Vil jeg egentlig være samboer?

[AnonymBruker]

Jeg har lenge sittet med en følelse på at jeg ikke trives å være samboer. Kjæresten min er en fantastisk fyr. Han er både snill, tålmodig, omtenksom og forståelsesfull. Når det kommer til husarbeid er han ikke den som er mest påkoblet, men det er greit ettersom jeg har jobbturnus som gir meg lenger friperioder mellom mine skift. Vi har ingen økonomiske uenigheter og har likt tankesett vedrørende økonomi, prioriteringer og pengebruk. Det skal sies at han sa opp sin forrige leilighet for å flytte inn til min leilighet. Vi har vært kjærester i snart tre år, så det var naturlig for oss å flytte sammen når muligheten kom. Det har vært lite konflikt og større diskusjoner gjennom vårt forhold, og vi trives i hverandres selskap. Likevel sitter jeg med en følelse av at jeg ikke trives å bo sammen med en annen, jeg har kun bodd alene siden jeg flyttet ut fra mine foreldre. Jeg er en person som trives med mye alenetid, og merker allerede nå at det er utfordrende for meg å trekke meg tilbake. I perioden vi har bodd sammen har jeg hatt mange runder hvor jeg kjenner på usikkerhet vedrørende vårt samboerskap. Akkurat hva som er roten til dette er jeg ikke helt sikker på. Noen andre som har kjent på samme følelse? Vil dette gå over eller er noe som vil være vedvarende?

Anonymkode: 48e30...8e2

[AnonymBruker]

Jeg annonserer simpelthen at jeg nå vil være for meg selv, så går jeg til et annet rom. Det er mye lettere i et større hus enn en leilighet. Noe å tenke på, om det er boligen som er problemet og ikke det å bo med en annen. 

Anonymkode: 71e5b...27e

[AnonymBruker]

Jeg var som deg før jeg møtte mannen jeg har nå. Han takler jeg å bo med helt fint.

Om du allerede har denne tvilen nå så kan du bare glemme det. Det blir ikke bedre. Å sitte på hvert sitt rom, at den ene går ut noen timer osv hjelper ikke. Det er høyst midlertidig løsning som ikke hjelper noe etter min erfaring. Med mindre du kan ha en 50/50 ordning med moren hans eller noe så tror jeg ikke dette vil fungere for deg.

Noen har det best alene og andre har ikke møtt den riktige å leve med. Dine følelser er et sikkert tegn på at du er i en av disse to båsene. Helt jævlig følelse å mistrives når personen og relasjonen i utgangspunktet er bra.

Anonymkode: 61749...107

[AnonymBruker]

Tror mange kvinner og menn hadde hatt det bedre hvis de ikke bodde sammen, men hadde hver sin leilighet.

Anonymkode: 1ca7b...76a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har lenge sittet med en følelse på at jeg ikke trives å være samboer. Kjæresten min er en fantastisk fyr. Han er både snill, tålmodig, omtenksom og forståelsesfull. Når det kommer til husarbeid er han ikke den som er mest påkoblet, men det er greit ettersom jeg har jobbturnus som gir meg lenger friperioder mellom mine skift. Vi har ingen økonomiske uenigheter og har likt tankesett vedrørende økonomi, prioriteringer og pengebruk. Det skal sies at han sa opp sin forrige leilighet for å flytte inn til min leilighet. Vi har vært kjærester i snart tre år, så det var naturlig for oss å flytte sammen når muligheten kom. Det har vært lite konflikt og større diskusjoner gjennom vårt forhold, og vi trives i hverandres selskap. Likevel sitter jeg med en følelse av at jeg ikke trives å bo sammen med en annen, jeg har kun bodd alene siden jeg flyttet ut fra mine foreldre. Jeg er en person som trives med mye alenetid, og merker allerede nå at det er utfordrende for meg å trekke meg tilbake. I perioden vi har bodd sammen har jeg hatt mange runder hvor jeg kjenner på usikkerhet vedrørende vårt samboerskap. Akkurat hva som er roten til dette er jeg ikke helt sikker på. Noen andre som har kjent på samme følelse? Vil dette gå over eller er noe som vil være vedvarende?

Anonymkode: 48e30...8e2

Det går greit at han ikke er påkoplet vedrørende husarbeid fordi du har MER FRI så du får gjort alt selv. Nei. Bli særboer. Ikke bonusmamma til en ubrukelig mann.

Anonymkode: f0ebf...4ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har lenge sittet med en følelse på at jeg ikke trives å være samboer. Kjæresten min er en fantastisk fyr. Han er både snill, tålmodig, omtenksom og forståelsesfull. Når det kommer til husarbeid er han ikke den som er mest påkoblet, men det er greit ettersom jeg har jobbturnus som gir meg lenger friperioder mellom mine skift. Vi har ingen økonomiske uenigheter og har likt tankesett vedrørende økonomi, prioriteringer og pengebruk. Det skal sies at han sa opp sin forrige leilighet for å flytte inn til min leilighet. Vi har vært kjærester i snart tre år, så det var naturlig for oss å flytte sammen når muligheten kom. Det har vært lite konflikt og større diskusjoner gjennom vårt forhold, og vi trives i hverandres selskap. Likevel sitter jeg med en følelse av at jeg ikke trives å bo sammen med en annen, jeg har kun bodd alene siden jeg flyttet ut fra mine foreldre. Jeg er en person som trives med mye alenetid, og merker allerede nå at det er utfordrende for meg å trekke meg tilbake. I perioden vi har bodd sammen har jeg hatt mange runder hvor jeg kjenner på usikkerhet vedrørende vårt samboerskap. Akkurat hva som er roten til dette er jeg ikke helt sikker på. Noen andre som har kjent på samme følelse? Vil dette gå over eller er noe som vil være vedvarende?

Anonymkode: 48e30...8e2

Får du ikke egentid i friperiodene ? Eller er det slik at han har en vanlig 8-16 jobb og alltid hjemme hver ettermiddag/helg og når du har fri på dagtid må du gjøre husarbeid ? 

Da er ikke problemet at dere er samboere. Da er problemet av fordeling av oppgaver og at dere ikke får like mye fritid/egentid, alt etter behov selvsagt. Du må bruke friperioder på husarbeid og han har fri når han har fri. 

Anonymkode: cf6b2...211

[AnonymBruker]

Synes du har fått gode svar hittil å reflektere over. Det første jeg også tenkte var om du har stor nok leilighet til å få litt frihet og styre med dine ting i fred, om dere begge har hobbier der dere får vært litt alene når dere trenger det. Men synes det er godt poeng om han ubevisst sliter deg litt ut også med at han ikke rydder osv like mye som deg. Det kan være veldig ubevisst irritasjon. 

Anonymkode: 82ee3...bd9

[AnonymBruker]

Trådstarter her! Takk for mange gode svar. 
 

Samboer og jeg bor for tiden i en leilighet på 60 kvadrat. Per dags dato har vi ikke økonomi til å kjøpe en større bolig, men det er såklart målet.
 

Jeg har alltid vært veldig opptatt av å ha det rent og ryddig, og ekstremt rigid når det gjelder rutiner av huslige gjøremål. I tillegg kan jeg ha et stort kontrollbehov når det gjelder planlegging av middager, handling eller tilberedning av måltider. Jeg har vært på tilbudssiden vedrørende husarbeid og matlaging da jeg ikke ville sette for høye krav til han, da jeg er redd for at han synes jeg klager eller «pirker» for mye på hans vaner eller egenskaper. Og som jeg nevnte i innlegget, jeg har jo lenger friperioder i turnusen min. 
 

Skal ikke utelukke at skjevfordeling av oppgaver  er roten til min irritasjon eller mistrivsel i samboerskapet. Et par uker etter vi flyttet sammen nevnte jeg om det kunne være en idé å være særboere på sikt, men da ble han såklart skuffet og trist. Jeg lot det ligge ettersom jeg fikk dårlig samvittighet, i tillegg investerte en del tid og penger på å flytte sammen, og at det nok ville bedre seg. Men innser nå at vi burde ha en ordentlig samtale om fordeling av oppgaver og reflektere over vår situasjon. 

Anonymkode: 48e30...8e2

[blue0rchid]

Jeg er også en person som trenger mye alenetid og jeg trives veldig godt i eget selskap. Men jeg og samboeren min kan ha "alenetid sammen", hvis det går an å si. Vi kan gjerne sitte i samme rom og holde på med hver våre ting, og har det rett og slett fint sammen uten at vi egentlig holder på med noe sammen. Etter 5 års samboerskap og 2 barn, så har det vært svært sjeldent at jeg må trekke meg tilbake til et annet rom for å få egentid. Så mitt råd er at du kanskje må finne den personen som du er så komfortabel med at du ikke har det behovet for å trekke deg unna så ofte. Ikke sikkert at det er det rette for deg, men sånn er det for meg i alle fall. 

[AnonymBruker]

Vi har det som den ovenfor her. Jeg ekstrovert, han introvert,  men alenetid for han betyr ikke fri fra meg. 

Vi gjør ulike ting i samme rom eller hver for oss i ulike rom. Trener, treffer venner, har egne prosjekter, handler, osv.. trenger ikke fri fra hverandre. 

Anonymkode: 2969b...4db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Trådstarter her! Takk for mange gode svar. 
 

Samboer og jeg bor for tiden i en leilighet på 60 kvadrat. Per dags dato har vi ikke økonomi til å kjøpe en større bolig, men det er såklart målet.
 

Jeg har alltid vært veldig opptatt av å ha det rent og ryddig, og ekstremt rigid når det gjelder rutiner av huslige gjøremål. I tillegg kan jeg ha et stort kontrollbehov når det gjelder planlegging av middager, handling eller tilberedning av måltider. Jeg har vært på tilbudssiden vedrørende husarbeid og matlaging da jeg ikke ville sette for høye krav til han, da jeg er redd for at han synes jeg klager eller «pirker» for mye på hans vaner eller egenskaper. Og som jeg nevnte i innlegget, jeg har jo lenger friperioder i turnusen min. 
 

Skal ikke utelukke at skjevfordeling av oppgaver  er roten til min irritasjon eller mistrivsel i samboerskapet. Et par uker etter vi flyttet sammen nevnte jeg om det kunne være en idé å være særboere på sikt, men da ble han såklart skuffet og trist. Jeg lot det ligge ettersom jeg fikk dårlig samvittighet, i tillegg investerte en del tid og penger på å flytte sammen, og at det nok ville bedre seg. Men innser nå at vi burde ha en ordentlig samtale om fordeling av oppgaver og reflektere over vår situasjon. 

Anonymkode: 48e30...8e2

Du har skutt deg selv i foten fra dag 1 (det gjorde jeg også med 3 samboere!). 

Dette må slutte nå. Det er allerede for sent, det blir ALDRI bedre med han. Han elsker at du fikser det og kommer aldri til å gidde, uansett hvor bra fyr han er (som mine 3 eks-aamboere). 

Du kan godt si nå "joda dette fikser jeg sikkert" men innerst inne vet du at det vil du faktisk ikke fikse alene. Det er ensomt og mye arbeid å være hushjelp og bonusmor for et voksent menneske. Du kommer til å brenne deg ut.

Anonymkode: f0ebf...4ee

[AnonymBruker]

Jeg har tvil med jevne mellomrom selvom jeg elsker partner, siden jeg også trives med å ha alenetid. Men jeg lander alltid på at jeg ønsker en partner i livet. Så da sørger jeg heller for litt alenetid & så fungerer det å ha samboer igjen. 
 

Du er ikke alene om slike tanker, ts. 

Anonymkode: 5f1e9...200

[BeeKind]

Jeg og mannen min er begge introverte, og trenger mye alenetid. Vi snakker åpent om dette og setter av tid til å være hver for oss og ikke snakke sammen. Er dette noe som kunne funket for dere?