å bli forsørget. lavmål? avhengighet?

[Gjest Varg-Menja]

Jeg mener at det må være opp til hver enkelt hvordan man ønsker å innrette seg i ett parforhold. Dersom den ene parten er hjemme med barn vil jeg ikke kalle det å bli forsørget heller, siden den som er hjemme vil frita den som jobber for mye av ansvaret med hus og barn. Synes også å huske at det har vært snakk om at man skal få pensjonspoeng for å være hjemme med barn under skolepliktig alder?

Og selv om man ikke har barn synes jeg også det er greit nok at den ene jobber, så lenge man er enige om det seg i mellom. Det kan være så mange grunner til det, og det er ikke noe som omverdenen har noe med.

[Nilma]

Synes også å huske at det har vært snakk om at man skal få pensjonspoeng for å være hjemme med barn under skolepliktig alder?

Og selv om man ikke har barn synes jeg også det er greit nok at den ene jobber, så lenge man er enige om det seg i mellom. Det kan være så mange grunner til det, og det er ikke noe som omverdenen har noe med.

←

Hvis det som du sier er så at det skal innføres pensjonspoeng for å være hjemme med barn, er jo det noe omverdenen har noe med. Jeg betaler skatt med glede, men grensen går ved å sponse folk for å passe sine egne barn.

[Gjest Piper]

Vel, siden artikkelen var et referat fra en domsavsigelse vil jeg tro at journalisten ihvertfall i dette tilfellet ikke er helt på jordet..(antar at kvinnens manglende vilje til å delta i arbeidslivet er noe som har blitt diskutert opp igjennom årene i den familien, og da har man sikkert hatt vitneprov som bekrefter dette).

Men det er klart - sikker kan jeg jo ikke være. Men er det slik det er skrevet, synes jeg dommen er forkastelig uansett.

←

Jeg svarte også at det kunne være mannen bare fortalte i retten, at han ville at konen skulle ut i arbeid. Det ville jo da bli påstand mot påstand, og hvem skal dommeren høre på?

Det er aldri lett med en skilsmisse, og mange skitne knep blir brukt. Så hva som egentlig har foregått i den familien, vet nok ingen andre enn de to.

[Bønna]

Nå er det ingen som klarer seg selv. Således blir vi alle forsørget av hverandre. Men det er ikke til å stikke under en stol at de som sitter på penga har et maktforhold over de pengelense.

[Christiane]

Jeg har intet imot kvinner som primært forsørges av sin ektemann. Jeg tror det er noe begge kan tjene på. Mannen er på kontoret og jobber, mens kvinnen tar seg av huset, haven og eventuelle barn. Når mannen kommer hjem så er huset ryddig og pent, og kvinnen trenger ikke å jobbe. Begge tjener på det. Det er selvsagt avhengig at mannen har en respektabel inntekt, men det er ikke nødvendigvis en umulighet.

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør selv. Det kommer litt an på hvordan utsiktene er til å få en godt betalt jobb, litt på hvor god jobben til ektemannen er og litt på hvordan jeg føler meg.

[Gjest FireFighter]

Å være hjemme når barna er små, og begynne å jobbe igjen når de har begynt på skolen tror jeg kan være vanskelig i praksis. Dersom en har to barn med tre års mellomrom, vil det ta 9 år før de begge har begynt på skolen. Da vil det være vanskelig for moren å komme inn i arbeidslivet igjen.

Alt går ikke alltid etter planen.

←

dette er en dårlig unnskyldning. man kan fint gå ut i arbeid igjen etter at barnet er fylt ett år. syns det er utrolig hvilke unnskyldninger man kan komme med!

[Malama]

Jada, man KAN gå ut i arbeind når barnet er et år, og sende det i barnehage.

Men, dersom man har muligheten til et, så VELGER mange at enten mor eller far er hjemme helt eller delvis med barnet lenger enn dette.

At du synes det er en "dårlig unnskylding" for å være hjemmeværendeå være hjemme med barna i en del år, sier en de om dine holdninger. Kan ikke folk få lov til å velge det, om det passer den familien best?

Og, ting går ikke alltid som planlagt, uansett. Så man vet aldri hva som skjer. Derfor er det dumt å være 100% bombastisk... Kanskje står du (me er ikke nædvendigvis DU i person nå, men snakker generelt) der som tre-barnsmor, med en heltisk hverdag, en mann med god lønn, og innser at med sparte barnehageutgifter, kontantstøtte, redusert stress i forhold til barnehagehenting, overtid, middag som skal bli ferdig før barna blir trøtt, og et hus som helst skal være noegenlunde helsemessig godkjent som bolig, samt den uvurderlige verdien av å VÆRE DER når din yngste går sine første skritt, vips, det er faktsik rett og slett mer eller mindre lønnsomt å være hjemme i et år eller to. Selv m du for noen år siden hevdet at å være hjemmeværende med barn utover det ene året mer permisjon er en unnskyldning (for hva da, latskap?) for man kan selvsagt bare begynne på jobb etter permisjonen er årer. Alltid....

Folk prioriterer ulikt. Er det så galt?

[Gjest FireFighter]

Jada, man KAN gå ut i arbeind når barnet er et år, og sende det i barnehage.

Men, dersom man har muligheten til et, så VELGER mange at enten mor eller far er hjemme helt eller delvis med barnet lenger enn dette.

At du synes det er en "dårlig unnskylding" for å være hjemmeværendeå være hjemme med barna i en del år, sier en de om dine holdninger. Kan ikke folk få lov til å velge det, om det passer den familien best?

Og, ting går ikke alltid som planlagt, uansett. Så man vet aldri hva som skjer. Derfor er det dumt å være 100% bombastisk... Kanskje står du (me er ikke nædvendigvis DU i person nå, men snakker generelt) der som tre-barnsmor, med en heltisk hverdag, en mann med god lønn, og innser at med sparte barnehageutgifter, kontantstøtte, redusert stress i forhold til barnehagehenting, overtid, middag som skal bli ferdig før barna blir trøtt, og et hus som helst skal være noegenlunde helsemessig godkjent som bolig, samt den uvurderlige verdien av å VÆRE DER når din yngste går sine første skritt, vips, det er faktsik rett og slett mer eller mindre lønnsomt å være hjemme i et år eller to. Selv m du for noen år siden hevdet at å være hjemmeværende med barn utover det ene året mer permisjon er en unnskyldning (for hva da, latskap?)  for man kan selvsagt bare begynne på jobb etter permisjonen er årer. Alltid....

Folk prioriterer ulikt. Er det så galt?

←

hvorfor velge det? det er og forblir et tegn på avhengighet. samme hvilke kjønn det er. mor eller far. samme det.

jo folk velger som de vil men jeg har da lov til å mene noe om saken har jeg ikke?

personlig så hadde jeg blitt skuffa hvis den kommende kona mi ikke gikk ut i arbeid igjen etter ett år. jeg tror jeg hadde forandret syn på hu faktisk.

ja det er mindre lønnsom økonomisk men hva med lønnsomheten når det kommer til uavhengigheten? teller ikke det mer?

man trenger heller ikke å ha ungen i barnehagen hver eneste dag. det finnes ordninger hvor ungene er der annen hver dag. jeg ser ikke problemet her.

for meg så virker det som om det ofte kan bero på latskap. men nei det gjelder ikke ALLE.

[Bønna]

hvorfor velge det? det er og forblir et tegn på avhengighet.

←

Nå er vi jo alle avhengig av hverandre. Det er ingen som er uavhengig i et moderne arbeidsdelt samfunn.

[Gjest FireFighter]

Nå er vi jo alle avhengig av hverandre. Det er ingen som er uavhengig i et moderne arbeidsdelt samfunn.

←

snakk for deg sjøl

[Bønna]

Jeg snakker for deg også.

[Malama]

man trenger heller ikke å ha ungen i barnehagen hver eneste dag. det finnes ordninger hvor ungene er der annen hver dag. jeg ser ikke problemet her.

Dersom ungen er i barnehagen annehver dag, så må noen andre passe den annenhver dag, og hvem skal gjøre det, om alle voksne mennesker, altså begge foreldrene, er i arbeid? Det lurer nå jeg på...

Lønnsomheten av uavhengigheten? Tja, si det. Poenget er vel at folk prioriterer ulikt. Noen prioriterer altså verdien av det å ta vare på barna, gi dem en god oppdragelse og trygghet i oppveksten høyere enn det å være selvstendig til enhver tid. Noen mennesker, mødre eller fedre, ofrer altså sin egen "selvstendighet" i noen år, til beste for sine barn. Det er i tråd med tankegangen om at når du får barn er ikke du selv lenger den viktigste personen i ditt eget liv til enhver tid, man kan ikke kjøre egoløp hele tiden.

ER det så galt at en del mennesker prioriterer slik?

Ok, du mener altså at verdien av det å være selvstendig er høyere enn verdien av det å prioritere barna i noen år. Andre synes altså ikke det. Å kalle dette en UNNSKYLDNING er det jeg reagerer på. Selvsagt har du lov til å ha dine meninger. (og for all del, du kan endre syn på din fremtidge partner dersom vedkommende skulle vise seg å være en som prioriterer barna over egen selvstendighet, du om det, jeg håper dere snakker om dette før barna kommer da...)

Men altså, at andre prioriterer annerledes, det sier du er en UNNSKYLDNING for å være hjemme, bli forsørget og "gjøre ikke noe". Mens det altså egentlig handler om å prioritere brnas oppvesk over egen selvstendighet i noen år. Noe et par gjør i enighet, i felles forståelse av sine felles prioriteringer. PRIORITERINGER. ikke UNNSKYLDNINGER for latskap.

Endret 27. april 2006 av Malama

[Gjest Donna]

dette er en dårlig unnskyldning. man kan fint gå ut i arbeid igjen etter at barnet er fylt ett år. syns det er utrolig hvilke unnskyldninger man kan komme med!

←

Unnskyldninger? Ærlig talt - det finnes faktisk mennesker her på denne jord som ser verdien av å være hjemme med barna i oppveksten. For det å ta seg av barna sine - litt mer enn en travel time morgen og ettermiddag er verd mye mer enn enhver karriere i mine øyne. Jeg og mannen min har byttet på å være hjemme mens barna var små - og den perioden ville jeg ikke byttet bort med noen.

Jeg vokste også opp med en hjemmeværende mor - og kan med hånden på hjertet si at jeg har hatt den beste oppveksten jeg har kunnet tenke meg. Desverre så har jeg ikke kunnet gi barna mine den samme tryggheten - da vi etterhvert ble avhengige av to inntekter. Våre barn ble født lenge før kontantstøtten gjorde sin innmarsj.

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Jeg synes det er helt strålende og være hjemme med våre tre barn, jeg nyter det fullt ut. Vi finner på masse utflukter og turer sammen, alene eller sammen med andre. Vi leker og finner på pedagogisk utfordrende ting hjemme.

Min mann er adm. dir. og tjener nok til å forsørge oss alle 5. Uten ham hadde vi ikke kunnet bo så flott og ha råd til alt vi har råd til...Jeg kan ikke forstå hvorfor det skulle være så ille og bli forsørget av sin mann, det er bare fint.

[Gjest Gjest]

Syns det er flott å bli "forsørget av alle skattebetalere der ute jeg:-).

[Gjest regine]

jeg syns ikke noe om å la seg forsørge.

Selv om man "tar seg av barn og hjem".

Det er forøvrig stort sett kvinner som gjør dette, mao. er det et likestillingsproblem. For hva da den dagen mannen finner seg en annen?

Det er ingen motsetning mellom å kunne stå økonomisk på egne ben OG kunne ta seg av barn. Det vet alle vi som er aleneforsørgere...... Jeg har aldri hatt muligheten til å si at jeg vil jobbe redusert eller ikke jobbe "fordi jeg skal være hjemme med ungen min". Da hadde ungen verken hatt mat, tak over hodet eller klær.

Det er også en side å ta i betraktning.

Samtidig forstår jeg ikke de som gjør seg så avhengige av sin partner som de gjør ved å la seg forsørge. Ikke har jeg stor respekt for dem heller...

[Sheba]

til siste gjest.

[Gjest Donna]

jeg syns ikke noe om å la seg forsørge.

Selv om man "tar seg av barn og hjem".

Det er forøvrig stort sett kvinner som gjør dette, mao. er det et likestillingsproblem. For hva da den dagen mannen finner seg en annen?

Det er ingen motsetning mellom å kunne stå økonomisk på egne ben OG kunne ta seg av barn. Det vet alle vi som er aleneforsørgere...... Jeg har aldri hatt muligheten til å si at jeg vil jobbe redusert eller ikke jobbe "fordi jeg skal være hjemme med ungen min". Da hadde ungen verken hatt mat, tak over hodet eller klær.

Det er også en side å ta i betraktning.

Samtidig forstår jeg ikke de som gjør seg så avhengige av sin partner som de gjør ved å la seg forsørge. Ikke har jeg stor respekt for dem heller...

←

Jeg synes det er merkelig at det alltid er de som ikke har mulighet til å gå hjemme selv som ikke respekterer at andre velger noen år hjemme mens barna er små.

Selvom jeg var hjemme noen år - så respekterer jeg at andre velger å jobbe.

Man snakker om karriere - men ingen jeg kjenner har karrierer som har tatt skade av å være hjemme noen år. Tvert imot så får man tid til å tenke litt og finne ut hva en virkelig vil gjøre med livet sitt. Jeg er utdannet siviløkonom og har aldri opplevd at noen har stilt spørsmål ved at jeg var hjemmeværende noen år - tvert imot, faktisk.

Og svar meg ærlig - hvor mange av dere som er så redde for å være hjemme har en jobb og en karriere som dere er stolte av og som dere stortrives med? Svært mange (de fleste) jobber fordi de må og ikke fordi de har så veldig lyst. Det er ikke så mange som har så veldig interessante jobber.

[Gjest Gjesta]

En annen side jeg synes er viktig ved en slik tilværelse er barnas behov for kontakt med andre barn, hva med den? Er det ikke viktig at barn lærer seg samspillet med andre barn og mennesker fra de er ganske små, og får de ikke den beste læreprosessen innen det i barnehage sammen med andre barn? Man kan jo ha en del kontakt med barn og mennesker utenfor hjemmet når man går hjemme med barna også, men det blir vel ikke helt det samme uansett.

Jeg har selv jobbet i barnehage og sett barns utvikling fra de startet og noen år frem i tid.Og selv om jeg ikke har vært vitne til et barns utvikling som "hjemmeværende", så synes jeg barnehagebarna utvilsomt har godt av det.

[Malama]

Så du mener altså at jeg antakelig har tatt skade da, av at jeg ikke gikk i barnehage?