Gamle foreldre som nekter å flytte

[AnonymBruker]

Gruer meg til dette selv, har verdens staeste foreldre og det begynner å merkes allerede nå. Er i tillegg enebarn og har hverken helse eller økonomi til det som kommer. Et evig slit. Mine foreldre vil ikke forstå

Anonymkode: e3953...0b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hva koster penger? Du rydder,gir bort selger eller beholder. 

Anonymkode: a2fe2...e07

Ikke meg du siterer, men det koster å kaste søppel. En bolig som er dynget ned med søppel forfaller, så enten må arvingene koste på reparasjoner eller selge til veldig redusert pris som kanskje ikke dekker opprydding og nedvask av bolig. I tillegg så må arvingene betale for begravelse, noe som jo er veldig dyrt.

Svarer mtp at de som bor i boligen er døde siden man ikke får gjort så mye mens de lever og de nekter både å flytte og rydde.

Å er man alene med byrden så er det veldig mye jobb å rydde fra et hjem der det aldri har blitt kastet noe.

Anonymkode: 44f54...3d3

[AnonymBruker]

Jeg har overtatt et stort hus full av ting. Det var et dødsbo, vi kjøpte huset med inventar (fikk god pris). De som hadde bodd der hadde vel ikke kasta noe annet enn husholdningsavfall de siste 40 år, her var det samla på alt. Ikke hoarding-tendenser, men vi fant mange gamle innerdører, et gammelt badekar, hundrevis av bøker, hundrevis av magasiner fra 70-tallet, masse møbler (også som ikke var i bruk)  som vi måtte kvitte oss med. Alt som kunne ha noen form for verdi la vi ut på Finn til gis bort. Alt som vi ikke ble kvitt, eller som var reelt søppel, det kasta vi.  Vi trengte faktisk bare 3 konteinere, og brukte totalt 1 mnd (kvelder og helger). Da kvitta vi oss med inventar og møbler, men ikke fastmonterte ting som kjøkken og baderomsmøbler. Jada, der var en del jobb, og kosta noen tusen med containere. Men helt umulig var det på ingen måte. Og ikke så ekstremt dyrt heller. 

Anonymkode: d2089...c93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har overtatt et stort hus full av ting. Det var et dødsbo, vi kjøpte huset med inventar (fikk god pris). De som hadde bodd der hadde vel ikke kasta noe annet enn husholdningsavfall de siste 40 år, her var det samla på alt. Ikke hoarding-tendenser, men vi fant mange gamle innerdører, et gammelt badekar, hundrevis av bøker, hundrevis av magasiner fra 70-tallet, masse møbler (også som ikke var i bruk)  som vi måtte kvitte oss med. Alt som kunne ha noen form for verdi la vi ut på Finn til gis bort. Alt som vi ikke ble kvitt, eller som var reelt søppel, det kasta vi.  Vi trengte faktisk bare 3 konteinere, og brukte totalt 1 mnd (kvelder og helger). Da kvitta vi oss med inventar og møbler, men ikke fastmonterte ting som kjøkken og baderomsmøbler. Jada, der var en del jobb, og kosta noen tusen med containere. Men helt umulig var det på ingen måte. Og ikke så ekstremt dyrt heller. 

Anonymkode: d2089...c93

Dette er jo overhode ikke sammenlignbart. Å ha overskudd og økonomi til å kjøpe et hus og den gleden som kommer med et huskjøp og med frisk iver, er noe helt annet enn å bli påtvunget rydde etter sine foreldre og gå gjennom både gode og vonde minner, deg emosjonelle, sorgen. Du aner ikke hva du prater om.

Anonymkode: e3953...0b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Det er ikke forbudt å gå til grunne i sitt eget gamle hus.

Anonymkode: 8fdaf...52a

Nei men man ønsker jo det beste for foreldrene sine (noen av oss iallefall) og i enkelte tilfeller så er det ikke sikkert at de vet sitt beste lengre.

 

Men dette må enkelte erfare selv før de kan uttale seg...

 

Så handler det også om at det kommer til ett punkt hvor det blir så ille at man ikke har lyst til å dra på besøk fordi det er så jævlig der. 

Anonymkode: 4b791...81e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hva koster penger? Du rydder,gir bort selger eller beholder. 

Anonymkode: a2fe2...e07

Ja nei hva koster penger du....Det er selvfølgelig heeelt gratis med leie av containere ved opprydding...🙄

 

Og tro meg, mest sannsynlig så er det lite selgbare ting i huset som ts referer til. Har vært i den situasjonen selv. Det tok oss flere uker å rydde ut av huset. Alt skal sorteres og det kostet MYE for leie av containere samt leiebil som var stor nok til å frakte møbler og annet ræl som skulle kastes. Og det er ikke alltid at det rekker med en container..I vårt tilfelle hadde vi tre runder med container. Pg alt arbeidet måtte legges til helg pågrunn av jobb i hverdagen. Og dette var ikke i umiddelbar nærhet heller men en kjøretur på nesten 2 timer for å komme seg dit.

Verste arbeidet jeg har gjort. Helt grusomt utmattende.

Anonymkode: 4b791...81e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har overtatt et stort hus full av ting. Det var et dødsbo, vi kjøpte huset med inventar (fikk god pris). De som hadde bodd der hadde vel ikke kasta noe annet enn husholdningsavfall de siste 40 år, her var det samla på alt. Ikke hoarding-tendenser, men vi fant mange gamle innerdører, et gammelt badekar, hundrevis av bøker, hundrevis av magasiner fra 70-tallet, masse møbler (også som ikke var i bruk)  som vi måtte kvitte oss med. Alt som kunne ha noen form for verdi la vi ut på Finn til gis bort. Alt som vi ikke ble kvitt, eller som var reelt søppel, det kasta vi.  Vi trengte faktisk bare 3 konteinere, og brukte totalt 1 mnd (kvelder og helger). Da kvitta vi oss med inventar og møbler, men ikke fastmonterte ting som kjøkken og baderomsmøbler. Jada, der var en del jobb, og kosta noen tusen med containere. Men helt umulig var det på ingen måte. Og ikke så ekstremt dyrt heller. 

Anonymkode: d2089...c93

Det er to vidt forskjellige ting å lempe fremmedes ting på søpla og det å rydde i dødsboet etter ens egne foreldre, det må vel være forståelig?

Selv flyttet jeg helt nylig med mann og tenåringer på lasset, fra stor enebolig til leilighet. Vi kvittet oss med masse fra garasje, hage, boder +++. Jeg var den som gikk gjennom hver rubbel og bit av alt hele vår familie eier og har (unntatt det i garasjen), og på hver ting måtte det tas en avgjørelse om det skulle beholdes, selges, gis bort eller kastes. Startet dette prosjektet i august i fjor og ble ferdig i juni i år🥵 Veldig glad det er gjort, og aldri i livet om jeg skal inn i en enebolig igjen og samle opp greier.

MEN: mine foreldre er 70+. De har bodd i samme hus så lenge jeg har levd. De har store boder, stort loft, stor kjeller, stor garasje og mange rom fylt med mye greier. For noen år tilbake spurte jeg dem om ikke det var på tide med leilighetslivet snart, fikk da beskjed om at de skulle bæres ut av eneboligen sin (yikes😬). Jeg har selvsagt ingen rett til å bestemme over hvor de bor, men jeg har rett til å bestemme over eget tidsbruk. Og når jeg selv allerede har downsizet fra enebolig til leilighet kommer jeg ikke til å stå på pinne for andre som klenger seg til alle tingene sine. De tingene har jeg svært lite lyst å forholde meg til både nå og i fremtiden, er dritt lei TING😫

Jeg vet faktisk ikke hva jeg gjør den dagen foreldrene mine dør, da forlater de jo et stappfullt hus som sannsynligvis blir mitt problem. 

Anonymkode: fe4e9...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er jo overhode ikke sammenlignbart. Å ha overskudd og økonomi til å kjøpe et hus og den gleden som kommer med et huskjøp og med frisk iver, er noe helt annet enn å bli påtvunget rydde etter sine foreldre og gå gjennom både gode og vonde minner, deg emosjonelle, sorgen. Du aner ikke hva du prater om.

Anonymkode: e3953...0b9

I TS's tilfelle blir det vel neppe særlig emosjonelt - i og med at hun beskriver det som rot & ræl. 

Jeg/vi har ryddet to dødsbo, og jeg synes ikke det var spesielt tungt følelsesmessig. 

Men alle har ett valg; offentlig skifte, da betaler en seg ut av rydding & annet arbeid, og får evt. de pengene som blir igjen. 

Anonymkode: e73d8...9eb

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerangrep og innlegg tilknyttet dette.

veronica<3, mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

I TS's tilfelle blir det vel neppe særlig emosjonelt - i og med at hun beskriver det som rot & ræl. 

Si ikke det. Jeg synes mine foreldre også har mye rot og ræl som jeg synes de for lengst burde kvittet seg med eller fordelt utover til slektninger som evnt vil ha det. Men at jeg synes de har mye rot og ræl vil ikke dermed si at jeg står der med lett hjerte den dagen det er JEG som må ta avgjørelsen om å kaste den ene tingen etter den andre som mor og far elsket og som de nektet å kvitte meg med. Ting de sikkert har tenkt at jeg skal ta over, men som jeg ikke har plass til eller ork til å ha. Det blir sårt og vondt som pokker. 

Jeg mener det ligger et ansvar hos oss alle å ta den rydderunden mens vi enda kan, sånn at barna våre slipper det den dagen de står der i sorg. Jeg har selv sånne sjauer jevnlig, og det har hjulpet meg til å ikke ha mer enn strengt nødvendig. 

Anonymkode: e3953...0b9

[AnonymBruker]

Mei88 skrev (På 7.7.2026 den 0.26):

I Danmark tror jeg det er blir folk nektet hjelp om de sier nei til hjelpemidler (vet ikke om det stemmer lenger, mange år siden jeg ble fortalt dette) 
Skulle vært sånn i Norge også, hjemmesykepleien slites ut av eldre som ikke vil ha hjelpemidler inn i huset.

Hjemmesykepleien jobber hovedsaklig med to likestilte vernelover som styrende for arbeidet. Pasient- og brukerrettighetsloven, som sier noe om hvilke rettigheter man har som pasient. Rett til nødvendig helsehjelp kort sagt. Også har vi arbeidsmiljøloven, som trer i kraft så snart et hjem blir en arbeidsplass. 
 

Det er en kjent sak at mange hjem kan være dårlig tilrettelagt, bruker ønsker ikke hjelpemidler eller inngripende tiltak i hjemmet osv. Det er også sånn at man ikke har rett til yrkesskadeerstatning hvis man utfører arbeid der det kan forventes belastning, og skader seg. Ergo; om man velger å løfte på en bruker som ikke ønsker at det brukes heis, og man da skader seg, så har man ingen rett på erstatning. Jeg tror saken stiller seg annerledes hvis det skjer en ulykke; bruker faller over deg eller du tar i mot fallet i refleks. Men også her kan det nok være diskusjoner. 

Her har verneombudene en stor og viktig jobb. Både ved å ta vernerunder i hjemmet og stille krav til brukere, men også med å skape en god kultur hos de ansatte; at det er lov å si nei. Kjenner du at det gjør vondt i kroppen din så skal du stoppe og si at dette går ikke. For nødvendig helsehjelp kan gis på flere måter. Hvis man fysisk må løfte en person opp av sengen og personen er uvillig til bruk av hjelpemidler, da kan man gi det mest nødvendige stellet i seng og anse pasienten som sengeliggende. Pasienten har rett på nødvendig helsehjelp, brukermedvirkning er viktig, men arbeidsmiljøloven og vernet av de ansatte er minst like viktig. Kommunikasjon er nøkkelen. Man må sette tydelige forventninger der det er mulig, både til arbeidsiver - som har plikt til å tilrettelegge så ansatt ikke skader seg. Men også til de som mottar en tjeneste, de som bor i et hjem som også er noens arbeidsplass. Veldig mange mennesker har stor forståelse, noen flere får økt forståelse hvis de får en god forklaring. Noen få er vrange, og det er der verneombud og leder må på banen. I verste konsekvens har verneombud lov til å varsle stans av arbeid, og også gjennomføre det. 
Men god kultur, at alle gjør likt og følger de regler som er, det er veldig viktig. 
Jeg jobbet i et hjem der bruker hadde amputert begge bena. Noen kreative ansatte synes forflytning der en løftet overkropp og en løftet i bena, var lurt. Bruker synes også det var fint å bli løftet. Jeg kjente at det løftet, som for min del alltid var å løfte bena fordi jeg var lavest, var meget uheldig for min korsrygg.  Det befant seg en heis der og den ville jeg bruke. Bruker følte seg ikke trygg i heisen. Mine kollegaer fortsatte med disse løftene, stadig flere ba om å slippe og gå dit fordi de fikk vondt i ryggen. Men ingen andre enn meg krevde å få bruke heisen. Det var ikke særlig hyggelig å komme dit og få kommentaren «åh, deg ja, du som ikke kan løfte. Da må vi bruke heis da..». I dette tilfellet var mine kollegaer illojale. Hadde alle brukt heisen hadde bruker blitt trygg i den, det hadde blitt rutinen. Ingen hadde fått vonde rygger eller blitt sykemeldt. Det hadde blitt litt ubehagelig en liten stund fordi man jo fikk vondt av bruker som helst ville løftes, men det hadde gått seg til og blitt en vane. 
Hjemmesykepleien har altså alle muligheter til å sette ned foten, gi den nødvendige helsehjelpen på en annen måte - som gjør at bruker mottar nødvendig helsehjelp, og ansattes arbeidshelse ivaretas. Det er viktig at det jobbes bevisst med vernearbeid på arbeidsplassen og at man tar vare på sin egen arbeidshelse. Det er ingen som takker deg for å ødelagt kroppen din fordi du skal hjelpe noen på den måten de foretrekker og ikke på den måten som ivaretar begge parter. 

Anonymkode: f8964...39b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har overtatt et stort hus full av ting. Det var et dødsbo, vi kjøpte huset med inventar (fikk god pris). De som hadde bodd der hadde vel ikke kasta noe annet enn husholdningsavfall de siste 40 år, her var det samla på alt. Ikke hoarding-tendenser, men vi fant mange gamle innerdører, et gammelt badekar, hundrevis av bøker, hundrevis av magasiner fra 70-tallet, masse møbler (også som ikke var i bruk)  som vi måtte kvitte oss med. Alt som kunne ha noen form for verdi la vi ut på Finn til gis bort. Alt som vi ikke ble kvitt, eller som var reelt søppel, det kasta vi.  Vi trengte faktisk bare 3 konteinere, og brukte totalt 1 mnd (kvelder og helger). Da kvitta vi oss med inventar og møbler, men ikke fastmonterte ting som kjøkken og baderomsmøbler. Jada, der var en del jobb, og kosta noen tusen med containere. Men helt umulig var det på ingen måte. Og ikke så ekstremt dyrt heller. 

Anonymkode: d2089...c93

Det var huset deres, sannsynligvis bodde dere der, eller i nærheten, mens dere holdt på? Hvem pokker har tid og mulighet til å gjøre dette i en mnd. ved siden av egen familie, jobb og bolig, når man i tillegg bor 1,5 timer unna (som er tilfelle for både min søster og meg).

Vi fant ut at min far mer eller mindre bodde i en søppelhaug etter han fikk et illebefinnende og vi måtte hente noen ting for ham. Vi visste det var rotete, men han ville ikke at vi kom inn på flere år. Vi antok (feilaktig) at det ikke kunne være helt krise ettersom han hadde jevnlig besøk av hjemmesykepleien.

Det var direkte helsefarlig, masse søppel, småfluer overalt. Vi leide inn et firma og seks damer brukte en (lang) dag bare på å få det levelig der. Gudene vet hvor mange sekker med søppel de kjørte på dynga. Det alene kostet 15 000. Det var kun på å få ut søppel og vaske/rydde kjøkken/bad. Det er fortsatt rotete og fullt av ting der. 

Hjemmesykepleien sa aldri hvor ille det var (antar det har med taushetsplikt å gjøre), men ufattelig at ingen tok tak i det, om ikke annet så for eget arbeidsmiljø. Han er ikke umyndiggjort, så ingen kan nekte ham å bo slik antar jeg. Jeg hadde et håp om at han skulle gå med på omsorgsbolig etter dette, men neida, han skal bo der. Nå har han heldigvis fått vaskehjelp, og tilsyn hver dag. 

Det er ikke hverken eget eller oss barnas barndomshjem, han flyttet dit etter å ha solgt huset for flere år siden fordi han ikke klarte å ta seg av det. Innrømmer at jeg ble ganske irritert på manglende evne til å tenke fremover da han kjøpte rekkehus over tre plan istedenfor en lettstelt leilighet når han hater å flytte. Jeg er bare femti, men tenkte faktisk litt over hvor jeg flyttet sist, her kan jeg bo til jeg bæres ut. Enkel leilighet med trappefri adkomst, og vi kastet masse før vi flyttet.

 

Anonymkode: c0610...5bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Gruer meg til dette selv, har verdens staeste foreldre og det begynner å merkes allerede nå. Er i tillegg enebarn og har hverken helse eller økonomi til det som kommer. Et evig slit. Mine foreldre vil ikke forstå

Anonymkode: e3953...0b9

Men da får du jobbe med deg selv og ikke hjelpe da. 

Anonymkode: 1c615...174

[AnonymBruker]

Forskjell på før og nå er at før skjønte de livets gang og tok det ansvaret de måtte ved aldrende for,dødsfall og det som fulgte med. Nå prøver folk å ljuger og lure seg unna og tror at andre skal plukke opp plikta etter dem! 

Anonymkode: a2fe2...e07

[AnonymBruker]

Sånt er krevende ja. Mine foreldre valgte å flytte så snart de ble pensjonister, og det er jeg glad for. De fikk styre prosessen selv, og kom seg inn i leilighet rett før min far ble alvorlig syk (ikke dødelig). Nå er han helt avhengig av hjelp og det er så mye enklere når han bor i leilighet. Mamma har begynt å få demens, og det er også enklere å hjelpe henne i en leilighet hun har bodd i i 12 år, siden de flyttet "tidsnok". 

Svigers derimot... Svigerfar har hatt lyst til å flytte de siste ti årene, han greier ikke vedlikeholde huset. Men svigermor har nektet helt. Nå har hun demens og det er for sent å flytte (å flytte henne nå ville gjort henne svært forvirret). Huset er i dårlig stand, og vi synes det er ubehagelig å besøke de (må overnatte) fordi gjesterommene er i kjelleren hvor det lukter vondt, er mye fukt og kryr av insekter. 😨 Det er et svært og nydelig hus som nå bare forfaller. Det er kjempetrist. 

Anonymkode: dbc24...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.7.2026 den 22.40):

Hva skal man gjøre med eldre familiemedlemmer som har et økende behov for hjelp og omsorg, men som nekter å innse at de må ta grep om egen bosituasjon?

Jeg bor dessverre lang unna foreldrene mine, og er nå på ferie i barndomshjemmet. De har bygget huset og har bodd her i over 40 år, men har nå blitt så gamle at det ikke lenger føles forsvarlig at de skal fortsette å bo her. Huset forfaller, det er rot og skit over alt, det er store vedlikeholdsbehov og boligen er svært upraktisk for eldre folk med mange trapper og lite fleksibilitet. Dersom en av de dør eller blir syk(ere) er det ingen av de som klarer å bo der alene, men de er i full fornektelse. Vil ikke snakke om, eller drøfte det i det hele tatt.

Jeg prøver å hjelpe til mens jeg er her, men har ikke sjans til å vaske/rydde meg gjennom en etasje en gang. Det er ikke gjort reint skikkelig på flere år, og jeg tror ikke de har kastet en ting i løpet av hele sin leve tid. Det er skrot over alt! 

Noen som har vært borti liknende tilfeller? Hvordan skal jeg håndtere det?

 

Anonymkode: b8e80...c26

Hadde et ektepar som naboer som levde sånn. Døtrene bodde på helt andre kanter av landet. De satte ned foten når foreldrene nektet å flytte og ta imot hjelp. De skulle heller ikke ha hjemmehjelp av noe slag. Døtrene ga dem beskjed om at da fikk de "klare " seg selv. Det endte med at de gamle ringte og plaget livet av alle naboer til alle døgnets tider. Det var helt uholdbare tilstander. Gikk nesten ikke an å gå inn der. Det var rot og skrot overalt og huset stinket forferdelig. De satt i sofaen og både tisset og bæsjet seg ut. Det verste var at de var klar i hodet begge to. Nå er de "heldigvis " døde, men de snakkes om i nabolaget ennå.

Anonymkode: 835e2...4e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.7.2026 den 22.40):

Noen som har vært borti liknende tilfeller? Hvordan skal jeg håndtere det?

Anonymkode: b8e80...c26

Jeg ville ikke bekymret meg over dette i det hele tatt. Det er snakk om voksne mennesker og så lenge du har sagt tydelig ifra (har du det?), så er det ikke ditt ansvar. Du kan ikke bære andre menneskers ansvar på dine skuldre, det kommer til å slite deg ut. Pris deg lykkelig over at du bor langt unna.

PS. Jeg hjelper både mine foreldre og besteforeldre MYE, men de er kloke og fornuftige mennesker som det går an å snakke med, og de tar gode valg for seg selv. Da kan man hjelpe dem.

Anonymkode: da1f6...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.7.2026 den 22.40):

Hva skal man gjøre med eldre familiemedlemmer som har et økende behov for hjelp og omsorg, men som nekter å innse at de må ta grep om egen bosituasjon?

Jeg bor dessverre lang unna foreldrene mine, og er nå på ferie i barndomshjemmet. De har bygget huset og har bodd her i over 40 år, men har nå blitt så gamle at det ikke lenger føles forsvarlig at de skal fortsette å bo her. Huset forfaller, det er rot og skit over alt, det er store vedlikeholdsbehov og boligen er svært upraktisk for eldre folk med mange trapper og lite fleksibilitet. Dersom en av de dør eller blir syk(ere) er det ingen av de som klarer å bo der alene, men de er i full fornektelse. Vil ikke snakke om, eller drøfte det i det hele tatt.

Jeg prøver å hjelpe til mens jeg er her, men har ikke sjans til å vaske/rydde meg gjennom en etasje en gang. Det er ikke gjort reint skikkelig på flere år, og jeg tror ikke de har kastet en ting i løpet av hele sin leve tid. Det er skrot over alt! 

Noen som har vært borti liknende tilfeller? Hvordan skal jeg håndtere det?

 

Anonymkode: b8e80...c26

Så lenge de er ved sine fulle fem og synes det går fint å bo der, så er det vanskelig å gjøre noe med det. Dersom de sliter med å lage mat, holde huset rent/ryddig eller vedlikeholde personlig hygiene uten hjelp, så kan du jo starte med å snakke med fastlegen(e) deres. 
Dersom de er avhengige av hjelp fra barn og barnebarn til alt mulig, bør du ta en prat med dem og være ærlig om at dette ikke lenger handler om bare dem og deres behov, men også om dere andre. Snakk om viktigheten av at de har et rent og trygt hjem, at de har alle sine behov dekket og at dere også skal kunne føle dere trygge på at de har det bra. Det betyr at de må innse at alderen har innhentet dem og at mye tyder på at de faktisk ikke klarer seg så bra som de tror. Si at dette gjør deg/dere utrygg på deres vegne og at de burde finne seg noe mindre som er lettere å vedlikeholde, og da gjerne i et borettslag/eldrebolig der man har vaktmester til å vedlikeholde og fikse ting.
Si også at du/dere er der for dem og skal hjelpe dem gjennom hele prosessen med å finne et godt hjem, vaske og rydde ut av det gamle huset, selge huset og hjelpe dem på plass i den nye boligen. Minn dem om at ingen har egentlig lyst til å flytte ut av huset sitt, men at de aller fleste eldre kjenner på en viss lettelse og også glede når de har flyttet og bodd seg inn i ny bolig.

Vær støttende og forståelsesfull, men still også krav til dem. Si at både de og familien rundt skal ha det bra, og det betyr at de faktisk ikke kan bo i et stort hus lenger. Et stort hus krever mye renhold og vedlikehold som de ikke klarer med (dette legger mye press på dere andre som må fikse ting for dem), og i tillegg er ikke huset tilpasset deres nye behov som eldre. Det er også i dere etterkommeres interesse at huset ryddes og selges mens de fremdeles er i live, så man slipper det når de dør. 

Jeg sa rett ut til bestemoren min at det føltes utrygt for oss barn og barnebarn at hun bodde alene i et stort hus, selv om hun var sprek for alderen og klar i toppen. Det var en lettelse når hun flyttet i en leilighet som lå mer sentralt, og hadde lett tilgang til både butikk og lege. Det ble også mye enklere for hjemmesykepleien å komme innom, og hun hadde plutselig mange naboer rundt seg som hun hadde det sosialt sammen med. Selv om hun savnet huset sitt, innrømte hun at det var mange fordeler ved å bo i en omsorgsbolig i sentrum. Jeg kommer til å fremsnakke det samme når pappa begynner å slite med å bo i huset sitt.

Anonymkode: e952a...ac8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2026 den 20.25):

Ikke meg du siterer, men det koster å kaste søppel. En bolig som er dynget ned med søppel forfaller, så enten må arvingene koste på reparasjoner eller selge til veldig redusert pris som kanskje ikke dekker opprydding og nedvask av bolig. I tillegg så må arvingene betale for begravelse, noe som jo er veldig dyrt.

Svarer mtp at de som bor i boligen er døde siden man ikke får gjort så mye mens de lever og de nekter både å flytte og rydde.

Å er man alene med byrden så er det veldig mye jobb å rydde fra et hjem der det aldri har blitt kastet noe.

Anonymkode: 44f54...3d3

De fleste etterlater seg penger som dekker begravelsen og vel så det. 

Anonymkode: 5bc5b...cac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg ville ikke bekymret meg over dette i det hele tatt. Det er snakk om voksne mennesker og så lenge du har sagt tydelig ifra (har du det?), så er det ikke ditt ansvar. Du kan ikke bære andre menneskers ansvar på dine skuldre, det kommer til å slite deg ut. Pris deg lykkelig over at du bor langt unna.

PS. Jeg hjelper både mine foreldre og besteforeldre MYE, men de er kloke og fornuftige mennesker som det går an å snakke med, og de tar gode valg for seg selv. Da kan man hjelpe dem.

Anonymkode: da1f6...2e3

di er jo ikke det når dem gjør seg så avhengig  av andre 

Anonymkode: f81d8...984