Sette grenser i vennskap

[AnonymBruker]

Hei. Har en ting å spørre om og vil gjerne høre fra de som har erfaring med det. Har en veldig god venninne med traumer fra oppvekst som er i et dårlig forhold og har vært det i årevis. Det siste året har jeg begynt å få behov for å sette grenser selv om vi alltid har delt alt. Problemet er at det selvfølgelig alltid er problemer i forholdet på grunn av ham, som oppfører seg dritt og heller ikke tar ansvar for fellesbarn. Hun gjør alt, sånn typisk pleaser og er en tøffel.

Nå orker jeg egentlig ikke mer å høre på det. Hun vet han er dårlig og samtidig ikke. Hun er smart, samtidig virker hun helt borte. Hun har ingen planer om å gå, likevel skal hun alltid lufte, som om hvert problem er et enkelt problem, noe det ikke er. Det bare fortsetter og fortsetter og han tøyer grensene hele tiden og hun aksepterer. Jeg har nå begynt å bli veldig sliten av dette og irritert. Hun får mer og mer selvinnsikt. Samtidig gjør ikke det at hverdagen forandrer seg. Hun blir. Hun gjør ting annerledes, inni forholdet, som er det største problemet. Identiteten hennes liksom bare tilpasser seg. Før ble hun fordi hun trodde det var riktig eller syntes det var greit. Hun var liksom håpefull og tenkte at han etterhvert ville forstå og endre seg. Med mer selvinnsikt så er det tydelig at ny identitet nå er en sånn som holder ut noe som er dårlig, er tålmodig og fortjener kjærlighet tilbake for det hun har gjort for ham og dem. Men fremdeles, absolutt ingen planer om å gå og like mange dårlige unnskyldninger.

Jeg trenger tips til hva jeg kan si og gjøre, fra de som har erfaring med det, om det så er som en som henne, eller en som har vært god venn med en som henne. Jeg orker rett og slett ikke lenger å høre på disse problemene og føler jeg ser på en jeg er glad i ødelegge seg selv. Men det er vanskelig for meg å si ifra om dette fordi vi alltid har vært hverandres støtte. Blir takknemlig for alle tips. Har ikke tenkt å ditche henne, men må sette grenser for den praten som faktisk genererer støtte, fordi jeg nå bare blir irritert, også på henne, og det tar veldig mye energi. Det har vært sånn i mange år.

Anonymkode: 6313d...7a3

[AnonymBruker]

Du kan like gjerne være ærlig, for dette vennskapet overlever ikke hvis hun endrer seg. Mulig hun blir sint, men alternativet er bare mer langtekkelig. 

Foreslå psykolog. 

Anonymkode: 9add4...0c6

[AnonymBruker]

Hei, trenger å vite litt mer rundt dette. Tenker hun er i krise, og du er hennes trygghet? Er det han som vil ut av forholdet? Har de prøvd å bo hver for seg eller ha avstand en stund? Hvilke råd har hun fått og har de mange barn sammen? 

Anonymkode: 61707...035

[AnonymBruker]

Skjønner at du blir utmattet av å bli brukt som søppelkasse og terapeut. 
 

Du må bare være ærlig: Jeg forstår at du har problemer med Per, og jeg vil gjerne støtte deg når ting er vanskelig. Men dette har pågått så lenge og det tar så mye plass i vennskapet vårt, at det rett og slett blir for mye for meg. Hvis du trenger hjelp til å forlate han skal jeg hjelpe deg, men så lenge du velger å bli, må vi nesten begrense hvor mye vi prater om dette.

Anonymkode: 21c1b...1b8