Traumebånd - råd?

[Kath-]

Hei. Jeg er en mamma som for et år siden klarte å flytte fra samboeren min etter 8 år sammen. Bruddet skjedde etter måneder med emosjonell terror som endte med et nervøst sammenbrudd for min del. Likevel kjenner jeg på et utrolig sterkt og smertefullt traumebånd som gjør det vanskelig å gi helt slipp emosjonelt, og jeg trenger så sårt å lufte tankene med noen som forstår.

Eksen min er følelsesmessig helt kald på grunn av langvarig pillemisbruk. Gjennom forholdet ble jeg helt utslettet; jeg eksisterte bare i hans verden og måtte passe på ham konstant. I hverdagen måtte jeg og datteren min alltid tilpasse oss ham ut ifra hvordan dagen hans var i forhold til om han hadde sovet, da han sliter tungt med insomnia. Han finner heller ikke på mye med meg og datteren min, og vi blir ofte bortprioritert. Han kan ha fine perioder, men så detter han alltid tilbake til det samme mønsteret.

Han har også store utfordringer med nærhet på grunn av medisinske årsaker. Vi kysser eller klemmer aldri i edru tilstand, og vi har kun intimitet og sex de gangene han er full. Han har brukt min dårlige samvittighet mot meg i alle år, og han vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på.

Jeg bærer på kompleks PTSD fra barndommen etter å ha vokst opp med en far som var alkoholiker, der jeg ble lagt et enormt redningsansvar på allerede fra jeg var 5 år. I tillegg mistet jeg storebroren min da jeg var 16, noe som har gjort meg ekstremt redd for å miste de jeg er glad i. Jeg har nylig innsett at jeg ble programmert til å tro at kjærlighet betyr å passe på og redde andre på bekostning av meg selv.

Når jeg nå har begynt å sette grenser for første gang, merker jeg at han blir desperat. Han sender manipulerende meldinger om natten og bruker det økonomiske (vi eier fortsatt hus sammen) som et pressmiddel for å få oss til å flytte tilbake. Han har også kommet med kyniske kommentarer om å "bare bytte meg ut" hvis jeg ikke gjør ting for ham lenger. Rent fornuftsmessig er jeg helt klar over hva som er riktig for meg å gjøre, men innerst inne bærer jeg fortsatt på et håp om at han skal endre seg, selv om jeg vet at han nok ikke klarer det.

Jeg føler meg så utrolig tom og brukt opp, men jeg har endelig bestemt meg for at min godhet kun skal gå til de som gir noe tilbake, og til datteren min. Akkurat nå bruker jeg kreftene mine på å støtte datteren min sin far, som går igjennom en tung depresjon og trenger hjelp for å fungere for barnet vårt.

Likevel er denne prosessen med å bryte traumebåndet til eksen så utrolig tung. Er det andre her som har opplevd å være fast i et traumebånd til en kynisk person, og som har hatt den samme barndomsbagasjen med å alltid måtte redde en far som drakk? Hvordan klarte dere å stå imot når håpet, den dårlige samvittigheten og tomheten traff som hardest?

Takk for at du leste.

Endret søndag kl. 11:09 av Kath-
Vil være anonym

[AnonymBruker]

Det er absolut INGEN håp i denne verden om at den personen endrer seg. DET KOMMER ALDRI TIL Å SKJE!!!
Du må fjerne deg mer. Blokke nummere, blokkere på alle sosiale medier og kanaler og så må du fokusere på deg selv og ditt liv. Få proffesjonell hjelp. Ring et krisesenter f.eks, de kan rådgi deg. 

Anonymkode: d33a9...b52

[AnonymBruker]

Kath- skrev (1 time siden):

I hverdagen måtte jeg og datteren min alltid tilpasse oss ham ut ifra hvordan dagen hans var i forhold til om han hadde sovet, da han sliter tungt med insomnia.

Dette er grunnen du trenger for å ikke gå tilbake. Du kan ikke lære datteren din til å bli som deg

Anonymkode: 59eec...de7

[Kath-]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette er grunnen du trenger for å ikke gå tilbake. Du kan ikke lære datteren din til å bli som deg

Anonymkode: 59eec...de7

Skal ikke tilbake, men lurer på hvordan man bryter et traumebånd eller bare om noen har vært i samme situasjon så man ikke føler seg så alene. Jeg vet at jeg og min datter aldri skal tilbake i en slik situasjon igjen.

[AnonymBruker]

Kath- skrev (1 minutt siden):

Skal ikke tilbake, men lurer på hvordan man bryter et traumebånd eller bare om noen har vært i samme situasjon så man ikke føler seg så alene. Jeg vet at jeg og min datter aldri skal tilbake i en slik situasjon igjen.

Det brytes ned av seg selv med tiden. 

 

Anonymkode: 59eec...de7

[Envakkerdag]

Kontakt profesjonelle. Advokat med tanke på økonomi og få din del, det du har krav på. Terapi fra familievernkontor for deg selv og barn. Evt krisesenter og NAV for støtte og hjelp.

Håper du har noe familie eller venner du kan snakke med også.

[AnonymBruker]

Traumebånd brytes etterhvert når du kommer deg ovenpå, og våkner mer og ser hva som skjer. Vonde dager blir erstattet av gode. Det er også viktig å være klar over at det er lov å savne de gode dagene eller tanken om de gode dagene, men husk hvordan ting faktisk har vært. Vil anbefale at du snakker med noen. Enten krisesenter eller psykolog. 

Anonymkode: c972d...208

[Kath-]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Traumebånd brytes etterhvert når du kommer deg ovenpå, og våkner mer og ser hva som skjer. Vonde dager blir erstattet av gode. Det er også viktig å være klar over at det er lov å savne de gode dagene eller tanken om de gode dagene, men husk hvordan ting faktisk har vært. Vil anbefale at du snakker med noen. Enten krisesenter eller psykolog. 

Anonymkode: c972d...208

Takk for svar❤️

[Natu]

Kath- skrev (10 timer siden):

Hei. Jeg er en mamma som for et år siden klarte å flytte fra samboeren min etter 8 år sammen. Bruddet skjedde etter måneder med emosjonell terror som endte med et nervøst sammenbrudd for min del. Likevel kjenner jeg på et utrolig sterkt og smertefullt traumebånd som gjør det vanskelig å gi helt slipp emosjonelt, og jeg trenger så sårt å lufte tankene med noen som forstår.

Eksen min er følelsesmessig helt kald på grunn av langvarig pillemisbruk. Gjennom forholdet ble jeg helt utslettet; jeg eksisterte bare i hans verden og måtte passe på ham konstant. I hverdagen måtte jeg og datteren min alltid tilpasse oss ham ut ifra hvordan dagen hans var i forhold til om han hadde sovet, da han sliter tungt med insomnia. Han finner heller ikke på mye med meg og datteren min, og vi blir ofte bortprioritert. Han kan ha fine perioder, men så detter han alltid tilbake til det samme mønsteret.

Han har også store utfordringer med nærhet på grunn av medisinske årsaker. Vi kysser eller klemmer aldri i edru tilstand, og vi har kun intimitet og sex de gangene han er full. Han har brukt min dårlige samvittighet mot meg i alle år, og han vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på.

Jeg bærer på kompleks PTSD fra barndommen etter å ha vokst opp med en far som var alkoholiker, der jeg ble lagt et enormt redningsansvar på allerede fra jeg var 5 år. I tillegg mistet jeg storebroren min da jeg var 16, noe som har gjort meg ekstremt redd for å miste de jeg er glad i. Jeg har nylig innsett at jeg ble programmert til å tro at kjærlighet betyr å passe på og redde andre på bekostning av meg selv.

Når jeg nå har begynt å sette grenser for første gang, merker jeg at han blir desperat. Han sender manipulerende meldinger om natten og bruker det økonomiske (vi eier fortsatt hus sammen) som et pressmiddel for å få oss til å flytte tilbake. Han har også kommet med kyniske kommentarer om å "bare bytte meg ut" hvis jeg ikke gjør ting for ham lenger. Rent fornuftsmessig er jeg helt klar over hva som er riktig for meg å gjøre, men innerst inne bærer jeg fortsatt på et håp om at han skal endre seg, selv om jeg vet at han nok ikke klarer det.

Jeg føler meg så utrolig tom og brukt opp, men jeg har endelig bestemt meg for at min godhet kun skal gå til de som gir noe tilbake, og til datteren min. Akkurat nå bruker jeg kreftene mine på å støtte datteren min sin far, som går igjennom en tung depresjon og trenger hjelp for å fungere for barnet vårt.

Likevel er denne prosessen med å bryte traumebåndet til eksen så utrolig tung. Er det andre her som har opplevd å være fast i et traumebånd til en kynisk person, og som har hatt den samme barndomsbagasjen med å alltid måtte redde en far som drakk? Hvordan klarte dere å stå imot når håpet, den dårlige samvittigheten og tomheten traff som hardest?

Takk for at du leste.

Tenk over hva du utsetter datteren din for. Hun blir psykisk mishandlet og du lærer henne opp til å utslette seg selv på bekostning av hans og dine behov. Jeg gjorde det samme som deg selv, men fikk en øyeåpner når datteren brøt sammen under presset hun levde med. Jeg trodde jeg klarte å glatte over det meste mens det pågikk, men NEI! Ungene får med seg alt. Om du ikke klarer å bryte for din egen del, gjør det for henne og oppsøk terapi. 

[Kath-]

Natu skrev (54 minutter siden):

Tenk over hva du utsetter datteren din for. Hun blir psykisk mishandlet og du lærer henne opp til å utslette seg selv på bekostning av hans og dine behov. Jeg gjorde det samme som deg selv, men fikk en øyeåpner når datteren brøt sammen under presset hun levde med. Jeg trodde jeg klarte å glatte over det meste mens det pågikk, men NEI! Ungene får med seg alt. Om du ikke klarer å bryte for din egen del, gjør det for henne og oppsøk terapi. 

Vi har gått videre, flyttet fra ham for 1 år siden. Han var aldri ufin med datteren min men meg og såklart barn plukker opp når mamma ikke har det fint. Jeg så denne endringen i han eskalere på slutten av forholdet og valgte da å avslutte. Nei min datter fortjener å være i ett hjem der det er hu som er barnet og ikke ett mannebarn. Aldri igjen skal jeg i et slikt forhold igjen. Dette innlegget handlet mer om hjelp til å bryte er traumebond/altså tankemønsteret. Jeg skal ikke tilbake til denne mannen, kanskje innlegget ble ordlagt feil.

[AnonymBruker]

Kath- skrev (36 minutter siden):

Vi har gått videre, flyttet fra ham for 1 år siden. Han var aldri ufin med datteren min men meg og såklart barn plukker opp når mamma ikke har det fint. Jeg så denne endringen i han eskalere på slutten av forholdet og valgte da å avslutte. Nei min datter fortjener å være i ett hjem der det er hu som er barnet og ikke ett mannebarn. Aldri igjen skal jeg i et slikt forhold igjen. Dette innlegget handlet mer om hjelp til å bryte er traumebond/altså tankemønsteret. Jeg skal ikke tilbake til denne mannen, kanskje innlegget ble ordlagt feil.

Jeg forstår deg kjempe godt ! Det er helt forferdelig!  Jeg har blokkert min over alt ! Og skriver med AI "hele tiden", for å klare å stå i det. Og for å forstå alt. Det er ubeskrivelig tøft og vanskelig!  Jeg håper det blir bedre med tiden. Klem ❤️

Anonymkode: bc391...c0e

[AnonymBruker]

Kath- skrev (20 timer siden):

Hei. Jeg er en mamma som for et år siden klarte å flytte fra samboeren min etter 8 år sammen. Bruddet skjedde etter måneder med emosjonell terror som endte med et nervøst sammenbrudd for min del. Likevel kjenner jeg på et utrolig sterkt og smertefullt traumebånd som gjør det vanskelig å gi helt slipp emosjonelt, og jeg trenger så sårt å lufte tankene med noen som forstår.

Eksen min er følelsesmessig helt kald på grunn av langvarig pillemisbruk. Gjennom forholdet ble jeg helt utslettet; jeg eksisterte bare i hans verden og måtte passe på ham konstant. I hverdagen måtte jeg og datteren min alltid tilpasse oss ham ut ifra hvordan dagen hans var i forhold til om han hadde sovet, da han sliter tungt med insomnia. Han finner heller ikke på mye med meg og datteren min, og vi blir ofte bortprioritert. Han kan ha fine perioder, men så detter han alltid tilbake til det samme mønsteret.

Han har også store utfordringer med nærhet på grunn av medisinske årsaker. Vi kysser eller klemmer aldri i edru tilstand, og vi har kun intimitet og sex de gangene han er full. Han har brukt min dårlige samvittighet mot meg i alle år, og han vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på.

Jeg bærer på kompleks PTSD fra barndommen etter å ha vokst opp med en far som var alkoholiker, der jeg ble lagt et enormt redningsansvar på allerede fra jeg var 5 år. I tillegg mistet jeg storebroren min da jeg var 16, noe som har gjort meg ekstremt redd for å miste de jeg er glad i. Jeg har nylig innsett at jeg ble programmert til å tro at kjærlighet betyr å passe på og redde andre på bekostning av meg selv.

Når jeg nå har begynt å sette grenser for første gang, merker jeg at han blir desperat. Han sender manipulerende meldinger om natten og bruker det økonomiske (vi eier fortsatt hus sammen) som et pressmiddel for å få oss til å flytte tilbake. Han har også kommet med kyniske kommentarer om å "bare bytte meg ut" hvis jeg ikke gjør ting for ham lenger. Rent fornuftsmessig er jeg helt klar over hva som er riktig for meg å gjøre, men innerst inne bærer jeg fortsatt på et håp om at han skal endre seg, selv om jeg vet at han nok ikke klarer det.

Jeg føler meg så utrolig tom og brukt opp, men jeg har endelig bestemt meg for at min godhet kun skal gå til de som gir noe tilbake, og til datteren min. Akkurat nå bruker jeg kreftene mine på å støtte datteren min sin far, som går igjennom en tung depresjon og trenger hjelp for å fungere for barnet vårt.

Likevel er denne prosessen med å bryte traumebåndet til eksen så utrolig tung. Er det andre her som har opplevd å være fast i et traumebånd til en kynisk person, og som har hatt den samme barndomsbagasjen med å alltid måtte redde en far som drakk? Hvordan klarte dere å stå imot når håpet, den dårlige samvittigheten og tomheten traff som hardest?

Takk for at du leste.

IKKE BLI ET NYTT OFFER!!! IKKE FLERE MAREN NÅ!!! IKKE GJØR DET SLUTT FØR DU ER LANGT VEKKE!!!!

Anonymkode: 18c64...dc8

[Natu]

Kath- skrev (9 timer siden):

Vi har gått videre, flyttet fra ham for 1 år siden. Han var aldri ufin med datteren min men meg og såklart barn plukker opp når mamma ikke har det fint. Jeg så denne endringen i han eskalere på slutten av forholdet og valgte da å avslutte. Nei min datter fortjener å være i ett hjem der det er hu som er barnet og ikke ett mannebarn. Aldri igjen skal jeg i et slikt forhold igjen. Dette innlegget handlet mer om hjelp til å bryte er traumebond/altså tankemønsteret. Jeg skal ikke tilbake til denne mannen, kanskje innlegget ble ordlagt feil.

Selv var det bare en ting som virket for meg. Etter å ha laget unnskyldninger for meg selv i årevis for hvorfor vi hadde litt kontakt, gikk jeg i null kontakt, med blokkeringer over alt. Det var en enorm lettelse. Gransk unnskyldningene dine for å ennå ha kontakt.