å bli forsørget. lavmål? avhengighet?

[hilli]

I teorien syns jeg ikke det er noe galt å bli forsørget av ektefelle eller samboer, jeg ser ikke på det som snylting eller latskap. I praksis derimot ville jeg aldri latt meg forsørge, det finnes jo ingen garanti for at forsørgeren min alltid vil være der for meg(egentlig syns jeg at husmødre har et alt for dårlig sikkerhetsnett). Dessuten er det jo tilfresstillende å tjene sine egne penger da.

[Gjest Gjesta]

Hva andre velger å gjøre spiller liten rolle for meg, men for min egen del så er det viktig at jeg er i stand til å forsørge meg selv. Dessuten hadde jeg blitt tullete av å ikke ha mine egne penger å bruke på mitt.

[Gjest Neffi]

Men jeg vil ikke bytte ut mannen bare pga noen dumme pensjonspoeng

(han er topp på alle måter, bortsett fra potensielt grisk hjemmeværende eks-kone, hehe)

Heldigvis for meg satser jeg som sagt på å tjene mine egne!

For å være litt seriøs, så er det jo slik at halvparten av ekteskap kommer til å gå i oppløsning, og jeg synes det er et godt argument for å stå økonomisk på egne bein.

←

Jeg er absolutt helt enig med deg Nigo-san. Problemet er bare det at det kanskje kommer til å bli vanskelig da man har små barn å jobbe fulltid. Men såklart klarer man også det om man ønsker og er bevisst på hva som faktisk kan vente...

..Og jeg mente ikke at du skulle bytte ut mannen din altså

[Caramba]

I perioder med små barn så ser jeg ikke noe problem med å bli helt eller delvis forsørget. Jeg har god utdannelse og full jobb, men kunne godt trappet ned litt dersom det ble veldig hektisk på hjemmefronten hvis vi får barn en dag. Man er jo en familie og må dra lasset sammen.

Nå når jeg er gift, men uten barn er det en selvfølge at jeg også jobber fulltid. Det har jeg alltid gjort og trives veldig godt med å ha en jobb å gå til. Dessuten forsørger vi hverandre hele tiden, hvis den ene er blakk så er det den andre som står for innkjøpene, feks.

[Gjest Jalileh]

Kunne ikke tenkt meg å bli forsørget nei, men hva andre vil og gjør er da opp til dem.

Jeg tror jeg hadde følt meg veldig "liten" hvis jeg ble forsørget.

Endret 20. april 2006 av Jalileh

[Malama]

Hva andre velger å gjøre spiller liten rolle for meg, men for min egen del så er det viktig at jeg er i stand til å forsørge meg selv. Dessuten hadde jeg blitt tullete av å ikke ha mine egne penger å bruke på mitt.

←

Jeg har aldri MINE PENGER å bruke på MITT, og føler meg ikke tullete av den grunn.

Ettersom vi har felles økonomi har ingen av oss "egne penger", og ingen av oss har problem med det heller, og vi forsørger vel sånnsett hverandre. Jeg har absolutt ikke noe behov for å forsørge meg selv. Men jeg har et behov for å bidra til fellesskapet. Det mener jeg som at en hjemmeværende småbarnsmor gjør, gjennom sitt bidrag i form av å passe/oppdra barna. Ettersom vi ikke har barn, så bidrar vi begge til fellesskapet ved å arbeide. Men om noen av oss skulle bidra på en annen måte i fremtiden, så anser jeg ikke det som noe problem.

(også sørger vi bare for en privat pensjsonssparing (betalt fra fellespotten) for den som får redusert sine fremtidge pensjonsrettigheter ved å være hjemmeværende helt eller delvis. Nå satser jo vi på å være sammen også når vi blir gamle da, og i så fall vil også pensjonen gå til "fellespotten", men skulle noe skje som gjør at det ikke skjer, ja så har vi da sikret oss "rettferdig" likevel.)

[Sheba]

Hvorfor har du liten respekt for mødre som ønsker å være der for barna sine?I mitt tillfelle vil jeg jobbe litt mindre, slik att barnet slipper å være i barnehagen fra 0800 til 1630. Jo mer tid man kan tilbringe med barna mens de er små, jo bedre for dem mener nå jeg.

←

Har det skjedd store endringer med deg siden du fikk barn, Jens? Husker veldig ig godt før gutten din ble født hvordan du skrev masse om at dere skulle ha praktikant, reise på aleneferier osv..og ikke minst husker jeg veldig godt en gang du svarte at din mann alltid ville være viktigere for deg enn deres barn..

har det skjedd en liten holdningsendring her, mon tro?

Er ikke alltid kart og terreng stemmer overens tydeligvis..

Anyway - hva småbarnsmødre gjør og ikke gjør hva betalt arbeid angår bryr meg ikke så veldig. Jeg bare registrerer at de som ønsker å jobbe fulltid etter endt permisjon, de får det da til. Uten at ødelagte unger blir resultatet av det. Men som sagt, enhver får gjøre som en vil. Det jeg egentlig prøvde å si i forrige innlegg er at for meg personlig er det ikke aktuelt å være hjemmeværende med små barn. Andre har det annerledes, sånn er det bare.

(settingen er helt hypotetisk - jeg har ikke barn, og kommer neppe til å få noen heller)

[Jens]

Har det skjedd store endringer med deg siden du fikk barn, Jens? Husker veldig ig godt før gutten din ble født hvordan du skrev masse om at dere skulle ha praktikant, reise på aleneferier osv..og ikke minst husker jeg veldig godt en gang du svarte at din mann alltid ville være viktigere for deg enn deres barn..

har det skjedd en liten holdningsendring her, mon tro?

Er ikke alltid kart og terreng stemmer overens tydeligvis..

Anyway - hva småbarnsmødre gjør og ikke gjør hva betalt arbeid angår bryr meg ikke så veldig. Jeg bare registrerer at de som ønsker å jobbe fulltid etter endt permisjon, de får det da til. Uten at ødelagte unger blir resultatet av det. Men som sagt, enhver får gjøre som en vil. Det jeg egentlig prøvde å si i forrige innlegg er at for meg personlig er det ikke aktuelt å være hjemmeværende med små barn. Andre har det annerledes, sånn er det bare.

(settingen er helt hypotetisk - jeg har ikke barn, og kommer neppe til å få noen heller)

←

Ja, jeg har vell forandret meg. So?

[Gjest Jalileh]

Jeg har aldri MINE PENGER å bruke på MITT, og føler meg ikke tullete av den grunn.

←

Skjønner ikke helt hvorfor man ikke har sine "egne penger" når man har felles økonomi? Må man spørre om lov til å bruke penger når man har felles økonomi? :klø:

[Malama]

Nei, jeg må ikke spørre etter penger, vi bruker begge penger, men det er VÅRE penger.

Altså, alt jg tjener, og alt han tjener, det er ikke mine eller hans penger, det er VÅRE. Altså har jeg kke MINE penger til MINE ting, vi har VÅRE penger, som vi begge bruker av, men selvsagt bruker vi ikke store summer uten at vi er enige om det. VI SPØRR ikke om lov, vi snakker om det. Fordi vi har relativt like prioriteringer i livet funker dette utmerket.

[Gjest Jalileh]

Ah...ok.

[Gjest Gjesta]

Jeg har aldri MINE PENGER å bruke på MITT, og føler meg ikke tullete av den grunn.

Jeg sa jeg ville blitt tullete

Tror det er ganske normalt med felles konto i dag til felles utgifter, men jeg tror det er minst like vanlig at man har en egen konto i tillegg.

Og for meg er det viktig å vite at jeg har en slump med penger som er "mine" og som jeg kan bruke på det jeg måtte ønske. Det er ikke dermed sagt at man er en reinspikka egotripp av den grunn Malama.

[Malama]

Jeg mente da ikke at det er en egotripp, og det har jeg heller alri ment.

Og vi har ikke en felles konto, vi hr hver vår konto. Det jeg mener er at vi har FELLESØKONOMI. Mine henter er hans pengerog hans penger er mine penger, det re rett og slett VÅRE PENGER uansett hvilken konto det står på.

Slik fungerer det for oss, og derfor har jeg ikke egne penger.

Og neida, jeg mener ikke at alle blir tullete, selv m du blir det, eller motsatt, mente bare rett og slett å få frem at jeg altså ikke anser det som noe problem i mitt tilfelle, og jg erikke den eneste, som aldri har egne penger (selv om mang har det) og ikke anser det som noe problem av den grunn.

[Gjest Gjest]

Late lykkjegere, tenker jeg da. Men dette ligger vel i kvinners natur å være.

[Gjest Bite me]

Late lykkjegere, tenker jeg da. Men dette ligger vel i kvinners natur å være.

←

ja. i ganske mange ja.

[Gjest Bite me]

Hva andre velger å gjøre spiller liten rolle for meg, men for min egen del så er det viktig at jeg er i stand til å forsørge meg selv. Dessuten hadde jeg blitt tullete av å ikke ha mine egne penger å bruke på mitt.

←

enig med deg!!!!

[Gjest Bite me]

Trash-faktor faktisk? Den var ny. Dersom man skal klare seg med bare en inntekt må faktisk den ene tjene ganske bra for å få det til.

Selv har jeg alltid vært i jobb, med unntak av svangerskapspermisjonene selvfølgelig. Men jeg kunne absolutt tenkt meg å gå hjemme med barna noen år da de var små dersom vi hadde hatt økonomisk mulighet. Noe vi altså ikke hadde.

Jeg kjenner par som har valgt denne løsningen der hun går hjemme noen år med barna. Jeg har fått forståelsen av at de begge har måttet forsvare denne innstillingen. Hun, ganske sikkert hyppigere enn han. Men han ble opprørt på hennes vegne.

Hvorfor skal folk behøve å forsvare dette valget?

Sånn jeg ser det så gjør disse kvinnene den viktigste jobben som gjøres kan. De oppdrar neste generasjon. De gir ungene trygghet og verdier. De jobber sammen for felleskapet og familien sin, for dette er begges valg! En symbiose der begge gir etter evne. Jeg tror de skaper sterke familiebånd.

Etter mitt syn kan vi gjerne misunne dem. Men å la misunnelsen vokse meg over hodet å bli kritikk det vil jeg ikke være bekjent av.

←

jeg er ganske enig med fire fighter. at det er en liten trash factor over det hele.

kan man strekke seg så langt som å prostituere seg?

kan det sammenlignes med det? for jeg syns det.

når barna er små, ja da kan jeg godt gå med på at man blir forsørget. men når barna klarer seg på egenhånd da forstår jeg ikke og da syns jeg det blir for å sette det på spissen som en form for prostitusjon. det er også latskap såfremt man ikke er syk (men da får man sykepenger og klarer seg med dem) og kanskje et tegn på arbeidsskyhet??

man behøver ikke å forsvare dette, men jeg har en mening om dette og spør da her inne på forumer skråblikk og generaliseringer.

si meg i hvilket årstall lever du i som mener at det kun er kvinnen som skal gå hjemme med barna? er det kun kvinner som kan gi dem trygghet og verdier????

kan du forklare hvordan det skaper sterkere familiebånd??

nei jeg er ikke misunnelig. jeg har penger nok på konto til så lenge jeg lever.

[Gjest Bite me]

Har desverre ganske så liten respekt for voksne arbeidsføre mennesker som velger å la seg forsørge av samboer/ektefelle istedenfor å sørge for seg selv. Vilket vil si at jeg selvsagt aldri kunne ha vært hjemmeværende...hverken med eller uten barn.

←

:enig_anim:

[Gjest Bite me]

Jeg blir nesten 100 % forsørget av min samboer. Sper på med sparepengene og betaler for all mat og lignende, så jeg sørger i det minste for at han ikke betaler mer for å ha meg i hus enn når han lever enslig. Husleie, strøm osv er det dessverre han som må ta.

For vår del er det et valg vi har tatt, pga at jeg har en del psykiske problemer, men faller mellom alle stoler når det gjelder støtteordninger.

Ja, jeg kunne ha valgt å kjempe mer, forsøkt å bli trygdet el, men slik helsen min er i dag så klarer jeg det ikke uten at det sliter såpass mye på meg, og dermed forholdet vårt at det ikke er verdt det så lenge økonomien vår samlet sett faktisk er uvanlig bra.

Klart jeg kan fortelle alle naboene og familien om at jeg kollapser på aetat, at jeg gråter ukentlig pga at jeg er så ubrukelig som jeg er, osv, men hva har de egentlig med det? Det er vårt valg, og pr dags dato er det faktisk best for oss begge. Jeg håper det ikke blir slik permanent, men jeg skulle ønske vi ble respektert uten at vi må legge ut i det vide og brede om hvorfor vi har tatt dette valget.

←

du har uansett krav på noen form for penger.

[punkyB]

Det beste eksemplet på at det ikke lønner seg å basere livet sitt på å leve på mannen er moren til Pia Haraldsen. Hun ble jo fyken av mannen og må i følge Pia gå på sosialen nå .........

Nå har jeg bare lest dette i se&hør så mulig jeg ikke har alle fakta på bordet

MEN det er jo en godt voksen dame og jeg har ikke inntrykk av at barna er så små - så hvorfor skaffer ikke dama seg en jobb ????