Har angst og er deprimert

[Gjest Gjest_Alene_*]

Jeg prøver å få tiden til å gå ved å sufre på nettet, men jeg har hele tiden en sterkt følelse av indre uro. I går var jeg ute og traff en jeg var litt sammen med, men jeg rotet ikke med han for han var voldelig for noen uker siden, og det skremte meg.

Jeg er arbeidsledig og har dårlig økonomi pga. det. Nå føler jeg aller mest for å legge meg, men jeg sov litt i ettermiddag og jeg vil ikke sove nå. Da våkner jeg midt på natta...

Jeg har prøvd å finne et tv-program, men jeg føler meg ukonsentrert og vil helst bare sove og sove... Legen min har gitt meg valium, men jeg har ikke lyst til å ta en bare fordi jeg føler uro og angst. Hun ga de til meg på grunn av sosial angst og ikke for angsten for å være alene...

Jeg har trøstespist i hele dag og føler meg ekstra ille pga. det.

Jeg savner ikke en kjæreste, egentlig, men kanskje at en venninne ringer meg... men alle er opptatt en lørdagskveld.

Jeg vet jeg graver meg ned selv nå, men det er vanskelig å tenke positivt.

Er det bare meg som sliter og sitter alene en lørdagskveld, med ubetalte regninger og en stum telefon...

[Gjest Gjest]

Klem!

[Gjest gjest1]

Jeg har også lyst til å gi deg en

[just_c]

jeg vil også gi deg en klem

[Gjest GreenSky]

Er det bare meg som sliter og sitter alene en lørdagskveld, med ubetalte regninger og en stum telefon...

←

Alle har det slik av og til.

[Gjest Gjest]

Nei, det er ikke bare deg... jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Har selv angst og bor alene, det er fryktelig ensomt å sitte alene om dagene og bare prøve å få tiden til å gå mens man prøver å holde angsten unna... Har ikke noe gode råd å komme med men ville bare si at jeg vet hvor vondt det er å ha det sånn, at du ikke er alene om det hvertfall...

[Gjest GreenSky]

Jeg har også angst og bor alene, forresten. Bare at jeg ser på det som en fordel. Å bo alene, altså.

[Gjest Gjest]

Jeg bor ikke alene, men føler det slik likevel. Jeg er en del alene hjemme, man kan jo ikke alltid være sammen med venner. Og jeg har ikke alltid lyst til det heller. Når jeg føler meg slik har jeg bare behov for noen som holder rundt meg, klemmer meg, stryker meg over håret. Det gjør jo kjæresten av og til, men ikke når jeg er alene. Og da hjelper det ikke alltid å treffe en venninne på kafe.

Jeg har også sosial angst på den måten at jeg er livredd for at venner skal bli for nære, fordi jeg ofte ikke har lyst å treffe dem, og ikke liker å si nei når venner vil møtes. Så dermed ødelegger jeg jo litt av vennskapene mine, på grunn av angst.

Jeg skjønner godt hvordan du føler deg. Jeg har også valium liggende, men tar dem ikke. Det hjelper likevel å ha dem der, slik jeg vet jeg kan finne dem hvis jeg virkelig trenger det.

I dag skal jeg være hele dagen alene. Det er ganske trist.. men likevel trygt. Jeg kunne jo ringt venner.. men det føles som stress.. og så er det enklere å la være.

Vi burde nok bli flinkere å ta initiativ til å gjøre ting vi ikke egentlig orker. Ring venner, bli kjent med nye. Ta en tur ut, gå på kafe, kjøp deg en is,

eller gjør som meg.. nå skal jeg rydde klesskapet mitt og bli klar for våren!

Ha en god dag.

[Gjest Gjest_Alene_*]

Takk for oppmuntring. Jeg la meg tidlig og har sovet og sovet, men hver gang jeg har våknet har det vært med full panikkangst...

Det verste er økonmien på toppen av alt.. Jeg lånte 1500 kroner til en venn, men nå er jeg begynt å tvile på om jeg får de tilbake til uka. Han vet jeg trenger dem, men jeg får angst for om jeg kan stole på han..? Jeg har aldri lånt penger til han før, og jeg vet at folk kan bli borte den dagen penger blir blandet inn...

Det var dumt å låne, men jeg har ikke så lett for å si nei.

Jeg tør ikke sjekke nettbank, men vet at jeg ikke vil klare å betale telefonregningen, og må utsette den. Men uansett om jeg utsetter par regninger, så går ikke økonomien rundt.

I dag vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Oppvasken står som et tårn, og jeg må i dusjen. Ellers er dagen blank.

Jeg kan besøke en venninne, men jeg får se etterpå. Jeg tør ikke fortelle til noen at jeg lånte bort et for meg stort beløp.

Og hvis jeg må be foreldrene mine om økonomisk hjelp igjen, så mister jeg enda mer selvtillit. Jeg er voksen og vil klare meg selv. Jeg liker å bo alene, men av og til savner jeg f.eks. en eks av meg. Det er bare noen ganger ting topper seg, og jeg føler meg elendig.

Jeg vil ha en jobb, og tar hva som helst med noen unntak pga. angsten, men likevel får jeg ikke jobb. Jeg kan ikke jobbe 100%, og jeg vet at angsten hindrer meg i å søke jobber der jeg må være i mye kontakt med mennesker, selv om jeg er kvalifisert.

Og jeg kan ikke spise valium for å klare en jobb av redsel for å bli avhengig av pillene.

Jeg har lyst å ta noen svarte vaskejobber, men da mister jeg vel ledighetstrygda om jeg blir oppdaget?

Jeg synes sitasjonen virker helt låst, men jeg vet at jeg selv må bidra mer til å endre den. Å ta hull på mastercard, vil bare gjøre at jeg får ennå mer angst for hvordan jeg skal klare meg.

Jeg maler tingene litt for svarte noen ganger, i stedet for å stole på at det finnes løsninger.