Erfaringer med avlastning uten diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg håper noen har erfaringer de ønsker å dele.

Jeg og samboer har søkt kommunen om avlastning for sønnen min på 3 år. Han er utredet ved BUPA, og det foreligger en omfattende utredningsrapport som beskriver betydelige utfordringer innen utvikling, kommunikasjon, følelsesregulering, atferd og behov for kontinuerlig tilsyn. Han ligger langt bak jevnaldrende på flere områder og trenger hjelp i de fleste daglige situasjoner.

Habiliteringstjenesten har foreløpig valgt å ikke starte videre utredning fordi de mener han fortsatt er for liten til å sette en diagnose. Han skal følges videre opp av PPT i kommunen, og vurderes på nytt nærmere skolestart dersom behovet fortsatt er der.

Det jeg lurer på er om noen har fått innvilget avlastning selv om barnet ikke hadde en diagnose?

Jeg er høygravid og har termin om få uker. Jeg har ADHD og har tidligere hatt fødselsdepresjon, og er bekymret for hvordan den samlede belastningen blir når babyen kommer. Jeg ønsker å forebygge at jeg blir så utslitt at det går utover både meg og barna.

Sønnen min krever kontinuerlig oppfølging gjennom hele dagen. Han trenger tilsyn nesten hele tiden, og de siste månedene har utbruddene hans blitt både hyppigere, lengre og mer intense. Vi opplever at belastningen har blitt så stor at vi trenger hjelp for å klare å være de foreldrene vi ønsker å være.

Samboeren min og jeg har også barna hans 50 % av tiden, og vi opplever at de ofte må vente fordi sønnen min krever så mye oppfølging. Det er veldig vondt å kjenne på.

Vi har dessverre heller ikke et nettverk som kan avlaste oss. Barnefaren bidrar ikke med ekstra avlastning utover det som allerede er avtalt, og mine foreldre har ikke mulighet til å hjelpe. Derfor står vi i praksis alene med den daglige belastningen.

Vi håper på avlastning, for eksempel én helg i måneden, slik at vi kan hente oss inn og være de foreldrene barna våres fortjener.

Jeg lurer derfor på:

• Fikk dere innvilget avlastning uten at barnet hadde en diagnose?
• La kommunen mest vekt på diagnosen eller barnets faktiske hjelpebehov?
• Hvor lang tid tok saksbehandlingen?
• Er det noen som har erfaring med frivillige hjelpetiltak gjennom barnevernet dersom kommunen brukte lang tid eller ga avslag?

Alle erfaringer tas imot med stor takk.

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

Hvis symptombildet tilsier det er det vel det som avgjør, ikke diagnose eller ikke. Min erfaring er fra syke eldre. Da blir avlastning gitt også for at de pårørende skal få litt fri. Ville tenke det blir det samme for dere. Særlig med den situasjonen dere står i. Ville også høre om dere kunne fått hjelp på kort varsel ifbm fødsel?

Anonymkode: 66309...d15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis symptombildet tilsier det er det vel det som avgjør, ikke diagnose eller ikke. Min erfaring er fra syke eldre. Da blir avlastning gitt også for at de pårørende skal få litt fri. Ville tenke det blir det samme for dere. Særlig med den situasjonen dere står i. Ville også høre om dere kunne fått hjelp på kort varsel ifbm fødsel?

Anonymkode: 66309...d15

Takk for svar! 

Så det er altså ikke alltid en diagnose må til for å få avlastning?

Det gir meg litt håp. Det foreligger mye dokumentasjon på sønnen min og hans hjelpebehov, men habiliteringstjenesten ønsker å avvente videre utredning fordi de mener han fortsatt er litt for liten til å få en diagnose.

Det som bekymrer meg mest er at kommunen har opplyst om opptil 5 måneders saksbehandlingstid. Jeg er høygravid og har termin om få uker, og belastningen er allerede stor. Jeg elsker sønnen min over alt på jord, så dette handler absolutt ikke om at jeg ikke ønsker å ha ham hjemme. Det handler om at jeg er redd for å bli fullstendig utslitt, og ønsker å ha overskudd til å være den mammaen jeg ønsker å være for både ham, babyen som kommer og bonusbarna våre.

Vi har dessverre heller ikke et nettverk som kan avlaste oss, så vi står ganske alene i dette.

Tror du kommunen kan prioritere saken raskere dersom jeg informerer om at babyen snart kommer og at omsorgsbelastningen da blir betydelig større?

 

TS

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

Det var vel ikke et sjakktrekk å føde enda et barn inn i dette, når belastningen allerede er så enorm? 

Anonymkode: cac6c...6ac

[AnonymBruker]

Mtp at dere er 3 (du og samboer) + barnefar i bildet (får inntrykk basert på det du skriver at han har litt/noe samvær med barnet) så tviler jeg sterkt på at de kommer til å prioritere å innvilge avlastning for dere. Men det skader kanskje ikke å prøve? I verste fall får dere avslag? Høres ut som dere har mer enn nok å streve med og det blir ikke enklere med nyfødt som konstant krever oppmerksomhet. Her må du ta kontakt med kommunen og hør hvilke tilbud de har, dere må nok begynne å tenke på en mer langvarig løsning samtidig som dere er nødt til å utvide nettverket, for avlastning er bare midlertidig (om dere skulle få det)

Anonymkode: b885a...52a

[Melus]

Det naturlige er vel at barnets far stiller opp mer? Hvor mye samvær har de? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for svar! 

Så det er altså ikke alltid en diagnose må til for å få avlastning?

Det gir meg litt håp. Det foreligger mye dokumentasjon på sønnen min og hans hjelpebehov, men habiliteringstjenesten ønsker å avvente videre utredning fordi de mener han fortsatt er litt for liten til å få en diagnose.

Det som bekymrer meg mest er at kommunen har opplyst om opptil 5 måneders saksbehandlingstid. Jeg er høygravid og har termin om få uker, og belastningen er allerede stor. Jeg elsker sønnen min over alt på jord, så dette handler absolutt ikke om at jeg ikke ønsker å ha ham hjemme. Det handler om at jeg er redd for å bli fullstendig utslitt, og ønsker å ha overskudd til å være den mammaen jeg ønsker å være for både ham, babyen som kommer og bonusbarna våre.

Vi har dessverre heller ikke et nettverk som kan avlaste oss, så vi står ganske alene i dette.

Tror du kommunen kan prioritere saken raskere dersom jeg informerer om at babyen snart kommer og at omsorgsbelastningen da blir betydelig større?

 

TS

Anonymkode: 581dd...da2

Er dere i samarbeid med barnevernet ville jeg begynt der og spurt de om det er mulighet for avlastning for dere, da vil nok saksbehandlingstiden være noe kortere vil jeg tro. Om ikke - ta kontakt, det høres ut som dere har hendene fulle. 

Anonymkode: b885a...52a

[AnonymBruker]

Melus skrev (6 minutter siden):

Det naturlige er vel at barnets far stiller opp mer? Hvor mye samvær har de? 

Barnefar har samvær, men han bidrar dessverre ikke med ekstra oppfølging eller avlastning utover dette. Det er derfor den daglige omsorgsbelastningen ligger hos oss.

TS

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mtp at dere er 3 (du og samboer) + barnefar i bildet (får inntrykk basert på det du skriver at han har litt/noe samvær med barnet) så tviler jeg sterkt på at de kommer til å prioritere å innvilge avlastning for dere. Men det skader kanskje ikke å prøve? I verste fall får dere avslag? Høres ut som dere har mer enn nok å streve med og det blir ikke enklere med nyfødt som konstant krever oppmerksomhet. Her må du ta kontakt med kommunen og hør hvilke tilbud de har, dere må nok begynne å tenke på en mer langvarig løsning samtidig som dere er nødt til å utvide nettverket, for avlastning er bare midlertidig (om dere skulle få det)

Anonymkode: b885a...52a

Barnefar har samvær, men den daglige omsorgen ligger hos meg. Han bidrar dessverre ikke med oppfølging utover samværet og deltar heller ikke på møter eller timer som gjelder sønnen vår. Derfor står vi i praksis alene med den belastningen i hverdagen. Det er også derfor vi har søkt om avlastning.
 

TS

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk for svar! 

Så det er altså ikke alltid en diagnose må til for å få avlastning?

Det gir meg litt håp. Det foreligger mye dokumentasjon på sønnen min og hans hjelpebehov, men habiliteringstjenesten ønsker å avvente videre utredning fordi de mener han fortsatt er litt for liten til å få en diagnose.

Det som bekymrer meg mest er at kommunen har opplyst om opptil 5 måneders saksbehandlingstid. Jeg er høygravid og har termin om få uker, og belastningen er allerede stor. Jeg elsker sønnen min over alt på jord, så dette handler absolutt ikke om at jeg ikke ønsker å ha ham hjemme. Det handler om at jeg er redd for å bli fullstendig utslitt, og ønsker å ha overskudd til å være den mammaen jeg ønsker å være for både ham, babyen som kommer og bonusbarna våre.

Vi har dessverre heller ikke et nettverk som kan avlaste oss, så vi står ganske alene i dette.

Tror du kommunen kan prioritere saken raskere dersom jeg informerer om at babyen snart kommer og at omsorgsbelastningen da blir betydelig større?

 

TS

Anonymkode: 581dd...da2

Hvis det er akutt er det kanskje barnevernet som er riktig instans for å få inn strakstiltak? Det går også an å høre om det går an å få behandlet søknaden tidligere om det er krise. MEN det er ikke nok at søknaden blir behandlet, det må også være noen som kan fungere som avlaster. Ofte brukes nettverk hvis det er mulig, men det er det jo ikke for dere. Tenkte dere avlastning i bolig? Det kan det også ta tid å få på plass, det står som regel ikke ledige plasser og bare venter.

Og hvorfor har dere ikke begynt på denne prosessen tidligere? Er det en autismediagnose de ikke vil stille «så tidlig»? Jeg tror det skal godt gjøres å få dette på plass på så kort varsel, med mindre det er helt akutt, og det er det faktisk ikke. En helg i måneden er neppe nok heller, slik du beskriver det. Hvordan tenkte du å få dette til å fungere, med baby og et barn som krever så mye? Jeg sier dette som mamma til et autistisk barn selv. 

Anonymkode: 95428...8f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det var vel ikke et sjakktrekk å føde enda et barn inn i dette, når belastningen allerede er så enorm? 

Anonymkode: cac6c...6ac

Jeg forstår at du tenker det. Da vi planla graviditeten, var situasjonen en annen enn den er i dag. Sønnen min har alltid hatt utfordringer, men de siste månedene har både hyppigheten og intensiteten av utbruddene økt betydelig, og det er først nå belastningen har blitt så stor at vi har sett behov for å søke avlastning. Vi kunne dessverre ikke forutse denne utviklingen.
 

TS

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Barnefar har samvær, men den daglige omsorgen ligger hos meg. Han bidrar dessverre ikke med oppfølging utover samværet og deltar heller ikke på møter eller timer som gjelder sønnen vår. Derfor står vi i praksis alene med den belastningen i hverdagen. Det er også derfor vi har søkt om avlastning.
 

TS

Anonymkode: 581dd...da2

Men hvor mye samvær? Mulig å øke?

Anonymkode: 9241b...456

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvis det er akutt er det kanskje barnevernet som er riktig instans for å få inn strakstiltak? Det går også an å høre om det går an å få behandlet søknaden tidligere om det er krise. MEN det er ikke nok at søknaden blir behandlet, det må også være noen som kan fungere som avlaster. Ofte brukes nettverk hvis det er mulig, men det er det jo ikke for dere. Tenkte dere avlastning i bolig? Det kan det også ta tid å få på plass, det står som regel ikke ledige plasser og bare venter.

Og hvorfor har dere ikke begynt på denne prosessen tidligere? Er det en autismediagnose de ikke vil stille «så tidlig»? Jeg tror det skal godt gjøres å få dette på plass på så kort varsel, med mindre det er helt akutt, og det er det faktisk ikke. En helg i måneden er neppe nok heller, slik du beskriver det. Hvordan tenkte du å få dette til å fungere, med baby og et barn som krever så mye? Jeg sier dette som mamma til et autistisk barn selv. 

Anonymkode: 95428...8f4

Vi flyttet nettopp til en ny kommune, og behovet for avlastning var ikke like stort for 6–8 måneder siden som det er nå. Det er særlig de siste månedene situasjonen har endret seg, og utbruddene har blitt både hyppigere og mer intense.

Det er ikke mistanke om autisme, men det er nevnt lettere psykisk utviklingshemming og muligens ADHD. De ønsker likevel å avvente videre utredning fordi de mener han fortsatt er for liten til å sette en diagnose. Han har derimot en omfattende utredningsrapport fra BUPA som dokumenterer hjelpebehovet hans og anbefaler videre tiltak.

Vi har faktisk hatt kontakt med barnevernet siden sønnen var rundt 2 måneder gammel, fordi han allerede da lå etter i utviklingen. Blant annet manglet han blikkontakt, noe som var bakgrunnen for at de kom inn i bildet. Derfor har jeg også tenkt på om det er dem jeg bør kontakte igjen, men jeg hører og leser så mange ulike erfaringer om avlastning at jeg blir usikker på hva som er riktig vei å gå.

Én helg i måneden ville gjort en stor forskjell for oss. Får vi mer hjelp enn det, er vi selvfølgelig takknemlige, men jeg ønsker heller ikke å ha urealistiske forventninger. Det viktigste for meg er at kommunen ser på det omfattende hjelpebehovet som allerede er dokumentert, selv om han foreløpig ikke har en endelig diagnose.

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men hvor mye samvær? Mulig å øke?

Anonymkode: 9241b...456

Som jeg har nevnt i innlegget og i flere kommentarer, følger barnefar dessverre ikke opp i den grad sønnen vår trenger. Han har samvær annenhver helg fra fredag ettermiddag til søndag, men dette blir ikke alltid gjennomført fordi samvær avlyses av ulike årsaker.

Det er også utfordringer knyttet til rus, så å øke samværet er dessverre ikke et realistisk eller forsvarlig alternativ per i dag. Hadde det vært en trygg løsning, hadde det selvfølgelig vært ønskelig.

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi flyttet nettopp til en ny kommune, og behovet for avlastning var ikke like stort for 6–8 måneder siden som det er nå. Det er særlig de siste månedene situasjonen har endret seg, og utbruddene har blitt både hyppigere og mer intense.

Det er ikke mistanke om autisme, men det er nevnt lettere psykisk utviklingshemming og muligens ADHD. De ønsker likevel å avvente videre utredning fordi de mener han fortsatt er for liten til å sette en diagnose. Han har derimot en omfattende utredningsrapport fra BUPA som dokumenterer hjelpebehovet hans og anbefaler videre tiltak.

Vi har faktisk hatt kontakt med barnevernet siden sønnen var rundt 2 måneder gammel, fordi han allerede da lå etter i utviklingen. Blant annet manglet han blikkontakt, noe som var bakgrunnen for at de kom inn i bildet. Derfor har jeg også tenkt på om det er dem jeg bør kontakte igjen, men jeg hører og leser så mange ulike erfaringer om avlastning at jeg blir usikker på hva som er riktig vei å gå.

Én helg i måneden ville gjort en stor forskjell for oss. Får vi mer hjelp enn det, er vi selvfølgelig takknemlige, men jeg ønsker heller ikke å ha urealistiske forventninger. Det viktigste for meg er at kommunen ser på det omfattende hjelpebehovet som allerede er dokumentert, selv om han foreløpig ikke har en endelig diagnose.

Anonymkode: 581dd...da2

Kan du endre innstillingene slik at du har normal skriftstørrelse? Det er slitsomt med å store bokstaver. 
Det høres ut som at behovet deres er langt større enn bare avlastning en helg i måneden. Det kan hende dere vil ha nytte av en barnekoordinator. Har du snakket med fastlegen? Sykmelding kan bli nødvendig, slik at dere begge er hjemme under permisjonen. Jeg ville snakket med både kommunen og barnevernet. At barnet ikke har en diagnose blir neppe noe problem, det viktige er at vanskene er godt dokumentert, og det er de. Ut fra det du beskriver vil jeg ikke bli overrasket om han ender med en autismediagnose etter hvert, men det er i og for seg ikke så viktig nå. 

Anonymkode: 95428...8f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Som jeg har nevnt i innlegget og i flere kommentarer, følger barnefar dessverre ikke opp i den grad sønnen vår trenger. Han har samvær annenhver helg fra fredag ettermiddag til søndag, men dette blir ikke alltid gjennomført fordi samvær avlyses av ulike årsaker.

Det er også utfordringer knyttet til rus, så å øke samværet er dessverre ikke et realistisk eller forsvarlig alternativ per i dag. Hadde det vært en trygg løsning, hadde det selvfølgelig vært ønskelig.

Anonymkode: 581dd...da2

Da har dere altså i praksis allerede avlastning på helg relativt ofte, men det er ikke nok. Det tilsier også at én helg i måneden ikke er nok. 
Hva med utagering, er det mulig at han kan skade babyen? Vil dere være nødt til å holde dem helt atskilt, eller kan de være i samme rom, tror du? 
Hvis far ruser seg, bør han ha samvær med barnet i det hele tatt da? 

Anonymkode: 95428...8f4

[AnonymBruker]

Blir litt lei meg av svarene du har fått. Noen ganger skjer livet, og det er ikke alltid alt kan planlegges. Noen ganger havner barn i ulykker også og utfordringer kan skje over natten. Man kan ikke sette livet på vent.

Men, det går ikke an å gi deg et godt svar. Noen kommuner kommer kjapt inn med bistand og avlastning, i andre må man klage i årevis og ikke få hjelp på tross av alvorlig sykdom.

Anbefaler å ta kontakt for å høre hva som er mulig. Da får du også sjekket hvor landet ligger. I noen kommuner kan du oppnå god dialog, og komme fram til noe relativt raskt, andre vil du få et kontant nei.

En måte du kan gjøre det på er å spørre hvilken pårørendestøtte de har for foreldre med stor omsorgsbelastning/meromsorg. Det er slitsomt for alle med små barn, men meromsorgen kan knekke en. Det er viktig at dere får hjelp og jeg håper det ordner seg. Selv om dere skulle få et nei, er det fortsatt verdt å søke, spesielt når dere ser det er noe som ikke går over.

Anonymkode: 9f028...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kan du endre innstillingene slik at du har normal skriftstørrelse? Det er slitsomt med å store bokstaver. 
Det høres ut som at behovet deres er langt større enn bare avlastning en helg i måneden. Det kan hende dere vil ha nytte av en barnekoordinator. Har du snakket med fastlegen? Sykmelding kan bli nødvendig, slik at dere begge er hjemme under permisjonen. Jeg ville snakket med både kommunen og barnevernet. At barnet ikke har en diagnose blir neppe noe problem, det viktige er at vanskene er godt dokumentert, og det er de. Ut fra det du beskriver vil jeg ikke bli overrasket om han ender med en autismediagnose etter hvert, men det er i og for seg ikke så viktig nå. 

Anonymkode: 95428...8f4

Vi har faktisk allerede søkt om både avlastning og barnekoordinator, så jeg håper kommunen vurderer begge deler. Fastlegen er også informert om situasjonen. Jeg håper bare saken kan prioriteres, siden jeg har termin om få uker og belastningen har blitt betydelig større den siste tiden. For meg er det viktigste at hjelpebehovet hans blir sett, uavhengig av hvilken diagnose han eventuelt får senere.

TS

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Da har dere altså i praksis allerede avlastning på helg relativt ofte, men det er ikke nok. Det tilsier også at én helg i måneden ikke er nok. 
Hva med utagering, er det mulig at han kan skade babyen? Vil dere være nødt til å holde dem helt atskilt, eller kan de være i samme rom, tror du? 
Hvis far ruser seg, bør han ha samvær med barnet i det hele tatt da? 

Anonymkode: 95428...8f4

Jeg skjønner tankegangen. Samtidig opplever jeg ikke samværet som en reell avlastning, fordi den totale omsorgsbelastningen fortsatt ligger hos meg. Barnefar deltar dessverre ikke i oppfølgingen rundt sønnen vår, og samvær blir også avlyst med jevne mellomrom. Det gjør at jeg fortsatt står alene med ansvaret for utredninger, møter og den daglige oppfølgingen.

Når det gjelder babyen, så er det nettopp derfor jeg søker hjelp nå. Jeg ønsker ikke å komme dit at situasjonen blir uholdbar. Målet er å få hjelp i tide, slik at jeg kan være en god mamma for alle barna.

Når det gjelder samvær hos barnefar og rus, er det noe som håndteres gjennom de instansene som følger opp den delen. Jeg ønsker ikke å gå nærmere inn på det her.

 

Det er vanskelig å vite hvordan det vil bli når babyen kommer, men slik situasjonen er nå vil vi måtte ha kontinuerlig tilsyn med ham når han er sammen med babyen. Han reagerer ofte impulsivt ved frustrasjon eller sinne og kan kaste gjenstander uten forvarsel. Vi må derfor være tett på for å ivareta sikkerheten til begge barna og for å kunne gripe inn dersom situasjoner oppstår.

 

TS

Anonymkode: 581dd...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Blir litt lei meg av svarene du har fått. Noen ganger skjer livet, og det er ikke alltid alt kan planlegges. Noen ganger havner barn i ulykker også og utfordringer kan skje over natten. Man kan ikke sette livet på vent.

Men, det går ikke an å gi deg et godt svar. Noen kommuner kommer kjapt inn med bistand og avlastning, i andre må man klage i årevis og ikke få hjelp på tross av alvorlig sykdom.

Anbefaler å ta kontakt for å høre hva som er mulig. Da får du også sjekket hvor landet ligger. I noen kommuner kan du oppnå god dialog, og komme fram til noe relativt raskt, andre vil du få et kontant nei.

En måte du kan gjøre det på er å spørre hvilken pårørendestøtte de har for foreldre med stor omsorgsbelastning/meromsorg. Det er slitsomt for alle med små barn, men meromsorgen kan knekke en. Det er viktig at dere får hjelp og jeg håper det ordner seg. Selv om dere skulle få et nei, er det fortsatt verdt å søke, spesielt når dere ser det er noe som ikke går over.

Anonymkode: 9f028...a99

Tusen takk for et veldig fint og forståelsesfullt svar❤️ Det betyr mer enn du tror.

Det er nettopp det som gjør meg så usikker. Jeg leser så mange forskjellige erfaringer at jeg ikke vet hva jeg skal forvente. Vi har allerede søkt om både avlastning og barnekoordinator, og jeg kommer til å ta kontakt med kommunen igjen nå som termin nærmer seg for å høre om det er mulig å prioritere saken eller om det finnes andre hjelpetiltak i mellomtiden.

Jeg håper virkelig vi kan finne en løsning før belastningen blir enda større. Målet mitt er ikke å “slippe unna” sønnen min – tvert imot ønsker jeg å ha overskudd til å være den mammaen han, babyen og bonusbarna fortjener.

 

TS

Anonymkode: 581dd...da2