Samboer har barn som ikke liker meg

[AnonymBruker]

Hei, jeg har en samboer som har 2 barn, jeg har et barn selv. Og for noen måneder siden så fikk jeg vite at minst et av barna til samboeren ikke liker meg, men samboeren sier at det er bare en tenåringopprør. Men jeg mener at vi burde ta alvor i dette. For jeg føler meg ekkel, når ene barnet ikke liker meg, jeg vet ikke hva jeg har gjort. Samboeren vil ikke snakke med barnet og barnet vil ikke være her... jeg og mitt barn føler at vi blir litt stengt ute når dette skjer, for det var konfirmasjon som vi ikke fikk komme i pga at barnet ikke liker meg... jeg har snakket mye med samboeren at vi må snakke om dette og går det ikke så går det ikke, men samboeren mener at dette går, og det går over med at barnet ikke liker meg. Men jeg trur ikke det, og det har vært mye krangling etter dette for samboeren vil ikke gjøre noe og jeg vil at enten så må han snakke med begge barna sine eller så må jeg og mitt barn ut! Vi begge leier i lag, og vi har barna annen hver helg samme helg. 

Kan dere gi meg noen tips som kan funke ? Vi har vært samboere i 4 år og dette skjedde for noen måender siden. Jeg har alltid vært samme personen og behandlet de som at de var mine! Men jeg føler at det er ikke like enkelt nå etter vi ble skrubbet vekk fra store ting. Og mor og far sa ikke noe til barnet når barnet ikke ville ha oss der, og det var snakk om 3 dager forvarsel på konfirmasjonen at vi ikke fikk bli med.. 

 

Anonymkode: 6b5a9...505

[Pippi Lotta]

Synes det er merkelig at far ikke vil gjøre noe, om barne har sluttet å ha samvær med han? Er jo umulig å vite hvorfor barne ikke liker deg, og hvor alvorlig dere bør ta det. Kansje er det vanlig tenårs opprør og helt naturlig at barne gjør opprør mot en av omsorgspersonene sinne. Eller det kan være alvorlige problemer i rellasjonen deres. Eneste måte å få svar her er jo å snake med barnet, så far må bare ta seg sammen og oppføre seg som han er voksen. Eventuelt kan kansje dere og barnet få samtaler med helsesøster eller dere kan oppsøke familievern kontoret for rådgivning? Har du forsøkt å smake med moren? Kansje hun har insikt eller råd... Om dere ikke greier å fikse relasjonen tenker jeg særbo kan være en ok løsnimg en stund. Det er bedre å gi barne rom nå, en å tvinge det inn i en relasjon som kan forbli dårlig livet ut. Vanskelig å gi noen kpnkrete råd med så lite info, men jeg er uanset 100% enig med deg TS i at dere må forsøke å fikse situasjonen. Om far bare sveiper dette under teppe risikerer dere at barne vokser opp med em følelse av å bli ignorert og nedprioritert, som igjen kan ødelege forholdet for altid. 

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (2 minutter siden):

Synes det er merkelig at far ikke vil gjøre noe, om barne har sluttet å ha samvær med han? Er jo umulig å vite hvorfor barne ikke liker deg, og hvor alvorlig dere bør ta det. Kansje er det vanlig tenårs opprør og helt naturlig at barne gjør opprør mot en av omsorgspersonene sinne. Eller det kan være alvorlige problemer i rellasjonen deres. Eneste måte å få svar her er jo å snake med barnet, så far må bare ta seg sammen og oppføre seg som han er voksen. Eventuelt kan kansje dere og barnet få samtaler med helsesøster eller dere kan oppsøke familievern kontoret for rådgivning? Har du forsøkt å smake med moren? Kansje hun har insikt eller råd... Om dere ikke greier å fikse relasjonen tenker jeg særbo kan være en ok løsnimg en stund. Det er bedre å gi barne rom nå, en å tvinge det inn i en relasjon som kan forbli dårlig livet ut. Vanskelig å gi noen kpnkrete råd med så lite info, men jeg er uanset 100% enig med deg TS i at dere må forsøke å fikse situasjonen. Om far bare sveiper dette under teppe risikerer dere at barne vokser opp med em følelse av å bli ignorert og nedprioritert, som igjen kan ødelege forholdet for altid. 

Jeg og barnemor har ikke kontakt, for hun har aldri likt meg, hun liker ikke noen damer som har vært i lag med barnefar. Pluss at jeg tok å sa i mot henne en av første årene når det var 17 mai med at hvorfor hun ikke hadde på barna jakker og varmere klær når det snødd og de måtte gå i tog... 

Jeg kan jo ikke ta kontakt med barnet npr barnet ikke liker meg, og ikke vil være her når jeg er her. Så barnet har ikke vært her siden jeg fikk vite at barnet ikke liker meg. 

Jeg har prøvd flere ganger med å snakke med samboeren om dette, men han bare "dette går over" uten å ha snakket med barnet selv... han snakker ikke med mor heller... de har lite kontakt. Jeg føler jeg blir såtte I et hjørne 

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg og barnemor har ikke kontakt, for hun har aldri likt meg, hun liker ikke noen damer som har vært i lag med barnefar.

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

Lojaliteten til barnet er hos mor.

Dette har nok veldig lite med deg å gjøre innerst inne.

Hør på far. Det går seg til.

Anonymkode: 4a1b6...c49

[AnonymBruker]

Så egentlig så er du samboer med en tafatt mann som prioriterer dame foran barn. 

Han prøver ikke å ordne opp med sitt eget barn, det røde flagget blinker her og du bryr deg ikke?

For ditt eget barns skyld så bør du jo bare flytte for det virker jo som om han er mer interessert i å ha deg der for å være med å betale leie enn at dere alle sammen skal fungere sammen.

At mor snakker bak din rygg er sikkert ikke noe nytt så det eneste som har endret seg er kanskje at barnet er eldre og er tryggere i seg selv og tør å gi beskjed til far.

 

 

 

Anonymkode: 68a5b...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så egentlig så er du samboer med en tafatt mann som prioriterer dame foran barn. 

Han prøver ikke å ordne opp med sitt eget barn, det røde flagget blinker her og du bryr deg ikke?

For ditt eget barns skyld så bør du jo bare flytte for det virker jo som om han er mer interessert i å ha deg der for å være med å betale leie enn at dere alle sammen skal fungere sammen.

At mor snakker bak din rygg er sikkert ikke noe nytt så det eneste som har endret seg er kanskje at barnet er eldre og er tryggere i seg selv og tør å gi beskjed til far.

 

 

 

Anonymkode: 68a5b...936

Jojo! Jeg bryr meg, men dette skjedde for noen måneder siden bare. Før dette var jo det helt greit, noen røde flagg, men man får ikke både pose og sekk. Men dette synes jeg at det går for langt, men det er litt derfor jeg kom inn her for å høre om det er noen som har kanskje noen tips til å enten få kanskje ordne opp eller om dette er dødt. 

Men jeg synes det er stygt at han vil heller ha meg enn barnet sitt ja! Det er ikke sånn familie jeg vil ha! Men han er veldig flink når det kommer til mitt barn. Men det er vel for å oppmuntre meg sikkert ? 

Jeg blir veldig forvirret når det kommer til dette. 

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

[AnonymBruker]

Dere bør ha husregler så du får respekt. 

Anonymkode: cbb03...e3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jojo! Jeg bryr meg, men dette skjedde for noen måneder siden bare. Før dette var jo det helt greit, noen røde flagg, men man får ikke både pose og sekk. Men dette synes jeg at det går for langt, men det er litt derfor jeg kom inn her for å høre om det er noen som har kanskje noen tips til å enten få kanskje ordne opp eller om dette er dødt. 

Men jeg synes det er stygt at han vil heller ha meg enn barnet sitt ja! Det er ikke sånn familie jeg vil ha! Men han er veldig flink når det kommer til mitt barn. Men det er vel for å oppmuntre meg sikkert ? 

Jeg blir veldig forvirret når det kommer til dette. 

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

Ikke lyv. Du er jo sammen med han. 

Anonymkode: cbb03...e3b

[AnonymBruker]

Akkurat sånn er det med barnefar og barna mine også. 

Først vil jeg bare si at selv om det nok er vanskelig så prøv å ikke ta det så veldig personlig at tenåringen ikke liker deg akkurat nå. Med mindre du oppfører deg dårlig og er helt dust så har du trolig ikke gjort så mye for å fortjene dette. 

Barna mine liker heller ikke den nye samboeren til faren deres, men jeg tror ikke det er fordi hun er så lite likende. Det har mer med at de ikke liker situasjonen, det er litt kleint dette med at foreldre skal være forelsket og få seg kjærester for noen, enda værre å bo med ett fremmed menneske du ikke liker en gang. 

Er ikke alltid tenåringen mine liker meg heller så godt😅 bare så det er sagt!

Men barnefar er og blir en dott av dimensjoner, han er mye mer opptatt av den nye kjæresten og har sporadisk kontakt med barnet sitt. Ikke en gang har han forsøkt å snakke med henne eller ordne opp etter det skar seg. Han vet det er hans feil, men han nekter å gjøre noe med det, han er for stolt eller sta, jeg vet ikke. Hans taktikk er også at det går over og at det er litt irriterende at jentungen er så vanskelig.

Det er så tafatt og usexy som det kan bli. Ta det som ett forvarsel på hvordan han egentlig er. En far som ikke bryr seg om barna sine.. der er nitrist.. ikke noe annet å si om den saken. 

Du bør si til han at han bør skjerpe seg. Han kan kanskje ikke fikse alt på ett blunk ved å bare prate litt, men han burde forsøke igjen og igjen når det kommer til barna og familien.

Håper for deres alles del at han faktisk tar seg sammen og stepper upp som far og kjæreste her. 

 

Anonymkode: 9483d...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Akkurat sånn er det med barnefar og barna mine også. 

Først vil jeg bare si at selv om det nok er vanskelig så prøv å ikke ta det så veldig personlig at tenåringen ikke liker deg akkurat nå. Med mindre du oppfører deg dårlig og er helt dust så har du trolig ikke gjort så mye for å fortjene dette. 

Barna mine liker heller ikke den nye samboeren til faren deres, men jeg tror ikke det er fordi hun er så lite likende. Det har mer med at de ikke liker situasjonen, det er litt kleint dette med at foreldre skal være forelsket og få seg kjærester for noen, enda værre å bo med ett fremmed menneske du ikke liker en gang. 

Er ikke alltid tenåringen mine liker meg heller så godt😅 bare så det er sagt!

Men barnefar er og blir en dott av dimensjoner, han er mye mer opptatt av den nye kjæresten og har sporadisk kontakt med barnet sitt. Ikke en gang har han forsøkt å snakke med henne eller ordne opp etter det skar seg. Han vet det er hans feil, men han nekter å gjøre noe med det, han er for stolt eller sta, jeg vet ikke. Hans taktikk er også at det går over og at det er litt irriterende at jentungen er så vanskelig.

Det er så tafatt og usexy som det kan bli. Ta det som ett forvarsel på hvordan han egentlig er. En far som ikke bryr seg om barna sine.. der er nitrist.. ikke noe annet å si om den saken. 

Du bør si til han at han bør skjerpe seg. Han kan kanskje ikke fikse alt på ett blunk ved å bare prate litt, men han burde forsøke igjen og igjen når det kommer til barna og familien.

Håper for deres alles del at han faktisk tar seg sammen og stepper upp som far og kjæreste her. 

 

Anonymkode: 9483d...0ae

Takk at du skriver her! 

Hadde jeg og samboeren vært sammen under et år så hadde jeg forstått litt mer, men nå har jeg kjent barna i 5år, og bodd med de i 4år. Og jeg kan si selv at jeg oppfører meg ikke slemt eller dumt foran de, jeg har et barn selv som er samme alder som de. 

Jeg synes at samboeren tar meg foran barna er stygt, og jeg har sagt at han må ta seg sammen og snakk med de om det. Men som han sier er at "de kommer til meg når de er store og ser hbor dum moren er" og da kjent jeg at jeg ble skikkelig irritert! For jeg mener at man skal kjempe for barna mens man kan, for det er de kjæreste man har! 

Jeg har sagt til han at jeg vil ut av dette viss ikke han gjør noe. Men da får jeg bare høre at det går over! 

 

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

[Knocks]

Hei. Jeg ville tenkt at hvis du tvinger far til å ta side så må han velge datteren sin. (Og det vil man jo også at han skal vel?).

Høres mest ut som ungdomsopprør og at det har lite med deg å gjøre. Kanskje det er en kvalitet å kunne tåle at hun ikke vil ga noe med deg å gjøre, men at du fortsatt er der når ting blir litt lettere? Jeg ville ihvertfall tenkt at du da var en stødig og trygg person.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har sagt til han at jeg vil ut av dette viss ikke han gjør noe. Men da får jeg bare høre at det går over! 

 

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

Hvis barnet er tenåring så er det vel lite far kan gjøre for å tvinge det til å være hos dere.

Da setter nok mor hele helvete i gang. Det blir nok ikke trivelige for noen av dere. Aller minst for barnet.

Anonymkode: 4a1b6...c49

[AnonymBruker]

Knocks skrev (1 minutt siden):

Hei. Jeg ville tenkt at hvis du tvinger far til å ta side så må han velge datteren sin. (Og det vil man jo også at han skal vel?).

Høres mest ut som ungdomsopprør og at det har lite med deg å gjøre. Kanskje det er en kvalitet å kunne tåle at hun ikke vil ga noe med deg å gjøre, men at du fortsatt er der når ting blir litt lettere? Jeg ville ihvertfall tenkt at du da var en stødig og trygg person.

Nå når det var feire så tok jeg å reiste ei uke med mitt barn alene sånn at samboeren kunna ha kvalitet tid med sine unger, men han tok å sendt bort ene barnet sitt til sin bestemor og andre barnet som ikke liker meg skulle tydeligvis bort når jeg reiste. Det viste jeg ikke noe om, og han ble litt sur på meg for jeg reiste bort ei uke med mitt barn. For jeg tenkte at det var godt til barna hannes og være i lag med faren sin, når faren ikke sier noe til meg at barna skulle bort når jeg skulle reise så kan ikke jeg gjøre noe med det, de skulle være med samboeren i 2 uker, men var der i nesten ei uke.. 

 

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis barnet er tenåring så er det vel lite far kan gjøre for å tvinge det til å være hos dere.

Da setter nok mor hele helvete i gang. Det blir nok ikke trivelige for noen av dere. Aller minst for barnet.

Anonymkode: 4a1b6...c49

Ja, det er tenåring, Jeg tenker at han ta et tak å prøv å snakke med barnet sitt å høre hva barnet vil, og sette barnet foran meg. 

For jeg har alltid sagt til barnet mitt selv iallfall at den kommer først uansett! 

Jeg vet at man kan ikke tvinge noen til noe,men å sette seg ned og snakke og høre hva barnet vil og hvordan man skal gjøre det er jo ganske fornuftig te ker iallfall jeg 😅

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

[AnonymBruker]

Tipset er å vende tilbake til særbo til alle barna er voksne. Og kanskje finner dere ut innen da at dere foretrekker å bo hver for dere.

Uansett: barn behøver ikke engang like sine egne foreldre. Foreldre er forpliktet til å like sine barn, men barnet står selvsagt fritt til å synes både sin mor og sin far er dumme, inkompetente, udugelige, skuffende etc. Det samme gjelder øvrige slektninger, venner og foreldrene sine valg av sexpartnere.

Barnet liker deg ikke. Det er barnet fullstendig fritt til. Det har ikke valgt å ha deg i sitt liv, og behøver ikke verken like deg eller forsøke like deg. Det kan når det er 18 helt velge bort enhver relasjon til både deg og sin far - det er et helt greit valg det kan ta av enhver grunn og uten å behøve forklare seg eller rasjonalisere seg. «Nei» er en fullverdig setning også i relasjoner.

Anonymkode: fd39c...254

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk at du skriver her! 

Hadde jeg og samboeren vært sammen under et år så hadde jeg forstått litt mer, men nå har jeg kjent barna i 5år, og bodd med de i 4år. Og jeg kan si selv at jeg oppfører meg ikke slemt eller dumt foran de, jeg har et barn selv som er samme alder som de. 

Jeg synes at samboeren tar meg foran barna er stygt, og jeg har sagt at han må ta seg sammen og snakk med de om det. Men som han sier er at "de kommer til meg når de er store og ser hbor dum moren er" og da kjent jeg at jeg ble skikkelig irritert! For jeg mener at man skal kjempe for barna mens man kan, for det er de kjæreste man har! 

Jeg har sagt til han at jeg vil ut av dette viss ikke han gjør noe. Men da får jeg bare høre at det går over! 

 

Ts

Anonymkode: 6b5a9...505

Bare hyggelig! 

Hadde jeg trodd jeg kunne snakke til den nye samboeren til mannen min så skulle jeg gjerne gjort det. Jeg ønsker jo av hele mitt hjerte at barna mine har det bra og selv om jeg ikke liker eksmannen min noe særlig så ønsker jeg jo likevel at han skal være en god far for barna. 

Jeg tror ikke du forventer at han skal på magisk vis løse noe av dette. Noen tenåringer har perioder hvor de både hater og misliker tilfeldige personer uten særlig god grunn. Jeg var også sånn som tenåring dessverre, umodent og sløvt ja, men om ikke annet så forstår jeg bedre når min tenåring gjør det samme. 

Problemet her er jo at far stikker hodet i sanden og tror det bare skal gå over. Problemet med den teknikken er jo gjerne at hele relasjonen har havarert innen tenåringen har blitt moden nok til å innse at de kanskje overdrev en smule. 

Særlig når det blir som dette at kontakten uteblir. Jeg er på den måten enig med far at det nok går over, men skal han virkelig gå glipp av flere viktige år i oppveksten deres for å vente å se? Det er jo det som er så ugreit her. 

Jeg synes at du skal ta noen runder til med mannen din om dette. For det er leit om ett ellers godt forhold går dukken bare fordi han er en dott akkurat på dette området. Er ikke sikkert han er så god med relasjoner sånn egentlig. Eksen hans kan jo ikke hjelpe han med det og det er lite sannsynlig han finner ut av det på egenhånd basert på historikken. 

Så kan man jo alltid si at det ikke er ditt ansvar, men akkurat som mannen en dag kommer til å angre på at han ikke prøvde i det minste så tror jeg du også lettere kan slå deg til ro om du virkelig har forsøkt. 

Du kan jo spørre han om når det går over? 
Hvor lenge er det greit å vente? Uker, måneder, år? 
Hvorfor er det greit for han å bare gi slipp på dette? Er ikke kontakt med barnet viktig for han? For det virker ikke slik når han ikke løfter en finger. 

Hvis dere får problemer, vil han bare vente til de går over de også? 
 

Masse lykke til, håper det ordner seg for dere. 

Anonymkode: 9483d...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Bare hyggelig! 

Hadde jeg trodd jeg kunne snakke til den nye samboeren til mannen min så skulle jeg gjerne gjort det. Jeg ønsker jo av hele mitt hjerte at barna mine har det bra og selv om jeg ikke liker eksmannen min noe særlig så ønsker jeg jo likevel at han skal være en god far for barna. 

Jeg tror ikke du forventer at han skal på magisk vis løse noe av dette. Noen tenåringer har perioder hvor de både hater og misliker tilfeldige personer uten særlig god grunn. Jeg var også sånn som tenåring dessverre, umodent og sløvt ja, men om ikke annet så forstår jeg bedre når min tenåring gjør det samme. 

Problemet her er jo at far stikker hodet i sanden og tror det bare skal gå over. Problemet med den teknikken er jo gjerne at hele relasjonen har havarert innen tenåringen har blitt moden nok til å innse at de kanskje overdrev en smule. 

Særlig når det blir som dette at kontakten uteblir. Jeg er på den måten enig med far at det nok går over, men skal han virkelig gå glipp av flere viktige år i oppveksten deres for å vente å se? Det er jo det som er så ugreit her. 

Jeg synes at du skal ta noen runder til med mannen din om dette. For det er leit om ett ellers godt forhold går dukken bare fordi han er en dott akkurat på dette området. Er ikke sikkert han er så god med relasjoner sånn egentlig. Eksen hans kan jo ikke hjelpe han med det og det er lite sannsynlig han finner ut av det på egenhånd basert på historikken. 

Så kan man jo alltid si at det ikke er ditt ansvar, men akkurat som mannen en dag kommer til å angre på at han ikke prøvde i det minste så tror jeg du også lettere kan slå deg til ro om du virkelig har forsøkt. 

Du kan jo spørre han om når det går over? 
Hvor lenge er det greit å vente? Uker, måneder, år? 
Hvorfor er det greit for han å bare gi slipp på dette? Er ikke kontakt med barnet viktig for han? For det virker ikke slik når han ikke løfter en finger. 

Hvis dere får problemer, vil han bare vente til de går over de også? 
 

Masse lykke til, håper det ordner seg for dere. 

Anonymkode: 9483d...0ae

Tusen hjertelig takk for svar! Dette hjelper meg veldig! Å høre at det er noen som har/hatt ala samme problemer! 

Jeg skal høre med han om dette, for jeg er jo kjempe glad i ungene hannes og han, og jeg vil jo at dette skal gå. Men jeg vil ikke være den som står i veien for at han ikke skal ha kontakt med ungene sine! 

Så takk for at du tok deg tid til å skrive her ❤️

Ts

 

Anonymkode: 6b5a9...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Tusen hjertelig takk for svar! Dette hjelper meg veldig! Å høre at det er noen som har/hatt ala samme problemer! 

Jeg skal høre med han om dette, for jeg er jo kjempe glad i ungene hannes og han, og jeg vil jo at dette skal gå. Men jeg vil ikke være den som står i veien for at han ikke skal ha kontakt med ungene sine! 

Så takk for at du tok deg tid til å skrive her ❤️

Ts

 

Anonymkode: 6b5a9...505

Det er ikke du som står i veien her, det syntes jeg ikke du skulle føle på❤️

Det er strengt tatt mannen din som står i veien her. Med hendene over øya så han ikke ser hva som skjer. 

Det er mulig han er redd for å gjøre ting værre med å snakke om det, tror en del menn (og mennesker generelt) er det. Mulig han ikke vet hvordan han skal snakke om det heller. Det kan være mange grunner og ikke alle av de trenger å være at han er dårlig eller tafatt. 

Du kan støtte han og hjelpe han, men dette med relasjonen til egne barn er noe han selv må fikse eller la havarere. Det er ikke ditt ansvar❤️ 

Hadde du vert den nye samboeren til eksmannen min så hadde jeg vert takknemlig for at du brydde deg så mye om mine barn! Jeg synes det er flott at du er såpass engasjert og det sier mye fint om deg som menneske. 

Anonymkode: 9483d...0ae

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (På 21.7.2026 den 22.50):

Hei, jeg har en samboer som har 2 barn, jeg har et barn selv. Og for noen måneder siden så fikk jeg vite at minst et av barna til samboeren ikke liker meg, men samboeren sier at det er bare en tenåringopprør. Men jeg mener at vi burde ta alvor i dette. For jeg føler meg ekkel, når ene barnet ikke liker meg, jeg vet ikke hva jeg har gjort. Samboeren vil ikke snakke med barnet og barnet vil ikke være her... jeg og mitt barn føler at vi blir litt stengt ute når dette skjer, for det var konfirmasjon som vi ikke fikk komme i pga at barnet ikke liker meg... jeg har snakket mye med samboeren at vi må snakke om dette og går det ikke så går det ikke, men samboeren mener at dette går, og det går over med at barnet ikke liker meg. Men jeg trur ikke det, og det har vært mye krangling etter dette for samboeren vil ikke gjøre noe og jeg vil at enten så må han snakke med begge barna sine eller så må jeg og mitt barn ut! Vi begge leier i lag, og vi har barna annen hver helg samme helg. 

Kan dere gi meg noen tips som kan funke ? Vi har vært samboere i 4 år og dette skjedde for noen måender siden. Jeg har alltid vært samme personen og behandlet de som at de var mine! Men jeg føler at det er ikke like enkelt nå etter vi ble skrubbet vekk fra store ting. Og mor og far sa ikke noe til barnet når barnet ikke ville ha oss der, og det var snakk om 3 dager forvarsel på konfirmasjonen at vi ikke fikk bli med.. 

 

Anonymkode: 6b5a9...505

Sikker på at ikke konfirmasjonen handler mer om at den andre forelderen ikke ville ha deg der enn barnet selv? Og at barnet naturlig nok ønsker å ta hensyn til egen forelder å stemningen underveis? Det er ikke alltid bare lett for dem heller med delte hjem og bonusforeldre. 

 

At konfirmanten ikke lenger vil til far tenker jeg jo i hovedsak er hans problem og noe merkelig at han ikke er mer opptatt av å fikse det. Men nå er det jo litt rart å bare ha annenhver helg når barna er så store også og det påvirker jo garantert relasjon m.m.(skjønner at det kan være mange årsaker til at det er sånn, så dømmer ikke, men det er nå en gang sånn at det påvirker relasjon m.m. enten det har vært rus, økonomi, eller at man flyttet langt unna og dermed ikke kan ha mer samvær eller hva det nå er). Sikker på at dette handler om deg i det hele tatt og ikke bare at du blir brukt som en unnskyldning av en tenåring som heller vil være i ro ett sted eller vil være der vennene er eller har kranglet med far eller der de har eget rom eller mindre regler eller hva nå som kan være årsaken?

Hva som er best å gjøre kommer jo veldig an på alder, relasjonen man har med barnet, hva som har skjedd eller ikke skjedd m.m. men det er jo litt dumt av din partner å ikke høre på dine ønsker å behov selv om han selv måtte mene at det ikke er nødvendig og det går over. Dere er to å du synes det bør taes tak i å det går utover deg og ditt barn at det ikke blir gjort. Hadde sannsynligvis vurdert å flytte. 

Endret 18 timer siden av Crazydoglady