Vanskelig forhold til moren min

[jentee24]

Jeg skal prøve å gjøre denne historien så kort og forståelig som mulig . Vet ikke hvorfor jeg skriver det her men tenker at det kanskje kan hjelpe meg på mange måter å høre andres erfaringer og kanskje det hjelper meg å få det ned på tastaturet. 

jeg er en to barns mor på 33 år og har en mor som bor på Vestlandet imens jeg og samboer bor på Østlandet . Barna mine er 3 og 1 år gamle . Jeg har gjennom livet alltid hatt et anstrengt forhold til mamma og på nåværende tidspunkt består forholdet våres av at vi treffes av og til men snakker ofte på tlf og snap osv i hverdagen . Når jeg er med henne fysisk så går det alltid bra de første to dagene men så begynner anstrengtheten å ta over . Hun er veldig kritisk til alt jeg gjør og kritiserer meg for mye rundt barna mine og har alltid en formening om hvordan jeg egentlig bør gjøre ting som f.eks. måltider som barna får . Hun kan spørre meg 10 ganger i løpet av en dag om barna har spist nok og når jeg sier at ja det har de så kan hun gjentatte ganger si at nei uff stakkars hun føler de ikke har spist nok…. Det var bare et eksempel for å danne et bilde av hvordan det er å være med henne24/7

 

men jeg har nå merket mer og mer hvorfor vi har det forholdet vi har . Jeg har nylig fått meg en ny jobb og har helt endret retning jobbmessig. Jeg har begynt å jobbe som legesekretær og fått kurs og opplæring i blodprøve taking og har fått jobb i et laboratorium og trives veldig ! Hveeeer eneste gang jeg snakker om jobben min så spør hun alltid om det samme spørsmålet med en undertone med mistanke om at jeg lyver . Hun pleier å si « jeg synes det er så rart at du tar blodprøver . Altså DU? Lar de deg virkelig stikke . Jeg synes det er så merkelig» 

så må jeg forklare igjen og igjen at jeg har opplæring kurs osv… for ikke lenge siden når jeg holdt på skifte karriere så sa jeg til hun at jeg også hadde meldt meg på et kurs for å lære meg å sette vipper og gjøre bryn på andre å at jeg skulle prøve å starte med det og da var det først hun sa « hæ du kan jo ingenting av det der ??» 

 

jeg kjenner bare at jeg er så lei nå for jeg prøver virkelig å ha henne i livet mitt mest for hennes del og barna mine sin del men jeg bare skjønner ikke om det er ting jeg bare må komme over eller ting jeg burde prøve å endre ?? Jeg kuttet kontakten med henne en gang i hele 6 år for å så å ta opp kontakten igjen. Hun har også sagt ting som «er du sikker på at samboeren din ikke er utro når du er på besøk her på Vestlandet?» 

 

håper ikke dette ble en alt for lang tekst og at jeg fikk frem noen eksempler … problemet er at selv etter en lang dag med kritikk og at jeg må stå opp for meg selv konstant så ender det alltid med at jeg får så dårlig samvittighet og synes synd på henne for at jeg gjennom dagen bare har følt meg irritert og sur … når jeg skulle ønske at vi bare hadde gått overens…

Endret 9 timer siden av jentee24

[AnonymBruker]

Jeg tenker du gjorde helt rett da du kuttet kontakten med henne i seks år. Du burde bare ha fortsatt slik. Det virker som om hun tilfører mest negativitet i livet ditt. Mye kritikk, og ingen konstruktiv kritikk akkurat.

Jeg tror det beste for deg er å kutte kontakten igjen. Jeg hadde også en veldig kritisk mor, og ting ble rett og slett lettere etter at hun døde for rundt ti år siden. 

Anonymkode: fa1cd...412

[AnonymBruker]

Hun høres ikke noe trivelig ut. Kan hende hun ikke er så snill, eller hun har kjipe følelser som hun ikke klarer å deale med, så hun projiserer på se rundt seg. Jeg har også en krevende mamma. Hun kan si kjipe ting og tråkke over grenser, osv. Jeg kuttet kontakten i noen år, men vi sees nå. Jeg har slutta å tenke at hun skal være «mammaen min» og tenker på henne som barna sin mormor. Når hun er i modus som ikke er helt bra, prøver jeg å distansere meg litt og absolutt ikke gå inn i diskusjoner. Vi tilbringer ikke mer enn maks to dager i samme hus. Og jeg har alltid en plan for å dra. Kunne du fått til det, selv om det er store avstander? Kanskje kunne du lagt inn besøk hos barndomsvenner eller hyttetur mens dere er på Vestlandet, så du slipper å være der så lenge av gangen? Også tror jeg det er en  veldig vanlig ting hos barn av kjipe foreldre at man går rundt med dårlig samvittighet. Man føler at det er ens egen skyld at relasjonen ikke er sånn den liksom burde vært. Skyld og skam, story of my life. Bli litt sint isteden, inni deg, og dytt mentalt ansvaret dit det hører hjemme - hos henne. Jeg lover deg, du kommer til å føle deg bedre. Og for all del, hvis relasjonen bare føles kjip, så er du helt i din rett til å minimere/kutte kontakt. Jeg et sikker på at du har strukket deg langt, svelget kameler og tålt altfor mye lenge allerede uansett. 

Anonymkode: f46b1...12f

[AnonymBruker]

Sist jeg hadde en 1- og 3-åring i hus (begge mine) klarte jeg vel akkurat å svare på EKSTREM VIKTIG korrespondanse en gang i uken. Og ja, både skrivemaskin, eggedeler og mobiltelefon var oppfunnet den gangen. 

Hjernedøde snapper hadde jeg ikke funnet tid til å svare på før barna var tenåringer.   

Anonymkode: c3283...979

[Knocks]

Høres ut som du er inne i en prosess hvor du nå i voksen alder må avklare ditt forhold til moren. Det kan ta tid, gi deg selv den tiden. Finne ut hva du bare må akseptere/tåler og hvor du må sette grenser.

[alfathealfa]

Det er veldig lett at vi kjenner på de følelsene vi også hadde som barn, og at den sårheten kommer fram, som igjen gjør en frustrert, opprørt, sint og lei seg. 
 

Det er ingen unnskyldning, men en forklaring - hun er også et produkt av noe, hun er også et resultat av en barndom, en oppvekst - livet. 
 

Hvis du har erfart noe om hva som fungerer og ikke, så er en mulighet å planlegge innenfor det. Ikke være sammen mer enn maks to dager, kanskje bo et annet sted enn hos henne (?), møtes slik at du ikke er «stuck» men kan velge å gå. F.eks. kan du ikke velge å gå om du er hjemme hos deg selv, kanskje hos henne - på en kafé kan man f.eks. velge å bryte opp. Kan du f.eks. bo en natt eller to på et hotell, campingplass, hos en venninne og bare treffe henne?
 

Så lurer jeg litt på disse gjentakelsene. Har hun alltid gjort dette, eller har det kommet de senere årene at hun gjentar seg selv mye? Hyppige gjentakelser, grenseløshet ifht oppførsel, negativitet kan (men må ikke) henge sammen med begynnende kognitiv svikt. Det opplevde ihvertfall vi. Da det ble medisinsk konstatert hadde det vært flere år med å si rare ting, gjerne litt sosialt uakseptable ting som vedkommende egentlig ikke hadde gjort tidligere i livet. 

Endret 8 timer siden av alfathealfa

[jentee24]

alfathealfa skrev (7 timer siden):

Det er veldig lett at vi kjenner på de følelsene vi også hadde som barn, og at den sårheten kommer fram, som igjen gjør en frustrert, opprørt, sint og lei seg. 
 

Det er ingen unnskyldning, men en forklaring - hun er også et produkt av noe, hun er også et resultat av en barndom, en oppvekst - livet. 
 

Hvis du har erfart noe om hva som fungerer og ikke, så er en mulighet å planlegge innenfor det. Ikke være sammen mer enn maks to dager, kanskje bo et annet sted enn hos henne (?), møtes slik at du ikke er «stuck» men kan velge å gå. F.eks. kan du ikke velge å gå om du er hjemme hos deg selv, kanskje hos henne - på en kafé kan man f.eks. velge å bryte opp. Kan du f.eks. bo en natt eller to på et hotell, campingplass, hos en venninne og bare treffe henne?
 

Så lurer jeg litt på disse gjentakelsene. Har hun alltid gjort dette, eller har det kommet de senere årene at hun gjentar seg selv mye? Hyppige gjentakelser, grenseløshet ifht oppførsel, negativitet kan (men må ikke) henge sammen med begynnende kognitiv svikt. Det opplevde ihvertfall vi. Da det ble medisinsk konstatert hadde det vært flere år med å si rare ting, gjerne litt sosialt uakseptable ting som vedkommende egentlig ikke hadde gjort tidligere i livet. 

Godt spørsmål …. Hun har alltid hatt dette med å påpeke ting på en negativ måte gjentatte ganger . Hun gjør det f.eks. til meg direkte også gjør hun det igjen når det er andre personer rundt for å latterliggjøre meg og få de med på det også igjen når det er andre personer rundt for å se om flest mulig tar « hennes side» og så da når jeg virkelig blir sur og sier at nå har du repetert samme greien slutt nå så kan hun bli lei seg og si at hun aldri får lov å uttrykke seg og hun må bare være stille og hun aldri får lov til å snakke osv osv osv …. Men det kan selvfølgelig være at alderen hennes har fått dette til å øke mer . Jeg ser definitivt at hun ikke lenger holder igjen på ansiktsutrykk hvis det er noe hun er ikke er fornøyd med . Hvis mine svigerforeldre inviterer på middag (de er asiatiske) så kan hun lage mange rare miner fordi hun synes maten lukter rart f.eks. eller begynne å hviske til meg når vi er på besøk der at hun synes toalettet var skittent eller hviske om vi ikke kan dra snart osv……

[AnonymBruker]

jentee24 skrev (53 minutter siden):

Hvis mine svigerforeldre inviterer på middag (de er asiatiske) så kan hun lage mange rare miner fordi hun synes maten lukter rart f.eks. eller begynne å hviske til meg når vi er på besøk der at hun synes toalettet var skittent eller hviske om vi ikke kan dra snart osv……

Av respekt for mine svigerforeldre hadde jeg aldri tatt henne med der igjen. 

I det hele tatt høres hun ikke ut som en person jeg har lyst til å omgås frivillig. 

Hadde redusert kontakten til et minimum. 

Hadde flyttet meg bort fra henne (igjen og igjen) når hun snakker nedsettende om andre. Hadde i utgangspunktet ikke gått nær henne. 

Æsj for en person. 

Anonymkode: c3283...979