Andre som har vært i forhold med en dismissive avoidant ?

[AnonymBruker]

Andre som har vært i forhold med en og kommet seg ut ? 

 

Anonymkode: b02ee...4e4

[AnonymBruker]

Ja, men det tok meg 2,5 år. 

Jeg var til slutt så nedbrutt at jeg var helt på bunnen. Det var ingenting igjen av meg. Følte meg rasert og ødelagt. Det ble vendepunktet. 

Da først skjønte jeg at dette fortjente jeg faktisk ikke. Jeg var verdt mye mer enn å bli behandlet på denne måten. Det vekket noe i meg. En slags omsorg for meg selv, som jeg aldri før har hatt. 

Det ga meg styrke og mot. Jeg greide å se min egen rolle i forholdet, og innse at jeg er den som må beskytte meg selv. Ta vare på meg selv. Aldri følt meg så sterk i hele mitt liv som da jeg brøt det forholdet. 

Jeg har vokst veldig etter den erfaringen. Er endelig trygg på meg selv. Har ikke det behovet for å bli validert av andre som jeg hadde tidligere.  

Anonymkode: fac3d...b1e

[AnonymBruker]

Ikke i forhold. Men har en sjef som er det 😢 Leter desperat etter ny jobb. Er helt ødelagt og har gått til coaching for å overleve. 

Anonymkode: 00fd4...7cf

[AnonymBruker]

Kan noen forklare hva det innebærer?

Anonymkode: cdde8...d9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kan noen forklare hva det innebærer?

Anonymkode: cdde8...d9d

En dismissive-avoidant (ofte kalt avvisende unnvikende tilknytningsstil) er en person som har en tendens til å verdsette uavhengighet svært høyt og kan føle ubehag ved for mye emosjonell nærhet. De kan virke selvstendige og rolige, men håndterer ofte sårbarhet ved å trekke seg unna, bagatellisere egne følelser eller unngå avhengighet av andre. Dette er en tilknytningsstil – ikke en diagnose – og den utvikles ofte som en tilpasning til tidlige relasjonserfaringer. Samtidig varierer mennesker mye, og en tilknytningsstil beskriver tendenser, ikke hele personligheten.

Anonymkode: fac3d...b1e

[AnonymBruker]

Ja, jeg er det. 

Det er jo en grunn til at han er sånn. Vi har jobba med tillit, han er blitt mye bedre og jeg har fått mer is i magen. 

Anonymkode: 449f6...da9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Ja, men det tok meg 2,5 år. 

Jeg var til slutt så nedbrutt at jeg var helt på bunnen. Det var ingenting igjen av meg. Følte meg rasert og ødelagt. Det ble vendepunktet. 

Da først skjønte jeg at dette fortjente jeg faktisk ikke. Jeg var verdt mye mer enn å bli behandlet på denne måten. Det vekket noe i meg. En slags omsorg for meg selv, som jeg aldri før har hatt. 

Det ga meg styrke og mot. Jeg greide å se min egen rolle i forholdet, og innse at jeg er den som må beskytte meg selv. Ta vare på meg selv. Aldri følt meg så sterk i hele mitt liv som da jeg brøt det forholdet. 

Jeg har vokst veldig etter den erfaringen. Er endelig trygg på meg selv. Har ikke det behovet for å bli validert av andre som jeg hadde tidligere.  

Anonymkode: fac3d...b1e

Ts her. Tok det deg 2,5 år å gå, eller at dere var sammen 2,5 år? Jeg er nok i samme situasjon som deg. Midt i et (svært etterlenget) brudd nå. Det var en situasjon vi sammen opplevde og måten hn håndtere det på, som gjorde at jeg innså at ting aldri kommer til å bli bedre , og at den eneste løsningen er å gå. Så glad for at det skjedde, men det har tatt lang tid å faktisk gå… 

Anonymkode: b02ee...4e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Ikke i forhold. Men har en sjef som er det 😢 Leter desperat etter ny jobb. Er helt ødelagt og har gått til coaching for å overleve. 

Anonymkode: 00fd4...7cf

Høres ikke bra ut. Hvordan oppleves det å jobbe med en sjef som er det?

Anonymkode: b02ee...4e4

[AnonymBruker]

Det var grusomt.  De er grusomme uten å skjønne det selv

Anonymkode: e3895...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det var grusomt.  De er grusomme uten å skjønne det selv

Anonymkode: e3895...c85

Sånn var eksen min og. Grusom uten å skjønne det selv. Som gjør det hele så absurd. 

Anonymkode: b02ee...4e4

[AnonymBruker]

Ja, heldigvis gjorde han det slutt, fordi han "ikke klarte mer enn å være far" (det er ikke mye kapasitet han hadde). Jeg var knust, men nå er jeg så utrolig lykkelig for at han faktisk gjorde det. Jeg hadde forsøkt så utrolig mye lenger. HAdde det aldri bra i det forholdet, jeg var aldri trygg, han gal alltid så doble signaler. Etter at vi hadde hatt det skikkelig fint en kveld og jeg tenkte nå kom vi ennå litt nærmere hverandre, var han i dagene etterpå da ekstra fjern og fraværende. Tok meg en del stund å komme over, men nå vet jeg så utrolig hva jeg trenger i et forhold, og hvordan disse stakkarne aldri klarer å bli gode partnere. (Hvis de ikke jobber masse med seg selv.) Nå har han selvfølgelig kommet tilbake og sier han tenker på meg hver dag og at det jo er oss. 
Men hell no, det er det overhodet ikke, og han har ikke vist noen endring i væremåte, det er bare de at etter noen måneder uten kontakt, føler han seg ikke pressa lenger og klarer å forsøke igjen.
En helt utrolig sårende og jævlig mann som ikke skjønner det selv. Good riddance!

Anonymkode: 138a9...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ts her. Tok det deg 2,5 år å gå, eller at dere var sammen 2,5 år? Jeg er nok i samme situasjon som deg. Midt i et (svært etterlenget) brudd nå. Det var en situasjon vi sammen opplevde og måten hn håndtere det på, som gjorde at jeg innså at ting aldri kommer til å bli bedre , og at den eneste løsningen er å gå. Så glad for at det skjedde, men det har tatt lang tid å faktisk gå… 

Anonymkode: b02ee...4e4

Det var 2,5 år fra jeg møtte ham til han var ute av livet mitt. De første røde flaggene dukket opp etter et par måneder. Så var det turbulent hele tiden etter det. 

Jeg følte så enormt mye empati. Tilga ham hele tiden for dårlig oppførsel. Han mente jo selvsagt ikke noe vondt, han hadde bare hatt det vondt selv i oppveksten. Hvis jeg bare gav ham tid, omsorg, trygghet, forståelse osv. så ville det bli bra. Det ble det ikke, det ble bare verre og verre. 

Veldig bra for deg at du har klart å løsrive deg. Men pass på, det er så skremmende enkelt hvordan de haler deg inn igjen… Jeg prøvde flere ganger å avslutte det. Men han klarte å dra meg inn igjen ved å si alt jeg ønsket å høre. Til slutt forsto jeg jo at det bare var tomme ord alt sammen.

Anonymkode: fac3d...b1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, jeg er det. 

Det er jo en grunn til at han er sånn. Vi har jobba med tillit, han er blitt mye bedre og jeg har fått mer is i magen. 

Anonymkode: 449f6...da9

Sånn trodde jeg det var for oss også. At vi jobbet oss gjennom det som var vanskelig. Faktum er at jeg bare ble lurt hele tiden. Mulig han lurte seg selv også, at han kanskje trodde selv han kunne endre seg. Vel, det skjedde ikke. Jeg håper virkelig at det er annerledes for dere, selv om jeg dessverre ikke har helt troen…

Anonymkode: fac3d...b1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det var 2,5 år fra jeg møtte ham til han var ute av livet mitt. De første røde flaggene dukket opp etter et par måneder. Så var det turbulent hele tiden etter det. 

Jeg følte så enormt mye empati. Tilga ham hele tiden for dårlig oppførsel. Han mente jo selvsagt ikke noe vondt, han hadde bare hatt det vondt selv i oppveksten. Hvis jeg bare gav ham tid, omsorg, trygghet, forståelse osv. så ville det bli bra. Det ble det ikke, det ble bare verre og verre. 

Veldig bra for deg at du har klart å løsrive deg. Men pass på, det er så skremmende enkelt hvordan de haler deg inn igjen… Jeg prøvde flere ganger å avslutte det. Men han klarte å dra meg inn igjen ved å si alt jeg ønsket å høre. Til slutt forsto jeg jo at det bare var tomme ord alt sammen.

Anonymkode: fac3d...b1e

Kan du fortelle mer om hva som var hans «dårlige oppførsel»? Var han stygg mot deg, eller bare fravørende og emosjonelt utilgjengelig? 
Jeg prøver å forstå hvordan disse mennene er, og om det er en slik jeg er i forhold med selv. 😌

Anonymkode: a178d...d8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Kan du fortelle mer om hva som var hans «dårlige oppførsel»? Var han stygg mot deg, eller bare fravørende og emosjonelt utilgjengelig? 
Jeg prøver å forstå hvordan disse mennene er, og om det er en slik jeg er i forhold med selv. 😌

Anonymkode: a178d...d8a

Hvorfor det? Uansett hva du forstår, så er det jo samme utilgjengelighet og atferd. Det er forresten utrolig vanlig at kvinner som selv har traumer, er pleasere og som er villige til å forstå alt, også selv om det tærer på dem og bryter dem ned, blir sammen med disse mannfolka. Har sett det gang på gang. De ser alltid forbi det de blir utsatt for og det som sårer for å unnskylde dem med oppvekst. De skal alltid fikse dem. Forandre dem. Forstå dem. Og forsvinner selv på veien. Det er trist.

Anonymkode: e8e0a...ae2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Sånn trodde jeg det var for oss også. At vi jobbet oss gjennom det som var vanskelig. Faktum er at jeg bare ble lurt hele tiden. Mulig han lurte seg selv også, at han kanskje trodde selv han kunne endre seg. Vel, det skjedde ikke. Jeg håper virkelig at det er annerledes for dere, selv om jeg dessverre ikke har helt troen…

Anonymkode: fac3d...b1e

Enig. Det eneste som gir håp er om hn viser målbar endring over tid. Alt annet betyr ingenting. 

Anonymkode: b02ee...4e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres ikke bra ut. Hvordan oppleves det å jobbe med en sjef som er det?

Anonymkode: b02ee...4e4

I begynnelsen syntes jeg han virket så snill og omsorgsfull. Men etter hvert merket jeg at når det oppsto problemer så ble det litt rart. Han unngikk det vanskelige. Og han tok aldri ansvar selv, til tross for at han var sjefen som hadde alt ansvaret. Han begynte å gaslighte meg og kom ofte med forklaringer om det bare var jeg som måtte endre måten jeg var på, og jeg trodde han, så jeg prøvde å endre meg. Dette pågikk en stund, og jeg gjorde alt jeg kunne for å forbedre meg, men ingenting funket. 
Heldigvis fikk jeg hjelp utenfra, og klarte  etter hvert å se at det egentlige problemet var at han flyktet fra sitt eget ansvar. Og jeg forsto at uansett hvor mye jeg gjorde for å forstå, komme han i møte, eller tilpasse meg, så ville han ALDRI ta ansvar for sine ting eller sine handlinger. Jeg ble var da helt nedbrutt, jeg mistet nesten meg selv. Noe av det verste jeg har opplevd. 

Du kan ikke fikse han. Du må bare løpe, det blir ikke bedre, det blir bare verre. Det hjelper ikke samme hvor mye du lytter, forstår, og tilpasser deg. Det eneste som skjer er at du mister deg selv. 

Anonymkode: 00fd4...7cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I begynnelsen syntes jeg han virket så snill og omsorgsfull. Men etter hvert merket jeg at når det oppsto problemer så ble det litt rart. Han unngikk det vanskelige. Og han tok aldri ansvar selv, til tross for at han var sjefen som hadde alt ansvaret. Han begynte å gaslighte meg og kom ofte med forklaringer om det bare var jeg som måtte endre måten jeg var på, og jeg trodde han, så jeg prøvde å endre meg. Dette pågikk en stund, og jeg gjorde alt jeg kunne for å forbedre meg, men ingenting funket. 
Heldigvis fikk jeg hjelp utenfra, og klarte  etter hvert å se at det egentlige problemet var at han flyktet fra sitt eget ansvar. Og jeg forsto at uansett hvor mye jeg gjorde for å forstå, komme han i møte, eller tilpasse meg, så ville han ALDRI ta ansvar for sine ting eller sine handlinger. Jeg ble var da helt nedbrutt, jeg mistet nesten meg selv. Noe av det verste jeg har opplevd. 

Du kan ikke fikse han. Du må bare løpe, det blir ikke bedre, det blir bare verre. Det hjelper ikke samme hvor mye du lytter, forstår, og tilpasser deg. Det eneste som skjer er at du mister deg selv. 

Anonymkode: 00fd4...7cf

Helt forferdelig . Har bodd med en i 6 år og  er endelig meg selv igjen etter så mange år. Dvs begynner nå å finne meg selv igjen. Må bygge livet på nytt igjen. Har vært så sliten og utmattet hele tiden, gått til legen og holdt på å utvikle utmattelsessyndrom. Ble deprimert og måtte gå til psykolog.
Det rare var at når han reiste bort og jeg var alene en dag og to, så fikk jeg energien og humøret tilbake. Nå som jeg har gått fra han, trenger jeg verken lege eller psykolog og energien er tilbake, vekta går ned, kapasiteten på jobb går opp, karrieren er tilbake. Utrolig hvor ødeleggende et dårlig forhold kan være. Det smarteste noen kan gjøre er å gå.

Anonymkode: b02ee...4e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du fortelle mer om hva som var hans «dårlige oppførsel»? Var han stygg mot deg, eller bare fravørende og emosjonelt utilgjengelig? 
Jeg prøver å forstå hvordan disse mennene er, og om det er en slik jeg er i forhold med selv. 😌

Anonymkode: a178d...d8a

Han kunne plutselig bli kald og avvisende. Unngikk meg og trakk seg unna. Ville ikke møtes om omtrent ikke snakkes på telefon. Hvis jeg konfronterte ham, hadde han alltid en eller annen forklaring. 

I perioder unngikk han å ha sex med meg. Også da kom han med alskens unnskyldninger. Men om vi var fra hverandre var han mer enn kåt nok og ville ha seksuelle samtaler på telefonen. Har i ettertid skjønt at han det ble for mye intimitet å ha fysisk sex.

Han dumpet meg flere ganger ut av det blå. Den ene gangen sa han at han aldri hadde vært tiltrukket av meg, alt hadde vært fordi han prøvde å være normal. Så kom han til meg 2-3 uker senere og sa at han elsket meg og at det var frykten som snakket da han dumpet meg. 

Han brøt avtaler og løfter. F.eks. Vi skulle reise bort sammen, han trakk seg timer før avreise og skyldte på jobb. Har innrømt i ettertid at det var løgn. Han klarte bare nok bare ikke å skulle være nær meg i flere dager uten retrettmulighet.

Jeg føler det som han hadde meg rundt lillefingeren. Han delte mye emosjonelt med meg, som gjorde at jeg fikk mye empati. Derfor tok jeg alltid imot han med åpne armer når han kom tilbake etter å ha dumpet meg. Han var alltid overøsende kjærlig når han ville ha meg tilbake. Jobbet iherdig for å overbevise meg om hvor mye han elsket meg.

Anonymkode: fac3d...b1e

[Ymse meninger]

Var sammen med en sånn i 2.5 år. Han kompartemaliserte livet sitt veldig i forskjellige bokser. Jobb var én boks, venner én, familie én osv og så var jeg i min egen boks og disse skulle helst ikke blandes. Jeg ble aldri inkludert på ordentlig i livet hans. Han tålte ikke å snakke om følelser og heller ikke høre på mine. Ble stille og svar på alt var "vet ikke". Hvis jeg ba om mer av noe i forholdet så fikk jeg alltid enda mindre av det for da trakk han seg bort. Eneste copingmekanisme han hadde. Trekke seg bort til "uværet var over" og så komme sakte tilbake og late som ingenting. Og jeg er ikke en person som hever stemmen og kjefter og smeller på noen som helst måte. 

Jeg var trist hele tiden og følte meg forsømt og ignorert. Ingen fysisk nærhet til slutt og ingen samtaler av interesse. Til slutt ble elefanten i rommet for stor og jeg konfronterte han og spurte i hvilken grad han i det hele tatt hadde følelser for meg. Usikker svarte han. Jeg gikk over til å bli resultatorientert, og det er jeg enda. Hvis denne mannen enten ikke evner eller har vilje til å dekke helt basic følelsesmessige behov for meg i forholdet, da har jeg på ingen måte bruk for han. Slo opp.