Mannen sliter meg ut med sin nevrotisme

[AnonymBruker]

Hei, 

 

Jeg har en mann som er det jeg vil betegne som nevrotisk og problemskapende. Dette sliter på forholdet vårt, å jeg klarer snart ikke mer. Trenger sårt råd. 

Først litt bakgrunn. Jeg er en optimist. Det er ikke noe som er et problem for meg, å dersom det dukker opp en hindring, finner jeg løsninger. Mannen er stikk motsatt, den fødte pessimist. Dette skaper naturligvis problemer for oss.

Jeg opplever at jeg hver dag må «rettlede» og virkelighetsorientere han vedrørende  hverdagslige hendelser. Dersom noen har et uhell, blir det blåst ut av proporsjoner.
 

Når noe dukker opp slik som at vindusviskere på bilen må utskiftes, blir dette et tema flere ganger for dag de nærmeste dagene. Dette istedenfor å bare gjøre det som må gjøres, å innse at slik er det å være eier av bil.

Det er jo også slik at i livet er det mange ting som kan oppstå, fra dag til dag, som en må håndtere. Jeg opplever at han ikke er tilpasningsdyktig og at han blir vippet av pinnen av bagateller. Han trenger å ha like dager å dersom det avviker fører det til diskusjoner, konflikter og flere dager med dårlig stemning i hjemmet. Det virker som han konstant har en uro inne i seg, som en følge av småting. 

Hvordan kan jeg hjelpe forholdet vårt og han? 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 03fa6...555

[AnonymBruker]

Du kan hjelpe deg selv ved å fjerne deg fra dette forholdet. Vil du virkelig bruke resten av livet ditt på å kaste bort energi på å dra en surpomp opp av søla? Han kommer ikke til å forandre seg heller. Du kommer til å ende opp nedbrutt og utbrent på grunn av at du vil dulle og tilrettelegge for en voksen mann som ikke evner å ordne opp for seg selv. Vær heller alene og nyt livet som optimist!

Anonymkode: 2b0b7...c45

[AnonymBruker]

Det der er jeg usikker på om jeg hadde orket. Hadde blitt mange krangler her da jeg hadde mistet tålmodigheten etter h ett slm jeg innså at han ikke blir bedre. Spesielt om han ikke viser noen interesse i å ta tak i det selv. Gjør han det, så er det bedre i det minste. Voksne som ikke takler å være voksne... ikke få barn med denne mannen!

Anonymkode: 7d110...35f

[AnonymBruker]

Ja dette hørtes veldig slitsomt ut, bevares. Konfronter han med at du ikke orker mer. Enten må han endre innstilling, eller så forlater du ham.

Anonymkode: ea0af...36d

[AnonymBruker]

Har han en diagnose? Har han alltid vært slik? Kanskje det er noen andre som må hjelpe forholdet deres og han. 

Anonymkode: f339a...471

[AnonymBruker]

Har han alltid vært slik, eller har det blitt verre etter en stressende periode for eksempel? Handler det om at ting er tøft for han nå, så går det jo å få hjelp. Det anbefales på det sterkeste, for han har det vel ikke spesielt godt slik ting er nå, han heller.

Er det muligens noe kronisk eller medfødt så blir det litt verre, men likevel ikke håpløst. Da kan det hende at han må prøve å lage seg så like dager som mulig... Å få en diagnose kan hjelpe, for å vite hva man eventuelt kan gjøre for å få det bedre.

Er han åpen for å forsøke behandling eller medisiner?

Anonymkode: 220b9...9b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du kan hjelpe deg selv ved å fjerne deg fra dette forholdet. Vil du virkelig bruke resten av livet ditt på å kaste bort energi på å dra en surpomp opp av søla? Han kommer ikke til å forandre seg heller. Du kommer til å ende opp nedbrutt og utbrent på grunn av at du vil dulle og tilrettelegge for en voksen mann som ikke evner å ordne opp for seg selv. Vær heller alene og nyt livet som optimist!

Anonymkode: 2b0b7...c45

Vi har barn sammen. Han er også en god del eldre enn meg. Mistenker at det er derfor han ikke gidder å ta tak i ting.. tenker at han kan behandle meg slik han vil? 

Han har en hel liste over ting jeg må skjerpe meg på, samtidig som han ikke forsøker noe av det jeg påpeker. Dette her er jo også så slitsomt at jeg snart ikke orker mer..Følelsene mine for han er snart borte.  

Anonymkode: 03fa6...555

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi har barn sammen. Han er også en god del eldre enn meg. Mistenker at det er derfor han ikke gidder å ta tak i ting.. tenker at han kan behandle meg slik han vil? 

Han har en hel liste over ting jeg må skjerpe meg på, samtidig som han ikke forsøker noe av det jeg påpeker. Dette her er jo også så slitsomt at jeg snart ikke orker mer..Følelsene mine for han er snart borte.  

Anonymkode: 03fa6...555

Stakkars barn. 

Anonymkode: 4c341...6ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Har han alltid vært slik, eller har det blitt verre etter en stressende periode for eksempel? Handler det om at ting er tøft for han nå, så går det jo å få hjelp. Det anbefales på det sterkeste, for han har det vel ikke spesielt godt slik ting er nå, han heller.

Er det muligens noe kronisk eller medfødt så blir det litt verre, men likevel ikke håpløst. Da kan det hende at han må prøve å lage seg så like dager som mulig... Å få en diagnose kan hjelpe, for å vite hva man eventuelt kan gjøre for å få det bedre.

Er han åpen for å forsøke behandling eller medisiner?

Anonymkode: 220b9...9b5

Tror han alltid har vært slik. Hvertfall hatt anlegg for det. Jeg så det ikke før vi flyttet sammen, barn kom og vi tilbragte enda mer tid sammen i hverdagen. 
 

Nei. Han vil ikke ha hjelp fra utenforstående 

Anonymkode: 03fa6...555

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Har han en diagnose?

Innen dagen er omme har ❤️ diagnosemafiaen❤️ på Kvinneguiden tildelt han minst 10 ulike, svært alvorlige diagnoser.

Ingen fare.

De trenger verken utdannelse, objektiv informasjon eller å møte personen før de setter svært alvorlige og helt presise diagnoser.

Anonymkode: bb829...c98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Innen dagen er omme har ❤️ diagnosemafiaen❤️ på Kvinneguiden tildelt han minst 10 ulike, svært alvorlige diagnoser.

Ingen fare.

De trenger verken utdannelse, objektiv informasjon eller å møte personen før de setter svært alvorlige og helt presise diagnoser.

Anonymkode: bb829...c98

Hvorfor gjør du det der, egentlig? Hun stilte et helt betimelig spørsmål. Nevrotisisme er del av mange diagnoser og ofte kan det være til hjelp å forstå hvorfor noen har en underlig fungering. F.eks beskriver TS en rekke trekk forenlige med såkalt høytfungerende autisme, selvfølgelig uten at noen her kan konkludere med noe som helst. 

Det er naturlig å anta at TS allerede har hatt samtaler med mannen om disse trekkene. Åpenbart uten ønsket effekt. Da kan vurdering av eventuell underliggende årsak selvfølgelig være nyttig. 

...like selvfølgelig er det mulig å "bare være sånn." Foll er forskjellige. Det gjør egentlig sannsynligheten for noen vesentlig personlighets- og funksjonsendrin i godt voksen alder enda mindre. Det blir gjerne 'hvordan kan jeg leve med dette i hverdagen min, eller kan jeg faktisk ikke det?'

Anonymkode: 1721f...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Innen dagen er omme har ❤️ diagnosemafiaen❤️ på Kvinneguiden tildelt han minst 10 ulike, svært alvorlige diagnoser.

Ingen fare.

De trenger verken utdannelse, objektiv informasjon eller å møte personen før de setter svært alvorlige og helt presise diagnoser.

Anonymkode: bb829...c98

Ingen her kan diagnostisere. Selv om man var lege eller psykiater, og mannen til TS skrev inn her selv, så går det ikke an å sette diagnose på noen gjennom forum. Du behøver ikke bli redd fordi noen foreslår en diagnose. Det er bare et lite vink om hvilken retning TS eller mannen eventuelt kunne gått i, nevnt for sin lege, eller lese om selv, for å se hva de tror. Så man skal slippe å lide hvis det finnes hjelp å få. Bare ta det med helt med ro ❤️ Det er ikke farlig.

Anonymkode: 220b9...9b5

[AnonymBruker]

Har litt det samme her i huset dog i mildere form. Eks. gå på butikk og lete etter en bestemt vare med den innstillingen at  «dette har de helt sikkert ikke her heller» . Resultatet  blir da at han ikke ser at varen ligger i hylla rett foran nesen på ham. Eks 2 noe er kjøpt inn og må settes sammen og inngangsfaktoren er « dette klarer jeg helt sikkert ikke», så er det en sutring og banning og steiking i lange tider med mindre jeg går inn og hjelper, roer, slår opp på YouTube, leser bruksanvisningen nøye osv. Eks. 3 møte ny person med utgangspunkt at det er noe galt med denne personen inntil det motsatte er bevist.

Jeg er så vant til dette etter 30+ år at jeg nesten ikke legger merke til det. I vår hadde jeg et prosjekt kun med broren min og da oppdaget jeg hvor lystbetont alt var, hvor lett og glatt alt gikk og vi hadde et supert samarbeid.

Han har andre gode kvaliteter og jeg vil aldri dumpe ham, men det er tungt noen ganger å leve med den fødte pessimist. De kan ikke forandre seg, det er en del av personligheten, men de kan bli bevisst på egen atferd slik at de ikke uttrykker alt de føler og tenker. 

 

Anonymkode: 519b4...9e9

[AnonymBruker]

Hvis han kommer hjem og sutrer over vindusviskere som må skiftes, og du svarer at "ok, fikser det etter vi har spist middag" og deretter avbryter all ny klaging med den setningen, hva skjer da? Sier ikke at du skal fikse opp i alle problemene hans, bare lurer på om han egentlig bare er veldig glad i å sutre. Var sammen med en sånn mann. Etter jeg prøvde ut å bare fikse opp i alt asap i en periode, var han pottesur. Hadde jo ingenting å snakke/klage om lenger

Anonymkode: 7e6c1...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Vi har barn sammen. Han er også en god del eldre enn meg. Mistenker at det er derfor han ikke gidder å ta tak i ting.. tenker at han kan behandle meg slik han vil? 

Han har en hel liste over ting jeg må skjerpe meg på, samtidig som han ikke forsøker noe av det jeg påpeker. Dette her er jo også så slitsomt at jeg snart ikke orker mer..Følelsene mine for han er snart borte.  

Anonymkode: 03fa6...555

Det er en velkjent situasjon. Mannen skjerper seg inntil de har fått to barn, deretter driter han i å oppføre seg som en god partner. Han tenker du er fanget og ikke klarer å gå fra ham, bl.a. pga. økonomi og fordi du ikke kan leve med 50/50. Dine følelser, ditt velbefinnende, dine ønsker har null betydning for ham. Du er barnevakt, hushjelp, vaskehjelp og tømmestasjon. 

Han blir aldri bedre. Han gidder ikke. 

Anonymkode: 238fe...735

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvis han kommer hjem og sutrer over vindusviskere som må skiftes, og du svarer at "ok, fikser det etter vi har spist middag" og deretter avbryter all ny klaging med den setningen, hva skjer da? Sier ikke at du skal fikse opp i alle problemene hans, bare lurer på om han egentlig bare er veldig glad i å sutre. Var sammen med en sånn mann. Etter jeg prøvde ut å bare fikse opp i alt asap i en periode, var han pottesur. Hadde jo ingenting å snakke/klage om lenger

Anonymkode: 7e6c1...dcc

Du sier noe der. 
 

Han fortsetter å snakke om det både før, samtidig som det fikses og i ettertid. Spiller liksom liten rolle om det er i orden, han snakker da om at «nå har jeg brukt mye penger på vindusviskere. Tenk at det skulle skje akkurat nå. Kanskje DU skal betale det? Du som ikke betaler noenting» .. altså han sprer rundt seg med provoserende utsagn i forbindelse med hendelsen, som ender med diskusjon. 

Anonymkode: 03fa6...555

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du sier noe der. 
 

Han fortsetter å snakke om det både før, samtidig som det fikses og i ettertid. Spiller liksom liten rolle om det er i orden, han snakker da om at «nå har jeg brukt mye penger på vindusviskere. Tenk at det skulle skje akkurat nå. Kanskje DU skal betale det? Du som ikke betaler noenting» .. altså han sprer rundt seg med provoserende utsagn i forbindelse med hendelsen, som ender med diskusjon. 

Anonymkode: 03fa6...555

Hvis du bare stopper ham da? "Men de er i orden nå", "ok, kan betale, hvor mye på vipps?", og avbryter alt? Det var slik jeg gjorde. Skapte ganske dårlig stemning, men det laget han uansett, og var uansett sur på meg, bare at da hadde han 'ingen god grunn' og måtte sitte der sur og stille i stedet for sur og klagete

Anonymkode: 7e6c1...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis du bare stopper ham da? "Men de er i orden nå", "ok, kan betale, hvor mye på vipps?", og avbryter alt? Det var slik jeg gjorde. Skapte ganske dårlig stemning, men det laget han uansett, og var uansett sur på meg, bare at da hadde han 'ingen god grunn' og måtte sitte der sur og stille i stedet for sur og klagete

Anonymkode: 7e6c1...dcc

Ja fader. Det skal jeg gjøre. 
Enn de provoserende utsagnene? Hva svarer jeg? Det er ofte ovenfra og ned holdning som er vanskelig å ikke «ta i» på. Av typen at han tjener mer enn meg, at han gjør mest, at han jobber mest, at han er flinkest. Da i forbindelse med noe helt urelatert. 

Anonymkode: 03fa6...555

[AnonymBruker]

Jeg er lys til sinns og var gift med en negativ mann. (Les, var… 🙈) Det var ikke bare det som gjorde at vi ble skilt altså, men det er litt tungt å leve sammen når grunnstemningen er veldig ulik. I ettertid så skjønner jeg jo at det er begge veier, og jeg kan også tenke i etterpåklokskapens lys at det var veldig bra at han stoppet meg mange ganger i mine optimistiske påfunn og prosjekter. 😄

Vi har forresten tre barn sammen, og jeg ser gjennom dem at vi mennesker er faktisk født med ganske så ulike sinnsstemninger. Veldig vanskelig å endre på tror jeg.

Anonymkode: f1dd8...843

[AnonymBruker]

Det høres ut som faren min. Akkurat vindusvisker-eksempelet var aktuelt da vi var hos foreldrene mine i sommerferien. Bare at de var allerede byttet, men han snakket fortsatt om dem, og viktigheten av å ikke stoppe motoren med viskerne i gang så de startet opp neste gang man startet bilen og ble slitt hvis det ikke regnet. Samt bekymringen for at han kanskje stoppet motoren med viskerne i gang, og hvilken idiot han i så fall var. 

Man skal selvfølgelig ikke sette diagnoser via nett, og det er mye som er normalt. Men likevel syns jeg dette høres så plagsomt og begrensende ut i hverdagen, for TS og antagelig for mannen også, at det er verdt å tenke at det kan ligge noe bak. Min far har nok hatt angst i mange år, men skjult den så godt han kunne fordi psykisk sykdom har vært tabu for menn i hans generasjon. Han har også parkinsons sykdom nå, som forsterker akkurat disset trekkene. 

Jeg syns det jeg opplever som pessimisme og negativitet, har vært til å bli totalt sprø av gjennom oppveksten. Jeg hadde ikke orket å leve i et forhold med noen som oppførte seg slik TS beskriver. Dermed tenker jeg at det er nyttig å vite at det ikke trenger å være "bare sånn han er", det kan være ting en kan jobbe med. Om det gjaldt min samboer, hadde jeg faktisk sagt "enten søker du hjelp eller så må vi bo hver for oss". Men jeg er ikke god på å takle akkurat dette. Moren min er betydelig mer tålmodig enn meg, og lever tilsynelatende greit med negativiteten til faren min, selv om hun nok også blir sliten nå som han også har en diagnose som bare vil bli verre med årene. 

Anonymkode: 5afef...4bb