke kunne språket. Tanken var at de ikke skulle utfordres voldsomt faglig før språket var på plass. Det tok vel tre måneder før de kjeda seg innmari fordi de lå langt over resten av klassen klassen faglig. Så gikk det et par år og de hadde blitt små damer mens resten av klassen fortsatt var barn. Bra de er to tenker jeg, hadde de vært hver for seg hadde det vært en ensom tilværelse. En gutt i klassen hoppet over et år for å få faglige utfordringer, men henger ikke med i modenhet. Det er like ille. 

Jeg tror faktisk det er best å være i klasse med sitt årskull, og få undervisning tilpasset sitt eget nivå der. Men gjennomføringen av det kan jo være så ymse. 

Anonymkode: 736b2...94d

[AnonymBruker]

Jeg forutsetter at barn har progresjon gjennom skoleløpet, også når det er svake kunnskaper og ferdigheter. Noe ordnes meg intesiv eller tilrettelagt undervisning. Jeg tror ikke det å gå om igjen løser så mange problemer.

Derimot bør man ikke få gå videre til vgs før man har tilfredsstillende forkunnskaper. Da bør man som alternativ kunne gå et forberedende årskurs.

På samme måte må det stlles større krav til hva som er tilfredsstillende studiekompetanse. Er ikke disse kravene oppfylt, må man ta fagene på nytt.

Vgs skal slippe å arve grunnskolens problemer, og universitetene bør slippe de svake studentene som faktisk er langt fra å ha studiekompetanse.

Anonymkode: 78e6a...b6f

[AnonymBruker]

Jeg tror at  elever med lærevansker, sykdom, funksjonsnedsettelser eller andre forhold som gjør at de ikke kan forventes å følge ordinær progresjon er årsaken, hva annet kan det være enn "andre forhold", hvis en niåring ikke tilegner seg nødvendig progresjon? Omsorgssvikt i hjemmet? Eller mener du at lav intelligens er noe annet enn lærervansker og funksjonsnedsettelser? Eller inkluderer du ikke psykdom i sykdom? Hvilke tilfeller er det du tenker på i grunnskolen, kun dårlig oppførsel og manglende innsats helt uten årsak? Hvem skal vurdere om det enkelte barn har en godkjent underliggende årsak eller ikke i hvert enkelt tilfelle, hvert år? 
(ps, få AI'en din til å korte ned betraktelig. Det den har levert er en ordsmørje uten innhold, selv oppsummeringen er for lang). 
På videregående nivå vil det funke, men der er det slik allerede. 

Anonymkode: 298c8...cbc

[AnonymBruker]

Hvem tenker du står igjen da hvis du tar bort elever med lærevansker, sykdom, funksjonsnedsettelser eller andre forhold som gjør at de ikke kan forventes å følge ordinær progresjon? 

Anonymkode: 771b1...761

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vgs skal slippe å arve grunnskolens problemer, og universitetene bør slippe de svake studentene som faktisk er langt fra å ha studiekompetanse.

Anonymkode: 78e6a...b6f

Da jeg begynte på vgs på 90-tallet måtte tysklæreren i gang med å undervise en ikke ubetydelig andel av klassen i setningsanalyse, noe som var pensum på barneskolen. Alle i klassen hadde hatt to år med tysk på ungdomsskolen, men en del hadde tydeligvis ikke lært grunnleggende grammatikk i norsk engang. Dette var elever fra ulike ungdomsskoler og den videregående skolen hadde et av byens høyeste snitt for å komme inn, så dette var ikke elever som var svake i andre fag. Han fikk med seg alle, men det burde ha vært unødvendig å måtte bruke tid på dette. Jeg antar at kvaliteten på undervisningen på barne- og ungdomsskolene vi kom fra hadde vært svært varierende.

Anonymkode: 915ec...8cb

[AnonymBruker]

Men hva er det å tjene på det, er spørsmålet. 

De som ikke gjør det bra på skolen, går gjerne videre til yrkesfag. Så modner de etterhvert, samtidig som de tar en yrkesrettet utdanning. Hoppet fra 13 til 14 til 15 er stort. Og 10-13 er like stort om ikke større. Eller hva med 15-18? Barn utvikler seg så raskt at det blir for ekstremt å holde dem tilbake et helt år. 

Det jeg støtter, er ekstraundervisning og læregrupper. At man kan ha helgeskole eller sommerskole. Det er også mindre enn ideellt at svært mange elever har 1t+ reisevei til skolen. Det skaper ikke optimale forhold for læring, hvis man må opp kl. 06 hver dag samtidig som man sjonglerer tenåringslivet. I tillegg er det  hårreisende at en privatlærer i f.eks matematikk tar 800-1000 kr i timen, og gjerne har tillegg for transport osv. Ikke at jeg mener at de ikke skal få betalt, men det skaper et tydelig klasseskille mellom de som har råd til privatundervisning, og de som ikke har det. 

Anonymkode: 4f191...598

[AnonymBruker]

Norsk skole nekter å ta inn over seg at barn i samme alder er vidt forskjellige.

2% har IQ på 130 eller mer og kan med letthet sluke videregåendepensum når de er 12. Mens 2% har 70 eller lavere og må karakteriseres som lettere, eller tyngre, utviklingshemmede. At disse gruppene får opplæring i samme tempo er naturstridig. Den ene gruppen som kunne blitt superforskere og leger holdes tilbake mens den andre opplever daglige drypp av nederlag når de ikke klarer å holde følge. Hva er det skolen holder på med?

Anonymkode: d9e6a...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er ikke et enkelt spørsmål. Skolen er ikke bare pensum, det er også å bli "gangs menneske". Å tilhøre en gruppe over tid og samhandle med denne gruppa er en del av det. Modnes sammen, være sammen med elever på samme nivå. Emosjonell modenhet kan være annerledes enn faglig modenhet.

I klassen til yngste er to jenter som er eldre, men som begynte i ett årskull under det alderen tilsier da de kom som flyktninger fordi de ikke kunne språket. Tanken var at de ikke skulle utfordres voldsomt faglig før språket var på plass. Det tok vel tre måneder før de kjeda seg innmari fordi de lå langt over resten av klassen klassen faglig. Så gikk det et par år og de hadde blitt små damer mens resten av klassen fortsatt var barn. Bra de er to tenker jeg, hadde de vært hver for seg hadde det vært en ensom tilværelse. En gutt i klassen hoppet over et år for å få faglige utfordringer, men henger ikke med i modenhet. Det er like ille. 

Jeg tror faktisk det er best å være i klasse med sitt årskull, og få undervisning tilpasset sitt eget nivå der. Men gjennomføringen av det kan jo være så ymse. 

Anonymkode: 736b2...94d

Eller så kan man ha flere enn ett årskull sammen så blir det mindre merkbart at noen er litt lenger bak eller fremme på forskjellige områder.

Anonymkode: b74e4...4e3