Ammesorg

[MiniMaya]

Jeg skriver dette fordi jeg fortsatt bærer på en stor sorg over at ammingen tok slutt. Kanskje noen har opplevd noe lignende.

Datteren min var liten fra fødselen av, men fulgte sin egen vekstkurve de første månedene. Ammingen fungerte godt. Hun fikk bare morsmelk, og det var aldri noen bekymring rundt melkeproduksjonen min.

Da hun var litt over tre måneder, ble vi begge syke. Hun fikk en luftveisinfeksjon, og jeg fikk ørebetennelse. På kontrollen på helsestasjonen hadde hun falt helt ned til 3-persentilen. Jeg husker at jeg ble fullstendig overveldet. Jeg var redd, utslitt og følte at jeg hadde sviktet henne.

Jeg husker ikke alt fra konsultasjonen, men jeg husker at jeg sa at jeg ikke ønsket å pumpe. Jeg tror det var et uttrykk for hvor sliten jeg var der og da. Jeg gikk derfra med beskjed om å gi fire flasker morsmelkerstatning daglig i tillegg til amming.

Allerede samme dag begynte jeg likevel å pumpe. Dagen etter sendte jeg melding til helsesykepleier fordi jeg egentlig ønsket å fullamme. Jeg spurte om det fortsatt var realistisk. Jeg fikk råd om å pumpe dersom flaskene føltes feil, følge med på våte bleier, gi flaske dersom hun virket sulten og senere introdusere grøt. Men jeg opplevde aldri at vi hadde en ordentlig samtale om hvordan vi kunne gi henne nok mat samtidig som vi forsøkte å bevare ammingen.

Jeg turte ikke å la være å gi flaskene. Jeg var redd for at hun ikke skulle gå opp nok i vekt. Hun hadde nettopp falt kraftig på kurven, og jeg var både syk og svært sliten. Jeg opplevde at det tryggeste var å følge rådene om tillegg.

Hun la på seg veldig raskt igjen. Allerede etter omtrent to uker hadde hun gått opp rundt 700 gram og var omtrent tilbake på sin tidligere vekstkurve.

Samtidig gjorde jeg alt jeg kunne for å redde ammingen. Jeg pumpet mange ganger om dagen, powerpumpet, hadde mye hud mot hud-kontakt, prøvde ulike ammestillinger, spiste og drakk det folk anbefalte for å øke melkeproduksjonen og gjorde egentlig alt jeg kom over av råd. Jeg fikk opp en stor melkeproduksjon, men datteren min begynte gradvis å foretrekke flasken. Jeg brukte uke etter uke på å få henne tilbake til brystet, men det ble bare vanskeligere. Til slutt orket jeg ikke mer og sluttet å pumpe. Det var noe av det tyngste jeg har gjort.

Jeg klarte aldri helt å legge dette fra meg, og flere måneder senere oppsøkte jeg derfor en privat ammeveileder. Jeg hadde behov for å forstå hva som egentlig hadde skjedd.

Hun sa at hun mente oppfølgingen kunne vært annerledes. Hun mente blant annet at det burde vært tatt større hensyn til at datteren min nettopp hadde vært syk, og at det kunne vært aktuelt å se an vekten litt tettere før man gikk rett over til en fast plan med så mye tillegg. Hun mente også at mengden tillegg kan ha vært større enn nødvendig, og at dette kan ha bidratt til flaskepreferansen fordi datteren min fikk store måltider fra flaske og dermed mindre mulighet til å regulere inntaket gjennom amming. Hun nevnte også hjelpebryst som et mulig alternativ for å gi tillegg ved brystet. Jeg vet ikke om det ville fungert for oss, men jeg visste ikke engang at det fantes.

Det vanskeligste for meg er at jeg fortsatt ikke vet om dette kunne endt annerledes. Jeg vet at det viktigste var at datteren min fikk nok mat og gikk opp i vekt. Samtidig sitter jeg igjen med en følelse av at ønsket mitt om å fortsette å amme aldri ble utforsket ordentlig. Jeg ønsket ikke å velge mellom vektoppgang og amming – jeg ønsket hjelp til å få til begge deler.

Er det noen andre som fortsatt sørger over en amming som tok slutt? Eller som sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål om hva som kunne vært gjort annerledes?

[Lisegikkpåskolen]

Tror det er helt vanlig å føle på en slik sorg når det skjer uventet eller brått. Slik ble det også med min andre. Han ble syk og ville ikke ha puppen mer etterpå. Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt og fikk skikkelig ammesorg. 

[Pellepingpong]

Så vondt å lese ❤️ 

Jeg kjenner meg veldig igjen.Visste ikke at det fantes noe som het ammesorg, men jeg har grått og vært helt knust over at ammingen har fungert så dårlig. Det er noe så grunnleggende som ikke fungerer, jeg føler meg snytt for en opplevelse, tid og kos jeg ønsket så høyt. Jeg kommer ikke til å kunne få flere barn, så det finnes ingen mulighet for å få oppleve det senere 😕 Det er en sorg som ikke ligner noe annet 💔

Jeg har mitt første barn på nå syv måneder. Han ble for tidlig født og slet med ammingen. Jeg har nesten tryglet om hjelp, men hele veien fått høre at vi bør gi flaske, «alle kan ikke amme», «skal du virkelig pumpe, det er jo slitsomt», «du kan ikke tvinge babyen til amming». Jeg har pumpet syv-åtte ganger per døgn, stått opp på natt for å pumpe, power-pumpet, unngått ting fordi jeg må være hjemme og pumpe. Ammingen har fungert bitte litt i perioder, så håpet om at det skulle løse seg har funnets der. 

For en måned siden ga jeg opp. Jeg har det ikke i meg mer. Jeg har også hatt en fødselsdepresjon som jeg nå får behandling for, og psykologen anbefalte meg å avslutte pumpingen ettersom hormonene kanskje forverrer det hele. Jeg har trappet ned veldig sakte, og jeg er nå på siste uken med pumping. Pumper nå ca hvert 1,5 døgn, så annen hver dag, så slutt når jeg kjenner at det ikke er noe som trykker på lenger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere siste pump. Det vonde er at vi nå i nedtrappingen har fått til litt amming igjen. Men det er sånn det har vært hele tiden. Plutselig får vi det til litt en uke, så er det total vegring et par uker. 

Jeg vet ikke hvor lenge denne sorgen vare. Jeg tar fortsatt lett til tårene om jeg prater om det. Jeg har masse spørsmål om jeg kunne fått bedre hjelp. Akkurat nå føles sorgen bunnløs 💔

[AnonymBruker]

Mannen hadde stor ammesorg. Jeg har ikke tenkt på det i hele tatt etter at han fikk flaske, bare lettelse

 

Anonymkode: 84d1e...1a8

[AnonymBruker]

MiniMaya skrev (5 timer siden):

Jeg skriver dette fordi jeg fortsatt bærer på en stor sorg over at ammingen tok slutt. Kanskje noen har opplevd noe lignende.

Datteren min var liten fra fødselen av, men fulgte sin egen vekstkurve de første månedene. Ammingen fungerte godt. Hun fikk bare morsmelk, og det var aldri noen bekymring rundt melkeproduksjonen min.

Da hun var litt over tre måneder, ble vi begge syke. Hun fikk en luftveisinfeksjon, og jeg fikk ørebetennelse. På kontrollen på helsestasjonen hadde hun falt helt ned til 3-persentilen. Jeg husker at jeg ble fullstendig overveldet. Jeg var redd, utslitt og følte at jeg hadde sviktet henne.

Jeg husker ikke alt fra konsultasjonen, men jeg husker at jeg sa at jeg ikke ønsket å pumpe. Jeg tror det var et uttrykk for hvor sliten jeg var der og da. Jeg gikk derfra med beskjed om å gi fire flasker morsmelkerstatning daglig i tillegg til amming.

Allerede samme dag begynte jeg likevel å pumpe. Dagen etter sendte jeg melding til helsesykepleier fordi jeg egentlig ønsket å fullamme. Jeg spurte om det fortsatt var realistisk. Jeg fikk råd om å pumpe dersom flaskene føltes feil, følge med på våte bleier, gi flaske dersom hun virket sulten og senere introdusere grøt. Men jeg opplevde aldri at vi hadde en ordentlig samtale om hvordan vi kunne gi henne nok mat samtidig som vi forsøkte å bevare ammingen.

Jeg turte ikke å la være å gi flaskene. Jeg var redd for at hun ikke skulle gå opp nok i vekt. Hun hadde nettopp falt kraftig på kurven, og jeg var både syk og svært sliten. Jeg opplevde at det tryggeste var å følge rådene om tillegg.

Hun la på seg veldig raskt igjen. Allerede etter omtrent to uker hadde hun gått opp rundt 700 gram og var omtrent tilbake på sin tidligere vekstkurve.

Samtidig gjorde jeg alt jeg kunne for å redde ammingen. Jeg pumpet mange ganger om dagen, powerpumpet, hadde mye hud mot hud-kontakt, prøvde ulike ammestillinger, spiste og drakk det folk anbefalte for å øke melkeproduksjonen og gjorde egentlig alt jeg kom over av råd. Jeg fikk opp en stor melkeproduksjon, men datteren min begynte gradvis å foretrekke flasken. Jeg brukte uke etter uke på å få henne tilbake til brystet, men det ble bare vanskeligere. Til slutt orket jeg ikke mer og sluttet å pumpe. Det var noe av det tyngste jeg har gjort.

Jeg klarte aldri helt å legge dette fra meg, og flere måneder senere oppsøkte jeg derfor en privat ammeveileder. Jeg hadde behov for å forstå hva som egentlig hadde skjedd.

Hun sa at hun mente oppfølgingen kunne vært annerledes. Hun mente blant annet at det burde vært tatt større hensyn til at datteren min nettopp hadde vært syk, og at det kunne vært aktuelt å se an vekten litt tettere før man gikk rett over til en fast plan med så mye tillegg. Hun mente også at mengden tillegg kan ha vært større enn nødvendig, og at dette kan ha bidratt til flaskepreferansen fordi datteren min fikk store måltider fra flaske og dermed mindre mulighet til å regulere inntaket gjennom amming. Hun nevnte også hjelpebryst som et mulig alternativ for å gi tillegg ved brystet. Jeg vet ikke om det ville fungert for oss, men jeg visste ikke engang at det fantes.

Det vanskeligste for meg er at jeg fortsatt ikke vet om dette kunne endt annerledes. Jeg vet at det viktigste var at datteren min fikk nok mat og gikk opp i vekt. Samtidig sitter jeg igjen med en følelse av at ønsket mitt om å fortsette å amme aldri ble utforsket ordentlig. Jeg ønsket ikke å velge mellom vektoppgang og amming – jeg ønsket hjelp til å få til begge deler.

Er det noen andre som fortsatt sørger over en amming som tok slutt? Eller som sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål om hva som kunne vært gjort annerledes?

Hadde veldig lik opplevelse som deg. Ble faktisk anbefalt å se det an mme, men ble så forskrekket over vekttapet at jeg begynte med mme umiddelbart, i tillegg til å prøve absolutt alt for å få tilbake melkeproduksjonen, uten stort hell. Det ble delamming, men mest mme. Idag er barnet over 4 år og det som jeg syns er det verste med det idag er all den tiden jeg brukte på å jobbe med melkeproduksjonen og det stresset jeg påførte meg selv. Mao, ammesorgen forsvant, men permisjonstiden får man ikke igjen. Skjønner deg veldig godt, men på et tidspunkt vil den sorgen slippe taket. 

Anonymkode: dc746...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hadde veldig lik opplevelse som deg. Ble faktisk anbefalt å se det an mme, men ble så forskrekket over vekttapet at jeg begynte med mme umiddelbart, i tillegg til å prøve absolutt alt for å få tilbake melkeproduksjonen, uten stort hell. Det ble delamming, men mest mme. Idag er barnet over 4 år og det som jeg syns er det verste med det idag er all den tiden jeg brukte på å jobbe med melkeproduksjonen og det stresset jeg påførte meg selv. Mao, ammesorgen forsvant, men permisjonstiden får man ikke igjen. Skjønner deg veldig godt, men på et tidspunkt vil den sorgen slippe taket. 

Anonymkode: dc746...74f

Jeg ville bare sitere dette innlegget. Ikke fordi jeg har hatt ammesorg selv, men fordi du sier noe jeg selv tenkte på da datteren min ikke ville amme mer etter 4 mnd. Hun gikk også ned i vekt. Jeg prøvde litt forskjellig en liten stund, også pumping. Men valgte selv å gå over på mme ganske fort. Man blir på en måte skikkelig handicapped av å holde på med den pumpinga og å styre masse med amming. Da jeg først begynte med pumping, så gjorde jeg det når babyen sov. Så det var skynde seg å pumpe, vaske, også spise f.eks eller prøve å slappe av litt. Men da våkna jo baby. Og hun var ikke sånn som bare lå i babynesten og pludra. Hun var klistremerkebaby og hadde kolikk. Så jeg prioriterte heller ro enn å holde på med det pumpestyret og å stresse med amming. Husker hun skreik på puppen og det spruta melk overalt. Jeg kunne IKKE amme offentlig med henne, det var jo kaos. Selv om jeg fikk henne til å die noen minutter. 

Det var mye mer behagelig å bare starte med mme. Jeg kunne spise og slappe av og gjøre unna litt greier når hun sov. Jeg kunne dra ut med henne. Og mannen kunne hjelpe til med å både lage, vaske og gi flaske. Han tok henne i helgene så jeg fikk sovet også. 

Jeg syns ikke alt styret var verdt det. Jeg fikk ammet i 4 mnd, det er bedre enn ingenting. Og det viktigste er god tid med barnet, ikke at man er helt utslitt og stresset pga pumping og amming som ikke funker. 

Det går jo også over som personen jeg siterte skriver. Man har ikke ammesorg lenger når ungen er 3 år... Noen ganger tenker jeg at jeg savner amming litt, det er jo koselig. Men det tar jo uansett slutt en gang. 

Anonymkode: a2a67...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mannen hadde stor ammesorg. Jeg har ikke tenkt på det i hele tatt etter at han fikk flaske, bare lettelse

 

Anonymkode: 84d1e...1a8

Mannen din hadde ammesorg? Han har da aldri ammet ungen? 

Anonymkode: b5d8e...43c

[AnonymBruker]

Barnet fikk mat og du ga barnet mat.  Hun vokste og la på seg og er nå et flott barn, helt sikkert.

Jeg synes det er nokså vilt av en som skal være profesjonell å sitte og være etterpåklok og skape uro og tvil om de valgene som ble tatt. Ja, vente lenger, - man kan alltid vente lenger. Men dere hadde jo ventet, og det ble tatt et valg om at det var "nok". Det ble tatt faglige vurderinger og valg sammen med deg, og det var helt riktig av deg å søke råd og å gjøre tiltak for at barnet ditt skulle vokse og legge på seg. Du gjorde en tilleggsinnsats ved å pumpe i tillegg og det var fint og bra når du ville og kunne det.

Faglige råd i dag er at det forebygger allergi at barn begynner å smake på forskjellige matvarer fra 3 måneder. Det er også et vindu i barns utvikling for at barn skal bli kjent med ulike smaker og være komfortabel med å få ulike matvarer. Det er bra for barn å kunne spise de forskjellige matvarene som de kommer til å bli tilbudt i det samfunnet de lever i. Det er også bra å få morsmelk slik barnet ditt fikk.  Men det er viktig å også si at WHOs råd om fullamming har en viktig faktor i seg, og det er at i mange land er det ikke trygt drikkevann, og i de landene er det en helsemessig risiko for barn å få mme fordi den blandes ut i vann som ikke er trygt, eller andre hygieniske forhold.  I Norge hvor vi har trygt drikkevann og gode hygienemuligheter for mme er den risikoen omtrent null. Så det er ikke helt sånn at det beste for et barn kun er å få morsmelk.

Dere gjorde noen vurderinger med barnet deres og dere tok valg på det grunnlaget dere hadde, det var valg tatt i samråd med fagfolk, barnet la på seg og fikk nok mat. Det er fint og bra.

Så får man se om dere kommer i en lignende situasjon igjen - mest sannsynlig ikke. Da vet du litt mer og tar kanskje ikke samme avgjørelse igjen, og kanskje gjør du det.

Anonymkode: 75c1e...49f

[AnonymBruker]

Fikk det ikke til, ingen sorg bare lettelse.

Anonymkode: c7cb2...14f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Barnet fikk mat og du ga barnet mat.  Hun vokste og la på seg og er nå et flott barn, helt sikkert.

Jeg synes det er nokså vilt av en som skal være profesjonell å sitte og være etterpåklok og skape uro og tvil om de valgene som ble tatt.

Veldig enig i dette. Og tatt i betraktning at du gikk til en ammeveileder, som jo mener at bryst er best uansett, er det ikke rart at de skapte tvil om valg som ble tatt når dette innebar flaske og tillegg.

Jeg forstår deg og har opplevd mye av det samme, men tenker også at denne sorgen din er fullstendig nytteløs. Barnet ditt er sunt og friskt. Det trengte mat og fikk det. La det ligge og gå videre i visshet om at du gjorde det beste du kunne og at det var bra nok. 

Anonymkode: aac5f...590

[AnonymBruker]

Har tre barn, og opplevde ammesorg med de to første.

Ikke hatt nok melk til noen av de. Med første ammet jeg og pumpet og pumpet, pluss alle andre råd. Etterhvert sluttet han med pupp og ville kun ha flaske. Var veldig lei meg over det.

Så med nr 2 prøvde vi alternative måter å gi melk, men uten å klare å få opp melkeproduksjonen min. Da prøvde vi ALT av råd.

til slutt måtte jeg akseptere at kroppen min er ikke laget for det der. Delammet andre til jeg selv var klar for å slutte, men var mest bare for kosens skyld.

med nr 3 var jeg forberedt, men prøvde likevel å få det til. Men de to største er så store at jeg ser at det gikk heeelt fint med de og tilknytningen vår er likevel sterk selvom det ikke ble amming 😅 så i ettertid sngret jeg bare på at jeg drev og våknet på natta for å pumpe ogamme. Ville vært mer uthvilt og energisk mamma om jeg bare dret i det og heller bare sov.

Så nå bare delammer jeg, men kommer til å avslutte snart siden han er snart 2 år.

 

Anonymkode: 6f5ec...dc6