Redsel under svangerskapet

[AnonymBruker]

Jeg er 13 uker gravid, har sett fosteret på ultralyd, og har et barn fra før. Samtidig har jeg flere SA og MA bak meg. Hvordan i allverden skal jeg klare å falle til ro? Jeg bekymrer meg hver dag, og tenker at "det er jo ikke sikkert det er liv lengre". Tør ikke glede meg. Tør ikke se på ultralydbildet hi fikk med hjem, selv om de sa alt så fint ut. 

Har nevnt det for jordmor, men de har så dårlig tid, og jeg vil ikke være plagsom. Og jeg vet jo ikke hva som ville hjulpet heller. Akkurat nå føler jeg at jeg bare går å venter til jeg kan merke liv. Tror det vil hjelpe, men det er jo enda en måned eller to til. 

Noen som har noen råd for hvordan man slapper mer av i svangerskapet? Jeg vil ikke gå rundt og være en nerveball! Har snakket med mannen om det også, men han er også bekymret for om det kommer til å gå bra. Det var ganske dramatisk sist svangerskap som endte dårlig, så vi har det friskt i minne begge to.

Anonymkode: e2f80...aba

[AnonymBruker]

Å være redd for et potensielt tap handler ofte om at man ikke har troen på at man klarer å takle det hvis det skulle skje. Man mangler tillit til seg selv. Så blir man kjemperedd for å havne i en slik situasjon, for hva gjør man da?

Vi er som regel mye mer robuste enn vi tror. Du har opplevd det og kommet deg gjennom det før. Hvorfor skulle du ikke ha taklet det en gang til?

Hvis du klarer å stole på at du kan håndtere hva som helst så vil denne frykten slippe.

Anonymkode: a5abf...49d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at man blir engstelig når man allerede har erfart flere SA og MA 💔 Du skriver ikke hvor sent det var eller hvordan det skjedde, men ofte er man jo «over kneika» når man har kommet så langt som du har nå. Jeg tenker at du trenger å snakke med noen. Det mest logiske ville vært å få samtaler og tett oppfølging fra HS (jordmor/helsesøster). Ofte har de tilknytning til psykologer også, som kan tilby samtaler. Hvis ikke kan du snakke med fastlegen din, eller be om samtaler/oppfølging på det sykehuset du skal føde? Si tydelig ifra om at du er stressa og redd og trenger samtaler. 

Anonymkode: e8018...b2e

[AnonymBruker]

for meg så ble jeg mindre stresset jo lenger ut i graviditeten jeg hadde kommet, etter uke 12 så slo jeg meg til ro med at det kommer til å gå bra denne gangen.for mannen min tok det litt lenger tid 

Anonymkode: ee3e0...805

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Å være redd for et potensielt tap handler ofte om at man ikke har troen på at man klarer å takle det hvis det skulle skje. Man mangler tillit til seg selv. Så blir man kjemperedd for å havne i en slik situasjon, for hva gjør man da?

Vi er som regel mye mer robuste enn vi tror. Du har opplevd det og kommet deg gjennom det før. Hvorfor skulle du ikke ha taklet det en gang til?

Hvis du klarer å stole på at du kan håndtere hva som helst så vil denne frykten slippe.

Anonymkode: a5abf...49d

Jeg må bare si at du tar helt feil….

 

jeg er i samme båt som ts og har hatt og har akkurat de samme følelsene. Jeg er 15+4. Jeg VET jeg takler fint å miste nettopp fordi jeg har mistet så mange ganger før (tre ganger på rad i sa og ma) men det er heller det at barnet er så ønsket og man vil virkelig så gjerne at det skal gå denne gangen fordi veien hit har vært så innmari lang, vond og tung og nå er vi så nærme, men fortsatt så langt unna. Alle tankene om hvorfor det skal gå bra denne gangen når det ikke har gått de andre gangene osv. 

jeg tror som deg ts at det blir lettere når vi kjenner liv. Men jeg har en doppler slik at jeg kan høre hjerte slå i noen sekunder når jeg får de tankene og det hjelper veldig. Fosteret her lever enda så nå har jeg de siste dagene fått tanker om at jeg velger å tro at det kommer til å gå bra. Så det føles litt lettere nå. Uke 16 på onsdag, da er vi enda nærmere osv. 

masse lykke til ts ❤️

Anonymkode: 7a4cb...809

[AnonymBruker]

Jeg hadde det likt under svangerskapet med minste, jeg mistet 4 ganger på rad (SA/MA) mellom uke 8 og 12 og klarte ikke å tro at det kom til å gå bra. Fikk ultralyd hver 14.dag fram til OUL og var så redd for at det ikke skulle være liv hver gang. Ble litt bedre når jeg kjente liv, men var redd fram til han var født. 

Det som hjalp meg, var et råd om å akseptere at jeg hadde den frykten og de tankene, men samtidig se at det er katastrofetanker. Og at jeg kunne glede meg over graviditeten selv om jeg var redd. Når jeg sluttet å prøve å kvitte meg med tankene, var de lettere å leve med. 

 

Anonymkode: 2cad9...5df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Å være redd for et potensielt tap handler ofte om at man ikke har troen på at man klarer å takle det hvis det skulle skje. Man mangler tillit til seg selv. Så blir man kjemperedd for å havne i en slik situasjon, for hva gjør man da?

Vi er som regel mye mer robuste enn vi tror. Du har opplevd det og kommet deg gjennom det før. Hvorfor skulle du ikke ha taklet det en gang til?

Hvis du klarer å stole på at du kan håndtere hva som helst så vil denne frykten slippe.

Anonymkode: a5abf...49d

Jeg føler for å svare igjen jeg som svarte at du tar feil fordi jeg syns egentlig at svaret ditt var utrolig nedlatende. Du skriver at man er redd for et potensielt tap fordi man ikke har troen på at man klarer å takle det dersom det skulle skje. Og at man ikke har tillit til seg selv. Altså hva i alle dager slags bullshit er det? Vi har jo nemlig erfart hvor sterke vi er som taklet det så bra at vi valgte å gå inn i det igjen ( og igjen og igjen siden det skjedde mange ganger på rad). Jeg er helt imponert over hvor sterk jeg er som valgte å gå inn i det igjen til tross for hvor grusomt det har vært å miste, ikke minst alle sykehusinnleggelsene og prosedyrene vi har vært gjennom. Det er jo helt naturlig at man blir redd og frykter at det skal skje igjen, nemlig for at vi har erfart det flere ganger. Og det er traumatisk for kropp og sjel når det skjer så mange ganger. 
 

Men en gang sitter det og vi må bare holde fast i det ❤️

Anonymkode: 7a4cb...809

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Å være redd for et potensielt tap handler ofte om at man ikke har troen på at man klarer å takle det hvis det skulle skje. Man mangler tillit til seg selv. Så blir man kjemperedd for å havne i en slik situasjon, for hva gjør man da?

Vi er som regel mye mer robuste enn vi tror. Du har opplevd det og kommet deg gjennom det før. Hvorfor skulle du ikke ha taklet det en gang til?

Hvis du klarer å stole på at du kan håndtere hva som helst så vil denne frykten slippe.

Anonymkode: a5abf...49d

Jeg hadde det sånn du beskriver under fødsel. Da stolte jeg på meg selv, og var derfor ikke redd. Denne gangen er det annerledes, for nå er det liksom enten eller...

For oss er dette siste sjanse. På grunn av graviditetsutløst sykdom (som kommer til å gå over etter graviditet) blir det ikke flere forsøk dersom dette fosteret ikke klarer seg. Det kan være dødelig for meg å være gravid om jeg ikke har tett oppfølging, og selv med god oppfølging er jeg sykehusinnlagt hyppig. Jeg blir mer syk for hvert svangerskap, så vi tør rett og slett ikke flere ganger enn dette.

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg må bare si at du tar helt feil….

 

jeg er i samme båt som ts og har hatt og har akkurat de samme følelsene. Jeg er 15+4. Jeg VET jeg takler fint å miste nettopp fordi jeg har mistet så mange ganger før (tre ganger på rad i sa og ma) men det er heller det at barnet er så ønsket og man vil virkelig så gjerne at det skal gå denne gangen fordi veien hit har vært så innmari lang, vond og tung og nå er vi så nærme, men fortsatt så langt unna. Alle tankene om hvorfor det skal gå bra denne gangen når det ikke har gått de andre gangene osv. 

jeg tror som deg ts at det blir lettere når vi kjenner liv. Men jeg har en doppler slik at jeg kan høre hjerte slå i noen sekunder når jeg får de tankene og det hjelper veldig. Fosteret her lever enda så nå har jeg de siste dagene fått tanker om at jeg velger å tro at det kommer til å gå bra. Så det føles litt lettere nå. Uke 16 på onsdag, da er vi enda nærmere osv. 

masse lykke til ts ❤️

Anonymkode: 7a4cb...809

Takk❤️

Det er "godt" å vite at jeg ikke er alene i det ihvertfall, og at flere reagerer sånn etter å ha opplevd det. Tror jeg kjøper en doppler, for å høre hjerteslag hadde betrygget meg veldig når jeg er redd. MA'n her ble oppdaget etter uke 12, og da hadde fosteret vært dødt en hel måned. Vi ønsker dette barnet så inderlig, og som du sier: Veien har vært så tung og lang. 

Krysser fingrene for oss begge❤️

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg hadde det likt under svangerskapet med minste, jeg mistet 4 ganger på rad (SA/MA) mellom uke 8 og 12 og klarte ikke å tro at det kom til å gå bra. Fikk ultralyd hver 14.dag fram til OUL og var så redd for at det ikke skulle være liv hver gang. Ble litt bedre når jeg kjente liv, men var redd fram til han var født. 

Det som hjalp meg, var et råd om å akseptere at jeg hadde den frykten og de tankene, men samtidig se at det er katastrofetanker. Og at jeg kunne glede meg over graviditeten selv om jeg var redd. Når jeg sluttet å prøve å kvitte meg med tankene, var de lettere å leve med. 

 

Anonymkode: 2cad9...5df

Takk for at du deler❤️ Har allerede hatt ekstra ultralyd, og er som sagt litt redd for å ta plass. Jeg skal prøve å aksseptere frykten.

 

-TS

Anonymkode: e2f80...aba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg hadde det sånn du beskriver under fødsel. Da stolte jeg på meg selv, og var derfor ikke redd. Denne gangen er det annerledes, for nå er det liksom enten eller...

For oss er dette siste sjanse. På grunn av graviditetsutløst sykdom (som kommer til å gå over etter graviditet) blir det ikke flere forsøk dersom dette fosteret ikke klarer seg. Det kan være dødelig for meg å være gravid om jeg ikke har tett oppfølging, og selv med god oppfølging er jeg sykehusinnlagt hyppig. Jeg blir mer syk for hvert svangerskap, så vi tør rett og slett ikke flere ganger enn dette.

 

Takk❤️

Det er "godt" å vite at jeg ikke er alene i det ihvertfall, og at flere reagerer sånn etter å ha opplevd det. Tror jeg kjøper en doppler, for å høre hjerteslag hadde betrygget meg veldig når jeg er redd. MA'n her ble oppdaget etter uke 12, og da hadde fosteret vært dødt en hel måned. Vi ønsker dette barnet så inderlig, og som du sier: Veien har vært så tung og lang. 

Krysser fingrene for oss begge❤️

 

Takk for at du deler❤️ Har allerede hatt ekstra ultralyd, og er som sagt litt redd for å ta plass. Jeg skal prøve å aksseptere frykten.

 

-TS

Anonymkode: e2f80...aba

Jeg gikk privat da. Har hatt fem ultralyder i forkant av den tidlig ordinære ultralyden. Men føler jeg ikke har behov for flere ul nå pga doppleren (før den i uke 19). Vi skal heller ikke prøve flere ganger pga den store belastningen det er å miste så mange ganger og hvor mye det tærer på kroppen. Høres veldig tøft ut å ha fått en sykdom av svangerskapet. Føler med deg ❤️

Anonymkode: 7a4cb...809

[AnonymBruker]

Og ikke vær redd for å ta plass - du trenger å få snakke om det også❤️

Jordmødre forstår frykten og sorgen når man har mistet så mange ganger, og de vil gjerne hjelpe. Jeg fikk ultralyd hver 14.dag så lenge jeg ønsket. Etter ordinær ultralyd i uke 19 spurte hun om jeg ville ha ny time to uker etterpå. Ikke fordi det var noe galt med fosteret, men for min del. 

Masse lykke til, håper dette går bra for deg og dere❤️ 

Anonymkode: 2cad9...5df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Og ikke vær redd for å ta plass - du trenger å få snakke om det også❤️

Jordmødre forstår frykten og sorgen når man har mistet så mange ganger, og de vil gjerne hjelpe. Jeg fikk ultralyd hver 14.dag så lenge jeg ønsket. Etter ordinær ultralyd i uke 19 spurte hun om jeg ville ha ny time to uker etterpå. Ikke fordi det var noe galt med fosteret, men for min del. 

Masse lykke til, håper dette går bra for deg og dere❤️ 

Anonymkode: 2cad9...5df

Helt utrolig at det går ann å ha så ulik praksis. Jeg fikk en ul i uke 7 ekstra og thats it. Da jeg ringte inn hysterisk gråtende med spotting og magesmerter (samme symptom som forrige MA) i uke 9 så fikk jeg beskjed om at jeg ikke ble prioritert. Fikk ikke komme inn. Da hadde jeg mistet tre ganger på rad, en hasteoperasjon pga molamistanke og to måneders oppfølging, en medisinsk abort etter ma og en kjemisk. Har fått NULL oppfølging. Har betalt titusener av kr for privat oppfølging. Fikk den tidlig ordinære i uke 13+5 og neste er 19+5. thats it.

Anonymkode: 7a4cb...809

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Helt utrolig at det går ann å ha så ulik praksis. Jeg fikk en ul i uke 7 ekstra og thats it. Da jeg ringte inn hysterisk gråtende med spotting og magesmerter (samme symptom som forrige MA) i uke 9 så fikk jeg beskjed om at jeg ikke ble prioritert. Fikk ikke komme inn. Da hadde jeg mistet tre ganger på rad, en hasteoperasjon pga molamistanke og to måneders oppfølging, en medisinsk abort etter ma og en kjemisk. Har fått NULL oppfølging. Har betalt titusener av kr for privat oppfølging. Fikk den tidlig ordinære i uke 13+5 og neste er 19+5. thats it.

Anonymkode: 7a4cb...809

Det burde vært en standard for oppfølging ja, så trist at ikke alle får lik oppfølging!

Skal sies at ultralyd fram til ordinær tidlig ultralyd ble gjort av gynekolog, først etter den at jordmor kalte meg inn til ultralyd. Er ikke sykehus her jeg bor, så gynekologen er privat med offentlig avtale. Betalte ingenting siden fastlege henviste meg. Fikk ultralyder fra uke 8 etter MA der det ikke ble oppdaget før ordinær tidlig ultralyd, der hjertet hadde sluttet å slå flere uker før. 

Anonymkode: 2cad9...5df