Barns lojalitet mot foreldre i samtaler med BV

[AnonymBruker]

I hvor stor grad tror dere barn beskytter foreldrene og ikke er helt ærlige om forhold i hjemmet når de snakker med bv?

Snakker om eldre barn på 12 og 14 år.

Anonymkode: 6b86d...e0b

[AnonymBruker]

De aller fleste barn har stor lojalitet, og vil lyve til BV for å skåne foreldre eller slippe å flytte. Av og til er det heller ikke lojalitet, men frykt for hevn.

Anonymkode: 5ed9d...396

[AnonymBruker]

Var ikke spesielt ærlig når BV kom på døra og mor hadde preppa oss på forhånd og sagt vi ikke måtte si noe om drikkinga eller mannfolka, for da fikk vi ikke se pusen, bestefar eller annen familie igjen. 

Anonymkode: e4ae1...2db

[AnonymBruker]

Det er nok svært mange barn som heller ikke er istand til å reflektere over eller innse hvordan foreldrene egentlig er. 

Jeg har hatt mange fosterbarn som har hatt det slik. Det er en lang og smertefull prosess når et barn/ungdom begynner å forstå hva de har opplevd og vært utsatt for. 

En gutt på 12 som i det ene øyeblikket fortalte meg at mamma ler av han om han gråter eller blir rasende og skummel om han ikke lever opp til hennes skyhøye forventninger til skoleprestasjoner. Og så i neste sekund sier han "Mamma er verdens snilleste." 

Anonymkode: 6d63c...fef

[AnonymBruker]

De aller fleste barn er utrolig lojale mot egne foreldre, og gjør MYE for å skjule det om de er «dårlige» foreldre. 

De ønsker så gjerne at foreldrene skal være slik som alle andre, og de klamrer seg ofte til den lille prosenten hvor foreldrene faktisk er ok (og fortrenger det grusomme de gjør).

Anonymkode: d2bb0...f14

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig, dessverre og heldigvis. 

Anonymkode: 3c472...484

[AnonymBruker]

Spør du for å vite om barna vil sladre på deg?

Isåfall burde alle slutte å svare.

Anonymkode: c010e...ece

[AnonymBruker]

I veldig stor grad veldig ofte dessverre.

Anonymkode: ebac1...d48

[AnonymBruker]

Det spørs nok mer på om de er i hjemmet eller om de allerede har flyttet. Selv reiste jeg selv når jeg var 12 og gav beskjed om at jeg ikke ville tilbake under noen omstendigheter. Inntil da så hadde jeg ikke sagt et ord om noe som helst under alt av samtaler med variable instanser.

Barn er lojale, dessverre 

Anonymkode: 668b6...1d6

[AnonymBruker]

De er ofte svært lojale. Jeg meldte mine egne foreldre til barnevernet da jeg var 12 år. Men klarte ikke å fortelle de verste tingene foreldrene mine gjorde.

Anonymkode: dd68c...42b

[AnonymBruker]

De er ekstremt lojale ja 

Anonymkode: 7b3b1...f51

[AnonymBruker]

Selvsagt i svært stor grad. 

Men i den alderen er det heller ikke helt uvanlig at de har gitt opp foreldrene. Like ofte som av lojalitet, er det frykten for alternativet som holder informasjonen tilbake. Mange har hørt veldig skremmende ting om fosterhjem og institusjoner og tror at hvis de forteller hvordan de har det, er det det de havner. 

Anonymkode: e25a6...016

[AnonymBruker]

Alt for lojale. Selv ble jeg innprenta med at jeg ALDRI måtte fortelle hverken det ene eller det andre. «Hvis du forteller sånn og sånn må du flytte og får aldri se meg eller søskene dine igjen». Jeg  var livredd for å si noe galt!

Anonymkode: 5772b...43f

[AnonymBruker]

Det varierer nok, men generelt har barn svært høy grad av «lojalitet» til foreldre. Ofte pga manipulering eller trusler.

Jeg løy som bare det til lege, BUP og barnevern.

Fordi «ellers blir lillebror tatt fra oss». (Sagt av mor).

Men, når min søster dro ned og fortalte om omfattende vold og rus og de jo hadde hatt sak på oss:

»Javel? Hva vil du vi skal gjøre med det». Så ringte de mor, søster ble kastet ut på minuttet. 
 

Så lav tillit til BV kan jo og forekomme. 

Anonymkode: 6f05f...4f5

[AnonymBruker]

Nå var mitt barn bare 9 da far meldte meg til barnevernet som hevn for at jeg satt ned foten ovenfor ham, og vi var da ikke to foreldre som hadde drillet barnet i å lyve. 

De var veldig dyktige også. Skapte tillit før de begynte å stille spørsmål.

Fikk denne rapporten (så ordrett som jeg husker):

På spørsmålet om mamma hadde sagt at det var ting han ikke måtte si eller snakke om svarte han kjapt og trygt "Nei mamma sa jeg skal si alt jeg vil, og ingen skal bli sure på meg for det." Det er ingen nøling eller usikkerhet i svaret eller kroppsspråk. 

Hadde pappa fortalt ham hva han skulle si eller ikke? "Ja, pappa sa at jeg måtte si at mamma og *stefar* gjorde ... og ..., men det er ikke sant." Barnet er tydelig ukomfortabel ved spørsmålet. 

Videre samtale viste at barnet følte det fælt å liksom svikte far, men at sannheten likevel veide tyngre, og at barnet prøvde å veie opp for "sviket" ved å vise forståelse for hvorfor far ville at han skulle lyve. 

Dette var imidlertid en situasjon der barnet sto i en lojalitetskonflikt. Ikke to foreldre som hadde instruert det til det samme. 

Også vår situasjon viste at barn føler en veldig lojalitet til sine foreldre, og det kostet barnet mye ubehag å ikke følge instruksjoner fra far. Å sette et barn i den situasjonen er ganske grusomt, og går man inn for det er man jo ikke en god forelder. 

For vår del var jo dette heldig. Fars agenda og løgner ble kjapt avslørt, men det er jo en falitterklæring som forelder å drive på med slikt. Mange år senere kjenner jeg fremdeles på hvor vondt det er at mitt barn ble satt i den situasjonen. 

Anonymkode: 7eb30...dd6

[AnonymBruker]

Jeg turte ikke si noe hvertfall, fordi "da får du aldri se meg eller søskene dine igjen og må bo i fosterhjem, og kanskje aldri få bursdagsgaver igjen"... 

En annen ting er jo at barn ofte tror at det de vokser opp med er ganske normalt, selv om andre ville være skrekkslagen over å høre hva som foregår mellom husets fire vegger. 

Stakkars barn som vokser opp i sånne hjem. Skulle ønske alle barn kunne ha en trygg og god oppvekst ❤️

Anonymkode: 5d9b7...acf

[AnonymBruker]

Kan dele min erfaring mtp lojalitet, hvorfor barn tier eller ikke.
 

Jeg vokste opp med psykisk og fysisk voldelig mor som trolig er syk på et eller annet vis. Har ikke vært bv sak eller noe, men jeg hadde to eldre søsken. For oss var det «normalt» selvom jo eldre jeg ble som barn og ungdom jo mer visste jeg at det er ikke greit det som skjedde. Lojaliteten var veldig skjør mtp moren min etter jeg var rundt 11 år og utover, men det som stoppet meg fra å si ifra eller søke hjelp var 

1. mine eldre søstre, det ville påvirket dem og jeg vet at de ville samtykket til at vi blir separert fra mor 

2. trusselen om at vi forteller noen var veldig tydelig og helt ærlig moren vår har tegn til at hun har kapasitet til å gå hele veien mtp mord. 
 

Spesielt søsken eller andre familiemedlemmer veier mye og ikke nødvendigvis bare foreldren(e). 

Anonymkode: 0cda8...871

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I hvor stor grad tror dere barn beskytter foreldrene og ikke er helt ærlige om forhold i hjemmet når de snakker med bv?

Snakker om eldre barn på 12 og 14 år.

Anonymkode: 6b86d...e0b

Selv beskyttet jeg foreldre ca.100%

Anonymkode: 8e67d...e0c

[AnonymBruker]

Barn er selvfølgelig også ulike, men de aller fleste er svært lojale. 

Jeg har observert flere tilrettelagte avhør, der man på barnehuset snakker med barn som ledd i etterforskning av straffbare forhold. Det gjør sterkt inntrykk å se hvor lojale barna er. Ikke bare mot uegnede omsorgspersoner, men også overfor foreldre som rett og slett gjør dem vondt med vilje.

Ekstra leit når man sitter som voksen og skjønner at dette barnet nok aldri skal hjem igjen, men ikke selv har forstått det. Som regner med at det er rett hjem etter denne rare praten. De er stort sett veldig, veldig lojale. 

Anonymkode: 48637...282

[AnonymBruker]

Mitt barn (adoptert) løy så det rant av henne, da vi var hos BV. Hun var 15

Vi voksne hadde selv kontaktet BV for hjelp/veiledning ifm utfordrende adferd. BV sa de sjelden hadde sett et barn som var så trygg på sine foreldre, som hun var på oss. 

De var FANTASTISKE i sin hjelp for å løse opp i den fastlåste konflikten som hadde oppstått mellom meg og henne. Hun var så innmari sint på meg, og trengte å få tømt seg skikkelig. Deretter kunne vi sette oss ned og prate, med BV til stede som veileder. Derfra har det gått opp og frem, jeg er så lettet og glad for å kunne prate med datteren min på en normal måte igjen...

Heldigvis trodde de ikke på hennes historier om hvor jævlige vi var mot henne, men de lyttet og klarte etterhvert å komme i posisjon for å nyansere. 

BV gjør mye bra.

Anonymkode: 8fd2b...8ac