Flere som er lei av sommerferie?

[AnonymBruker]

Er det flere enn meg som kjenner at de faktisk gleder seg litt til hverdagen igjen?

Vi er en stor familie med mine, dine og våre barn, fra baby til tenåringer. Det betyr mange ulike behov, ønsker og forventninger som skal møtes samtidig.

Vi hadde ikke økonomi til utenlandsferie i år, men de eldste barna har vært på ferie i utlandet med de andre foreldrene sine. Her hjemme har vi egentlig gjort mye hyggelig: badet, fisket, vært på båtturer, klatrepark, hyttetur, hatt besøk av familie og tatt flere små utflukter i nærområdet. Likevel føles denne sommerferien uendelig lang.

Jeg kjenner at jeg strekkes i alle retninger. Småbarna er oppe grytidlig og sover urolig om natta, mens tenåringene holder det gående til langt på natt. Resultatet er at mannen og jeg knapt har hatt et øyeblikk alene sammen hele ferien.

Samtidig har jeg gamle foreldre som trenger både hjelp og besøk. Det forstår jeg godt, men de ringer ofte eller kommer innom akkurat når huset er på sitt mest kaotiske. Jeg føler konstant at noen trenger meg.

Og så er det eksene. Når man har barn fra tidligere forhold, tar ikke ferien helt ferie. Det kommer meldinger, forventninger og meninger om hvordan dagene bør se ut, og man føler seg aldri helt fri til bare å være familie på sin egen måte.

Det jeg kanskje kjenner mest på, er stebarna mine, to tenåringsjenter. Hvis det ikke skjer noe hele tiden, blir det fort “kjedelig”, og da går informasjonen rett videre til mor. Jeg føler av og til at alt som skjer i huset vårt blir rapportert videre og kommentert utenfra, og det gjør at jeg aldri klarer å slappe helt av.

I tillegg blir alle de små tingene plutselig store når man er sliten. At klær, sminke og hudpleie blir lånt uten å spørre, kan sikkert virke som bagateller, men når man allerede går på tomgang, blir det dråpen som får begeret til å renne over. Det som kanskje frustrerer meg mest, er at mannen ikke tar tak i det, selv om jeg har sagt fra flere ganger.

Jeg sitter litt med dårlig samvittighet, fordi vi faktisk har gjort mye hyggelig. Men jeg kjenner meg rett og slett utslitt. Jeg føler at jeg har vært tilgjengelig for alle hele ferien, uten å få hentet meg inn.

Er det flere som har det sånn? Som egentlig er glad i sommerferien, men som kjenner at akkurat denne ferien har vært mer slitsom enn avslappende – og som faktisk gleder seg litt til at hverdagen, rutinene og roen kommer tilbake?

 

Anonymkode: f9744...f57

[AnonymBruker]

Bedre å ha barn med tettere og lin alder. Stort alderspenn blir nok tungt ja. Nei er ikke lei ferien!

Ja det er selvsagt ikke ferie ferie når du har barn/ungdom. Men man har valgt det selv. Og vi koser oss!

Anonymkode: d04f0...e73

[AnonymBruker]

×lik alder

Anonymkode: d04f0...e73

[AnonymBruker]

Å ha jenter i hus må jo være ganske kjipt enten det er hverdag eller ferie😅

Anonymkode: 39444...070

[AnonymBruker]

Jobb på toppen av dette er jo deilig.

Så heller ferie med barn og familie enn jobb med enda flere "voksne barn" som tror dem er familie....

Anonymkode: bc15d...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Er det flere enn meg som kjenner at de faktisk gleder seg litt til hverdagen igjen?

Vi er en stor familie med mine, dine og våre barn, fra baby til tenåringer. Det betyr mange ulike behov, ønsker og forventninger som skal møtes samtidig.

Vi hadde ikke økonomi til utenlandsferie i år, men de eldste barna har vært på ferie i utlandet med de andre foreldrene sine. Her hjemme har vi egentlig gjort mye hyggelig: badet, fisket, vært på båtturer, klatrepark, hyttetur, hatt besøk av familie og tatt flere små utflukter i nærområdet. Likevel føles denne sommerferien uendelig lang.

Jeg kjenner at jeg strekkes i alle retninger. Småbarna er oppe grytidlig og sover urolig om natta, mens tenåringene holder det gående til langt på natt. Resultatet er at mannen og jeg knapt har hatt et øyeblikk alene sammen hele ferien.

Samtidig har jeg gamle foreldre som trenger både hjelp og besøk. Det forstår jeg godt, men de ringer ofte eller kommer innom akkurat når huset er på sitt mest kaotiske. Jeg føler konstant at noen trenger meg.

Og så er det eksene. Når man har barn fra tidligere forhold, tar ikke ferien helt ferie. Det kommer meldinger, forventninger og meninger om hvordan dagene bør se ut, og man føler seg aldri helt fri til bare å være familie på sin egen måte.

Det jeg kanskje kjenner mest på, er stebarna mine, to tenåringsjenter. Hvis det ikke skjer noe hele tiden, blir det fort “kjedelig”, og da går informasjonen rett videre til mor. Jeg føler av og til at alt som skjer i huset vårt blir rapportert videre og kommentert utenfra, og det gjør at jeg aldri klarer å slappe helt av.

I tillegg blir alle de små tingene plutselig store når man er sliten. At klær, sminke og hudpleie blir lånt uten å spørre, kan sikkert virke som bagateller, men når man allerede går på tomgang, blir det dråpen som får begeret til å renne over. Det som kanskje frustrerer meg mest, er at mannen ikke tar tak i det, selv om jeg har sagt fra flere ganger.

Jeg sitter litt med dårlig samvittighet, fordi vi faktisk har gjort mye hyggelig. Men jeg kjenner meg rett og slett utslitt. Jeg føler at jeg har vært tilgjengelig for alle hele ferien, uten å få hentet meg inn.

Er det flere som har det sånn? Som egentlig er glad i sommerferien, men som kjenner at akkurat denne ferien har vært mer slitsom enn avslappende – og som faktisk gleder seg litt til at hverdagen, rutinene og roen kommer tilbake?

 

Anonymkode: f9744...f57

Nei, skulle ønske ferien varte mye mye lenger.

Anonymkode: b9967...2d7

[AnonymBruker]

Har 3.. Eldste er 16, yngste er 8..

Dette er første ferien jeg ikke er fullstendig utslitt, og ikke har grini meg i søvn hver kveld.. 

Dette er første sommeren jeg er alene også.. 

Jeg er skilt, bor i en altfor liten leilighet egentlig, men dagene er altså så behagelige uten en sur/furtete mann i hus… 

De har vært hos meg hele sommeren, far bor 3 minutters gange unna, ingen av dem har vært hos han.. Han spør heller ikke etter dem..😭

Anonymkode: fcb80...de8

[AnonymBruker]

For meg er det sånn: det er deilig når ferien starter. Og det er nesten like deilig når den slutter.

Det ER slitsomt med mange mennesker i hus, særlig i ulik alder, uten de faste rutinene. Jeg nyter det som er å nyte og passer på å holde positiviteten, men trekker et lettelsens sukk når hverdagen melder seg igjen ja.

Anonymkode: 87a55...a28

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Bedre å ha barn med tettere og lin alder. Stort alderspenn blir nok tungt ja. Nei er ikke lei ferien!

Ja det er selvsagt ikke ferie ferie når du har barn/ungdom. Men man har valgt det selv. Og vi koser oss!

Anonymkode: d04f0...e73

Jeg har stort aldersspenn på hele 21 år + barnebarn og ferie er kjekt.

[AnonymBruker]

Skulle svare, nei, gi meg noen uker til. Driver eget og har ikke helt fri, men mindre å gjøre akkurat nå. Når jeg tok ferie, som er noen dager fri innimellom og kortere dager, ble det mer å ta igjen alt som stod på vent. Ferie ble å gjøre det en ikke rekker ellers. Som er mye akkurat nå. 
 

Leser hvordan din ferie er, det høres ut som du trenger en husmorferie 😅 Det er mye liv og røre rundt deg, barn og ungdom tar ikke mye hensyn, de lever i egen boble. Foreldre som er pensjonister glemmer fort hvor stridig det kan være, kommer innom uten å ta det med i tankene at kanskje en telefon først gjør det lettere. Jeg kan godt forstå at du blir litt kjørt når dagene er slik. 
 

Jeg pratet litt med en jeg deler kontorlandskap med om denne evige gjøremålslisten av alle som skal ha et problem løst til noen som trenger noe. Tror vi bare må innvilge oss tid og pusterom fra den der det finnes rom for det. Når det ikke brenner, selv om det er mye å gjøre, for den blir aldri tom. Et godt innspill fra min «kollega» der er jo at om denne plutselig var tom? Hva da? Er vi laget for akkurat det? Vi har jo havnet i dette kjøret av ting som skal fikses av en grunn 😊

Anonymkode: 09cd0...201

[AnonymBruker]

Ja, tror ikke je har nytt ferien siden jeg gikk var barnløs jeg. Trives best med hverdagen og jobb. 

Gift 3 barnsmor

Anonymkode: a3232...be7

[Lisa-Mari-80]

Det er et ordtak omtrent slik:

"Dagene som kom og gikk - ikke visste jeg at det var livet"

Jeg synes det passet godt til deg TS. Dette er selve livet og man får bare en sjanse til å leve det.

Jeg kjente meg godt igjen i det du skrev. Vi er også bonusfamilie og det tror jeg er tøffere enn vanlig kjernefamilie. Noe som hjalp meg var å gi litt mer var å gi litt mer "faen". Ikke i barna eller familien, men f.eks i hva stedøtrene forteller sin mor og hva andre måtte mene om hvordan dere gjør ting. Gi slipp på det du ikke kan kontrollere og ta kun de kampene som er viktige. Ellers er god planlegging gull verdt.