Søker spenning utenfor forholdet

[AnonymBruker]

Jeg (kvinne) og samboeren (mann) er begge i starten av 30-årene og har vært sammen i 12 år. Vi har ikke barn, men begge har krevende jobber. Han driver i tillegg med en del hobbyer.

De første par årene hadde vi mye sex, men etterhvert har det dabbet av mer og mer, først til én gang i uka, så én gang i måneden, til kanskje annenhver måned nå. Han er en god elsker, og når vi først ligger sammen, er det bra. Ingen av oss tar mer initiativ enn den andre.

Stort sett lever vi godt sammen som venner. Det er innimellom litt halvdårlig/stille stemning, hvor begge (men kanskje spesielt han) kan være litt sure. Samtidig rusler og går hverdagen, og vi har lite ordentlige krangler. Vi kan begge hakke litt på hverandre og komme med litt sarkastiske kommentarer til den andre og vi er ikke så gode på å skryte av hverandre.

Jeg merker mer og mer at jeg ikke føler meg begjært i forholdet. Han viser at han er glad i meg, ved bl.a. klemmer og korte kyss, men jeg får aldri ektefølte komplimenter lenger, mer standarfraser som oppleves pliktmessige.

I jobben min møter jeg mange interessante menn i sosiale settinger med alkohol. Jeg får spenning av å flørte med dem og å føle at de har lyst på meg. Jeg har aldri klint eller hatt sex med noen av dem, men det har vært nære på flere ganger. Og jeg tenker mye på det i ettertid.

Jeg har aller mest lyst til å gi etter for innfallene mine, men skjønner intellektuelt sett at jeg bør forsøke en ordentlig samtale eller parterapi.

Noen som har lignende erfaringer og kan dele hva dere gjorde og hvordan det gikk?

 

Anonymkode: 2a7a3...1d7

[AnonymBruker]

Ingen erfaringer, men syns du kan ha respekt nok for partneren din som du har delt 12 år med, til å snakke med han om hva du trenger - eller slå opp.

det der er et farlig kaninhull

Anonymkode: a79e9...9af

[AnonymBruker]

Høres ut som at dere har vokst fra hverandre. Av og til kan en del tid rra hverandre være løsningen. Ds kjenner man enten på savn eller lettelse.

I alle fall dumt å forplikte seg med ekteskap og barn når ting er som du beskriver. 

Det du skisserer er ikke godt nok i min bok. Verken etter 5, 15 eller 50 år.

Dere er så unge. Ikke kast bort tid på noe som ikke er liv laga.

Anonymkode: 61995...137

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svar.

Jeg skjønner at vi bør ta en prat og har også selv tenkt at avstand kunne hjelpe. 

Jeg kan legge til at jeg er veldig glad i samboeren min, og at vi har veldig god kontakt med hverandres familier og har bygget et liv sammen med hus og hytte. Han er på mange områder drømmemannen. Det sitter derfor veldig langt inne å skulle avslutte forholdet eller gjøre noe som setter forholdet i fare.

De første 10 årene så jeg ikke engang på andre menn. Jeg har alltid hatt nulltoleranse for utroskap, og kjente aldri på noe ønske/behov for andre de første 10 årene, selv om jeg ønsket mer initiativ til sex og nærhet fra han fra ganske tidlig. 

De siste par årene har det derimot flere ganger kostet meg mye å stå imot fristelsen for å la meg rive med.

 

Anonymkode: 2a7a3...1d7

[Moens]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts her. Takk for svar.

Jeg skjønner at vi bør ta en prat og har også selv tenkt at avstand kunne hjelpe. 

Jeg kan legge til at jeg er veldig glad i samboeren min, og at vi har veldig god kontakt med hverandres familier og har bygget et liv sammen med hus og hytte. Han er på mange områder drømmemannen. Det sitter derfor veldig langt inne å skulle avslutte forholdet eller gjøre noe som setter forholdet i fare.

De første 10 årene så jeg ikke engang på andre menn. Jeg har alltid hatt nulltoleranse for utroskap, og kjente aldri på noe ønske/behov for andre de første 10 årene, selv om jeg ønsket mer initiativ til sex og nærhet fra han fra ganske tidlig. 

De siste par årene har det derimot flere ganger kostet meg mye å stå imot fristelsen for å la meg rive med.

 

Anonymkode: 2a7a3...1d7

Bare fordi du føler det behøver du ikke handle på det. Så må du tenke over eventuelle konsekvenser det medfører dersom du tillater deg selv la deg "rive med". Sikkert kjempefett der og dag, men shit så kjipt senere. Tenk deg godt om nå. 

[AnonymBruker]

Begynn med å vanne ditt eget gress. 

Anonymkode: d9f7b...cba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her. Takk for svar.

Jeg skjønner at vi bør ta en prat og har også selv tenkt at avstand kunne hjelpe. 

Jeg kan legge til at jeg er veldig glad i samboeren min, og at vi har veldig god kontakt med hverandres familier og har bygget et liv sammen med hus og hytte. Han er på mange områder drømmemannen. Det sitter derfor veldig langt inne å skulle avslutte forholdet eller gjøre noe som setter forholdet i fare.

De første 10 årene så jeg ikke engang på andre menn. Jeg har alltid hatt nulltoleranse for utroskap, og kjente aldri på noe ønske/behov for andre de første 10 årene, selv om jeg ønsket mer initiativ til sex og nærhet fra han fra ganske tidlig. 

De siste par årene har det derimot flere ganger kostet meg mye å stå imot fristelsen for å la meg rive med.

 

Anonymkode: 2a7a3...1d7

Nei dere bør ikke ta en prat, dere må ta en prat. Og ikke glem parterapi, ellers så går dette rett vest.

Anonymkode: e5c44...835

[AnonymBruker]

Hvis dere ikke har barn så ville jeg avsluttet forholdet. Livet er for kort til å bruke på et dårlig forhold. Bo alene en stund, flørte litt, og kanskje om noen år så møter man en annen man virkelig liker og vil ha noe seriøst med. Men man må jo ikke være i et forhold eller iallfall må man ikke være samboere selv om man er i et forhold. Hvis man ikke ønsker barn, så må man ikke bo sammen. 

Anonymkode: 22764...cad

[Enmanelskeråhate]

Du er jo ikke fornøyd, ingen barn så hvorfor fortsette, pga hytte og hus??

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg (kvinne) og samboeren (mann) er begge i starten av 30-årene og har vært sammen i 12 år. Vi har ikke barn, men begge har krevende jobber. Han driver i tillegg med en del hobbyer.

De første par årene hadde vi mye sex, men etterhvert har det dabbet av mer og mer, først til én gang i uka, så én gang i måneden, til kanskje annenhver måned nå. Han er en god elsker, og når vi først ligger sammen, er det bra. Ingen av oss tar mer initiativ enn den andre.

Stort sett lever vi godt sammen som venner. Det er innimellom litt halvdårlig/stille stemning, hvor begge (men kanskje spesielt han) kan være litt sure. Samtidig rusler og går hverdagen, og vi har lite ordentlige krangler. Vi kan begge hakke litt på hverandre og komme med litt sarkastiske kommentarer til den andre og vi er ikke så gode på å skryte av hverandre.

Jeg merker mer og mer at jeg ikke føler meg begjært i forholdet. Han viser at han er glad i meg, ved bl.a. klemmer og korte kyss, men jeg får aldri ektefølte komplimenter lenger, mer standarfraser som oppleves pliktmessige.

I jobben min møter jeg mange interessante menn i sosiale settinger med alkohol. Jeg får spenning av å flørte med dem og å føle at de har lyst på meg. Jeg har aldri klint eller hatt sex med noen av dem, men det har vært nære på flere ganger. Og jeg tenker mye på det i ettertid.

Jeg har aller mest lyst til å gi etter for innfallene mine, men skjønner intellektuelt sett at jeg bør forsøke en ordentlig samtale eller parterapi.

Noen som har lignende erfaringer og kan dele hva dere gjorde og hvordan det gikk?

 

Anonymkode: 2a7a3...1d7

Det er ikke uvanlig å glemme å gi hverandre den lille ekstra oppmerksomheten når forholdet har vart lenge. Dere må prate, bli bevisste på hverandre, ikke bare være vandt med hverandre. 

Anonymkode: c9a32...b82

[Snok1]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har aller mest lyst til å gi etter for innfallene mine, men skjønner intellektuelt sett at jeg bør forsøke en ordentlig samtale eller parterapi.

Dette er en samtale du bør ha med mannen din.

[mamanodrama]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ts her. Takk for svar.

Jeg skjønner at vi bør ta en prat og har også selv tenkt at avstand kunne hjelpe. 

Jeg kan legge til at jeg er veldig glad i samboeren min, og at vi har veldig god kontakt med hverandres familier og har bygget et liv sammen med hus og hytte. Han er på mange områder drømmemannen. Det sitter derfor veldig langt inne å skulle avslutte forholdet eller gjøre noe som setter forholdet i fare.

De første 10 årene så jeg ikke engang på andre menn. Jeg har alltid hatt nulltoleranse for utroskap, og kjente aldri på noe ønske/behov for andre de første 10 årene, selv om jeg ønsket mer initiativ til sex og nærhet fra han fra ganske tidlig. 

De siste par årene har det derimot flere ganger kostet meg mye å stå imot fristelsen for å la meg rive med.

 

Anonymkode: 2a7a3...1d7

Man må faktisk jobbe for å holde forholdet gøy og spennende. Mer enn man tror. Fins masse om dette på nett. Hvis sexen har dabbet av, men alt ellers er "greit" er det ofte et symptom på at det er noe som ulmer under overflaten i forholdet som trengs å snakkes om. Og det trenger ikke å være stort eller åpenbart, men kanskje bare litt for lenge siden dere har sjekket inn hos hverandre og luftet ut. Eller lenge siden dere har opplevd noe sammen som minner dere på gnisten. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg (kvinne) og samboeren (mann) er begge i starten av 30-årene og har vært sammen i 12 år. Vi har ikke barn, men begge har krevende jobber. Han driver i tillegg med en del hobbyer.

De første par årene hadde vi mye sex, men etterhvert har det dabbet av mer og mer, først til én gang i uka, så én gang i måneden, til kanskje annenhver måned nå. Han er en god elsker, og når vi først ligger sammen, er det bra. Ingen av oss tar mer initiativ enn den andre.

Stort sett lever vi godt sammen som venner. Det er innimellom litt halvdårlig/stille stemning, hvor begge (men kanskje spesielt han) kan være litt sure. Samtidig rusler og går hverdagen, og vi har lite ordentlige krangler. Vi kan begge hakke litt på hverandre og komme med litt sarkastiske kommentarer til den andre og vi er ikke så gode på å skryte av hverandre.

Jeg merker mer og mer at jeg ikke føler meg begjært i forholdet. Han viser at han er glad i meg, ved bl.a. klemmer og korte kyss, men jeg får aldri ektefølte komplimenter lenger, mer standarfraser som oppleves pliktmessige.

I jobben min møter jeg mange interessante menn i sosiale settinger med alkohol. Jeg får spenning av å flørte med dem og å føle at de har lyst på meg. Jeg har aldri klint eller hatt sex med noen av dem, men det har vært nære på flere ganger. Og jeg tenker mye på det i ettertid.

Jeg har aller mest lyst til å gi etter for innfallene mine, men skjønner intellektuelt sett at jeg bør forsøke en ordentlig samtale eller parterapi.

Noen som har lignende erfaringer og kan dele hva dere gjorde og hvordan det gikk?

 

Anonymkode: 2a7a3...1d7

Det er liten forskjell på om du ligger med dem, eller ikke, så lenge ikke mannen finner det ut.

Det er jo litt forventet.

Anonymkode: e5a94...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

De siste par årene har det derimot flere ganger kostet meg mye å stå imot fristelsen for å la meg rive med.

Begynnelsen på slutten tolker jeg det som. Slik var det ivertfall for meg. Var gift i mange år, tenkte ikke tanken på å se eller flørte med andre menn. Var fornøyd og orket ikke tanken på å gå gjennom forelskelse eller lære et nytt menneske å kjenne på nytt. Ble på en måte forelsket på nytt med mannen jevnlig. Men så snudde det etter jeg fylte 30 år, ikke sikker på hva som gjorde det, men da begynte jeg å se på andre menn. Begynte å pynte meg til jobb, nye klær og sminke. Begynte å trene. Og da gikk forholdet med mannen nedover. Sluttet helt å ha sex selv om han maste. Gikk på fest alene og flørtet mye med andre menn. Utro med noen av de. Ikke dårlig samvittighet heller. Hadde mistet følelsene helt for mannen som satt hjemme. Så til slutt måtte jeg bare gå. 
 

I et nytt forhold nå og ennå ikke sett på andre menn, bryr meg ikke. Han er min hele verden, men med en gang jeg begynner på samme måte som med min eks, så vet jeg hvordan det går, enten så blir jeg utro eller jeg så må jeg gå. Helst gå. Kunne jo prøvd å ikke se på andre, men da må man jo spørre seg hvorfor jeg gjør det ? 

Anonymkode: a473e...844

[Perle]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 23.15):

Jeg (kvinne) og samboeren (mann) er begge i starten av 30-årene og har vært sammen i 12 år. Vi har ikke barn, men begge har krevende jobber. Han driver i tillegg med en del hobbyer.

De første par årene hadde vi mye sex, men etterhvert har det dabbet av mer og mer, først til én gang i uka, så én gang i måneden, til kanskje annenhver måned nå. Han er en god elsker, og når vi først ligger sammen, er det bra. Ingen av oss tar mer initiativ enn den andre.

Stort sett lever vi godt sammen som venner. Det er innimellom litt halvdårlig/stille stemning, hvor begge (men kanskje spesielt han) kan være litt sure. Samtidig rusler og går hverdagen, og vi har lite ordentlige krangler. Vi kan begge hakke litt på hverandre og komme med litt sarkastiske kommentarer til den andre og vi er ikke så gode på å skryte av hverandre.

Jeg merker mer og mer at jeg ikke føler meg begjært i forholdet. Han viser at han er glad i meg, ved bl.a. klemmer og korte kyss, men jeg får aldri ektefølte komplimenter lenger, mer standarfraser som oppleves pliktmessige.

I jobben min møter jeg mange interessante menn i sosiale settinger med alkohol. Jeg får spenning av å flørte med dem og å føle at de har lyst på meg. Jeg har aldri klint eller hatt sex med noen av dem, men det har vært nære på flere ganger. Og jeg tenker mye på det i ettertid.

Jeg har aller mest lyst til å gi etter for innfallene mine, men skjønner intellektuelt sett at jeg bør forsøke en ordentlig samtale eller parterapi.

Noen som har lignende erfaringer og kan dele hva dere gjorde og hvordan det gikk?

 

Anonymkode: 2a7a3...1d7

Gjör det slutt. 
Har värt isamme situasjon. Var sammen med min ungdomskjäreste fra jeg var 16-28. Vi hadde det helt ok, og tiden bare gikk, Det fantes liksom aldri noen "grunn" for å gå fra hverandre. 

Helgigvis skjedde det noe utenforestående som gjorde at det vi måyye ta et leivsvalg. TAKK Gud for at vi ikke hadde barn, og vi kunne gå hvert til vårt uten dramtikk. 

Ikke bli i dette forholdet. Igjen, gjör det slutt för en av dere forelsker dere i noen andre.

Du er enda så ung, lev alene og og gjör det du vil og finn en mann du forellsker deg i og som du kan stifte famile med. 

 

K41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Begynnelsen på slutten tolker jeg det som. Slik var det ivertfall for meg. Var gift i mange år, tenkte ikke tanken på å se eller flørte med andre menn. Var fornøyd og orket ikke tanken på å gå gjennom forelskelse eller lære et nytt menneske å kjenne på nytt. Ble på en måte forelsket på nytt med mannen jevnlig. Men så snudde det etter jeg fylte 30 år, ikke sikker på hva som gjorde det, men da begynte jeg å se på andre menn. Begynte å pynte meg til jobb, nye klær og sminke. Begynte å trene. Og da gikk forholdet med mannen nedover. Sluttet helt å ha sex selv om han maste. Gikk på fest alene og flørtet mye med andre menn. Utro med noen av de. Ikke dårlig samvittighet heller. Hadde mistet følelsene helt for mannen som satt hjemme. Så til slutt måtte jeg bare gå. 
 

I et nytt forhold nå og ennå ikke sett på andre menn, bryr meg ikke. Han er min hele verden, men med en gang jeg begynner på samme måte som med min eks, så vet jeg hvordan det går, enten så blir jeg utro eller jeg så må jeg gå. Helst gå. Kunne jo prøvd å ikke se på andre, men da må man jo spørre seg hvorfor jeg gjør det ? 

Anonymkode: a473e...844

Så nå er det mulig at du vil gjøre det samme igjen? 

Anonymkode: e5c44...835

[AnonymBruker]

Så etter 12 år er ikke alt like spennende lenger? Det må man kanskje regne med, i alle fall om en ikke gjør en innsats selv for å gjøre det spennende.

Hva TS skal gjør skal jeg ikke ha så sterke meninger om, til det kjenner jeg dere for dårlig. Jeg tror likevel mange har en lei tendens til å forvente "evig spenning og begjær" og at den skal komme av seg selv eller at partner skal være fasilitator for det. 

Anonymkode: ae551...ac4

[Einus]

Har ingen bra forslag til deg faktisk. Selv har jeg vært alene stort sett hele livet og har først nå vært sammen med en dame i nesten 9 år. Hun vet ikke at jeg har hatt sex med +/- 500 damer og vært på svingersklubber både her hjemme og i utlandet. Vi er særboere og sees hver weekend og noen ganger midt i uken, snakkes stort sett hver dag. Det eneste jeg savner er å danse, hun er ikke en danser. Men jeg har vært sååå mye på byen og levd livet, så jeg kan avstå. At du er glad i ham og at dere har hus og hytte og felles venner og sånt gjør det vanskelig å bryte. Men parterapi kan kanskje hjelpe dere? Få høre hva den andre mener og tenker…. Jeg kjøper relativt ofte blomster til jenta mi som hun setter VELDIG stor pris på. Alle jenter liker å få blomster, enten de er 5 år eller 57 eller 83 år gamle. En gang sa en kompis at om han hadde gjort det, så hadde hun trodd det var noe galt. Jeg sa til han. Du har dårlig fantasi!!! Du kan bare si at du traff en kompis som kjøpte blomster til kjæresten sin og så tenkte jeg at det var det lenge siden jeg hadde gjort, så da kjøpte jeg til deg også, håper du liker dem! Det funker ALLTID 

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for svar. Rådene er litt sprikende, fra å gjøre det slutt til at du ikke kan forvente spenning i et langt forhold og til å ta en prat/parterapi.

For å utbrodere litt, er det ikke materielle ting som får meg til å bli. Jeg har økonomi til å leve fint alene. Men vi har begge foreldre som har holdt sammen i 50 år og ser verdien i det fellesskapet. Det er felles minner og humor. Og han har veldig mange positive kvaliteter. Og det var veldig bra i mange år.

Jeg tror derfor ikke nødvendigvis at et nytt forhold blir bedre i lengden. Det er sikkert spennende å være singel eller nyforelska i starten, men jeg er redd mønsteret bare gjentar seg, og at jeg har kastet bort noe som egentlig kan være bra.

Er det mulig å finne tilbake til gnisten igjen, eller er det vanskelig når man har latt det gå for lenge?

Anonymkode: 2a7a3...1d7

[AnonymBruker]

mamanodrama skrev (7 timer siden):

Man må faktisk jobbe for å holde forholdet gøy og spennende. Mer enn man tror. Fins masse om dette på nett. Hvis sexen har dabbet av, men alt ellers er "greit" er det ofte et symptom på at det er noe som ulmer under overflaten i forholdet som trengs å snakkes om. Og det trenger ikke å være stort eller åpenbart, men kanskje bare litt for lenge siden dere har sjekket inn hos hverandre og luftet ut. Eller lenge siden dere har opplevd noe sammen som minner dere på gnisten. 

Ts her.

Du har nok et poeng i at det er lenge siden vi har sjekket inn hos hverandre. 

Vi er begge dårlige på å ta opp ting, noe som kan resultere i silent treatment eller at vi bare unngår å snakke om det vi føler på. 

Jeg synes det er veldig vanskelig å skulle ta denne samtalen og vite hvor ærlig jeg skal være.

Anonymkode: 2a7a3...1d7