Umulig 10 åring (jente)

[AnonymBruker]

Datteren min på 10 (5. trinn) har alltid vært litt vanskelig, men i det siste er hun helt umulig å forholde. Hun kjefter og smeller på meg, er sur og sint i alle sammenhenger og nekter å gjøre det meste. Vil ikke spise, ikke dusje, ikke legge seg, ikke gjøre lekser, ikke være med venner. Det er ingen ting som gir helle glede. Hun smiler eller ler aldri (kan ikke huske sist). Hun gråter mye, og har tendenser til skolevegring. Gjør det dårligere og dårligere på skolen, og mister flere og flere venner. Absolutt alt med henne har blitt en utfordring, og jeg har begynt å grue meg for å komme hjem fra jobb for å starte dagens kamprunde nummer to. 

Det gjør så klart ikke situasjonen bedre at jeg står alene i denne krigen. Bor dessverre ikke sammen med far, men vi har et godt samarbeid. Hun oppfører seg nøytralt hos han, men er like vanskelig på skole og sosialt. Han opplever dog ikke situasjonen som så krevende fordi han ikke får all dritten på basis. Vi har dessverre ingen andre voksenpersoner i nær relasjon. Hun hadde et fint forhold til bestemoren sin, men er nå totalt avvisende til henne også.

Er det noen som har erfaring med det samme? Hva gjør man liksom?

Skole følger opp det faglige. Hun har tilbud om samtaler med helsesøster og andre hjelpeinnsatser, men vil ikke snakke med noen selv. Er så fortvilet😔

 

Anonymkode: 98034...6cc

[AnonymBruker]

Umulig å si noe særlig bastant med så begrenset informasjon, men vurder nevroutviklingsforstyrrelser. Det er så ekstremt klassisk at høytmaskerende jenter fungerer ok til prepubertet og så eskalerer alt. 

Anonymkode: 775c3...fb5

[AnonymBruker]

Siden du opplever en så markant endring ville jeg kanskje tenkt at noe har skjedd som hun ikke klarer å uttrykke til dere. Vil anbefale BUP for å få hjelp.

Anonymkode: d4787...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Datteren min på 10 (5. trinn) har alltid vært litt vanskelig, men i det siste er hun helt umulig å forholde. Hun kjefter og smeller på meg, er sur og sint i alle sammenhenger og nekter å gjøre det meste. Vil ikke spise, ikke dusje, ikke legge seg, ikke gjøre lekser, ikke være med venner. Det er ingen ting som gir helle glede. Hun smiler eller ler aldri (kan ikke huske sist). Hun gråter mye, og har tendenser til skolevegring. Gjør det dårligere og dårligere på skolen, og mister flere og flere venner. Absolutt alt med henne har blitt en utfordring, og jeg har begynt å grue meg for å komme hjem fra jobb for å starte dagens kamprunde nummer to. 

Det gjør så klart ikke situasjonen bedre at jeg står alene i denne krigen. Bor dessverre ikke sammen med far, men vi har et godt samarbeid. Hun oppfører seg nøytralt hos han, men er like vanskelig på skole og sosialt. Han opplever dog ikke situasjonen som så krevende fordi han ikke får all dritten på basis. Vi har dessverre ingen andre voksenpersoner i nær relasjon. Hun hadde et fint forhold til bestemoren sin, men er nå totalt avvisende til henne også.

Er det noen som har erfaring med det samme? Hva gjør man liksom?

Skole følger opp det faglige. Hun har tilbud om samtaler med helsesøster og andre hjelpeinnsatser, men vil ikke snakke med noen selv. Er så fortvilet😔

 

Anonymkode: 98034...6cc

Er kosten hennes ensformig, då ville jeg ha sjekket viramin nivåer. Vet om noen som oppførte seg svært dårlig og hadde nestwn ikke bla vit d i kroppen. 

Har hun vært slik lenge. Vil jeg si hun er deprimert og bør ha hjelp av bup. Ellers ville jeg vært obs på at hun kan ha opplevd noe, hun ikke sier, eller grusomme ting på internett

Anonymkode: 5b6f2...a17

[alfathealfa]

Det er fortvilende når barnet strever. Det kan hjelpe å forstå det slik at hun ikke «er» vanskelig. Hun har det vanskelig. Det er jo åpenbart noe et barn ikke kan håndtere alene. Gode råd over, men jeg tenker at du burde få deg hjelp og noen å snakke med. Slik at du kan sparre med noen om hvordan du kan møte henne og støtte henne i det hun står i, og også ta vare på deg selv. Du kan kanskje begynne med helsestasjonen, evt fastlege.

[AnonymBruker]

Hater når folk mener at et barn er umulig. Det er et uttrykk, men ikke at hun er vanskelig.

Anonymkode: 8675b...9ff

[AnonymBruker]

Min første tanke er at hun har opplevd noe hun ikke klarer å formidle. Ville kontaktet BUP asap. Er hun nøytral hos far har hun kanskje ikke tillit til ham slik hun har til deg. Man tør gjerne å slippe seg mer løs med dem man er trygg på.

Anonymkode: ddccd...3ad

[alfathealfa]

Det kan være flere ting som ligger under, som flere har nevnt. I tillegg kan det også være snakk om begynnende pubertet, faktisk. Vet du noe om når kvinner i din slekt har begynt pubertet? Er det historikk på tidlig pubertet? De første i min klasse begynte vel i den alderen. Tror det kunne være en stor belastning å være først, i tillegg til hormonelle endringer på psyken. Men barnet trenger støtte. Pass på å velge dine kamper, det er ikke alt man trenger å ta opp, en god del kan man bare la ligge. Snakk gjerne med helsesykepleier/ kontaktlærer om hva man kan droppe å ta konflikter om. Det er viktig at hun kan ha en god relasjon til deg i denne tiden.

Endret 48 minutter siden av alfathealfa

[AnonymBruker]

Hun er ikke vanskelig, hun har det vanskelig. 

Anonymkode: 27aec...de0

[AnonymBruker]

Har hun blitt plaget/utestengt/opplevd noe kjipt på skolen eller sosialt? 
 

De med skolefravær har ofte en eller flere av disse faktorene:

-manglende faglig tilrettelegging (trenger ikke være god nok selv om de «jobber med det»). Kan hun ha lærevansker som ikke er oppdaget? Det er ofte stor faglig overgang til mellomtrinnet og mange vansker « blomster» dessverre litt der

- dårlig relasjon til lærer 

- ikke trygt sosialt miljø/venner på skoen

 

Anonymkode: 36da4...0f4

[AnonymBruker]

Dette er nok normale endringer ore puberteten, men ville allikevel undersøkt om noe kan ha skjedd. Hva gjør at hun ikke vil på skolen eller ikke være med venner? 
Jeg ville prøvd å fokusere på lystbetonte aktiviteter. Prøv å koble på henne. Ha noe faste rutiner sammen. Kan være små ting som å spille kort hver kveld, spise sammen, se film sammen. Hverdagslige ting. Prøv å finn felles grunn. Prøv å overse sutring. Konfronter når nødvendig. Snakk og forklar. Ikke vær redd for å ta opp ting. 

Hører stadig om skolevegring nå, mye foregår i skolene. Ha åpen dialog hver dag om skolehverdagen og hendelser. 

Anonymkode: 16a46...d25

[AnonymBruker]

Stakkars! Det er veldig viktig at du ikke ser på henne som umulig, men forsøker å finne ut av hvorfor. Ser det er noen andre som nevnte det, men ut fra det du beskriver, ville jeg tenkt i retning adhd og/eller autisme. 
Da kan skole være et rent lite helvete. Og det sosiale utmattende og vanskelig. Hjemmesituasjon blir kjempetung, fordi barn som maskerer og bruker opp all energi på skolen vil få meltdowns hjemme. Det høres ut som noe sånt. 
Jeg ville lest om disse hjernevariantene, og spesielt hos jenter. Se om du kjenner det igjen. Ville bedt om en utredning. 

Anonymkode: 334f8...bc7