Udiagnostisert personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en person i snart ti år nå, og innser at han mest sannsynlig har en personlighetsforstyrrelse. Jeg har jo mistet meg helt selv på veien her, så dette er jo en lang historie. Mest sannsynlig burde jeg gått for lenge siden, men jeg skjønner jo at kanskje har blitt for syk selv til at jeg klarer dette.

Jeg vet man ikke burde stille diagnoser gjennom et forum, men jeg trenger hjelp til å samle litt tanker om hva jeg kan gå videre med når jeg henvender meg til psykolog. 

Klarer noen å kjenne igjen disse symptomene:

- Det som går igjen er at det "svartner". Vokabularet blir "okey", "javel",  "vet ikke",.

- I tillegg så blir "alt", "alle", "alltid" en gjenganger når han forklarer. Alt på en en veldig spydig måte, og han snakker til noen han hater. Ting som er sagt fortrolig blir brukt negativt mot meg.

- Plutselig er jeg ute etter å ta pengene hans f.eks. som er helt absurd. Vi har delt økonomi, og betaler halvparten av alt. Og selv om jeg var arbeidsledig osv har jeg aldri bedt han eller villet ta imot noe penger. Han tilegner meg derfor plutselig egenskaper jeg ikke klarer å identifisere meg med i det hele tatt. 

- Det som trigger han er tydeligvis kritikk. Dvs at det i hans hode på noe vis er noe han klarer å føle seg truffet av. Noe som for meg kan være vanskelig å oppfatte, da det tydeligvis i mange tilfeller ikke bare handler om meg. Men noe han hadde lest på mail eller facebook f.eks. Altså helt umulig for meg å vite. Ting som sikkert da går helt bra å høre/lese noen ganger, men som da i andre tilfeller plutselig ikke er greit.

Det at han får litt kritikk er nok også pga at han selv lirer av seg mye, uten å tenke på det. Han kan generelt sett være veldig negativ til andre om han snakker om de. Altså typisk baksnakking. Til andre, som for så vidt er normalt, så kommer kritikken som "spøkefult". Inkludert meg, som jeg da ikke reagerer på. Problemet er jo om jeg glemmer at jeg ikke kan gjøre dette tilbake. Det kan gå bra, eller det kan ikke gå bra. Ikke reagerer han med en gang heller, men reaksjonen kommer helt "ut av det blå". 

Eksempel på hva episoder har ført til:

Han holdt meg hardt fast i skuldrene, ristet meg og skrek til meg i trynet "du forstår meg ikke". I en samtale han ikke hadde klart å si særlig fullstendig setninger. 

I flere episoder har han bare sett på at jeg ligger på gulvet og gråter, etter hvordan han har oppført seg. Helt empatiløs. 

Når han kommer til seg selv, etter lang tid, så gråter han ofte. Samtalene vi har hatt under episodene er "glemt". Dvs han i ettertid da kommer frem til akkurat det jeg har sagt til han. Han blir da også noe såret over at jeg ikke er i stand til å trøste han. Altså etter at det er jeg som er helt ødelagt etter hva han har gjort mot meg. 

Jeg synes det er vanskelig å google hva som kan være en diagnose han har, men bordeline er vel kanskje det som ligner mest. 

 

 

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

Hva om du heller søker på vold i nære relasjoner. 

Det er virkelig et blindspor å prøve å forstå/diagnostisere han. Hvordan skal det liksom hjelpe deg

Anonymkode: 67140...69d

[AnonymBruker]

Slutt.

Det er fullstendig irrelevant hvilken diagnose han har eller ikke har, og det vet du godt. 

Det som betyr noe er hvordan han behandler deg og om forholdet tilfører deg noe, samt ikke er skadelig for deg.  Det har du alt konstatert at ikke er tilfelle. Så hva skal du med en diagnose? 

Dette er bare utsettelsestaktikk overfor deg selv. Det vet du. 

Anonymkode: 346c9...750

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Slutt.

Det er fullstendig irrelevant hvilken diagnose han har eller ikke har, og det vet du godt. 

Det som betyr noe er hvordan han behandler deg og om forholdet tilfører deg noe, samt ikke er skadelig for deg.  Det har du alt konstatert at ikke er tilfelle. Så hva skal du med en diagnose? 

Dette er bare utsettelsestaktikk overfor deg selv. Det vet du. 

Anonymkode: 346c9...750

Nei, det vet jeg ikke. Det er derfor jeg spør her. 

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

Slemme folk finnes. 

Man går fra mennesker som behandler en slik og legger de bak seg.

Anonymkode: 8593a...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva om du heller søker på vold i nære relasjoner. 

Det er virkelig et blindspor å prøve å forstå/diagnostisere han. Hvordan skal det liksom hjelpe deg

Anonymkode: 67140...69d

Jeg elsker han jo fortsatt på et vis, og å prøve og forstå hva som er årsaken handler ikke bare om meg selv, men også om å være et medmenneske.

Som for mange andre, så er det ikke lett å bare gå etter så lang tid. 

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, det vet jeg ikke. Det er derfor jeg spør her. 

Anonymkode: 13bf7...fcd

Joda, du vet det. Du utsetter et helt nødvendig brudd. Du lever i omfattende, psykisk vold. Han kommer ikke til å forandre seg. 

Les det du skriver høyt for deg selv. Se for deg at det er en annen kvinne som forteller det, en du er glad i.

Det er vanskelig. Når man står i det, føles det ofte umulig. Det er helt vanlig at det tar veldig lang tid å komme dit at man faktisk går.

Det er gjerne et helvete i bruddfasen også.

Ett år frem i tid, har 99% det ekstremt mye bedre og kan ikke fatte hvorfor de ble så lenge som de ble. Men det er bare du som kan få deg dit. 

Anonymkode: 346c9...750

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Slemme folk finnes. 

Man går fra mennesker som behandler en slik og legger de bak seg.

Anonymkode: 8593a...3b4

Det gjør det, og i mange tilfeller handler det om psykisk psykdom.

Når folk svarer som de gjør på forumet her, så hjelper det veldig lite på den situasjonen vi står i samfunnet nå ang psykisk helsehjelp. Når alle bare forlater og dømmer uten å ville forstå, så havner vi der vi er nå.

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

Spiller det noen rolle hvilken/om personlighetsforstyrrelse?

Hvis en lege sier at det er det, vil du bli da? Hvis en lege sier det ikke er det, blir du da? Har du det bra,  uansett om svaret er ja eller nei til spørsmålet ditt? Bortkastet energi å forsøke å finne den merkelappen mener jeg.

Anonymkode: 3057b...62b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Joda, du vet det. Du utsetter et helt nødvendig brudd. Du lever i omfattende, psykisk vold. Han kommer ikke til å forandre seg. 

Les det du skriver høyt for deg selv. Se for deg at det er en annen kvinne som forteller det, en du er glad i.

Det er vanskelig. Når man står i det, føles det ofte umulig. Det er helt vanlig at det tar veldig lang tid å komme dit at man faktisk går.

Det er gjerne et helvete i bruddfasen også.

Ett år frem i tid, har 99% det ekstremt mye bedre og kan ikke fatte hvorfor de ble så lenge som de ble. Men det er bare du som kan få deg dit. 

Anonymkode: 346c9...750

Det er ikke utenkelig at jeg klarer å forlate dette. Det har jeg jo vurdert mange ganger.

Problemet er at jeg faktisk har åpnet meg om problemet til kvinner i nær familie. De kom på mange bortforklaringer, og sine egne anedokter ang menn. 

Derfor har jeg da nå også isolert meg fra dem.

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Spiller det noen rolle hvilken/om personlighetsforstyrrelse?

Hvis en lege sier at det er det, vil du bli da? Hvis en lege sier det ikke er det, blir du da? Har du det bra,  uansett om svaret er ja eller nei til spørsmålet ditt? Bortkastet energi å forsøke å finne den merkelappen mener jeg.

Anonymkode: 3057b...62b

Ja, det har noe å si for meg. Derfor jeg spør.

Det har tatt LANG tid for meg å skrive dette på et forum. Vel bevisst på at dette er kommentarene jeg får, men ja, jeg prøver allikevel.

 

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, det har noe å si for meg. Derfor jeg spør.

Det har tatt LANG tid for meg å skrive dette på et forum. Vel bevisst på at dette er kommentarene jeg får, men ja, jeg prøver allikevel.

 

Anonymkode: 13bf7...fcd

Så du skal være med i en utredningsprosess og vente på svaret? Du må ha diagnosen?
Holder det ikke at du får bekreftet at det her ikke er sånn et forhold skal være?

Anonymkode: 3057b...62b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så du skal være med i en utredningsprosess og vente på svaret? Du må ha diagnosen?
Holder det ikke at du får bekreftet at det her ikke er sånn et forhold skal være?

Anonymkode: 3057b...62b

Et forhold skal nok ikke ideelt sett være sånn, nei. Det er jeg klar over, men så er det mange som har en psykisk sykdom. Mange av de er nok også på forumet her. Det er jo ofte belastende sykdommer som f.eks. gjør at man får ut aggresjonen ved å trolle og fremstå negativ og tverr på forumer.

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er ikke utenkelig at jeg klarer å forlate dette. Det har jeg jo vurdert mange ganger.

Problemet er at jeg faktisk har åpnet meg om problemet til kvinner i nær familie. De kom på mange bortforklaringer, og sine egne anedokter ang menn. 

Derfor har jeg da nå også isolert meg fra dem.

Anonymkode: 13bf7...fcd

Det er bra. Det er svært vanlig å bruke tid på prosessen. Brudd er skummelt, man forveksler avhengighet med kjærlighet og man er ofte så nedbrutt at det er umulig å forestille seg at man noensinne kan finne kjærlighet igjen. 

Du kan kontakte krisesenter eller VO-linjen for samtaler. Det er ofte nyttig å få sortert. En god fastlege kan også være behjelpelig. 

Anonymkode: 346c9...750

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Et forhold skal nok ikke ideelt sett være sånn, nei. Det er jeg klar over, men så er det mange som har en psykisk sykdom. Mange av de er nok også på forumet her. Det er jo ofte belastende sykdommer som f.eks. gjør at man får ut aggresjonen ved å trolle og fremstå negativ og tverr på forumer.

Anonymkode: 13bf7...fcd

Det er mange som har psykisk sykdom, men det betyr ikke at du må bli syk av å leve med dem, i ren sympati. 

Ganske passiv aggressivt å antyde at jeg har psykisk sykdom og får ut aggresjon ved å svare deg fordi du ikke liker svaret du fikk, du virker ikke helt stabil selv. 

Anonymkode: 3057b...62b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Et forhold skal nok ikke ideelt sett være sånn, nei. Det er jeg klar over, men så er det mange som har en psykisk sykdom. Mange av de er nok også på forumet her. Det er jo ofte belastende sykdommer som f.eks. gjør at man får ut aggresjonen ved å trolle og fremstå negativ og tverr på forumer.

Anonymkode: 13bf7...fcd

Ønsker HAN utredning da? Synes han at han er et problem i det hele tatt?

Du minner meg om en tidligere venninne. Hun gjorde dessverre nettverket sitt utmattet ved å snakke om mannen og hva som muligens feilet han. Hun var til og med hos en psykolog, men hadde blitt sur fordi psykologen ville snakke om hvorfor hun ikke forlot han. 

De er sammen fortsatt 

Anonymkode: 67140...69d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er bra. Det er svært vanlig å bruke tid på prosessen. Brudd er skummelt, man forveksler avhengighet med kjærlighet og man er ofte så nedbrutt at det er umulig å forestille seg at man noensinne kan finne kjærlighet igjen. 

Du kan kontakte krisesenter eller VO-linjen for samtaler. Det er ofte nyttig å få sortert. En god fastlege kan også være behjelpelig. 

Anonymkode: 346c9...750

Takk for svar.

Ja, dette er en prosess, som i grunn har vart en stund nå, uten at jeg klarer å komme meg helt videre. 

Jeg har ikke skrevet alt i hi, det ble allerede veldig langt, men noe av "problemet" er jo at han faktisk har blitt bedre på mange områder, og har begynt å ta ting til seg. Altså kommet til et steg hvor han innser at han bør få en diagnose.

Grunnen til at jeg mistenker bordeline er pga mobbing i oppveksten. Typ fra barneskolen og ut hele ungdomsskolen. Veldig grov mobbing hvor han ble dynket i urin osv.

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ønsker HAN utredning da? Synes han at han er et problem i det hele tatt?

Du minner meg om en tidligere venninne. Hun gjorde dessverre nettverket sitt utmattet ved å snakke om mannen og hva som muligens feilet han. Hun var til og med hos en psykolog, men hadde blitt sur fordi psykologen ville snakke om hvorfor hun ikke forlot han. 

De er sammen fortsatt 

Anonymkode: 67140...69d

Takk, jeg har isolert meg fra venner pga at jeg ikke vil snakke om slike ting. Grunnen er kommentarer fra sånne som deg blir "utmattet" av slike venninner. Vil jo ikke være en slik person

Anonymkode: 13bf7...fcd

[AnonymBruker]

Det er jo svært vanskelig for han å bli såpass bra av personlighetsforstyrrelse at du vil komme i pluss av å være i dette forholdet.

Jeg skriver dette her fordi jeg vil ikke at de som har personlighetsforstyrrelse skal komme inn hit, lese og miste motet: Ja, man kan bli bedre. Det er mulig. Særlig kan det bli bedre fra man er i tenårene og over i midt/slutten av 20-årene. Spesielt hvis man får behandling og er motivert for den. 

Men for din del, som partner til person med mulig personlighetsforstyrrelse, som tar skade i forholdet så har ikke det noen praktisk betydning. Et minimum for deg er at du skal ta null skade av å være i et forhold. Punktum.

Han kan gjerne jobbe med seg selv for å få det bedre, men det må han gjøre uten å skade andre i mellomtiden.

Anonymkode: 4ac3e...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg har vært sammen med en person i snart ti år nå, og innser at han mest sannsynlig har en personlighetsforstyrrelse. Jeg har jo mistet meg helt selv på veien her, så dette er jo en lang historie. Mest sannsynlig burde jeg gått for lenge siden, men jeg skjønner jo at kanskje har blitt for syk selv til at jeg klarer dette.

Jeg vet man ikke burde stille diagnoser gjennom et forum, men jeg trenger hjelp til å samle litt tanker om hva jeg kan gå videre med når jeg henvender meg til psykolog. 

Klarer noen å kjenne igjen disse symptomene:

- Det som går igjen er at det "svartner". Vokabularet blir "okey", "javel",  "vet ikke",.

- I tillegg så blir "alt", "alle", "alltid" en gjenganger når han forklarer. Alt på en en veldig spydig måte, og han snakker til noen han hater. Ting som er sagt fortrolig blir brukt negativt mot meg.

- Plutselig er jeg ute etter å ta pengene hans f.eks. som er helt absurd. Vi har delt økonomi, og betaler halvparten av alt. Og selv om jeg var arbeidsledig osv har jeg aldri bedt han eller villet ta imot noe penger. Han tilegner meg derfor plutselig egenskaper jeg ikke klarer å identifisere meg med i det hele tatt. 

- Det som trigger han er tydeligvis kritikk. Dvs at det i hans hode på noe vis er noe han klarer å føle seg truffet av. Noe som for meg kan være vanskelig å oppfatte, da det tydeligvis i mange tilfeller ikke bare handler om meg. Men noe han hadde lest på mail eller facebook f.eks. Altså helt umulig for meg å vite. Ting som sikkert da går helt bra å høre/lese noen ganger, men som da i andre tilfeller plutselig ikke er greit.

Det at han får litt kritikk er nok også pga at han selv lirer av seg mye, uten å tenke på det. Han kan generelt sett være veldig negativ til andre om han snakker om de. Altså typisk baksnakking. Til andre, som for så vidt er normalt, så kommer kritikken som "spøkefult". Inkludert meg, som jeg da ikke reagerer på. Problemet er jo om jeg glemmer at jeg ikke kan gjøre dette tilbake. Det kan gå bra, eller det kan ikke gå bra. Ikke reagerer han med en gang heller, men reaksjonen kommer helt "ut av det blå". 

Eksempel på hva episoder har ført til:

Han holdt meg hardt fast i skuldrene, ristet meg og skrek til meg i trynet "du forstår meg ikke". I en samtale han ikke hadde klart å si særlig fullstendig setninger. 

I flere episoder har han bare sett på at jeg ligger på gulvet og gråter, etter hvordan han har oppført seg. Helt empatiløs. 

Når han kommer til seg selv, etter lang tid, så gråter han ofte. Samtalene vi har hatt under episodene er "glemt". Dvs han i ettertid da kommer frem til akkurat det jeg har sagt til han. Han blir da også noe såret over at jeg ikke er i stand til å trøste han. Altså etter at det er jeg som er helt ødelagt etter hva han har gjort mot meg. 

Jeg synes det er vanskelig å google hva som kan være en diagnose han har, men bordeline er vel kanskje det som ligner mest. 

 

 

Anonymkode: 13bf7...fcd

Er dette nytt, eller har han alltid vært slik?

Synes ikke dette høres ut som en personlighetsforstyrrelse. Det kan være depresjon. 

Anonymkode: 179b7...60e