Hevngjerrighet overfor tidligere kollega

[AnonymBruker]

Jeg hadde en kollega i flere år som tråkket på meg, gaslightet og mobbet meg for å hevde seg selv og klatre oppover selv. Hun var i starten mislikt av vår leder som sa til meg at hun angret på ansettelsen, og mange reagerte på atferden hennes. Veldig ubehagelig opptreden, direkte og krass og mente alle måtte innrette seg etter hennes regler, lite tålmodig og ble svært ubehagelig dersom du ikke forsto ting hun hadde forklart med en gang selv om hun forventet at folk skulle spørre henne om hjelp. Hun forventet at alle respekterte henne, men i realiteten var folk redd henne.

Dersom noen ansatte ikke fungerte 100% optimalt var hun veldig raskt ute med å starte svertekampanjer mot folk og siden det var enklere for folk på teamet å følge henne enn å gjøre motstand, klarte hun sakte men sikkert som regel å få med seg folk på det.

Hun tålte absolutt nada kritikk rettet mot seg selv og hvis noen påpekte at hun var skummel eller lignende så gikk det i svart for henne, på et sånt lukket og ekstremt ubehagelig vis. 

Hun satte meg opp i et hjørne ved et par anledninger der hun konfronterte meg med saker og ting som hun mente jeg skulle ha sagt og gjort. Jeg sa jeg ikke var helt enig i oppfatningen hennes da jeg hadde opplevd henne som ubehagelig i situasjonen hun henviste til. Etter dette la hun meg for hat og gradvis begynte hun å gjøre det stadig vanskeligere for meg på jobb ved å sakte men sikkert manipulere vår leder til å tro at «den vanskelige ansatte» var meg. Eller kanskje det bare var enklere for lederen å føye seg etter dette og bli med på å presse meg ut, hvem vet. God ledelse var det iallefall ikke.

Og gjett hvem av oss som fikk fremforhandlet svært mye høyere lønn mens jeg aldri økte noe i lønn ila de årene jeg jobbet der… Vi var nokså likestilte på type stilling, arbeidsmengde og fagansvar!

Så kom jeg i en svært krevende periode på privaten hvor jeg til slutt skjønte at jeg ikke var i stand til å jobbe, og det høye arbeidspresset var dråpen som gjorde at legen sykemeldte meg 100%. Dette ble møtt med sterkt press fra leder og svært ubehagelig sykefraværsoppfølging som gjorde meg mye dårligere. 

På et tidspunkt i sykemeldingen bestemte jeg meg for å bite tennene sammen, fake it til you make it og ikke gi noe mer skyts til situasjonen, for så å bare løpe for livet så fort jeg kunne vekk fra denne helseskadelige arbeidsplassen. 

Nå har jeg fått en ny super jobb i et fantastisk fint kollegie. Vibbene på det nye stedet er helt annerledes enn det jeg kjente fra dag 1 på den gamle arbeidsplassen. Og sakte men sikkert får jeg bearbeidet det som skjedde der. Jeg har også fått et helt utrolig flott liv på privaten med mer enn jeg kunne ønske meg både relasjonelt og materielt. Jeg har vært så utrolig heldig, den gode karmaen tilfalt meg til slutt.

Og jeg tenker på denne tidligere kollegaen som jeg vet ønsker seg mer eller mindre det jeg har, men ikke har det og jeg tviler sterkt på at hun noen gang vil få det da det for hennes del vil kreve svært mange år med arbeid og refleksjon innover, som krever ti tonn selvinnsikt. Og med tanke på alderen vi er i skal det godt gjøres da å få til det jeg har. Det gjør litt godt å tenke på at hevnen ble søt til slutt. Jeg trakk egentlig det lengste strået, og det er ikke meg det er synd i lengre. Jeg føler også at jeg har trukket et lengre strå enn de som var feige og føyde seg etter henne som en annen diktator, i stedet for å våge å stå imot og si fra, og ikke minst bry seg om en kollega som slet. De er jo fortsatt stuck der med dette mennesket. 

Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget egentlig. Jeg er hevngjerrig. Sakte men sikkert fader denne gamle dritten ut av livet mitt og jeg bruker mindre og mindre tid på å tenke på det, men dette er vel en del av bearbeidelsen I guess. 

Flere med lignende opplevelser av hevngjerrighet / søt hevn? 
 

Anonymkode: a9c8d...22e