Forhold over 2 år

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold over lang tid, og har ventet egentlig veldig lenge på at vi er sammen inkluderte og trygge. Vi er voksne begge to og har barn ( jeg har yngre og noen voksne, Hans er snart voksne ). Jeg føler ikke han inkluderer meg i sitt liv, og det har pågått siden start. Og blitt tatt opp jevnlig der jeg er usikker på forholdet videre. Jeg føler jeg aldri inkludert inn, og har kun truffet barna hans noen få ganger. Stort sett i forbifarten. Han inviterer aldri til noe sammen. Jeg var tydelig på at mine verdier er familiære og vil være sammensveiset sammen fra ganske tidlig. Noe han var enig i. Men det er jeg som har måttet mast de få gangene jeg har truffet dem. HN sier det er vanskelig og at de ikke vil finne på ting med han. Men samtidig så treffes de ukentlig og jevnlig. Og reiser på turer sammen( uten å bli invitert med).
 

Jeg har kjent på en nedsatt selvfølelsen ikke følt meg «hel» og verdsatt lenge og vært veldig usikker. Det er jeg som har invitert han inn til mine barn og mine venner. Men ikke motsatt. Det har gått over så lang tid nå  at jeg har vel gitt opp. Han kommer med gode ord når jeg tar det opp og faktisk vil gå ifra han. Men det skjer liksom ingenting etter det…. Så skal gi det sommeren men regner med at til høsten må jeg gå. Jeg elsker fyren men å ikke bli inkludert inn i livet er ikke noe for meg. Jeg føler meg som sagt ikke verd som kjæreste. 
 

Jeg har kunnet skreve mye lenger men velger å stoppe her. Det jeg vil spørre dere om er hvor er dere kommet etter så lang tid? Noen som har erfaring å ikke bli inkludert med inn? Å ikke bli delt gleder med barna sine og i livet. At de eldste kommer hjem…. 

Anonymkode: d813b...668

[AnonymBruker]

Nå kjenner jeg ikke dynamikken eller dere, det kan jo være det er andre områder i forholdet som gjør han usikker? Men en ting vet jeg. Når man truer en mann (eller kvinne) med å forlate de/gå fra de så tenker man kanskje at resultatet er at han tenker: ja, da skal jeg ihvertfall ofre alt for å beholde de og inkludere hun mer i mitt liv!

Realiteten er heller mer: hun er usikker på forholdet og truer med å gå, så da kan jeg ihvertfall ikke involvere barna mer og mitt familieliv før jeg er trygg på at hun og jeg skal være sammen for alltid 

Anonymkode: d3673...a7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå kjenner jeg ikke dynamikken eller dere, det kan jo være det er andre områder i forholdet som gjør han usikker? Men en ting vet jeg. Når man truer en mann (eller kvinne) med å forlate de/gå fra de så tenker man kanskje at resultatet er at han tenker: ja, da skal jeg ihvertfall ofre alt for å beholde de og inkludere hun mer i mitt liv!

Realiteten er heller mer: hun er usikker på forholdet og truer med å gå, så da kan jeg ihvertfall ikke involvere barna mer og mitt familieliv før jeg er trygg på at hun og jeg skal være sammen for alltid 

Anonymkode: d3673...a7e

Ja du har et poeng der, det blir bare mer usikkerhet. True hørtes så stygt ut. Men iallefall har jeg sagt at jeg ikke vil være en utenfor men inkludert inn. Ellers går ikke forholdet for meg. Mine verdier er å ha et liv sammen.

Anonymkode: d813b...668

[AnonymBruker]

Kan jo hende det er ungene hans som ikke er interessert i bli kjent med deg da. 

Anonymkode: 679b7...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan jo hende det er ungene hans som ikke er interessert i bli kjent med deg da. 

Anonymkode: 679b7...b66

Det kan også være grunnen. Utrolig trist det da. Hva gjør man i den situasjonen? Noen som har vært der? 

Anonymkode: d813b...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kan også være grunnen. Utrolig trist det da. Hva gjør man i den situasjonen? Noen som har vært der? 

Anonymkode: d813b...668

Du kan jo ikke tvinge de til å møte deg da, så enten må du akseptere det, eller så må du gå. 

Anonymkode: 679b7...b66

[AnonymBruker]

Hos oss er det nok jeg som er lite interessert i å møte/tilbringe tid med hans barn. Jeg ønsker meg ikke noen ny felles kjernefamilie. Både hans og mine barn er velkomne hos oss, men jeg finner ofte på noe annet når hans barn er på besøk. Jeg liker dem, unngår dem ikke, og skjønner selvsagt at de er viktige for samboer. Men det er ikke mine barn. Hadde de vært yngre, og hatt delt bosted/samvær hadde jeg kanskje rngasjert meg litt mer.

Anonymkode: 2db3c...36a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hos oss er det nok jeg som er lite interessert i å møte/tilbringe tid med hans barn. Jeg ønsker meg ikke noen ny felles kjernefamilie. Både hans og mine barn er velkomne hos oss, men jeg finner ofte på noe annet når hans barn er på besøk. Jeg liker dem, unngår dem ikke, og skjønner selvsagt at de er viktige for samboer. Men det er ikke mine barn. Hadde de vært yngre, og hatt delt bosted/samvær hadde jeg kanskje rngasjert meg litt mer.

Anonymkode: 2db3c...36a

Du skriver at du ikke unngår dem, men at du ofte finner på noe annet når hans barn kommer på besøk. Det er oppskriften på å unngå - bare at du ikke gjør det hele tiden. 

For dem og ham så er det et tydelig tegn på at du ikke liker dem.

Hvordan tenker du at dette blir når han får barnebarn som han vil tilbringe tid med? Som han ønsker å ha på overnatting, men ikke kan pga deg. Eller at barna hans sier at det kan han ikke, fordi de ikke stoler på deg eller fordi de ikke vil at barna deres skal kjenne på følelsen av å bli avvist.

Er han på samme måten mot dine barn, eller inkluderer han dem fordi han elsker deg?

Anonymkode: 8e405...103

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du skriver at du ikke unngår dem, men at du ofte finner på noe annet når hans barn kommer på besøk. Det er oppskriften på å unngå - bare at du ikke gjør det hele tiden. 

For dem og ham så er det et tydelig tegn på at du ikke liker dem.

Hvordan tenker du at dette blir når han får barnebarn som han vil tilbringe tid med? Som han ønsker å ha på overnatting, men ikke kan pga deg. Eller at barna hans sier at det kan han ikke, fordi de ikke stoler på deg eller fordi de ikke vil at barna deres skal kjenne på følelsen av å bli avvist.

Er han på samme måten mot dine barn, eller inkluderer han dem fordi han elsker deg?

Anonymkode: 8e405...103

Barna hans er som sagt velkomne, og jeg synes han skal tilbringe tid med barn og evt barnebarn. De må gjerne overnatte. Det betyr ikke at jeg behøver å involvere meg. Jeg kan oppføre meg, og ha hyggelige samtaler med barna hans. Likevel finner jeg gjerne på noe annet når de kommer på besøk. Det er også for at han skal gå omgås sine barn uten meg. På samme måte finner jeg på ting med mine barn. Stemningen og relasjonene blir annerledes når jeg, eller for så vidt også et av barna, tar med kjætesten. Jeg ser heller ikke at mine barn har noe spesifikt ønske om å omgås min samboer, selv om de liker ham.

Jeg vet ikke hva du legger i å inkludere i denne sammenhengen. Men nei, verken samboer eller jeg inviterer den andres barn til noe, og ser det heller ikke naturlig.

Anonymkode: 2db3c...36a

[AnonymBruker]

Dere er vel bare forskjellige. Jeg er gift på 26 året, men mannen min er mye mer opptatt av å være sammen med alle samtidig osv, enn jeg er. Jeg drar ikke min familie eller venner så mye inn, mens han drar sin familie og venner mye inn i. Nå har vi barn sammen, så de er jo en del av oss uansett. Jeg har ikke behov for det/tenker ikke så mye på å inkludere alle inn i vår verden. Jeg liker f.eks. å besøke mine venner alene, uten ham, og slik er venninnene mine også, og derfor kjenner ikke mannen mine venner så godt som jeg kjenner hans venner og familie. Vi er bare forskjellige. 

Anonymkode: 61dc3...b12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det kan også være grunnen. Utrolig trist det da. Hva gjør man i den situasjonen? Noen som har vært der? 

Anonymkode: d813b...668

De er unge voksne. La dem få ta litt initativ, slik at du ikke presser deg på dem. Han vet at DU gjerne vil møte dem, men kanskje de ikke er helt der enda. Men etter hvert når dere fortsetter å være sammen, de hører ting om deg, så er det kanskje de som tenker at det kunne vært greit å bli kjent med denne dama? 

Det er jo noe med at alle familier er litt ulike. Han tar seg av ungene, har en relasjon til dem, men kanskje føler han som andre med unge voksne at denne relasjonen er på deres premisser. Det å lage til en samling skal være litt naturlig. 

Hva med å spørre han neste bursdag, om dere ikke skal invitere hans barn på resturant, og du kan være med? 

Anonymkode: 056a7...e52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har vært i et forhold over lang tid, og har ventet egentlig veldig lenge på at vi er sammen inkluderte og trygge. Vi er voksne begge to og har barn ( jeg har yngre og noen voksne, Hans er snart voksne ). Jeg føler ikke han inkluderer meg i sitt liv, og det har pågått siden start. Og blitt tatt opp jevnlig der jeg er usikker på forholdet videre. Jeg føler jeg aldri inkludert inn, og har kun truffet barna hans noen få ganger. Stort sett i forbifarten. Han inviterer aldri til noe sammen. Jeg var tydelig på at mine verdier er familiære og vil være sammensveiset sammen fra ganske tidlig. Noe han var enig i. Men det er jeg som har måttet mast de få gangene jeg har truffet dem. HN sier det er vanskelig og at de ikke vil finne på ting med han. Men samtidig så treffes de ukentlig og jevnlig. Og reiser på turer sammen( uten å bli invitert med).
 

Jeg har kjent på en nedsatt selvfølelsen ikke følt meg «hel» og verdsatt lenge og vært veldig usikker. Det er jeg som har invitert han inn til mine barn og mine venner. Men ikke motsatt. Det har gått over så lang tid nå  at jeg har vel gitt opp. Han kommer med gode ord når jeg tar det opp og faktisk vil gå ifra han. Men det skjer liksom ingenting etter det…. Så skal gi det sommeren men regner med at til høsten må jeg gå. Jeg elsker fyren men å ikke bli inkludert inn i livet er ikke noe for meg. Jeg føler meg som sagt ikke verd som kjæreste. 
 

Jeg har kunnet skreve mye lenger men velger å stoppe her. Det jeg vil spørre dere om er hvor er dere kommet etter så lang tid? Noen som har erfaring å ikke bli inkludert med inn? Å ikke bli delt gleder med barna sine og i livet. At de eldste kommer hjem…. 

Anonymkode: d813b...668

Utfordringen ofte syns jeg, er at godt voksne går inn i forhold med sin egen oppfattelse av ting (naturlig nok….). Derfor tror man i starten at man er så like. Verdier som er viktige, familiefokus osv. Så viser det seg med tiden at din oppfattelse av dette er med et helt annet utgangspunkt enn det han har. Og da blir det kræsj i hverdagen. 
jeg har lært at det tar tid før man ser hvem den andre virkelig er. Og hva de legger i de ulike tingene ser man bare først når man ser det i praksis, og ikke i gode samtaler over et glass vin i starten av et forhold. 
Spørsnålet er jo om dette er noe du kan leve godt med. Du sier selv det påvirker selvfølelsen din. Og da har du jo svaret selv. 
Han mener nok han er familieorientert. Men han ønsker ikke å inkludere deg i det. På en måte forstår jeg det- å få noen utenfra inn. Men det er jo en viktig del av å bygge et samliv også. 
Tror ikke du kan forvente at han endrer seg veldig. Du må finne ut hva som fungerer for deg. 

Anonymkode: 956c5...caa