Jeg har aldri hatt venner

[Gjest linnnea]

Da jeg var liten så hadde jeg ingen venner. Jeg gikk for meg selv. Helt stille. Trakk meg alltid unna de andre i klassen. Gikk for meg selv. Jeg turte ikke å ta kontakt med andre. Jeg ble masse mobbet fordi jeg trakk meg unna og var veldig beskjeden. Turte ikke å si ifra. Sliter også mye med sterk angst og alvorlig depresjon. Noe som gjør det vanskelig for meg. I tellegg med asperger syndrom. Jeg klarer ikke å gå på skolen eller å jobbe fordi jeg er så redd. Jeg takler ikke livet pga. nervøsitet og angst også føler jeg meg trist. Jeg har prøvd å vært innlagt tre ganger før jeg fikk asperger syndrom diagnosen, men det hjalp meg ikke noe. Derfor skal jeg ikke bli innlagt mere. Jeg har gått til ppt, Bup, psykologer, helsesøstre, sosinom, fysioterapaut ol. helt siden barneskolen. Men først som 26 åring fikk jeg vite at jeg hadde asperger syndrom hele tiden. Hvorfor tar det så lang tid før man får en diagnose? Jeg har prøvd flere antideppressiver, men de får jeg bare bivirkninger av. Det hjelper ikke. Pleier det å hjelpe på folk med asperger syndrom i tillegg til angst og depresjon? Psykologen sa at angsten og depresjonen er tillknyttet aspergeren. Jeg orker bare ikke mer. Jeg er lei av å gå i behandling hele livet uten å bli noe bedre. Jeg har gitt opp alt sammen. Hva skal jeg gjøre? Jeg er bare så lei av alt sammen. Jeg vet ikke mine armer råd? Jeg takler ikke angsten eller depresjonen mer. Jeg har hatt angst og depresjon så lenge jeg kan huske. Og jeg orker ikke den indre smerten eller den indre uroen mere. Jeg har også fått diagnosen lammende angst og alvorlig depresjon sa psykologen. Hvordan kan jeg bli normal? Jeg orker ikke å leve sånn mere? Og jeg blir ikke noe bedre? Jeg blir bare dårligere og dårligere fordi jeg gir mer og mer opp livet. Hva skal jeg gjøre? Noen som kjenner seg igjen? Snufs.

[Tiit]

Hei Linnea! Vondt å lese om hvor tungt du opplever hverdagen. Jeg har det ikke sånn som du, men jeg kjenner flere som har Asperger syndrom. Det er en relativt ny diagnose, vet jeg. Tror ikke noen fikk den diagnosen før fra 1993. Da kom den. så det er mange voksne som går rundt og ikke vet at det er dette de sliter med.

Jeg er ingen ekspert på området, langt ifra. Men jeg vet at det er mange som er svært intelligente og flinke mennesker som også har A.S. Det har ingenting med intelligens å gjøre. Såvidt jeg husker er det noe som mange med A.s. sliter med: å tolke kroppsspråket til andre, tolke ansiktsuttrykk, tolke når noen er ironiske og bruker ordspill som humor, forstå mye av den kompliserte kommunikasjonen som foregår mellom folk. OG da er det vel lett å misforstå andre, og misforstå sosiale situasjoner, og ikke føle at en "henger helt med" i fellesskap med andre. Dette kan nok gjøre at mange føler seg alene og utenfor.

Det var ei som sa en gang at noen sliter med dysleksi og tallblindhet, men de som har A.S har en slags "ordblindhet" for kroppsspråk og non-verbal kommunikasjon (det usagte som formidles) Dette er ei stor utfordring når man vet at omkring 80 % av all kommunikasjon mellom mennesker er slik.

Det hjelper dersom man har gode "kjøreregler", og kjenner folk en snakker med. Og at de tar hensyn til disse utfordringene. Jeg vet at i tilretteleggingen for folk med A.S. prøver man å finne tak noen i nettverket som kan være "tolker" og forklarere, som prøver å "rydde vei" slik at misforståelser kan unngås, at folk tar hensyn. At det blir så klare kjøreregler at den som sliter slipper å bruke alle sine krefter på å forsøke å forstå andre, og å skjule at man misforstår og ikke henger med.

Vet at mange med A.S ofte sliter med depresjon og angst i forhold til sosiale situasjoner, og bruker hele sin kapasitet på å forsøke å forstå andre, lære seg sosiale koder, og å skjule at man kjenner at man kommer til kort. Dette kan også gi kroppslige symptomer som utbrendthet, magesår og søvnvansker.

Åpenhet og hjelp til å forklare tilstanden for omgivelsene er viktige tiltak for å skape trygghet rundt seg. Dette må vel være noe som kan gjøres i forbindelse med habiliteringsarbeidet.

Jeg aner ikke om det var til hjelp for deg noe av dette. Som sagt er jeg ingen ekspert på området, men har lest en del om det, og fått en del informasjon. Noe kan være misforstått av meg, så du får ta det med en klype salt, eller sjekke nærmere ut.

Ønsker deg veldig mye lykke til. Nå har du akkurat fått en diagnose, og det kan være til stor hjelp for å få den hjelpen du trenger for å få en bedre livskvalitet.

[Gjest Bellatrix]

Mannen min har en mild grad av ASperger i tillegg til adhd. Han har også en sønn med Asperger. Mannen min ble 45 år før han fikk diagnose og hjelp.

Det som er viktig for folk med asperger er forutsigbarhet og tydelighet. Kanksje sykehuset kan hjelpe deg til å legge opp til en hverdag med struktur og at det kan hjelpe deg. De fleste med AS har en ting de er veldig veldig flinke til. Finn ut av hva du er flink til og bruk det som en ressurs.

[Gjest linnnea]

Tusen takk for begge svar.

Jeg synes alt er så vanskelig. Jeg takler ikke det sosiale eller noe, også har jeg så mye angst. Ikke lett det der.

[Rasken]

Hei Linnnea...

Jeg får vondt inni meg av å vite at andre mennesker har det så vondt som deg. Jeg syntes det er synd å lese og jeg skulle virkelig ønske det var noe jeg selv kunne gjøre for at du skulle få det bedre men jeg tipper det ikke er stort jeg kan gjøre.

At det har tatt så lang tid før du fikk din diagnose er det sikkert mange grunner til...men medisinen og ikke minst psykologien er fortsatt veldig ukjent for oss mennesker og det er veldig mange sykdommer vi ikke vet hvordan påvirker oss mennesker, og derfor er det gjerne vanskelig å sette en diagnose men det er bedre å få en diagnose nå enn aldri eller hva?

Jeg må innrømme jeg føler meg litt rådløs i din situasjon, det beklager jeg. Men selv om jeg langt ifra er en ekspert på området så vil jeg anbefale deg å snakke med de du stoler 100% på og gjerne foreldre eller hvilken som helst andre du føler du klarer å snakke med. Hvis ikke så foreslår jeg å gå til psykolog\psykiatrer (aldri lært meg helt forskjellen på de to...hehe). Det vil gjerne ta lang tid, og det vil gjerne virke endeløst til tider og ikke minst du vil gjerne gi opp flere ganger. Men mitt råd er å fortsette å være sterk, like sterk som du er nå. Det er ikke sikkert det var bare og bare for deg å dele din historie med oss her i forumet men det viser at du ikke har gitt helt opp når du fortsatt kan spørre om råd.

Snakk med proffosjonelle eller noen andre du føler du klarer å snakke med, la andre hjelpe deg og forhåpentligvis til slutt vil du takle hverdagen lettere. Jeg håper det i hvert fall hjalp litt det lille jeg hadde å komme med.

Jeg skal ikke bla ut om hvor synd jeg syntes i deg for det hjelper deg neppe noe særlig, og for alt jeg vet har du sikkert hørt det 1000 ganger før. Men jeg håper ting går bedre for deg til slutt, og at du kommer på beina igjen og kan leve et normalt liv før eller senere. Ingen fortjener å ha det vondt, ingen...

Rasken

[Gjest Gjest]

Hvordan kan jeg bli normal? Jeg orker ikke å leve sånn mere? Og jeg blir ikke noe bedre? Jeg blir bare dårligere og dårligere fordi jeg gir mer og mer opp livet. Hva skal jeg gjøre? Noen som kjenner seg igjen? Snufs.

←

Ja, jeg kjenner meg veldig igjen...Har ikke hatt venner siden jeg var 10 år gammel. Trakk meg unna alle som prøvde å bli kjent med meg, og har levd helt isolert i min egen verden siden da. Selvsagt har jeg hatt mennesker rundt meg (det kan man jo ikke unngå), men aldri noen som har fått komme innpå meg. Skammer meg og er flau over ikke å ha noen venner. Deler av familien har utstøtt meg, pga oppgitthet over at jeg aldri blir bedre.

Jeg håper du tar imot den hjelpen du nå blir tilbudt. Du er heldig som får oppfølging og hjelp! Å få en diagnose oppleves for mange som en lettelse, men ikke noe du trenger å tenke så mye mer på. Det gjør det imidlertid lettere for både deg og behandlingsteamet å tilpasse seg til situasjoner.

Og så må du ikke fokusere så mye på å være "normal" eller ikke. Ingen er jo "normale", vi ligger alle et stykke utenfor gjennomsnittet. Det er viktig at du heller prøver å fokusere på det du kan og liker å gjøre, i stedet for å fokusere på at du ikke føler du fingerer sosialt. Jeg har selv noe hobbyer jeg bruker mye tid på alene, og det trives jeg med. Angsten slipper taket når jeg kan koble av med noe jeg liker helt for meg selv. Har imidlertid ligget oppe i flere netter nå pga jeg har vært i sosiale situsajoner jeg synes har vært vanskelige. Har selv lurt på om jeg har AS, men har ikke oppsøkt noe pga vet ikke om jeg orker å gå gjennom så mye sammen med en terapeut. Men jeg vet at det hadde vært en lettelse å endelig få en slik diagnose. Det kunne iallefall forklart så mye av det som har skjedd hittil i livet mitt.

Så jeg håper du klarer å ta imot den hjelpen du nå blir tilbudt. Det er fullt mulig å leve med AS, man må ikke leve et A4 liv for å være fornøyd. Lykke til

[Missbumblebee]

Kjære deg Linnea, jeg skjønner godt at du syns dette er fælt, og at det er fryktelig ensomt når du ikke får til å ha et sosialt liv pga angsten og depresjonen. Du fikk diagnosen sent, og det er ganske vanlig blandt jenter, fordi de oftere enn gutter er flinke til å "herme" etter andre og derfor på en måte skjuler at det feiler dem noe.

Det at asperger er en "ny" diagnose er nok litt feil, dem ble første gang beskrevet i 1944 av østerikeren Hans Asberger, men det har tatt lang tid før den har blitt "vanlig", og det er nok mange som jobber innen psykiatrien som ikke kan/kunne nok om dette. Det er nok desverre mange som går rundt med denne diagnosen uten å vite om det, og sånn sett vil jeg kanskje få si at du er litt heldig midt oppi det hele, for du vet hvertfall hvorfor du sliter med det du beskriver. Det er helt klart ingen trøst for deg, det skjønner jeg veldig godt. Har du prøvd å ta kontakt med autismeforeningen?

Her er nettsiden deres: http://ww2.autismeforeningen.no/

De har masse kompetanse på området, og kan sikkert hjelpe deg med å få vite hvilke tilbud du har rundt omkring, og de er sannsynligvis også oppdatert på nyere forskning på området.

En stor til deg!

[Gjest gjesta]

Det finnes mange sykdommer det kan lang tid å få diagnose på. Mange avdisse medfører angst og depresjoner. Så dette er ikke noe du er alene om. I de fleste byer har de grupper for unge mennesker med slike sykdommer.

Å være innlagt hjelper vel kun om du selv er innstilt på at det skal hjelpe. Psykologen kan ikke gjøre deg frisk, det er det bare du selv som kan.

[Gjest linnnea]

Tusen takk for alle svar. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer. Vet ikke mine armer råd. Jeg har bare gitt opp livet. Alt virker håpløst og meningsløst alt sammen. Jeg er lei av livet. Møkkalei.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for alle svar. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer. Vet ikke mine armer råd. Jeg har bare gitt opp livet. Alt virker håpløst og meningsløst alt sammen. Jeg er lei av livet. Møkkalei. 

←

Jeg har ikke sosial angst eller noe sånt. Men jeg har opplevd hvordan det er å være deprimert og lei av livet.

Prøv å gled deg over de små tingene.

Tenk på hvor heldig du faktisk er som er blitt født og får leve på jorden. Du kan se regnbuen, kjenne solen steke på huden, kjenne den deilige smaken av sjokolade osv.

Prøv å gled deg over livet..og så må du huske at du alltid kan få det bedre. Mennesker har kommet ut av de svarteste hull.. det er ALLTID lys i tunnelen. For all del ikke gi opp livet..det er det siste du må gjøre. Tenk deg at livet blir du kvitt av seg selv til slutt uansett når du er gammel.

[Gjest Gjest]

Hva liker du å holde på med de gangene du føler deg litt bedre?

[Gjest linnnea]

Hva liker du å holde på med de gangene du føler deg litt bedre?

←

Jeg har ingen interresser

[Gjest Gjest]

til deg Linnea. Koselig at du fremdeles stikker innom.

[Gjest Gjest]

Det virker som du har prøvd mye og virkelig er nær ved å gi opp dette prosjektet som livet er. Mange gode råd her, men virker ikke som de har gitt deg så mye mer håp. I en sånn situasjon må det være verdt å prøve drastiske og utradisjonelle ting, det er jo ikke så veldig mye igjen å tape? Reis jorda rundt, meld deg inn i kor, begynn å ri, meld deg på et dansekurs; hva som helst som kanskje kan gi deg bittelitt livsgnist tilbake? Tenk etter, hvis du kunne gjøre HVA som helst HVOR som helst, hva ville det vært? Hvis du kan finne noe som helst som gir deg, om ikke annet enn et lite snev, mening og glede over livet, så våg å kast deg ut i det!

Dette er ikke noen langvarige løsninger, men det virker som du trenger å gjøre noe drastisk bare for å få hodet over vann og gi deg nok lyst til å leve til at du orker å prøve mer behandling over tid.

Når det er sagt håper jeg jo at du først og fremst følger de rådene som er gitt her tidligere. Tror det kan være veldig lurt å ta kontakt med de spesialforeningene som finnes for de med din sykdom og dine plager. Det kan antakeligvis føles veldig lettende å komme i kontakt med andre i samme situasjon.

Du har ingenting viktigere enn livet, kjemp på, du skylder deg selv å ikke gi opp før alt er prøvd. Jeg håper en dag du kan se tilbake på denne perioden i livet ditt og prise deg lykkelig over at du holdt ut.

Håper du skriver hvordan det går, vi er mange som tenker på deg! :-)

Oppfordring til bruk av medikamenter som er forbudte i Norge er fjernet. Mie (mod)

Endret 1. mai 2006 av Mie

[Gjest gjest]

Jeg har heller aldri hatt venner i mitt liv.

Bare sånne falske.