Gamle foreldre som er skuffet over barn&barnebarn

[AnonymBruker]

Skulle ikke skrive intern. Det var meningen å skrive ordet intet.

Anonymkode: 1b536...167

[turimoen]

Maleficenta skrev (På 9.7.2026 den 21.38):

Går an å sørge uten å være slem 

Ja det går selvfølgelig an. Men endret adferd i en depresjon er faktisk ikke uvanlig. Man er kanskje ikke klar over det engang, eller man er klar over det, men klarer ikke endre  det

 

[Snokemor]

Er vel så enkelt som at han må innse at han valgte sitt liv og levd livet slik han ønsker.

Du og dine barn lever deres liv slik som dere vil. Det skal du ikke ha dårlig samvittighet for. 

Han har lov å være skuffet over at ingen går i hans fotspor, men det er ikke greit at han er sint og ufin.

Mye bedre at han selger set han ikke har bruk for å bruker pengene på å leve livet her og nå. Slik han ønsker. 

Det triste her er jo at han går glipp av å knytte bånd og bli kjent med sine barnebarn bare for at de ikke passer inn i den formen han hadde sett for seg. Kanskje man hadde funnet ut at man hadde andre ting tilfelles som man kunne gjort sammen. 
 

Alt har en natulig slutt, men mange sliter med å gi slipp. (Alle sliter vel med det fra tid til annen)

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke ærligheten alle skal kjøre på med. Jeg har ikke fortalt mine foreldre at familiesmåbruket, all brukskunsten de samler på og så videre går rett på salg i det øyeblikket de er på sykehjem eller gravlagt. 

Anonymkode: ac3b9...29a

[Elliem]

Forstår at han kjenner på skuffelse, men foreldre skal hjelpe barna å bli funksjonelle voksne, ikke lik seg selv. Dere barna greier dere godt med eget og anderledes liv, og det bør holde i massevis. Men klart han er skuffet. Å reagere med fiendtlig oppførsel er jo ikke greit. Selv trives jeg på landet, men datteren min har vist mer interesse for by siden hun var i barnehagealder. Folk er forskjellige, oppdragelse kan ikke endre personlighet❤️

[Elliem]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2026 den 15.29):

Jeg skjønner ikke ærligheten alle skal kjøre på med. Jeg har ikke fortalt mine foreldre at familiesmåbruket, all brukskunsten de samler på og så videre går rett på salg i det øyeblikket de er på sykehjem eller gravlagt. 

Anonymkode: ac3b9...29a

Enig i at i noen tilfeller er det best å skjule til de er borte fordi det er liten tid og økonomisk mulig å skjerme dem. Vi vet ikke om det er mulig i dette tilfellet når han allerede nå vil at de i bygård i Oslo skal ha båter og en haug av maskiner. Du får ikke det inn i en leiegård om det så bare er snakk om tre år.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2026 den 18.11):

Mine foreldre har flyttet i aldersbolig, og ingen av oss barna er interessert i å overta familiebedriften.

Min far er skuffet og deprimert over at ingen går i hans fotspor og deler hans interesser, og jeg har veldig dårlig samvittighet, men jeg orker ikke jobb 10-14 t daglig, 6 dager i uken slik som han har gjort, og min bror har ikke helse til det.

Det er sure miner over at vi ikke ønsker å bruke båtene, at vi ikke ønsker å bruke hans maskiner og verktøy og at hans barnebarn har blitt "byfolk" og bare er interessert i "tøv og tull".

Vi bor i bygård midt i byen, hvor skal vi ha alle disse tingene?

Han selger unna tingene sine nå i full fart på Finn.no, og er sint, frekk og spydig mot oss.

Jeg har bodd på andre kanten av landet og i utlandet de siste 35 årene, og det har mine barn også.

De liker å være på landet på besøk hos besteforeldre, men det har blitt mer og mer krav og forpliktelser, som de eldste synes er vanskelig å forholde seg til.

Er det andre som opplever noe lignende?

Anonymkode: 8e0f6...f0b

Uff!
Dette høres dessverre kjent ut, ja.
 

Kjenner mange som har måttet gå igjennom lignende konflikter, om familiegårder som har vært i familiene i mange generasjoner.
 

Det følger gjerne det samme mønsteret.

Far er en stabukk som skal stå til helsa ikke lenger holder, eller til han har parkert tøflene.

 

Barna som er voksne, som selv er i 40-60 årene har bygget seg helt andre liv, er selv travelt opptatt med egne barn, kanskje barnebarn, jobb og karriere. 

Foreldrene er skuffet over at ingen vil ta over, og klandrer barna og barnebarna for at driften må avvikles, og gården forsvinner ut av familien.

 

De blir bitre og nedlatende.

Oppfører seg som om barna og barnebarna er noen Erasmus Montanus’er.

Som om det å ta seg en høyere utdanning og bo i en storby er et svik mot familien?

Men de ser ikke selv hvilket ansvar de selv hadde for å muliggjøre et generasjonsskifte.

 

De jeg ser som har klart å ta over gårdene eller familiebedrifter har blitt tidlig involvert i drifta. 

De fikk også mer ansvar, eller lov til å ta over roret på et tidlig tidspunkt.

Det ble ikke forventet at de skulle sitte og tvinne tommeltotter i 20-40 år før de skulle kunne ta over.

Anonymkode: 689cb...082

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2026 den 21.32):

Ja pappa er deprimert og bitter

Ts

Anonymkode: 8e0f6...f0b

Noe sier meg at han ville vært det uansett.

Det er ganske drøyt å få barn for å lage kopier av seg selv.

Jeg stusser på det samme hos en annen familiebedrift hvor ene ikke er involvert i selskapet, og klager hvert år på formueskatt hun ikke mener hun har råd til å betale. Selge vil hun ikke.

Og jeg tenker da: 5 søsken skal da ta ansvar for foreldrenes selskap. Noen går i minus økonomisk ifølge denne personen.

Og dette skal da deres barn igjen arve: ansvar for at enten utdanner du deg og blir dyktig nok til å sitte i ledelsen, eller, du går i stadig gjeld pga formueskatt siden du har ordinær inntekt men må sitte i styret fordi familieeid.

Og sånn skal visa gå i generasjoner?

Skjønner det ikke. 

Anonymkode: d9fee...504