AnonymBruker Skrevet 9 timer siden #1 Skrevet 9 timer siden Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men trenger å få luftet hodet. Jeg har de siste 5 årene være samboer med det jeg trodde var mannen i mitt liv. Vi traff hverandre på Tinder, og jeg var helt klar på at jeg ønsket meg et barn til, og var til og med i prosessen med IVF alene med bruk av donor (jeg har ett barn fra før som jeg fikk alene med IVF som 37 åring). Da jeg traff han, valgte jeg å pause IVF planene da jeg trodde jeg hadde møtt drømmemannen. Jeg var da 43 år, så tiden var knapp. Etter kun få måneder sammen, var han villig til å forsøke å få barn med meg (han har ingen barn fra før). Men vi lykkes ikke etter 1 år med aktiv prøving. Han tok da en sædprøve som viste at han var nærmest steril og at eneste mulighet for en graviditet var ICSI-metoden i følge IVF-legene. Vi gikk da over til IVF, der han ble med på en runde uten hell. Deretter snudde han helt, og ville ikke ha barn med meg alikevel. Jeg har hele tiden vært klar på før vi begynte å date, at det å få barn var min 1 pri nå pga alder. Så jeg kjørte på med totalt 6 egguttak på ett år med bruk av sæddonor. Samboer var med meg i prosessen, men jeg gjorde dette "alene". Beintøft på alle plan. Jeg ble gravid på 4 forsøket, men mistet i uke 9/10 etter å ha sett et bankende hjerte i uke 6. Det var en MA der HCG bare steg og steg. En grusom opplevelse jeg ikke unner noen. Så hadde jeg 2 negative forsøk etter dette, og siden ble det en naturlig stopp pga alder. Jeg var for gammel til å få IVF i Norge. Dette var en stor sorg som jeg fremdeles ikke har kommet over. Så blir jeg spontant og uventet gravid naturlig med min "sterile" samboer i en alder av 47 år nå i høst. Dette endte, ganske forventet, i en SA i uke 8. Men likevel veldig, veldig trist. Etter dette har min samboer behandlet ekstremt dårlig. Han er livredd for å gjøre meg gravid igjen, til tross for at jeg nå er 48 år og sjansene er nærmest lik 0. I tillegg har har dårlig sædkvalitet. Men selv med dette dårlige utgangspunktet, velger jeg å komme han i møte for å trygge han, så jeg tester for eggløsning hver måned fra dag 9 etter mens, og vi holder oss unna sex dagen for eggløsning og 4-5 dager etterpå (ja jeg vet egget kun lever max 24 timer men det er ikke godt nok for han). Han må fysisk se at testen har blitt positiv. Rent psykisk er det et helvete for meg å teste for dette, da jeg selv fremdeles ønsker barn mer enn noe annet, og det er vondt å se en positiv EL test lyse mot deg og vite at egget går til spille. Jeg har også endometriose med mye underlivssmerter, og med en kraftig mens som varer 7-10 dager. I uken før mens er jeg ekstremt premenstruell. Så min sexlyst er dessverre ekstremt syklusstyrt, men dette er HELT umulig for min samboer å forstå selv om jeg forklarer han det igjen og igjen. Hans svar til dette er "ingen av de andre damene jeg har vært sammen med har hatt det sånn", og "jeg kan ikke ha et sexliv som er styrt av et vindu"..... Min sexlyst er på topp i uken jeg har eggløsning. Da er det aldri smertefullt. Men denne uken vil ikke min samboer ta i meg, og jeg respekterer dette. Uken etter begynner jeg så smått å bli premenstruell, men for å ikke miste intimiteten helt med min samboer, har jeg tvunget meg til å ha sex med han i denne perioden. Når vi først kommer i gang føles det likevel godt, og jeg vil da veldig ofte ha det 2 dager etter hverandre da jeg vet det det kan bli lenge til neste gang (for min del får jeg mer lyst på sex av å ha sex). Det synes han blir stress. Et annet dilemma er at han ikke lenger kommer inni meg (selv når vi har sex på beviselig "trygge" dager en uke etter eggløsning), men han kommer så fort jeg runker han. Så han har ingen problemer med å komme. Dette gjør noe med selvtillitten min, og jeg tar det veldig personlig. Jeg blir ekstremt opphisset av at samboer kommer i meg, og tenner på følelsen av at han spruter i meg. Dette har jeg ikke kjent på over 5 måneder.... Nå har han gått over til at han kun vil ligge med meg med kondom uansett hvor jeg er i syklus, og jeg føler intimiteten mellom oss er helt borte. Jeg føler meg som en "fremmed" som han vil beskytte seg mot. Jeg får også kløe av kondom, og synes heller ikke det kjennes like godt, men er villig til å bruke dette i uken jeg har eggløsning for å trygge han. Men det føles ekstremt urettsferdig at vi skal måtte bruke dette hele tiden. Vi har vært samboere i 5 år, jeg er tross alt 48 år og selv samleie på eggløsningsdagen uten kondom med supersperm, ville hatt ca 0,2 % sjanse for en graviditet. At jeg i min alder skal begynne på prevensjon er uaktuelt da vi kun har sex på trygge dager. Jeg fikk uansett (over)dosen av hormoner under alle IVF forsøkene. Da sier han at "de damene han har vært sammen med før selvsagt passet på å bruke prevensjon", men han glemmer helt at dette var for 15-20 år siden og de var i fertil alder!!!!! igjen så legger han det over på meg. Jeg føler jeg har strukket meg langt for å møte han i sin frykt, men får absolutt ingenting tilbake.... Han på sin side sier hele tiden at sex skal være avslappet og spontant, og legger skylden over på meg for at vår sex ikke er det. Men det er jo nettopp hans urasjonelle frykt som gjør det hele styrt av en kontroll jeg ikke ønsker! Jeg ønsker spontant og fri sex uten å måtte tenke på hvor jeg er i syklus! Den styrer seg selv....jeg ønsker sex når jeg har lyst og ikke blør som en foss. Thats it! Fikk nok i natt, og har gjort det slutt. Jeg elsker han fremdeles, men kan ikke leve med en mann som behandler meg sånn.....særlig etter alt jeg var vært gjennom. Det å miste et etterlengtet og ønsket barn uansett hvor langt en er kommet i graviditeten unner jeg ikke min værste fiende. Anonymkode: 94a61...478 13
AnonymBruker Skrevet 9 timer siden #2 Skrevet 9 timer siden Uff! Forferdelig alt du har vært igjennom! ♥️🫂 Jeg tror du vil få et bedre liv uten samboeren din. Anonymkode: a892c...492 3 1 2
AnonymBruker Skrevet 9 timer siden #3 Skrevet 9 timer siden Så bra du har slått opp med ham, for han kunne du aldri blitt lykkelig med! Blokker ham på sosiale medier, kutt all kontakt med ham. Og minn deg selv på at den du tror du elsker, det er den mannen du trodde han var - ikke den mannen han faktisk har vist seg å være. Minn deg selv på dette hver gang du føler savnet blir stort! Jeg er enig - du (og ditt barn!) kommer til å få et langt bedre liv uten ham! ❤️ Anonymkode: 0261a...9e6 3
AnonymBruker Skrevet 9 timer siden #4 Skrevet 9 timer siden Huff - om dere enda hadde vært sammen hadde mitt svar til deg vært at når det er han som kjenner på en slik frykt / usikkerhet for å gjøre deg gravid, så er det han som burde sørge for prevensjonen. Dvs, han burde ha bestilt time til sterilisering på seg selv. Anonymkode: 13166...cc3 3
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #5 Skrevet 4 timer siden Beklager å si det, men du nærmer deg 50 år (noe du også vet) og bør legge dette på is. Å nesten være manisk etter å bli gravid når du er såpass gammel er bare å lure deg selv opp i stry. Forstår godt at han ikke ønsker å bli far når man nærmer seg besteforeldre-alder. Nyt at du allerede har et barn og gå videre Anonymkode: e2c89...155 3
Hmmmmmm Skrevet 4 timer siden #6 Skrevet 4 timer siden For din egen sjelefred, så var det bra du endte hele greia. Dere går rett og slett ikke sammen. Høres ut som dere er på hver deres planeter. Over tid priser du deg lykkelig for valget ditt. Håper du aksepterer at det ble ett barn på deg, og kan se fordelene med det. Kunne ha fått ett barn med store utfordringer sammen med en mann som hadde blitt din eks før eller siden. 1
AnonymBruker Skrevet 2 timer siden #7 Skrevet 2 timer siden Det er bra du endte det, å være sammen med ham legger mer stein til byrden enn det fjerner. Vondt å høre om prosessen med å prøve å få et barn til og de du mistet, sender deg en klem. Bare det han sa "ingen av de andre damene jeg har hatt har hatt det sånn", grøss. Når noen sier sånt, så ser de ikke DEG, de ser seg selv og hvordan du skal passe inn i deres liv og bane, om du skjønner. Jeg hadde én person som sa sånt til meg, og vedkommende så aldri meg, mine behov, eller noe, bare hvordan det passet med dens liv. Og fikk sjokk når jeg fjernet meg fra relasjonen, for jeg hadde jo vært der for dem, men aldri fått noe lignende igjen selv. Anonymkode: cef36...ba0 4
AnonymBruker Skrevet 2 timer siden #8 Skrevet 2 timer siden Ble mer og mer opprørt jo lenger jeg leste og så kom lettelsen i siste avsnitt. Du har gjort rett. Han forstår deg ikke. Han vil deg kanskje ikke det beste heller. Full støtte fra meg. Anonymkode: a3ade...4ea 2 2
got2go Skrevet 1 time siden #9 Skrevet 1 time siden Selv om du elsker han så gjorde du rett i å avslutte.
AnonymBruker Skrevet 1 time siden #10 Skrevet 1 time siden Ivf er beintungt, spontanaborter likeså. Så mye belastninger er vanskelig for et nytt forhold. Du skriver ingenting om hvordan han er som stefar til barnet ditt? Anonymkode: 3dd6d...e05
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå