Er samvær det beste for barna?

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra barnefar, etter et svært turbulent forhold. Jeg opplevde han ustabil mtp sinneutbrudd og verbale utbrudd ovenfor både barna og meg.  Jeg opplever ikke at han tar ansvar for sine handlinger, og legger gjerne skyld for ting han har gjort på andre. Han tok bruddet svært hardt, og fikk et sammenbrudd. Ett av barna overhørte en samtale han hadde med en venn hvor han sa han ikke visste om han orket å leve mer. Barnet beskrivet synet av sin far stå å gråte, riste og være helt fortvilet som et traume- og går i samtale for dette.  I ettertid fortalte far til barna at det var min feil at han nesten tok sitt eget liv. Han har også vært veldig sint under samvær hvor han hever stemmen og sier til barna at jeg var på byen og horet. Forsøkte å snakke med han for å få han til å forstå at det ikke var min feil at han ble suicidal, men han sto på at det var min feil, fnøs av det og la på røret. Etter jeg kontaktet familievernkontoret kunne kan komme med en beklagelse, men det inneholdt et men- jeg hadde ikke avsluttet samtalen da han ba om det (jeg fortalte han hvor dårlig han har behandlet oss- det ble vanskelig for han å høre). Feks da han slo meg for en tid tilbake så måtte jeg be om en unnskylding dagen etter- og unnskyldningen var at dette hadde ikke skjedd dersom jeg ikke hadde snakket med denne felles bekjente. Da jeg ikke godtok beklagelsen kom han med en handskrevet lapp og leste opp, tørket noen tårer og sa han måtte gå så barna ikke så han gråt. Jeg fikk ikke stille oppfølgingsspørsmål. Ett av barna har hatt daglig kontakt med far via videosamtale, hvor barnet oppleves å være opptatt av hvordan far har det, om han har grått i dag etc- og far kan gjerne fortelle at han har det tøft fordi han savner barna, at han har grått osv.. 

Ett av barna våre har flere utfordringer(og vil ikke på ferie), og vi lagde en avtale på barnevernet om hvem som skal være backup gjennom sommeren. Foreldrene mine utsatte ferieturen sin for å være tilgjengelig mens han dro på ferie med de to andre barna våre. Under ferieturen kom det fram at far har fått seg ny kjæreste, en tidligere venninne av meg. Barna opplevde far som veldig fraværende på ferietur, satt mye tid i telefonen med den nye dama. Jeg sendte far ei melding hvor jeg ba om at vi gjør opp det økonomiske oss i mellom da han har gått videre, få bilen min i mitt navn og at han betaler det han skylder meg i briller og kjeveortopedi. Far hadde da reagert voldsomt, pustet tungt, knyttet neven og slått den i handa i, nesten grått foran sine foreldre og barna, sagt at jeg kan gå å dø, at jeg er gal, at han vil rive hodet av meg osv. minste barn begynte å gråte, så eldste barn måtte trøste. Far måtte skjermes fra omgivelsene med en gåtur med sin mor. Hadde jeg ant konsekvensene av den meldinga jeg sendte- så hadde jeg selvsagt sldri sendt den. Jeg lovte å ikke ta mer kontakt med far i løpet av ferieturen, noe jeg selvsagt holdt. For meg er det ikke samsvar mellom hva jeg skrev og hans reaksjon. På vei hjem fra ferietur blir barna bedt om å skynde seg, feks om de måtte på WC, for han ville skynde seg hjem til kjæresten sin. Han brukte også safedrive for å kunne kjøre litt fortere hjem. Han selv benyttet matpausen på vei hjem til å snakke med kjæresten i telefonen. Barna syntes dette var sårt, da de hadde trodd faren ville bruke tiden med de- da han sjelden har barna over lengre tid ad gangen. 
Da han kom fra ferie reiste mine foreldre på ferie, og far skulle være backup for barnet med utfordringer. Uten å informere meg tar han med seg den nye dama si og reiser tilbake til sine foreldre (15 timer unna), og da jeg tok kontakt med han sa han han skulle komme hjem om 8 dager. Da dagene hadde gått, sendte jeg ei melding og lirtr på når på dagen i dag han ble tilgjengelig- fikk da til svar at han kom om to dager.  Enden på visa var at han kom tilbake etter 13 dager- uten å gi meg beskjed om forsinkelsen, hvor jeg har stått med leteaksjon og samtaler med politi og barnevernsvakta alene. Sendte en natt melding til far om at nå er gutten stukket av igjen- men fikk ikke noe svar, heller ikke dagen etter. Det skal sies at han også flere ganger nektet å stille opp fordi han hadde drukket alkohol ( forut for at vi planla sommerferien), samt at han svarte bestemt nei på min forespørsel om han kunne ta barnet med utfordringer en uke så jeg fikk en pause/ ferie. Da jeg spurte hva som fikk han til å tenke at det var greit å dra på ferie når han skulle være backup sier han i  samtale  at det var jeg som valgte å ha barna 100%, at ting hadde vært annerledes om jeg hadde latt han få ha barna 50/50. Jeg prøver da å forklare at jeg ikke følte jeg hadde noe valg pga hans sinne, som gikk ut over barna. Han kunne feks sitte ved matbodet å rope «gi meg et liv- i mitt neste liv skal jeg ikke ha barn!»- eller slå i veggene og rope at jeg bare kunne dra meg til helvette med det helvettes arbeidet mitt- hele helvettes kjærringa (om jeg dro på jobb og han ble alene med barna). Jeg forsøkte under samtale å summere opp det han sa med at jeg forstår det slik at du ikke skal ta ansvar for barna fordi jeg valgte 100%? Nei- det var han ikke enig i! 🤷‍♀️

Hans eldste barn ble bedt på besøk hos sin far med hans barnebarn, og møtte nydama for første gang. Min datter opplevde nydama ruset, og det luktet stramt alkohol fra munnen hennes. Far innrømmet at de hadde tatt seg en øl hver- etterpå at han hadde tatt to, noe nydama nekter plent på at han har tatt. Nydama plages med sterke smerter, men nektet under besøket for at hun haddet tatt smertestillende. I ettertid forteller far at hun hadde tatt tre forskjellige sterke smertestillende. Far lover å slutte å drikke (skal kun drikke 6 øl i uka, det er innafor på peth- prøven- endrer dette til spesielle anledninger).. og skal ha en løpende dialog med sin voksne datter om peth- verdier (langtidsmåling av alkohol i blodet). datter sier han ikke får møte barnebarn før prøvene er fine over tid.  Siste peth prøve var på over 1, som er svært høyt. Far ringer rundt til barna og forteller at han har hatt en forferdelig formiddag med abstinenser, svetting og kramper- men at han gjør det for dem. Og at de gjerne må ringe tilbake for å høre hvordan det går med han. 
Da dattera ca 3 uker etterpå kommer uanmeldt til far (hun trodde han var på ferie enda), så snubler hun over 6 øl i gangen. Nydama nekter for at disse er drukket, mener de står i backup- så hun blir bedt om å sende bildebevis da man vet at far ikke kan ha øl stående- hun kommer etter hvert med en forklaring der hun sier at hun ikke finner øllene. 
 

Far sa selv at hans dømmekraft var nedsatt pga langvarig drikking- og dette var en av flere forskjellige forklaringer han hadde på at han hadde drukket øl før barnebarn kom på besøk. Ved siste samvær viste jeg til hva han hadde sagt, og at jeg ikke ønsket at han skulle kjøre bil med barna våre når peth- prøven også er høy. Han satte tommel opp på meldinga- men hentet allikevel barna i bil.. 

Til barna har han sagt at det er så mye styr nå med meg, derfor drikker han. Da dattera forsøkte å stoppe han fra siste ferietur, da han skulle være backup- så gikk han til andre folk å sa han måtte drikke fordi han var sint på dattera.. Når dattera spør hva han egentlig sliter med- så er det at hennes mor har drevet med massivt kjør og kritikk- og frykten for å ikke få møte barna (jeg har involvert barnevernet). Det jeg har gjort er jo å stille han «til veggs» for ugreie ting han har gjort mot oss- men det å ta ansvar er tydeligvis veldig vanskelig for han- så da føles det sikkert som massivt kjør og kritikk.. siste han skrev til den voksne dattera var at hadde det ikke vært for den nye dama- så hadde barna hans aldri sett han igjen.. 

Jeg sitter igjen med nydama hans som ringer meg og varierer mellom å snakke venn med meg- kjefte på meg og gråte- og sier at far må få en samværsavtale- han trenger det! Jeg sier at nå er det ikke far som er i fokus, han har fått mange sjanser- nå er det barnas beste i fokus. Jeg skal høre hva barnevernet sier om saken, men vet at hun jeg snakket med sa at hun syntes det var utrolig at jeg har klart å samarbeide med min eks tidligere- hvor jeg sa at ja, men nå har det toppet seg. 
 

Er det noen som har opplevd noe liknende? Hva tenker dere er riktig å gjøre? Ja, jeg er skuffet over at han ikke stilte opp- men han skal ha for at han alltid tidligere har stilt opp. Ja, jeg er sint på han- ønsker en unnskyldning- noe jeg nok aldri vil få. Men fokuset kan ikke være meg- fokuset må være barna. Han slutter ikke- selv etter jeg gjentatte ganger har bedt han slutte si stygge ting om meg (fortsetter selv etter fvk og bv er innkoplet).. Sinnet hans er ikke bedret, selv etter sinnemestringskurs, flere psykologer osv. 

Noen som har noen tips og råd?

 

TS

Anonymkode: b3d53...754

[AnonymBruker]

Det ble rett og slett fordi langt innlegg til at jeg orket å lese alt. Kan du korte det ned og da ta kun det viktigste?

Anonymkode: 48f70...f8a

[Lorieen]

Jeg tenker at samvær med denne personen bør skje i kontrollerte former, gjerne med tilsyn. Ikke overnatting, men korte, hyppige treffpunkter.

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg gikk fra barnefar, etter et svært turbulent forhold. Jeg opplevde han ustabil mtp sinneutbrudd og verbale utbrudd ovenfor både barna og meg.  Jeg opplever ikke at han tar ansvar for sine handlinger, og legger gjerne skyld for ting han har gjort på andre. Han tok bruddet svært hardt, og fikk et sammenbrudd. Ett av barna overhørte en samtale han hadde med en venn hvor han sa han ikke visste om han orket å leve mer. Barnet beskrivet synet av sin far stå å gråte, riste og være helt fortvilet som et traume- og går i samtale for dette.  I ettertid fortalte far til barna at det var min feil at han nesten tok sitt eget liv. Han har også vært veldig sint under samvær hvor han hever stemmen og sier til barna at jeg var på byen og horet. Forsøkte å snakke med han for å få han til å forstå at det ikke var min feil at han ble suicidal, men han sto på at det var min feil, fnøs av det og la på røret. Etter jeg kontaktet familievernkontoret kunne kan komme med en beklagelse, men det inneholdt et men- jeg hadde ikke avsluttet samtalen da han ba om det (jeg fortalte han hvor dårlig han har behandlet oss- det ble vanskelig for han å høre). Feks da han slo meg for en tid tilbake så måtte jeg be om en unnskylding dagen etter- og unnskyldningen var at dette hadde ikke skjedd dersom jeg ikke hadde snakket med denne felles bekjente. Da jeg ikke godtok beklagelsen kom han med en handskrevet lapp og leste opp, tørket noen tårer og sa han måtte gå så barna ikke så han gråt. Jeg fikk ikke stille oppfølgingsspørsmål. Ett av barna har hatt daglig kontakt med far via videosamtale, hvor barnet oppleves å være opptatt av hvordan far har det, om han har grått i dag etc- og far kan gjerne fortelle at han har det tøft fordi han savner barna, at han har grått osv.. 

Ett av barna våre har flere utfordringer(og vil ikke på ferie), og vi lagde en avtale på barnevernet om hvem som skal være backup gjennom sommeren. Foreldrene mine utsatte ferieturen sin for å være tilgjengelig mens han dro på ferie med de to andre barna våre. Under ferieturen kom det fram at far har fått seg ny kjæreste, en tidligere venninne av meg. Barna opplevde far som veldig fraværende på ferietur, satt mye tid i telefonen med den nye dama. Jeg sendte far ei melding hvor jeg ba om at vi gjør opp det økonomiske oss i mellom da han har gått videre, få bilen min i mitt navn og at han betaler det han skylder meg i briller og kjeveortopedi. Far hadde da reagert voldsomt, pustet tungt, knyttet neven og slått den i handa i, nesten grått foran sine foreldre og barna, sagt at jeg kan gå å dø, at jeg er gal, at han vil rive hodet av meg osv. minste barn begynte å gråte, så eldste barn måtte trøste. Far måtte skjermes fra omgivelsene med en gåtur med sin mor. Hadde jeg ant konsekvensene av den meldinga jeg sendte- så hadde jeg selvsagt sldri sendt den. Jeg lovte å ikke ta mer kontakt med far i løpet av ferieturen, noe jeg selvsagt holdt. For meg er det ikke samsvar mellom hva jeg skrev og hans reaksjon. På vei hjem fra ferietur blir barna bedt om å skynde seg, feks om de måtte på WC, for han ville skynde seg hjem til kjæresten sin. Han brukte også safedrive for å kunne kjøre litt fortere hjem. Han selv benyttet matpausen på vei hjem til å snakke med kjæresten i telefonen. Barna syntes dette var sårt, da de hadde trodd faren ville bruke tiden med de- da han sjelden har barna over lengre tid ad gangen. 
Da han kom fra ferie reiste mine foreldre på ferie, og far skulle være backup for barnet med utfordringer. Uten å informere meg tar han med seg den nye dama si og reiser tilbake til sine foreldre (15 timer unna), og da jeg tok kontakt med han sa han han skulle komme hjem om 8 dager. Da dagene hadde gått, sendte jeg ei melding og lirtr på når på dagen i dag han ble tilgjengelig- fikk da til svar at han kom om to dager.  Enden på visa var at han kom tilbake etter 13 dager- uten å gi meg beskjed om forsinkelsen, hvor jeg har stått med leteaksjon og samtaler med politi og barnevernsvakta alene. Sendte en natt melding til far om at nå er gutten stukket av igjen- men fikk ikke noe svar, heller ikke dagen etter. Det skal sies at han også flere ganger nektet å stille opp fordi han hadde drukket alkohol ( forut for at vi planla sommerferien), samt at han svarte bestemt nei på min forespørsel om han kunne ta barnet med utfordringer en uke så jeg fikk en pause/ ferie. Da jeg spurte hva som fikk han til å tenke at det var greit å dra på ferie når han skulle være backup sier han i  samtale  at det var jeg som valgte å ha barna 100%, at ting hadde vært annerledes om jeg hadde latt han få ha barna 50/50. Jeg prøver da å forklare at jeg ikke følte jeg hadde noe valg pga hans sinne, som gikk ut over barna. Han kunne feks sitte ved matbodet å rope «gi meg et liv- i mitt neste liv skal jeg ikke ha barn!»- eller slå i veggene og rope at jeg bare kunne dra meg til helvette med det helvettes arbeidet mitt- hele helvettes kjærringa (om jeg dro på jobb og han ble alene med barna). Jeg forsøkte under samtale å summere opp det han sa med at jeg forstår det slik at du ikke skal ta ansvar for barna fordi jeg valgte 100%? Nei- det var han ikke enig i! 🤷‍♀️

Hans eldste barn ble bedt på besøk hos sin far med hans barnebarn, og møtte nydama for første gang. Min datter opplevde nydama ruset, og det luktet stramt alkohol fra munnen hennes. Far innrømmet at de hadde tatt seg en øl hver- etterpå at han hadde tatt to, noe nydama nekter plent på at han har tatt. Nydama plages med sterke smerter, men nektet under besøket for at hun haddet tatt smertestillende. I ettertid forteller far at hun hadde tatt tre forskjellige sterke smertestillende. Far lover å slutte å drikke (skal kun drikke 6 øl i uka, det er innafor på peth- prøven- endrer dette til spesielle anledninger).. og skal ha en løpende dialog med sin voksne datter om peth- verdier (langtidsmåling av alkohol i blodet). datter sier han ikke får møte barnebarn før prøvene er fine over tid.  Siste peth prøve var på over 1, som er svært høyt. Far ringer rundt til barna og forteller at han har hatt en forferdelig formiddag med abstinenser, svetting og kramper- men at han gjør det for dem. Og at de gjerne må ringe tilbake for å høre hvordan det går med han. 
Da dattera ca 3 uker etterpå kommer uanmeldt til far (hun trodde han var på ferie enda), så snubler hun over 6 øl i gangen. Nydama nekter for at disse er drukket, mener de står i backup- så hun blir bedt om å sende bildebevis da man vet at far ikke kan ha øl stående- hun kommer etter hvert med en forklaring der hun sier at hun ikke finner øllene. 
 

Far sa selv at hans dømmekraft var nedsatt pga langvarig drikking- og dette var en av flere forskjellige forklaringer han hadde på at han hadde drukket øl før barnebarn kom på besøk. Ved siste samvær viste jeg til hva han hadde sagt, og at jeg ikke ønsket at han skulle kjøre bil med barna våre når peth- prøven også er høy. Han satte tommel opp på meldinga- men hentet allikevel barna i bil.. 

Til barna har han sagt at det er så mye styr nå med meg, derfor drikker han. Da dattera forsøkte å stoppe han fra siste ferietur, da han skulle være backup- så gikk han til andre folk å sa han måtte drikke fordi han var sint på dattera.. Når dattera spør hva han egentlig sliter med- så er det at hennes mor har drevet med massivt kjør og kritikk- og frykten for å ikke få møte barna (jeg har involvert barnevernet). Det jeg har gjort er jo å stille han «til veggs» for ugreie ting han har gjort mot oss- men det å ta ansvar er tydeligvis veldig vanskelig for han- så da føles det sikkert som massivt kjør og kritikk.. siste han skrev til den voksne dattera var at hadde det ikke vært for den nye dama- så hadde barna hans aldri sett han igjen.. 

Jeg sitter igjen med nydama hans som ringer meg og varierer mellom å snakke venn med meg- kjefte på meg og gråte- og sier at far må få en samværsavtale- han trenger det! Jeg sier at nå er det ikke far som er i fokus, han har fått mange sjanser- nå er det barnas beste i fokus. Jeg skal høre hva barnevernet sier om saken, men vet at hun jeg snakket med sa at hun syntes det var utrolig at jeg har klart å samarbeide med min eks tidligere- hvor jeg sa at ja, men nå har det toppet seg. 
 

Er det noen som har opplevd noe liknende? Hva tenker dere er riktig å gjøre? Ja, jeg er skuffet over at han ikke stilte opp- men han skal ha for at han alltid tidligere har stilt opp. Ja, jeg er sint på han- ønsker en unnskyldning- noe jeg nok aldri vil få. Men fokuset kan ikke være meg- fokuset må være barna. Han slutter ikke- selv etter jeg gjentatte ganger har bedt han slutte si stygge ting om meg (fortsetter selv etter fvk og bv er innkoplet).. Sinnet hans er ikke bedret, selv etter sinnemestringskurs, flere psykologer osv. 

Noen som har noen tips og råd?

 

TS

Anonymkode: b3d53...754

Stakkars barn!!! Barnevernet burde få mer innpass her og du som mor må flate meg få deg litt impulskontroll!

Du må gi deg med å sende meldinger og lage drama med denne fyren. Enig i at han er uegnet som far ut fra hva du skriver her men du gjør ikke ting bedre heller.  Ta all kommunikasjon skriftelig via barnevernet for å gjøre dette ryddig og slippe at det blir drama dere foreldre imellom. 

Du MÅ slutte å kommunisere direkte med fyren! ALDRI send meldinger om natten eller sent på kvelden, heller ikke om barna er hos han. Vent med meldinger til han har barnefri for å slippe at ting går ut over barna dine. 

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (19 minutter siden):

Stakkars barn!!! Barnevernet burde få mer innpass her og du som mor må flate meg få deg litt impulskontroll!

Du må gi deg med å sende meldinger og lage drama med denne fyren. Enig i at han er uegnet som far ut fra hva du skriver her men du gjør ikke ting bedre heller.  Ta all kommunikasjon skriftelig via barnevernet for å gjøre dette ryddig og slippe at det blir drama dere foreldre imellom. 

Du MÅ slutte å kommunisere direkte med fyren! ALDRI send meldinger om natten eller sent på kvelden, heller ikke om barna er hos han. Vent med meldinger til han har barnefri for å slippe at ting går ut over barna dine. 

Hei! Jeg er en veldig kontrollert person, min mor kommenterte faktisk akkurat på det i dag- hun skjønner ikke hvordan jeg klarer å beholde roen slik jeg gjør når han forsøker å sette barna opp mot meg og sier stygge ting om meg til barna. Ja, er helt enig i at jeg ikke kan sende han meldinger når barna er der-  det skjønte jeg (som jeg skrev) etter at han fikk en voldsom reaksjon på noe jeg anså å være en helt normal ting å ordne opp i når han har gått videre (bilen min og regninger). Jeg sendte han derfor ikke noen flere meldiner før barna var hjemme igjen. 
TS

Anonymkode: b3d53...754

[AnonymBruker]

Kan legge til at vi er enige i å avtale evt samvær på barnevernet- men han går allikevel direkte til barna og forsøker lage avtale med dem. 
 

TS

Anonymkode: b3d53...754

[AnonymBruker]

Hvis han tenker på selvmord må han ha hjelp.

Anonymkode: e1708...026

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Kan legge til at vi er enige i å avtale evt samvær på barnevernet- men han går allikevel direkte til barna og forsøker lage avtale med dem. 
 

TS

Anonymkode: b3d53...754

Hæ? Hvorfor skal dere avtale samvær på barnevernet? Det bruker dere familievernkontoret til. 
 

Husk at det er minst to sider av samme sak, og det er helt naturlig at moren din er støttende ovenfor deg. 
 

Dere kan ikke kommunisere med hverandre, dette må dere begge få veiledning på. Slik det er nå må dere bare stoppe all kommunikasjon. Selvsagt ikke heldig for barna at de må ta dette ansvaret, men det er enda mer uheldig for dem den situasjonen de står i nå. 

Anonymkode: ab586...8ac