Jeg skulle bare rydde litt

[Sukkerfri Cola]

Coca-Cola Zero og andre livsvalg Hvordan komme seg gjennom morgenen uten å miste både verdighet og kontaktlinsen.
 

Gårsdagens mascara er faktisk vasket av i dag.

 

Ikke fordi jeg plutselig har fått kontroll på livet og utviklet en fungerende kveldsrutine, men fordi jeg tok en dusj i det som best kan beskrives som «hummervann». Vannet fra dusjhodet holdt omtrent 40 grader. En temperatur som normalt burde fått huden til å sende inn en formell klage, men der og da tenkte jeg bare: Kanskje litt varmere?

 

Ute var det rundt 16 grader og regn – altså teknisk sett fortsatt sommer. Men kroppen min hadde tydeligvis ikke fått med seg den informasjonen. I mitt hode var det allerede vinter, med kulde, mørketid og fare for frostskader.

 

Så der sto jeg, under 40 grader varmt vann, og vurderte helt seriøst om jeg burde skru opp temperaturen ytterligere. Fornuften hadde tydeligvis tatt fri, mens jeg selv hadde gått inn i en slags mental overlevelsesmodus.

 

Det eneste som manglet var en vedovn, ullundertøy og en mann fra DSB som kunne fortelle meg at dette kanskje var litt i overkant.

 

Men mascaraen forsvant.

 

Så: Fremgang.

 

Frokosten er fortsatt den samme trofaste Coca-Cola Zeroen. Noen mennesker starter dagen med havregrøt, chiafrø og en grønn smoothie.

 

Jeg starter dagen med kullsyre, koffein og kunstig søtningsmiddel.

 

Vi har alle våre måter å ta vare på oss selv på.

 

Dagen startet ellers helt etter planen.

 

Jeg våknet rundt klokken 08.00, åpnet øynene, stirret opp i taket og stilte meg selv det kanskje mest eksistensielle spørsmålet et menneske kan stille en onsdag morgen:

 

«Hvorfor skal jeg egentlig stå opp?»

 

Jeg hadde ingen jobb å gå til. Ingen møter. Ingen avtaler. Ingen som forventet at jeg skulle møte opp noe sted og være et produktivt medlem av samfunnet.

 

Så hvorfor?

 

Jeg lå litt til og funderte på dette.

 

Helt til jeg kom på at jeg faktisk hadde én oppgave:

 

Oppvasken.

 

Den hadde stått på kjøkkenbenken siden gårsdagens middag og hadde nå fått god tid til å utvikle sin egen personlighet.

 

Hele kjøkkenet luktet asiatisk mat.

 

Ikke «åh, deilig, jeg får lyst på vårruller»-asiatisk mat.

 

Mer «hvor lang tid tar det før dette blir biologisk klassifisert som et nytt livsvesen?»-asiatisk mat.

 

Jeg sto opp, tok på meg min lekre rosa joggebukse og en gigantisk hettegenser som gjør at jeg ser ut som jeg enten skal på en veldig avslappet søndagstur eller rømme fra en dårlig beslutning.

 

Så gikk jeg rett forbi badet.

 

Jeg vurderte et øyeblikk å se meg selv i speilet.

 

Men hvorfor ødelegge morgenen?

 

Jeg gikk direkte til kjøkkenet for å rydde.

 

Og her begynte dagens første store utfordring:

 

Søppelposen.

 

En tallerken skulle ned i den.

 

Det burde være en enkel oppgave.

 

En voksen person burde være fullt kapabel til å gjennomføre dette uten dramatikk.

 

Det var jeg ikke.

 

På et eller annet tidspunkt i denne prosessen klarte jeg å gni hoisinsaus utover omtrent halve kjøkkengulvet.

 

Jeg sto bare der og så på det.

 

Det var nesten imponerende.

 

Jeg hadde gått fra «jeg skal bare rydde litt» til «jeg må vaske hele kjøkkengulvet før noen kommer på besøk» på under 30 sekunder.

 

Og akkurat da takket jeg Gud for at den oransje perseren min ikke var i nærheten.

 

For han hadde garantert kommet løpende.

 

Han hadde satt seg rett oppi sausen.

 

Så hadde han sett på meg med de enorme øynene sine.

 

Ikke sint.

 

Ikke redd.

 

Bare dypt skuffet.

 

Som om han tenkte:

 

«Jeg har sett mange ting i mitt liv, men dette er faktisk det dummeste.»

 

Og jeg hadde ikke hatt noe godt svar.

 

Etter denne lille kjøkkenkatastrofen bestemte jeg meg for at det var på tide å gjøre noe annet.

 

Nemlig ingenting.

 

I hvert fall inntil hunden våknet.

 

Min whippet har nemlig et ganske avslappet forhold til konseptet «morgen».

 

Hun sto opp rundt halv ti.

 

Jeg respekterer det egentlig.

 

Hun har forstått noe vi andre burde lære av:

 

Det er ingen premie for å stå opp tidlig.

 

I løpet av ventetiden valgte jeg å gjennomføre dagens andre store prestasjon:

 

Jeg klarte å gni den ene kontaktlinsen min så langt inn i øyet at jeg et øyeblikk var sikker på at jeg hadde mistet den permanent.

 

Jeg sto foran speilet og stirret på øyet mitt som om jeg skulle finne en bortkommen skatt.

 

Etter en stund kom linsen endelig ut.

 

Seier!

 

Så gjorde jeg det eneste fornuftige:

 

Prøvde å sette inn en ny.

 

For hvorfor lære av sine feil når man kan gjenta dem umiddelbart?

 

Gode tider.

 

Til slutt bestemte whippeten seg for at klokken halv ti var et passende tidspunkt å returnere til samfunnet.

 

Og siden hun faktisk elsker morgenturer, var det bare å få på seg skoene og komme seg ut.

 

Det er kanskje det mest imponerende med henne.

 

Hun våkner, strekker seg, ser på meg som om hun har en femårsplan og tenker:

 

«Fantastisk. En ny dag. La oss gjøre noe med den.»

 

Jeg ser på henne og tenker:

 

«Ja. Vi får begynne med en tur.»

 

Så går vi.

 

Hun med energi, entusiasme og livsglede.

 

Jeg med rosa joggebukse, en kontaktlinse som fortsatt sitter litt mistenkelig og en Coca-Cola Zero som sakte går gjennom systemet.

 

Men vi kom oss ut.

 

Og akkurat nå velger jeg å kalle det personlig utvikling.

 

Man må tross alt begynne et sted.