Misunnelse i voksen alder

[AnonymBruker]

Har et foreldrepar i klassen til sønnen min som bare er så… perfekte. Svært pene, slanke og med gode jobber som er høyt ansett i samfunnet. Veloppdragne og populære barn som gjør det godt på skolen. Gode lønninger/økonomi og masse reising hvert år. Tilstedeværende besteforeldre(som har hytte ved sjøen hvor familien er samlet store deler av sommeren) 

Vi er på samme alder, har greie jobber, barn som klarer seg fint(noe utfordringer hos det ene barnet) Har enebolig (som stadig trenger oppgraderinger, pengesluk…) Lite fancy ferier. Føler meg relativt ok utseendemessig, men jobber med å gå ned 10 kilo. Har et dårlig forhold til egne foreldre (egoistiske og svært lite ønske om å være involvert i mine barns liv, samt en del vonde barndomsminner ). Jeg vet jeg burde være takknemmelig for alt jeg faktisk har fått til i voksen alder.

Jeg har aldri snakket høyt om dette, for det er flaut i en alder av 40. Jeg vet veldig godt at å sammenligne seg med andre har veldig lite for seg. Alle har jo ofte noen issues i livet , men jeg har vanskelig for å tro at disse har det faktisk. Jeg lærer jo egne barn til å ikke sammenligne seg med andre, og så føler jeg på en slik misunnelse selv. Jeg vet veldig godt jeg burde være fornøyd med hva jeg har, men så klarer jeg ikke la vær å føle meg bare bittelitt underlegen.

Noen som har kjent på det samme? 

 

Anonymkode: 1a45b...1eb

[AnonymBruker]

Ja, kjenner ganske ofte på det, selv om jeg vet at det er en dårlig egenskap. Noen har liksom (fått) "alt".

Selv har jeg ikke fått noe gratis; vokste opp i relativ fattigdom, far døde tidlig, ingen hjelp hverken praktisk eller økonomisk. Klart meg selv siden jeg var 16 år. Har tatt utdannelse, stått i jobb, sparer det jeg kan...men så stopper det opp der. Det jeg tjener går til huslån, billån, studielån (og en liten bufferkonto). Ikke råd til ferieturer, samboer på aap grunnet alvorlig sykdom osv.

Jeg prøver å være takknemlig for det jeg har, men av og til stikker det å se hvor fint og perfekt andre har det. 

Gruer meg til å starte på jobb etter ferien, høre om alle de fine ferieturene folk har vært på, samt spørsmål om hva jeg har gjort. 

Anonymkode: 91609...65a

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Har et foreldrepar i klassen til sønnen min som bare er så… perfekte. Svært pene, slanke og med gode jobber som er høyt ansett i samfunnet. Veloppdragne og populære barn som gjør det godt på skolen. Gode lønninger/økonomi og masse reising hvert år. Tilstedeværende besteforeldre(som har hytte ved sjøen hvor familien er samlet store deler av sommeren) 

Vi er på samme alder, har greie jobber, barn som klarer seg fint(noe utfordringer hos det ene barnet) Har enebolig (som stadig trenger oppgraderinger, pengesluk…) Lite fancy ferier. Føler meg relativt ok utseendemessig, men jobber med å gå ned 10 kilo. Har et dårlig forhold til egne foreldre (egoistiske og svært lite ønske om å være involvert i mine barns liv, samt en del vonde barndomsminner ). Jeg vet jeg burde være takknemmelig for alt jeg faktisk har fått til i voksen alder.

Jeg har aldri snakket høyt om dette, for det er flaut i en alder av 40. Jeg vet veldig godt at å sammenligne seg med andre har veldig lite for seg. Alle har jo ofte noen issues i livet , men jeg har vanskelig for å tro at disse har det faktisk. Jeg lærer jo egne barn til å ikke sammenligne seg med andre, og så føler jeg på en slik misunnelse selv. Jeg vet veldig godt jeg burde være fornøyd med hva jeg har, men så klarer jeg ikke la vær å føle meg bare bittelitt underlegen.

Noen som har kjent på det samme? 

 

Anonymkode: 1a45b...1eb

Dette er nok mer vanlig enn hva folk flest vil snakke om. Obama sa en gang at ha var glad han vokste opp i en tid hvor filmstjerner var noe du kun så på den røde løperen og på film, ikke at du «ble med dem hjem» og fikk se luksusen de lever i.

Du er jo bevisst disse tankene og du henter deg inn igjen. At du har en indre selvrefleksjon er bare positivt, det er langt verre om man skal fornekte at man kan ha negative og vanskelige følelser, og som du sier så skjønner du at de neppe lever problemfrie liv og du er tilfreds i ditt liv. Sistnevnte her er det viktigste. Det vil alltid være noen penere, smartere, rikere - enn deg. Men bare du er deg. 
 

Til sist er det en kjent komiker (glemmer navnet hans) - som sa noe om at hvor tilfreds du er i livet ditt er all lykken og gleden du har også trekker du fra all misunnelse. Det synes jeg var bra sagt. Bruker du mye tid på misunnelse er det kun din egen livskvalitet du forringer.

Å skjerme seg fra å se andre sin «luksus» tror jeg er lurt, spesielt de man skjønner man har tendens til å misunne, og være bevisst takknemlig for akkurat det du verdsetter i livet ditt, og å rasjonalisere: tilsynelatende perfekte mennesker har nok også sitt å stri med, selv om utfordringene kanskje ikke er like åpenlys. 
 

[Salamandra]

Det der må du bare slutte med, du vet bedre enn å gjøre deg opp en mening om folk basert på fasaden deres.

Ville du fortsatt vært misunnelig om du visste at de hadde kredittgjeld til oppover pipa? 
Ville du vært misunnelig om du visste at kona hadde en elsker på si? Om det foregår seksuelle overgrep i familien? Om de krangler fælt og er stygge med hverandre bak lukkede dører?

Du vet ingenting om disse menneskene annet enn det de lar deg få se, det er ikke sikkert du ville byttet om du hadde fått den fulle innsikten. Og ikke glem at det er andre som er misunnelige på deg som har mann og barn og enebolig, bare veier 10 kg for mye i stedet fro 100 kg overvekt. Hvis du først skal drive og sammenligne så sammenlign deg "nedover", ikke motsatt. Finnes sikkert mennesker der ute som lever med vold, fattigdom og problemer du skal være sjeleglad du slipper og som garantert ville gitt høyrearmen sin mot å bytte liv med deg.
 

[AnonymBruker]

Du ser bare toppen av isfjellet. 

Jeg har god økonomi, gjeldfri på hus, ser tålig bra ut og har vært heldig med mye i livet. Jeg tenker ofte på å ta livet mitt, fordi på innsiden føler jeg meg tom/flat. Noen vil sikkert misunne meg de godene jeg har.

Jeg misunner dem som gleder seg over hverdagen og ikke bekymrer seg for alt mulig.

Kan godt hende du har et bedre liv enn dem du beskriver.

Anonymkode: b3cbc...414

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har et foreldrepar i klassen til sønnen min som bare er så… perfekte. Svært pene, slanke og med gode jobber som er høyt ansett i samfunnet. Veloppdragne og populære barn som gjør det godt på skolen. Gode lønninger/økonomi og masse reising hvert år. Tilstedeværende besteforeldre(som har hytte ved sjøen hvor familien er samlet store deler av sommeren) 

Vi er på samme alder, har greie jobber, barn som klarer seg fint(noe utfordringer hos det ene barnet) Har enebolig (som stadig trenger oppgraderinger, pengesluk…) Lite fancy ferier. Føler meg relativt ok utseendemessig, men jobber med å gå ned 10 kilo. Har et dårlig forhold til egne foreldre (egoistiske og svært lite ønske om å være involvert i mine barns liv, samt en del vonde barndomsminner ). Jeg vet jeg burde være takknemmelig for alt jeg faktisk har fått til i voksen alder.

Jeg har aldri snakket høyt om dette, for det er flaut i en alder av 40. Jeg vet veldig godt at å sammenligne seg med andre har veldig lite for seg. Alle har jo ofte noen issues i livet , men jeg har vanskelig for å tro at disse har det faktisk. Jeg lærer jo egne barn til å ikke sammenligne seg med andre, og så føler jeg på en slik misunnelse selv. Jeg vet veldig godt jeg burde være fornøyd med hva jeg har, men så klarer jeg ikke la vær å føle meg bare bittelitt underlegen.

Noen som har kjent på det samme? 

 

Anonymkode: 1a45b...1eb

Du har det jo veldig bra. Jeg er omtrent alene med barn som har sterk angst, med en far som er bare "kompis" som skal "henge" avogtil. Jobben hadde nedbemanning og de nølte ikke med å kvitte seg med en enslig mamma med barn som har angst. Du sitter rimelig godt i det du, med samboer og greie jobber.  Jeg har feks ikke reist på en ferie på årevis.

Anonymkode: 64938...206

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har et foreldrepar i klassen til sønnen min som bare er så… perfekte. Svært pene, slanke og med gode jobber som er høyt ansett i samfunnet. Veloppdragne og populære barn som gjør det godt på skolen. Gode lønninger/økonomi og masse reising hvert år. Tilstedeværende besteforeldre(som har hytte ved sjøen hvor familien er samlet store deler av sommeren) 

Vi er på samme alder, har greie jobber, barn som klarer seg fint(noe utfordringer hos det ene barnet) Har enebolig (som stadig trenger oppgraderinger, pengesluk…) Lite fancy ferier. Føler meg relativt ok utseendemessig, men jobber med å gå ned 10 kilo. Har et dårlig forhold til egne foreldre (egoistiske og svært lite ønske om å være involvert i mine barns liv, samt en del vonde barndomsminner ). Jeg vet jeg burde være takknemmelig for alt jeg faktisk har fått til i voksen alder.

Jeg har aldri snakket høyt om dette, for det er flaut i en alder av 40. Jeg vet veldig godt at å sammenligne seg med andre har veldig lite for seg. Alle har jo ofte noen issues i livet , men jeg har vanskelig for å tro at disse har det faktisk. Jeg lærer jo egne barn til å ikke sammenligne seg med andre, og så føler jeg på en slik misunnelse selv. Jeg vet veldig godt jeg burde være fornøyd med hva jeg har, men så klarer jeg ikke la vær å føle meg bare bittelitt underlegen.

Noen som har kjent på det samme? 

 

Anonymkode: 1a45b...1eb

Jeg gjør det selv, har liksom ingenting i en alder av 47, dårlig betalt jobber både jeg og ektefellen, barna klarer seg ok, reiser aldri på ferie, å sist gang vi reiste på noe som kan ligne på ferie var 8 år siden 

Anonymkode: 50097...b78