Legen avfeiet min spontanabort

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg var ør av blodtap, kunne knapt stå på beina, satt ut av situasjonen og absolutt ikke i stand til å stille legen spørsmål. Jeg var 18-19år, hadde frykt for autoritet og jeg hadde nok taklet det anderledes nå som moden kvinne. 

Anonymkode: ee7d9...7bf

Jeg skjønner at du var sliten og i en vanskelig situasjon, men man kan jo også ringe senere når man har hentet seg inn og stille spørsmål.

Uansett er det umulig å vite sikkert hva det faktisk var så mange år i ettertid. De svarene du leter etter kommer du nok aldri til å få helt sikkert.

Derfor tenker jeg at det kanskje er best å prøve å legge det bak seg og gå videre.

Anonymkode: 5a3e5...97f

[Umbreon]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er ikke på jakt etter traumer, jeg går ikke rundt og tenker på dette, og jeg sørger ikke over utfallet. Er veldig glad jeg ikke fikk barn med ekskjæresten min. 

Anonymkode: ee7d9...7bf

Jeg synes det er helt naturlig at du lurer på hva dette kan ha vært, og at du oppsøker informasjon om det! 

Kanskje noen i denne tråden har blitt litt forvirret over at du har lagt den på underforumet «vi som sørger»? Da er det jo lett å lese inn i det at dette plager deg mye fortsatt og at du sørger over dette potensielle barnet. Og de fleste vil kanskje si at det ville være nokså unormalt å fortsatt sørge over en potensiell spontanabort over et barn du ikke visste du var gravid med for mer enn 25 år siden. 

Men å være nysgjerrig på hva dette var, synes jeg som sagt er helt naturlig. 

[Matas]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn, brukerdebatt og avsporinger. 

Matas, mod.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde litt lignende en gang. Da var jeg flere uker på overtid med mensen, og begynte å blø kraftig og mye klumper og hadde vondt og krampetrekninger. Jeg dro aldri til legevakta, så om det var abort eller bare naturlig vet jeg ikke. Jeg prøvde ikke å bli gravid, ønsket ikke å bli gravid så i så fall var det bare en "fordel". Men det tok noen måneder før jeg fikk mensen igjen, så jeg heller mot at det nok var en abort. (Vi hadde ubeskyttet sex, men trodde vi var forsiktige🫣) Men det er ikke noe jeg går og tenker på. Jeg tenker heller ikke at jeg har et barn for lite. Hadde det blitt et barn, hadde jeg ikke hatt barna som kom etterpå, da hadde de vært noen helt andre. (For da hadde livet mitt sett helt annerledes ut, og neste svangerskap hadde blitt mye senere)

Men jeg fikk sterke blødninger når jeg var 3 mnd på vei i min første graviditet. Da gikk jeg på legevakta. De sjekket for hjertelyd, noe de fant. Jeg ble jo da utrolig glad. Og så sier legen "her er det hjertelyd, men da er det nok bare at fosteret ikke har dødd enda".. Da snakket man dårlig mottakelse og pasientbehandlig. (Det gikk heldigvis bra med fosteret, men jeg hadde da risikosvangerskap så lå mye det neste halvåret. )

Anonymkode: b6717...fd7

[AnonymBruker]

Jeg har to runder tidlig i livet, tenårene og tidlig 20 årene hvor mensen uteble i tre måneder, og det var usedvanlig kraftig og klumpete når den først kom. Jeg fikk aldri sjekket om disse kunne vært graviditeter.

Mysteriet i mitt liv blir enda større når du plusser på noen helt sorte hull i hukommelsen min, at jeg fra var 19 fikk melk i puppene om jeg var rundt småunger.

Jeg har heldigvis ikke savnet muligheten til å bli en ung mor. Men jeg har nyere tids savn etter barn som ikke ble og noen store dyp av generell livssorg over et liv som har strandet i massive og uspesifikke helseplager. 

Anonymkode: 59cd6...73c