Hvordan ble du kristen?

[AnonymBruker]

Til dere kristne  

 

Hvordan ble du kristen og hvordan tenker du om og praktiserer du din tro? 
 

Jeg ble kristen etter å ha søkt i mange religioner og lest mye. Ting som har skjedd i det siste har gjort at jeg ønsker å gå enda mer inn i det. Jesus er min frelser. 

Anonymkode: 90aaf...9cb

[AnonymBruker]

Jeg er motsatt. Jeg var dypt kristen. Men er det ikke lenger.😊

Anonymkode: 07a4e...2a7

[AnonymBruker]

Jeg gikk på søndagsskole som liten, og hadde på en måte troen med meg i bakhodet hele livet, jeg var litt søkende av og på og prøvde litt forskjellig. Så en dag hørte jeg tilfeldig på en salme, og Den Hellige Ånd kom over meg, helt ut av det blå! Jeg visste ikke at det var det det var da, men det var en vanvittig sterk opplevelse! Så jeg skjønte at jeg måtte ta søkingen alvorlig, jeg leste, grublet og bad en masse i lang tid, og bestemte meg til slutt for at jeg tror at kristendommen er sann og vil følge Jesus. 
 

For meg så er det viktigste at jeg har en personlig relasjon til Jesus. Jeg snakker med han ofte og prøver så godt jeg kan å leve livet sånn han lærte. Elske min neste, velsigne og be for mine fiender, gi til de fattige, behandle andre rettferdig, ikke dømme, ikke lyve eller baksnakke osv. Ellers går jeg så klart i kirka og leser Bibelen og sånn. Jeg har fått en helt ny fred i livet mitt. 

Anonymkode: 08e84...8e0

[AnonymBruker]

Jeg er ikke egentlig kristen, da jeg ikke kan automatisk og blindt akseptere alt som mennesker har skrevet. Det å sluke en helt bok med mange bøker i, rå fordi noen har bestemt at dette er Gud's ord og du må tro på alt sammen, er uforståelig og meningsløst for meg. 

Men jeg har et forhold til Gud og Jesus. Og jeg anser en del av Bibelen som sann og/eller tilnærmet sann informasjon.

Jeg gikk på søndagsskolen da jeg var liten, og jeg husker vi fikk gull- og sølvstjerner i en bok, og så fikk vi små kort som var bilder av malerier av Jesus og engler. Disse kortene samlet jeg på, så jeg har en del av dem enda.

Da jeg var et sted i tenårene, så skjønte jeg at vår religion, Kristendommen, ikke kunne være sann i et hav av andre religioner som også påberopte seg å være sanne. Det ga ingen mening for meg. Jeg husker jeg spurte pappa - hvordan kan vi vite at vi har rett? Og han svarte bare at det var han hadde lært så da var det sånn   
Så det var en interessant samtale. Etter dette ble jeg ateist.

Da jeg var 22-23 gikk jeg på en spirituell folkehøgskole, der vi gjorde ting som mediasjon, drømmereiser, intuitiv maling, zen-bueskyting, studerte Jung, studerte Krishamurti, lærte om homeopati, kinesologi....jeg husker ikke alt nå, men det var en grundig innføring i ting som rørte seg i alternativ-verdenen på 90-tallet.
Jeg gikk på den skolen for å lære å male, men siden det viste seg å ikke være noen undervisning i det på formingslinja, så endte jeg opp på drøm- og selvutviklingslinja, og "falt i gryta" slik som Obelix gjorde da han var liten. Jeg ble rett og slett dynket i selvutvikling, indre reiser, meditasjon og kontemplasjon samtidig som jeg møtte mennesker som var veldig opptatt av det spirituelle, og som leste Bibelen, og hadde en opplevelse av åndeligheten i skriftene.
Det som skjedde etter en stund var at jeg hadde en skjellsettende spirituell opplevelse, der jeg opplevde at bildene jeg malte ble omtrent produsert av seg selv, jeg var ikke involvert i å planlegge hva det ble, men det ble bilder. Jeg hadde en opplevelse av at virkeligheten var så fargerik og "magisk", og at i senteret av det hele fantes det noe som var hellig, som var av "gull", og dette kunne jeg bare kalle Gud.
Den intense malingen varte ikke så lenge, og var ganske slitsom også, men denne følelsen av noe hellig og magisk hang igjen, selv om den ble svakere. I denne perioden drømte jeg også om Jesus, at han var fri og lykkelig helt uten grunn, og gikk og sang for seg selv på en eng. Han hadde denne indre lykken og gleden og freden og friheten som ikke kunne forstyrres av noe utenfra. Og han var sterk og fryktløs.

Sommeren etter så fikk jeg et tips fra en venninne fra folkehøgskolen angående mareritt. Hun hadde av og til mareritt der hun våknet og følte det var noe overnaturlig og ondt i rommet, og sa at om jeg noen gang skulle få slike mareritt, så hjalp det å ha Bibelen ved senga. Selv var hun ikke kristen, og hadde som meg krysset ut alle folkehøgskolene som var kristne før hun valgte, for der skulle hun i alle fall ikke gå.

Jeg hadde hatt slike mareritt selv som barn men ikke som voksen. Noen år senere fikk jeg dem imidlertid igjen, samtidig som jeg møtte veggen i jobb/skole og følte meg helt utslitt og overveldet av alt. Jeg husket rådet, la Bibelen ved senga og marerittene forsvant!
Dette fikk meg til å lure på om det var noe i det som stod i Bibelen. Hva var det med denne boka som var så kraftfullt?

Mange mange år gikk uten at jeg tenkte noe mer over det, men Jesus var alltid i bakgrunnen. Jeg lette i paganisme og andre spirituelle retninger og religioner, men ingenting var egentlig interessant for meg. Jeg så jo fortsatt kristendommen som usann og barnslig, selv om jeg likte Jesus.

Så tipset noen meg om Pau Wallace og hans syn på denne "Guden" i GT. Denne guden var ikke noe annet enn en eller flere utenomjordiske herskere ifølge hans research, og dette ga utrolig mye mening for meg, siden jeg før hadde lest bøker som indikerte noe lignende. Så da ga jo Bibelen plutselig mye mer mening, her var Gud og kyniske herskere i skjønn forening, og vi har blitt lurt til å tro at alt er Gud.
Jeg begynte også å studere Paulus og hans konflikt med Jesu disipler, etter jeg hadde sett Christspiracy. Christspiracy var en film som kompletterte bildet av Jesus for meg, Jesus med lammet, det bildet jeg alltid hadde elsket.  

Så ja, Jesus vokser på meg for å si det slik, mer enn noen annen religiøs figur som jeg noen gang har hørt om.

Anonymkode: 8a19c...ce9

[AnonymBruker]

Kommer fra kristent hjem. Men hadde en periode da jeg valgte det bort. Var sammen med en som ikke trodde. Men jeg fikk aldri fred. Å kom tilbake når jeg var 28. 

Anonymkode: 91845...ebd

[senior]

Jeg ble som de fleste nordmenn tvangsdøpt som baby og ble siden, som de fleste andre, konfirmert som 14-åring for å tilfredsstlle foreldre og slektningers forventninger og for å få gaver (les penger). Har aldri trodd på eventyrene eller praktisert noe kristendom, annet enn å overspise i jula og ta påskeferien som en annen ferie . . . 

[AnonymBruker]

Jeg var langt nede, jeg levde i et voldelig forhold, og visste at han kom til å drepe meg om jeg ikke fant styrke til å dra. en dag begynte jeg bare å be til Gud. Bønnene ble som et mantra, det ga meg styrke til å forlate ham og å stå i alle etterspillene.

jeg tror ikke på Gud som en person, men jeg er kristen i den forstand at jeg ber, det blir som en slags meditasjon, et mantra, og jeg tror på mange kristne verdier som nestekjærlighet, godhet og omsorg for andre. Jeg tror religion er en måte å finne styrke og verdi på. 

Anonymkode: aefc2...8e4