å bli forsørget. lavmål? avhengighet?

[Gjest Sukkerert]

Men hvorfor skal begge foreldrene i en familie jobbe, når man har råd til at en tar seg av barna på fulltid? Ved at en gjør det på denne måten blir sjansen for å få jobb større for dem som trenger det for å overleve.

Jeg er forøvrig for flere hjemmeværende menn. Kvinner bør få mer innflytelse på arbeisplassen og i samfunnet.

Endret 29. april 2006 av Sukkerert

[Gjest Gjesta]

Det er tydelig at du føler deg veldig truffet av denne tråden Malama,for du hopper på alle og enhver som retter et kritisk blikk mot noe annet enn det du føler er riktig.

NEI, jeg hverken mener eller tror barna dine har tatt skade av å ikke få gå i barnehagen. Og som jeg skrev så har jeg kun ærfaring fra barnehagebarn og deres utvikling,ikke barn som har gått hjemme med mor. Men den utviklingen jeg har sett hos barna i barnehagen har utvilsomt vært positivt for barna selv. Jeg satt et spørsmålstegn ved om hjemmeværende barn får lik utvikling i samme grad og om dette er noe hjemmeværende foreldre tenker på.

Det er et stooooooort sprang fra det og å påstå at unger som går hjemme tar skade av det.

[Gjest Sukkerert]

Det er tydelig at du føler deg veldig truffet av denne tråden Malama,for du hopper på alle og enhver som retter et kritisk blikk mot noe annet enn det du føler er riktig.

NEI, jeg hverken mener eller tror barna dine har tatt skade av å ikke få gå i barnehagen. Og som jeg skrev så har jeg kun ærfaring fra barnehagebarn og deres utvikling,ikke barn som har gått hjemme med mor. Men den utviklingen jeg har sett hos barna i barnehagen har utvilsomt vært positivt for barna selv. Jeg satt et spørsmålstegn ved om hjemmeværende barn får lik utvikling i samme grad og om dette er noe hjemmeværende foreldre tenker på.

Det er et stooooooort sprang fra det og å påstå at unger som går hjemme tar skade av det.

←

Det finnes sosiale aktiviteter barna kan være med på. -F eks. miniklubb og turn og annen sport. Eller de kan gå halv dag i barnehagen, selv om moren er hjemmeværende.

[Gjest Gjesta]

Eller de kan gå halv dag i barnehagen, selv om moren er hjemmeværende.

Jo jo, men det blir jo ikke det samme. Jeg siktet til barn som kun var hjemme.

[Malama]

Ja, jeg føler meg "truffet" av denne tråden, for som jeg også tidligere har utrykket klart på KG, mitt dypeste ønske er å være MOR. Om jeg hadde muligehen til det ville jeg være hjemmeværende. Og når da det å være hjemmeværede omtasle som å prostituere seg, at mange ikke har respekt for hjmmeværende i det hele tatt, og visstnok er det ikke bra fo barna heller... da føler jeg meg "truffet".

Jeg er dog ikke enig at jeg "hopper på" alle som er kritisk til hjemmeværende mødre eller fedre. Jeg retter kanskje et kritisk blikk tilbake, men jeg "hopper ikke på" noen noe mer enn dere i så fall hopper på meg og andre som står for de samme idealer.

Forøvrig har jeg ikke barn, og jeg er i fulltidsarbeid, så nei, mine barn har på ingen måte tatt skade av en hjemmeværende mor. Men om jeg noen gang blir i stand til det, så vil jeg gjerne gi dem den muligheten.

Og sosialt samvær med andre barn skal de nok likevel kunne få. Slik jeg også fikk.

[Gjest Gjest]

Jeg må si meg mer enig med Alwa enn Malama her. Nå håper jeg, dersom jeg selv får barn, at samboern min og jeg kan bytte på å være endel hjemme med dem, men jeg ønsker også at de skal gå i barnehage på deltid. Jeg jobber allerede hjemmefra, så jeg føler det ville vært helt feil å "ikke ville" ha barna hjemme i det hele tatt selv om jeg altså jobber. Samtidig ser jeg på sosialiseringen barn får i barnehage som viktig, og noe jeg faktisk ikke kunne gitt dem da jeg ikke har noe stort sosialt nettverk (hvilket jeg mistenker visse andre her også for å mangle, utfra hvordan de framstår...).

Dessuten ville jeg ikke vært i stand til å jobbe så mye (i faget mitt, som faktisk betyr mye for meg og hvor det er viktig å holde seg "varm" innen bransjen") med små barn rundt meg; jeg ser på det som noe tilnærmet fulltidsjobb å være hjemme med barn, og kunne vel ikke satt dem ut i en innhegning for å få være i fred heller:-) Derfor ville kombinasjonen av deltidsbarnehage, egen jobb OG tid til barna vært ideelt og faktisk oppnåelig selv om det ville gått utover økonomien vår til en viss grad. Men vi har nå engang valgt å lever nøkternt, så det kunne gått.

Hm. Nå er man vel langt ute på viddene her i forhold til hvordan tråden startet. Jeg ser ikke på det som veldig hårreisende om noen velger å være hjemme med barna de første par-tre årene om de orker og de har et nettverk så barna blir sosialisert og ikke bare mammadalter som jeg selv var (jeg begynte i barnehage som treåring - to år for seint.. hehe. Jeg stortrivdes i barnehagen og ville nok blitt NOKSÅ rar om jeg hadde fortsatt å være hjemme med mamma som arbeidet hjemmefra som kunstner).

Det å være hjemme med små barn ER en jobb, synes jeg, så her blir det snakk om prioritering av økonomien. Men å fortsette å være hjemme i årevis etterpå eller om man ikke har barn, til man strengt tatt ikke kan forsvare at man gjør et dagsverk hjemme (det er tross alt ikke SÅ mye husarbeid og matlaging man gjør på en dag); det synes jeg er stusslig, ja. Og da kan man også snakke om at man er økonomisk avhengig av partneren på en måte jeg ser på som stakkarslig.

[Gjest Neffi]

jeg syns ikke noe om å la seg forsørge.

Selv om man "tar seg av barn og hjem".

Det er forøvrig stort sett kvinner som gjør dette, mao. er det et likestillingsproblem. For hva da den dagen mannen finner seg en annen?

Det er ingen motsetning mellom å kunne stå økonomisk på egne ben OG kunne ta seg av barn. Det vet alle vi som er aleneforsørgere...... Jeg har aldri hatt muligheten til å si at jeg vil jobbe redusert eller ikke jobbe "fordi jeg skal være hjemme med ungen min". Da hadde ungen verken hatt mat, tak over hodet eller klær.

Det er også en side å ta i betraktning.

Samtidig forstår jeg ikke de som gjør seg så avhengige av sin partner som de gjør ved å la seg forsørge. Ikke har jeg stor respekt for dem heller...

←

Men ta også i betraktning at ikke alle ser det som likestilling å ha to heltidsjobber. Du er tøff og sterk som aleneforsørger, men tenk på at det ikke nødvendigvis er den beste løsningen for de som har ett valg.

Så deler man da på husarbeidet. Kanskje? Men det er lenge til mange kvinner klarer å ikke ta på seg hovedansvaret.

Lev det livet man lever best, hver og en familie for seg. Og respekter - forstå at de fleste faktsik gjør så godt de kan både for sine barn, og seg selv. Vi kan ikke ta utgangspunkt i at alle andre bortsett fra oss selv ikke kan se konsekvenser, muligheter, eller er late.

[Gjest nansy]

Dette er vel en avgjørelse som paret tar sammen, om den ene av dem skal være hjemmeværende? Det jeg ser er at det er i de forholdene hvor mannen tjener mest at kvinnen jobber hjemme, det hører med til sjeldenhetene at mannen er hjemmeværende i lengre perioder. Det finnes nok menn som er hjemmeværende men tror at det fortsatt er langt i mellom dem.

Min mann var hjemme et år fordi jeg hadde fått meg ny jobb og barna ikke fikk barnehageplass. Vi tjener like mye men ingen av oss har så høy lønn at vi kunne leve av den ene lønnen i flere år, det var hardt men det gikk. Og så har jeg vært hjemme et år ekstra for hvert barn og hadde lagt av litt kroner for at det skulle gå.

Jeg er ikke typen til å være hjemmeværende, kan ha noe med at jeg hadde vært i jobb i 11 år før jeg fikk barn, men også at jeg ikke sto i husmor-gèn-køen da jeg ble født. Jeg har venninner i hjembygden som har vært hjemmeværende hele tiden og det kunne ikke falle meg inn å kritisere deres valg. Så lenge folk trives og har valgt det hjemmeværende livet selv så er det ok for meg. Ingen skal være nødt til å forsvare sitt liv overfor meg.

Jeg tror allikevel at det er viktig å tenke på ordne seg på en måte som ikke gjør et samlivsbrudd til verdens undergang. At man lager en avtale om hva som skal skje hvis det blir samlivsbrudd. For uansett hvordan vi har det så er det ikke til å stikke under en stol at det er utrolig mange samlivsbrudd rundt omkring. Mannen min og jeg har en avtale om fordeling av boet, selv om vi begge jobber, i tilfelle det verste skjer - selv om vi selvfølgelig håper at det ikke skal skje.

[Gjest gjest1]

Dersom en har råd til det og begge parter ønsker at en av dem skal gå hjemme, synes jeg det bare er flott.

[Gjest gjest1]

jeg syns ikke noe om å la seg forsørge.

Selv om man "tar seg av barn og hjem".

Det er forøvrig stort sett kvinner som gjør dette, mao. er det et likestillingsproblem. For hva da den dagen mannen finner seg en annen?

Det er ingen motsetning mellom å kunne stå økonomisk på egne ben OG kunne ta seg av barn. Det vet alle vi som er aleneforsørgere...... Jeg har aldri hatt muligheten til å si at jeg vil jobbe redusert eller ikke jobbe "fordi jeg skal være hjemme med ungen min". Da hadde ungen verken hatt mat, tak over hodet eller klær.

Det er også en side å ta i betraktning.

Samtidig forstår jeg ikke de som gjør seg så avhengige av sin partner som de gjør ved å la seg forsørge. Ikke har jeg stor respekt for dem heller...

←

Hva sier du om en kvinne eller mann som egentlig ønsker å være hjemme med barna, snapper en jobb foran nesa di pga holdninger om at alle må prioriterer karriere? At noen velger å være hjemme, kan på jobbmarkedet sees som en fordel for de som ikke velger/kan det.

[Gjest regine]

sukkerert: ditt siste avsnitt er med respekt og melde tull. I Norge pr i dag er det faktisk MANGEL på arbeidskraft. Dersom kvinner (for stikk fingern i jorda og innse realiteten - det er stort sett KVINNER som blir hjemme) forsvinner i årevis fra arbeidsmarkedet vil dette skape enda større problemer.

Jeg skjønner godt ønsket om å være mer tilstede under sine barns oppvekst enn det mange med fulle jobber er. Samtidig skjønner jeg IKKE at noen (igjen - kvinner) er villige til å satse så mye på en partner at de frivillig setter seg i en situasjon de vil tape enormt på dersom det blir brudd.

Det er mange flere måter å ordne tilværelsen på enn at den ene lar seg forsørge av den andre. Begge kan jobbe deltid/redusert tid f.eks.

For meg er det iallfall en vesentlig del av likestilling at ethvert voksent menneske skal være i stand til å forsørge seg selv.

Forøvrig er det en total historieløshet å hevde at kvinner "alltid" har vært hjemme med barna og at det liksom er det altoverveiende beste. Dette er noe som kom etter 2. verdenskrig - før den tid var det kun overklassens kvinner som ikke jobbet. Og de tok seg ikke nødvendigvis så fryktelig mye av barna, det var det barnepiker etc som gjorde.

Det store flertall av verdens kvinner har ALLTID jobbet og bidratt til familiens forsørgelse selv med barn. Jeg er fullstendig klar over at det har skjedd store endringer mht. hvor kvinner har jobbet (gården kontra fabrikken/kontoret) men for de aller aller fleste så har det vært snakk om å få det til å gå i hop med barneopppdragelse. Vi er sånn sett langt heldigere enn både våre formødre og enn kvinner i de fleste steder i verden idag, fordi vi har mulighet til trygg og god "oppbevaring" av barna. TIl tross for manglende barnehagedekning er dette dog en institusjon som tar vare på barna, vi trenger ikke sende de avgårde til overfylte steder som kun er opptatt av å tjene penger på at vi ikke har noe valg.

Folk må selvsagt velge selv hvordan de legger opp livene sine, men JEG må også få lov å mene at det ikke er spesielt verken lurt eller respektframbringende å la seg forsørge. Og det har absolutt ingenting med det å gjøre at jeg ikke har vært i en situasjon hvor det har vært mulig, hadde ment det samme om jeg var gift med en aldri så rik mann.

[Gjest Neffi]

regine, du mener altså det ikke er noe "arbeid" å være hjemme med barn og hjem?

Stikk fingern i jorda selv, og respekter andres holdninger - for det kan godt hende du endrer deg selv en vakker dag

[Gjest regine]

neffi- riktig. jeg mener at det ikke er en fulltidsjobb å være hjemme og stelle huset. Det ER en jobb å oppdra barn, men jeg tror ikke at jeg er så fullkommen at jeg alene kan dekke alle barnets behov. Det tror jeg ikke noen andre verken her på forumet eller generelt i verden er heller......

Og akkurat der kommer jeg ikke til å endre mening - jeg har ikke respekt for folk som lar seg forsørge! uavhengig av grunn. om det gjør meg til et fælt menneske, så får det bare være sånn.

Dette er forsåvidt heller ikke nødvendigvis en diskusjon om mine valg, men jeg kan jo si at dersom jeg er så heldig at jeg får flere barn, så håper jeg inderlig at jeg har en mann som jeg kan dele det med - slik at begge kan jobbe deltid! Det er mitt ideal - fordi da bidrar begge økonomisk, og man har tid til unger.

[Gjest gjest1]

sukkerert: ditt siste avsnitt er med respekt og melde tull. I Norge pr i dag er det faktisk MANGEL på arbeidskraft. Dersom kvinner (for stikk fingern i jorda og innse realiteten - det er stort sett KVINNER som blir hjemme) forsvinner i årevis fra arbeidsmarkedet vil dette skape enda større problemer.

←

Har du noen link som kan understøtte påstandene dine om mangel på arbeidskraft? Selv om arbeidsledigheten i Norge er på vei ned, er det fortsatt rundt 3, 7 prosent som går arbeidsledige.

Jeg er fullt ut klar over at det stort sett er kvinner som velger å være hjemme. Jeg mener det hadde vært en positiv utvikling om flere menn valgte å være hjemme.

Hvorfor skal en familie tjene så mye mer penger enn det de har bruk for? Hvorfor skal det være en annens kvinne jobb å ta seg av ens egne barn? Blir det å ta seg av barn en større jobb når det ikke er ens egne? Noen må ta seg av barna, og om en velger å gjøre det selv så ser jeg ikke hvorfor jobben en gjør ikke skulle være det du kaller 'respektframbringende'.

[Gjest regine]

hvis jeg har tid i kveld skal jeg se om jeg finner noen link, men jeg tror du kommer et stykke på vei ved å gå inn på ssb sine sider. Aetat er nok også et godt tips. Dagens næringsliv har også hatt en del stoff om dette. Forøvrig er ikke de arbeidslediges kvalifikasjoner nødvendigvis det som kreves for nye jobber.

De fleste foreldre tar seg av sine barn. JEG gjør det, selv om ejg alltid har vært i full jobb, det samme med ALLE andre jeg kjenner/har kjent. Hvorfor DET skal bejubles skjønner jeg ikke helt. Og som sagt - det er kun i årtiene etter 2. verdenskrig at det i vesten (= nord amerika og europa) var "normalt" at mor var hjemme og passet barn.

Når det gjelder å tjene mer penger enn man har bruk for. Hvem skal definere det? Etter min mening så er ikke "meningen med livet" materielle goder. Samtidig må vi erkjenne at vi lever i et samfunn hvor penger er viktig, og det koster litt å ikke hive seg på den karussellen. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal prøve (bl.a av miljøhensyn burde vi jo alle forbruke mindre....).

Det er jo på mange måter et problem at vi er så rike i dagens Norge, og det skaper materielle krav, både hos barn og voksne. Det er mye vi tror vi MÅ ha, men som vi antakelig hadde klart oss godt uten. Men det betyr ikke at den ene forelder burde bli hjemme ....

[Gjest gjest1]

Jeg fikk ikke svar på de siste spørsmålene jeg stilte deg. Kanskje jeg ikke uttrykte meg klart nok.

Noen må ta seg av barna på dagtid.

neffi- riktig. jeg mener at det ikke er en fulltidsjobb å være hjemme og stelle huset. Det ER en jobb å oppdra barn, men jeg tror ikke at jeg er så fullkommen at jeg alene kan dekke alle barnets behov.

←

Hva er så en fulltidsjobb?

Er det en fulltidsjobb å være dagmamma for flere barn?

Er det en fulltidsjobb å jobbe i barnehage?

Jeg mener, ja. Men hva er det som gjør det til en jobb å ta seg av andres barn, mens å ta seg av sine egne ikke er det?

Jeg ser ikke hva som er så logisk i å plassere barna hos en annen kvinne, for så å gå på jobb, dersom en har mulighet til å passe dem selv.

Endret 3. mai 2006 av Sukkerert

[Gjest Neffi]

neffi- riktig. jeg mener at det ikke er en fulltidsjobb å være hjemme og stelle huset. Det ER en jobb å oppdra barn, men jeg tror ikke at jeg er så fullkommen at jeg alene kan dekke alle barnets behov.  Det tror jeg ikke noen andre verken her på forumet eller generelt i verden er heller......

Og akkurat der kommer jeg ikke til å endre mening - jeg har ikke respekt for folk som lar seg forsørge! uavhengig av grunn. om det gjør meg til et fælt menneske, så får det bare være sånn.

Dette er forsåvidt heller ikke nødvendigvis en diskusjon om mine valg, men jeg kan jo si at dersom jeg er så heldig at jeg får flere barn, så håper jeg inderlig at jeg har en mann som jeg kan dele det med - slik at begge kan jobbe deltid! Det er mitt ideal - fordi da bidrar begge økonomisk, og man har tid til unger.

←

For å starte øverst her, så vil jeg bare påpeke at ingen/få hjemmeværende mødre sitter alene hjemme i huset sitt med barna - uten å aktivere de... Å dekke et barns behov er det - tro det eler ei - flere enn en barnehage som kan. Og videre, hva mener du med at man lar seg forsørge da man har barn hjemme og passer de?

Jeg synes heller ikke det er noe å se opp til; være hjemme og se såper... Det er vel ikke de tilfellene vi prater om her? Uten barn, altså..

Så til sist vil jeg bare understreke at det kan være svært vanskelig å få seg en jobb du trives med og som kan komplettere tidligere eventuelle karriere - som deltid. Det er få steder der du kan jobbe som deltids markedsfører/revisoer/hva som helst. Er du sykepleier går kanskje dette - men igjen: Det er ikke bare å velge....

Endret 3. mai 2006 av Neffi

[Gjest Neffi]

Og som sagt - det er kun i årtiene etter 2. verdenskrig at det i vesten (= nord amerika og europa) var "normalt" at mor var hjemme og passet barn.

Jaha - dette er jo på siden - du skriver jo selv at: vi tror vi må ha alle disse pengene. Vel, hvorfor jobber du så mye da? Om du ikke bare må ha ting?

Du forvirrer deg selv her.

Og avsnittet over der du sier at kvinner alltid har jobbet.. ja, hjemme ja. Det er faktisk der vi pleide å jobbe - på gården, da vi var selvforsynte. Ikke at det er idealet - men se nå for guds skyld at vi alle er ulike og har forskjellige behov.

Du får ingen fighter pris - vi sliter nok alle med hvert vårt.

[Gjest Gjest]

Jaha - dette er jo på siden - du skriver jo selv at: vi tror vi må ha alle disse pengene. Vel, hvorfor jobber du så mye da? Om du ikke bare må ha ting?

Du forvirrer deg selv her.

Og avsnittet over der du sier at kvinner alltid har jobbet.. ja, hjemme ja. Det er faktisk der vi pleide å jobbe - på gården, da vi var selvforsynte. Ikke at det er idealet - men se nå for guds skyld at vi alle er ulike og har forskjellige behov.

Du får ingen fighter pris - vi sliter nok alle med hvert vårt.

←

Skriver ikke regine at hun er aleneforsørger? Hun kan jo ikke la være å jobbe da, vel... Synes hu har en del gode poenger, jeg, selv om hun kanskje (?) går lengre enn meg i å mene at å være hjemme med småbarn ikke er en fulltidsjobb. Dette har dog ikke jeg egen erfaring med.

Skjønner heller ikke poenget med å si at noen fortjener/ikke fortjener en pris. Jeg synes det er mye hakking på folk som velger annerledes enn en selv her, kanskje mest fra de som bejubler det å gå hjemme med barn på heltid til de begynner på skolen (?).

Selv kommer jeg antagelig til å være i den heldige posisjo at jeg kan være hjemme på deltid med evt barn, og samboern min vil også gå hjemme en tid. Resten av tiden synes jeg barna skal gå i barnehage eller en flink dagmamma med flere unger.

Som du skriver var det vanlig før i tida at mor jobbet; på gården/"hjemme", i familiebedriften (butikk, spise- og overnattingssteder o.l). På denne tida sto også storfamiliene sterkere, og på gårdene var det mange som arbeidet: Jeg bor på gård selv, og vi er tre personer med utleier. På et bilde av gården fra 1890 var husstanden på minst 20 personer. Det er klart at barn på den tida fikk litt bredere sosialisering selv om de vokste opp uten barnehage på den tid enn om jeg skulle gått aleine med barn her nå - når jeg i tillegg har lite nettverk i bygda...

[Gjest regine]

Sukkerert: det er IKKE en JOBB å passe sine egne barn! De aller fleste foreldre tar seg av ungene sine uten å se på det som jobb

Så - ja det er en JOBB å være dagmamma for flere barn/jobbe i barnehage. Det er derimot ikke en JOBB å være hjemme med sine egne barn (selv om det sikkert er hyggelig).

"å ha mulighet til å passe barna selv" skriver du. Vel - saken er den at de aller fleste kvinner til alle tider har vært nødt til å gjøre annet enn kun å passe barna sine selv. I det gamle bondesamfunnet var det mange voksne pr. gård = mange til å se etter ungene. Hvordan tror du det var i byene ? De færreste kvinner hadde mulighet til å være hjemme med barna, de måtte jobbe, mens storfamilien der og hjalp til med ungene. I verste fall ble ungene overlatt mye til seg selv. Nok en gang: i dealet om den hjemmeværende husmor som stelte for mann og barn er et 50-talls fenomen, ikke en lang historisk tradisjon.

Neffi - selvsagt er det andre enn barnehager som kan aktivisere barna. Poenget mitt var kun at en person alene ikke har alt som trengs for å gi barna det beste. I "gamle dager" var storfamilien der - ergo fikk man annet input (og avlastning for den del).

Deltidsjobbing har med holdning å gjøre - og med vår egen vilje til å kjempe for noe vi tror på. Nei, jeg er faktisk ikke sjukepleier, har høy utdannelse og en interessant og til tider krevende jobb. Der jeg er kan jeg - om jeg vil - egentlig gjøre "stor" karriere. Men - dette er også en arbeidsplass hvor det er fullt mulig å ha redusert arbeidstid i perioder. Ingen er så uunværelig at det ikke er mulig - hvis en selv vil.

Og til spydigheten din om at jeg forvirrer meg selv og MÅ ha ting: som sagt - hadde ikke jeg jobbet så hadde verken ungen eller jeg hatt mat, hus, klær. Og de tingene tror jeg de fleste vil være enige i at man MÅ ha.

Det går på det prinsipielle, skjønner du. Hva en "må" ha i det samfunnet vi både er en del av og lever i. Det er greit nok å si at man skal klare seg uten - men hva når ungen DIN er den som er "utenfor" fordi DU ikke har råd til datamaskin f.eks.? Er det da også greit å mene at man krever for mye? Dette er jo en av grunnene til at fattigdom er et reelt problem også i det svært rike Norge - fattigdom handler om å ikke ha mulighet til å delta i det sosiale spillet/livet som vi alle er en del av.