Surmuling hos voksent søsken

[AnonymBruker]

Hei,

vi har akkurat hatt en helg sammen som familie med tre voksne barn og foreldre. Dette var i forbindelse med en feiring av en annen slektning, som vi måtte reise et stykke for. Jeg er eldst av de tre søsknene, og i løpet av helgen merker jeg at jeg har blitt kraftig irritert på mitt yngste søsken på 21. Han gjør veldig liten innsats for å delta i samtalene eller "være på", oftest sitter han og surmuler, og svarer kun i korte setninger dersom han blir spurt. En del av helgen var selvsagt viet til feiringen, da må man være med på det som skjer, men en del av helgen hadde vi også til fri disposisjon, men det kom ingen forslag fra ham til hva vi kunne gjøre - han var med på våre aktiviteter, men i like dårlig humør som under feiringen. Han er litt introvert, så jeg tror nok han blir litt sliten av å ha så mye folk rundt seg, men jeg tenker at man burde kunne forvente at en voksen mann tar seg mer sammen. For noen år siden irriterte jeg meg mindre over oppførselen hans (han var like sur da også), fordi han var tenåring og tenåringer ofte er sure. Nå tenker jeg imidlertid at han burde være voksen nok til å i det minste prøve å skjule surheten. Hva tenker dere? Er jeg for hard mot ham? Eller burde jeg ta det opp med mine foreldre?

Anonymkode: eeb15...bfe

[AnonymBruker]

Ser du han så ofte at du faktisk trenger engasjere deg?

Anonymkode: 88438...8da

[AnonymBruker]

Hvorfor tenker du at du skal legge deg opp i han og hans oppførsel?

Anonymkode: 4e47e...e08

[AnonymBruker]

TS, vi sees ikke veldig ofte, da vi ikke bor i samme by, men vi er jo søsken. Og vår søskenrelasjon kunne nok vært bedre, og jeg skulle ønske han også gjorde en innsats.

Anonymkode: eeb15...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS, vi sees ikke veldig ofte, da vi ikke bor i samme by, men vi er jo søsken. Og vår søskenrelasjon kunne nok vært bedre, og jeg skulle ønske han også gjorde en innsats.

Anonymkode: eeb15...bfe

Han er 21 år.

Anonymkode: 4e47e...e08

[AnonymBruker]

Ta det opp med mamma og pappa, gjerne med den siste søsken også.

så får du se hven som er den spesielle i fammilien!

Anonymkode: 9d1bc...519

[Kv47]

Husk at det ikke er alle det faller like lett for å delta i samtaler eller ta sosialt initiativ. Kanskje heller prøve å ta hans perspektiv. 
men skjønner at du blir irritert og altså!

Du kan jo snakke med dine foreldre om det, men ikke sikkert du får helt du du tenker ut av det. Men kanskje litt økt forståelse evt. Det er vel fortvilende for foreldrene deres å se på at han sliter også vil jeg tro. 

[AnonymBruker]

Lykke til, jeg kom ingen vei med mitt søsken som er nå 36år. Er rett å slett flaut når vi er i større samlinger

Anonymkode: 07a77...5c8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Lykke til, jeg kom ingen vei med mitt søsken som er nå 36år. Er rett å slett flaut når vi er i større samlinger

Anonymkode: 07a77...5c8

Prøvde du å ta det opp med ham/henne direkte eller via foreldre? Jeg vurderer å ta det opp, men vurderer og å vente noen år, kanskje han trenger noen år til på å "modnes"

Anonymkode: eeb15...bfe

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du ta det opp med dine foreldre? Han er voksen, ta det opp med han, om noen. 

For øvrig høres han normal ut, har sikkert sitt han sliter med. Noen kan jo virke sure uten at de er det. Kan være dere rett og slett er veldig forskjellige. Får ikke inntrykk av at dere har et nært forhold? 

Anonymkode: e647a...799